Sosial angst?! Skjerp deg, din jævla feiging!

[Kikert]

@Kapitalisten; Hva med innvandrere?

[Noxhaven]

Skal du virkelig dra inn det temaet i en av få tråder han snakker om noe annet Belph.. du elsker virkelig å lage drama for egen underholdning 

[Dr. Chaos]

At eksponeringsterapi kan være veldig effektivt og sannsynligvis nødvendig er det ikke tvil om, men å få noen med utpreget sosial angst/sosiale fobier til å konfrontere frykten sin på egenhånd er omtrent like hjelpsomt som å be ethvert rasjonelt menneske om å hoppe ned fra en skyskraper eller gå og klappe en løve for å bli mindre redd for slike ting. Nå er jo frykt for rovdyr og høyder veldig nyttige å ha (siden de som er fryktløse for slikt som regel stryker med), men poenget er at når frykten er så sterk er det til veldig liten hjelp å bli fortalt at det egentlig ikke er noe å være redd for.

 

Når det blir framstilt som så enkelt, når det absolutt ikke er det, gjør det sannsynligvis bare at den det gjelder føler seg enda mer hjelpesløs fordi da må det jo skyldes mangel på indre karakter. Dette er omtrent samme mekanisme som når overvektige blir enda mer overvektige og deprimerte dersom de blir bedt om å ta seg sammen eller skolert i hvor enkelt det er slanke seg. Problemet oppstår når hjemmesnekra teorier om hvordan verden henger sammen, som kanskje har oppstått i det en overkommer liknende problemer, blir overført dem til alle andre.

[Capitalist/Minimalist]

@Kapitalisten; Hva med innvandrere?

 

Hva da? At de også kan ha angst? Det tviler jeg ikke på. 

[Horten Market]

At eksponering er det eneste som hjelper er en del av skjerp-deg-myten.

 

Eksponering hjelper bare der problemet ligger i angsten for det man eksponeres for. Lineære angstproblemer som edderkoppfobi og flyskrekk er eksempler der eksponering kan fungere.

 

Sosial angst er som regel mer sammensatt. Jeg tror alle mennesker har en redsel for å dumme seg ut og miste ansikt foran et publikum. Selv scenevante mennesker forteller om dette. Sosial angst er ikke bare en forsterket utgave av redselen alle har. Den som tror det vil nok ha en tendens til å mene at det bare er å ta seg sammen, slik de fleste av oss gjør når det trengs.

 

Hva om angsten du føler i sosiale sammenhenger, egentlig ikke er en angst for disse konkrete sosiale situasjonene, men at disse vekker emosjonelle minner om sosiale situasjoner fra barndommen hvor mor eller far ikke var tilgjengelig? Du følte deg utrygg, men hadde ingen å søke trygghet hos (tilknytningsproblematikk).

 

Hvis angsten er at mor og far ikke er der, så vil det naturligvis ikke hjelpe med eksponering. Mor og far vil fremdeles ikke være der.

[dag1234]

Skal eksponeringsterapi ha effekt (noe den kan ha, men ikke alltid har) så må det gjøres et grundig forarbeid.

Det går ut på å bli overbevist om at triggersituasjonene er irrasjonelle. Her kan kognitiv terapi være nyttig.

Så må personen få til 'responsundertrykking'; en må holde tilbake trangen til å komme seg unna. Her må det motiveringsarbeid og psykoedukasjon til, personen må skjønne prinsippene bak hva som opprettholder symptomene og være innstilt på å stå i angsten til den blir mildere.

 

Hvis du ikke kognitivt skjønner at du ikke legges mer merke til enn andre, eller at alle kan føle fra tid til annen at de dummer seg ut i sosiale sammenhenger men ikke lar seg affisere av det, at en ikke kommer til å drite seg ut, etc - så har eksponeringsterapi mindre nytte. Hvis du skjønner, men gir etter for trangen til å komme deg unna, så forsterker du symptomene; du blir flinkere til å unnvike utfordringene, og slik undergraver du selvtilliten din, øver deg på å stikke, blir mer usikker, etc, etc.

 

Det finnes terapiformer der en utsetter personen for det fryktede stimuli og holder dem der til symptomene forventes å gå over. Det ville da være en reindyrket ekponeringsterapi (kalles vel 'flooding'): Det er mange betenkeligheter med slik soloterapi, og jeg tror det er få som faktisk praktisere dette.

 

Vi er alle ulike i både hvor reaktive og hvor sensitive vi er; vi har ulik sårbarhet for å få angst. Noe av dette er medfødt, men store deler av vår individuelle emosjonelle reaksjonsstil er et resultat av de erfaringene vi har fått oss, og da er oppveksterfaringene som regel viktigst - de er mer formende enn erfaringene vi gjør seinere i livet. 
Mange med angst har også stor nytte å å gå i terapi for å bli bedre kjente med seg selv, sin sårbarhet og dermed kunne legge opp livet sitt slik at det stemmer bedre med personens sterke og svake sider.

 

Samtidig er alle forskjellige i sine forutsetninger for å nyttegjøre seg behandling. Derfor vil et konkret behandlingsopplegg være en kombinasjon av disse elementene som jeg har listet opp; noe vil komme lengst med bare å jobbe kognitivt, noen vil måtte ha mer eksponering, mens andre igjen vil ha mest nytte av å bli bedre kjent med seg selv.

[AnonymDiskusjon]

Der jeg bodde før, ca midt i byen, så lærte jeg meg tidspunktene når det ikke var mye folk. Sto nesten og spanet på butikken i noen uker

 

Jeg tror alle med litt sosiale antenner som har jobbet på butikk forstår at noen kunder har det slik. Jeg hadde en stamkunde som kun handlet like før stengetid de dagene det ikke var en sjel ute ellers. Han slet tydeligvis med noe, og en gang innrømmet han at jeg var den eneste han hadde pratet med det døgnet.

 

Jeg håper jeg klarte å være en hyggelig og oppmuntrende person i livet hans, til tross for at det for min del var veldig upraktisk med en pratsom kunde sånn akkurat til stengetid.

 

Anonymous poster hash: a4c1e...1ba