Pappa nekter mamma...

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal si eller gjøre, vet at kanskje det beste er å la mamma og pappa fikse opp selv, men jeg føler jeg må få snakket med noen om dette...

 

Jeg er 15 år, hvis det har noe og si. Kan starte med å fortelle om mamma, hun er nå 53 år og har vært overvektig i ganske lang tid på grunn av lavt stoffskifte osv. (at hun er/var veldig trøtt nesten hele tiden og ikke orket noen ting). Hun dro til en slags treningsleir eller hva jeg skal kalle det hvor det var noen få menn og mange damer. Hun har blitt veldig godt kjent med noen av dem, og de har dratt og spist middag sammen utenom leiren bare for å rett og slett møtes som venner gjør(??)

 

Så har vi pappa, som er 60 år og har slitt med smerter masse forskjellige steder. Når han har veldig vondt blir han som oftest veldig sur og gretten (men han har merket det selv, og pleid å legge seg når han vet at han er sur og gretten). Han er veldig vanskelig å få med på ting og gjøre sosiale ting (utenom å gå lange turer med hundene), men når han først blir med på noe, så er han alltid veldig blid og angrer ikke. Men det har jo gjort at det aldri er han som tar initiativet til noen av vennene sine til å møtes eller gjøre ett eller annet, for han har i prinsipp en del gode venner. 

 

For en måned tilbake eller noe, så var det helt jævlig for han. Han hadde veldig mye smerter og var sur som fy, jeg følte det var rart å snakke til han. Det var i grunn da alt startet. Etterhvert ble han jo bedre og var mer "vanlig". Men så skulle mamma dra til den treningsleiren sin og det var plutselig pappa sååå sterkt imot, men jeg sa til mamma at hun måtte dra, fordi selv om han har sluttet å være sosial og gjøre ting som er gøy må ikke du gjøre det. Mamma dro, og perioden før hun dro var helt syk, han var så sinnsykt sur og jeg tror faktisk at han ikke hadde så vondt som han sa han hadde (bare pga. at han ikke ville at ho skulle dra). Under denne perioden fortalte han mamma også at han trodde han var depressiv (husker ikke om det var akk det han sa, men samme greie tror jeg).

 

Så nå snart skal egentlig mamma dra tilbake til leiren for siste 2 ukene av terapien hennes. Men i dag klikket det helt for pappa, jeg satt meg på kjøkkenet mens de var i stua og jeg hørte alt. Han mente at mamma hadde vært utro med en av mennene som var på treningsleiren og at han ville skilles hvis hun drar dit igjen for de siste to ukene. Han oppførte seg egentlig helt jævlig, og han sa det sånn manipulerende (?) og sykt. At mamma valgte og dra å spise middag med dem, fordi det ikke var en del av terapien og at hun heller ville være med dem enn han osv. De har vært gift i 18 år eller noe og jeg er egentlig sikker på at pappa vet at mamma ikke er utro. Mamma sa til meg at de mennene hun var med var en mann på 72 og en annen som hun ikke likte i det hele tatt, og jeg så på henne at hun ikke hadde vært utro (bare for å bekrefte det for dere).

 

Altså, jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Jeg skjønner ikke selv hva pappa tenker, jeg vet ikke om det er det at han er sjalu fordi mamma gjør ting med venner eller om han faktisk tror at hun har vært utro (som er helt sykt, jeg skjønner ikke hvor han har fått disse tankene fra engang). Jeg sa selv til mamma at hun burde dra de siste to ukene, hvis han velger og dra fra henne føler jeg at det er hans skyld. Jeg føler egentlig at han har laget hele problemet selv, og hun må jo få lov til å gjøre litt som hun vil?

 

Jeg er lei meg og både sur, jeg skjønner ikke hva som skjer med han...

Anonymous poster hash: 1283e...687

[Kikert]

Du får nok ikke gjort stort hvis du ikke klarer å få snakket med faren din og at han tar det du sier seriøst.

 

Tror nok det eneste du kan gjøre er å fortsette å lufte deg litt her på forumet + at du forhåpentligvis får noen støttende kommentarer.

 

Må si at du har forstått ting bra og virker ganske så voksen for å være 15 år

[ExcaliBuR]

Hvis han tror han selv er depressiv så burde han kanskje få hjelp til det. Det er en alvorlig diagnose. Å leve med en som er depressiv er tungt/meget utfordrende.

[Pop]

Fastlegen til din far burde hjelpe med å håndtere mer enn bare smertestedene i kroppen. Men da må gjerne noen fortelle at tilstanden går utover familie og venner. Da er det naturlig å foreslå samtale med psykolog eller lege med spesialisering innen smertebehandling, som kan gi hjelp til å håndtere et liv med smerte, sosial omgang, familiære forhold osv. Men det må være din far som ber om dette, så lenge det ikke har utartet seg i form av vold eller lignende. Man begynner for så vidt å nærme seg psykisk vold når en truer med skilsmisse osv for å få viljen din, men prøv å prate med han om hva som skjer og hvordan du oppfatter det.

[anon12234]

høres ut som din far vil gi opp og la seg forfalle og han vil ha med din mor på det samme kjøret, når hun viser at du vil ta tak i problemene og løfte seg til nye høyder blir han redd for at livene dems skal separeres såpass mye at han blir en sykelig klaqtt i stua mens hun er en friskus.... det er veldig vanlig oppførsel.

 

Tanta mi er overvektig og hun mater ungene sine bare usunn mat så dem også skal være overvektig så hun ikke er det alene... ungene sier dem vil spise sunt men får ikke... 

[Sarah3009]

Det var leit å høre, jeg synes du skal fortesette med å oppmuntre moren din, viktig å ha bra helse! Og tenk deg om, kanskje faren din blir mindre sur hvis han og moren din skilles, selvfølgelig ville det vært bedre hvis han sluttet å oppføre seg som en 3 åring, men jeg tviler på at det vil skje. Jeg håper det blir bedre!

[flink_gutt]

Jeg er selv 15 år og jeg støtter det Belphegor sier. Får du ikke snakket med faren din på en seriøs måte klarer du ikke å løse dette selv I så fall synes jeg du bør finne andre voksne både du og faren din stoler på, snakke med dem først og sammen med faren din. Du sier han har "i prinsipp en del gode venner", kan du snakke med noen av dem? Er noen av dem så god venn med faren din at de vil/tør snakke med om det som er vanskelig? Det er nemlig først da man er virkelig god venn...

 

Selv tror jeg din far er "litt nedfor", uten at han nødvendigvis er deprimert slik legene bruker det uttrykket. Jeg vet man blir sliten av å ha konstant vondt og er man sliten blir man lettere trist enn om man ikke er det. Tunge tanker har det også med vokse når man ikke har noen å dele dem med, så her er det viktig at han har får delt dem med noen som tar ham seriøst?

 

Nei, prøv å finn en venn til faren som også er nok din venn til at du kan/vil/tør snakke om dette, slik at dere kan snakke med far om det samme.

 

Jeg synes også legen til faren din bør få vite. Det har ingenting med "sladre" å gjøre, for leger skal i dag nemlig mye mer enn å lappe sår og spjelke benbrudd! Jo mer legen til faren din vet, jo lettere blir det for ham/henne å gi hjelpen som trenges. Husk på at dersom legen til far klarer å gjøre noe med fars nedforhet kan det gjøre at faren din også får fysisk mindre vondt. Man opplever nemlig "vondt" annerledes når man er nedfor enn når man trives, det vet jeg selv fra et par slektninger.