Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Sosial angst?! Skjerp deg, din jævla feiging!


AnonymDiskusjon

Anbefalte innlegg

..er det slik folk tenker om de som har sosial angst?

 

Jeg er en av de. Ikke en av de som tenker sånn, men en av de som desverre har det. Det ødelegger mye for meg og skulle ønske jeg ikke hadde det.

 

Jeg liker ikke snakke om det. Jeg tør ikke si til andre at jeg har det. Jeg er redd for hva de skal tenke, mene, tro og si. Hvordan oppfatter du/andre dette med sosial angst?

 

Er det slik at du/de tenker...:

"nå får du ta deg selv i nakken og skjerpe deg"..

"ikke vær så pysete"..

"de med sosial angst er bare feige"..

"sosial angst er bare et konstuert problem"..

"du må ikke være så sjenert"..

"jævla taper"..

"selvforsynt"..

 

Ja hva tror egentlig folk om sosial angst? Er de som har det bare jævla feiginger, eller skjønner folk flest at dette faktisk er et problem som vedkommene ikke kan løse bare ved å ta seg sammen? ..eller kan det kanskje bare løses ved å ta seg sammen?

 



Anonymous poster hash: c431a...f41
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det er en miljø skapt lidelse, men en lidelse likevel.... før i tiden fantes det nesten ikke, nå er det mye av det.... sannsynligvis på grunn av ytre påvirkninger. Ikke vet jeg hva du skal gjøre med det.... alt jeg har hatt angst for i livet har jeg bare tvunget meg selv til å gjøre til jeg ikke hadde angst lengere. du blir ikke frisk av å sitte bortgjemt i alle fall. Angstbehandling handler stort sett om å eksponere seg for det man har angst for.... ja, det er den måten helsevesenet gjør det. 

Lenke til kommentar

Jeg tenker ikke slik som eksemplene du viser til om mennesker med sosial angst. Man er forskjellige og så positivt det er :)

 

Men jeg tenker alikevel at hvis man sliter med sosial angst så bør man prøve å utfordre seg selv for å prøve å forbedre den og til slutt kanskje overvinne den. Det betyr ikke nødvendigvis at du skal sette deg selv helt utenfor komfort sonen, men prøv deg litt frem. Nå vet jeg ikke hvilken grad av sosial angst du har. Men prøv deg litt frem, f.eks. spør en ukjent om hva klokken er/om veien e.l.

 

Jeg tror det er bra å utfordre seg selv, det er på den måten man utvikler seg :)

 

Lykke til og prøv å ikke være så redd for hva folk tenker/synes om deg!

 

Dette fikser du :new_woot:

 

PS: En liten booster, den virker i hvertfall sånn på meg - "do one thing that scares you every day"  ^^

 

Endret av matta1985
Lenke til kommentar

Jeg klarte ikke løse det ved å "ta meg sammen", jeg får nesten panikkangst hvis jeg kjøper for mange varer i butikken, helt jævlig. Jeg har ikke klart å få det vekk selv med mye trening og forsøk på å presse meg selv utenfor komfortsonen.

 

Å "bare ta seg sammen" når det gjelder psykiske problemer er å forenkle og håne personer som sliter, "gå en mil i en annens sko". Problemet er at det ikke er synlig eller at det er vanskelig/ umulig å snakke om underliggende årsaker. Soldater med PTSD forstås fordi man vet at de har vært i krigen og det er ikke noe soldaten selv trenger å forklare/ fortelle.

 

Det er i og for seg ikke noe problem å leve med sosial angst så lenge man har en slik personlighet at man ikke trenger noe særlig sosialt samvær. Jeg er (litt forenklet) introvert og får det sosiale jeg trenger fra diskusjon.no og det sjeldne samværet med familie.

 

Noen ganger ønsker jeg at jeg hadde noen synlige fysiske feil som gjorde at folk forsto. Verste er vel at familien ikke forstår og de sjeldne gangene det kommer opp/ spørres om så ser jeg skuffelsen i øynene dems.

 

Jeg har hatt en del problemer oppigjennom som gradvis har forverret situasjonen så jeg skal innrømme at noe er "selvforskyldt", men de problemene ble tatt hånd om, alikevel ble det verre.

 

@Henrik2K; Det er skapt av måten vi lever på, ja. Store byer med mye sosialt press og forventninger, alltid "koblet på", et indoktrinert mål om å forbedre seg selv, være like gode som andre, være bedre enn andre, finere ting, finere liv.

 

Så til svaret på tråden; Jeg tenker vel alt det du lister opp, jeg er veldig flau pga problemene jeg har. Jeg har dog funnet en måte å leve på som fungerer for meg og klarer å spe ut de "sosiale hendelsene" (folkemengder stort sett) mer eller mindre strategisk slik at jeg faktisk klarer å leve godt (nok) selv med alle tanker og problemer.

 

Kunne nok skrevet enda mer for å forklare grunnlaget, men det er vel strengt tatt ikke nødvendig :)

 

Edit; Ja, behandlingen er eksponeringstrening men det fungerer desverre ikke på alle :hm:

Endret av Belphegor
Lenke til kommentar

Jeg tror jeg er introvert jeg også, jeg trives ikke i selskap med andre mennesker - folk gjør meg helt utslitt og jeg må hente meg igjen ved å være mye alene etter å ha vært steder mye folk.

Jeg møter opp på bursdager og julefeiringer til familie og vennene mine (som man kan telle på en hånd som mangler et par fingre) 17. mai og nyttår bruker jeg å være hjemme siden jeg ikke føler det har samme "kravet" om oppmøte..

Ikea, kjøpesentere og flyplasser drar jeg til når det er behov for det men det er muligens de to stedene jeg trives aller minst.

Lenke til kommentar

Det er en miljø skapt lidelse, men en lidelse likevel.... før i tiden fantes det nesten ikke, nå er det mye av det.... sannsynligvis på grunn av ytre påvirkninger.

 

Er det virkelig det eller er det av typen "før fantes det ikke homofile" feks? Altså at ingen sto frem med det, eller at man ikke visste bedre og trodde det var noe annet?

 

Til trådstarter så tror jeg nok endel tenker sånn, men at de blir færre for hvert år som går. Men selvfølgelig, du har folk som aldri skjønner noe før de opplever det selv. Den typen som mener at alle trygda folk er snyltere feks. Sånn er det bare.

 

Nå er ikke jeg noen ekspert på sosial angst, men jeg har en kompis som jeg har kjent siden barneskolen, og han sliter voldsomt med sosial angst og påfølgende depresjon. Så der tror jeg Henrik2k har rett, og vil du bli frisk eller i hvert fall bedre så må du tørre og utfordre deg selv på dette, helst hver dag. Kompisen min gjorde det motsatte, prøvde og lyktes dessverre med å skjule det gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og vgs. Folk kalte han beskjeden og lite sosial, men ingen ante hvor mye han slet. Når vi i kompisgjengen satt og snakka drit og slappa av så jobbet både kroppen og hodet hans for fullt med alt som kommer med angsten. Til slutt så gidda han ikke kjempe mer og isolerte seg fullstendig og har nå blitt 100% ufør. Jeg har besøkt han et par ganger i ettertid, og selv om det sikkert er beintøft å jobbe med angsten så er alternativet mye verre. Det livet han lever nå er ikke noe verdig liv.

 

Så hva du enn gjør, ikke prøv å holde det skjult for folk du stoler på eller omgår til vanlig, bare fordi du er redd for hva de eventuelt mener om deg. Kompisen min har fortalt meg at han konstant føler behovet for å isolere seg, og at hver gang noen spør han om han vil bli med på noe så svarer han automatisk nei, for så å angre på det i ettertid som igjen gir dårlig samvittighet og depresjon. Jeg tror det er fort gjort å fortsette å si nei om man først har begynt med det. En stor fordel er om du har gode venner som ikke slutter å spørre selv om du sier nei noen ganger. Alternativet til å kjempe seg gjennom det alene er behandling. Og behandlingen for sosial angst er å utsette seg for det man har angst for, nemlig å være med på ting sammen med andre. Du må fortsatt gjøre jobben selv, men da har du i det minste noen i nærheten som vet akkurat hvordan du har det.

Lenke til kommentar

Slet med panikkangst selv. Helt jævlig, og definitivt ikke noe man tar seg sammen av. 

 

Jeg lærte meg dog en rekke teknikker, samt yoga, meditasjon og trening. I dag er jeg fri for panikkangst.Jeg har fortsatt generalisert angst, men ved hjelp av alle teknikker og tankesett så er det svært sjelden at angsten blir noe mer enn "sterk uro" eller "nervøsitet" eller "moderat angst" i form av at jeg ikke får sove, tankespinn, urolig mage, veldig vekselvarm/kald osv. Men aldri de her panikkangrepene etterfulgt av angst for angsten og depresjon. Min amygdala er liten og formbar :)

 

Men jeg hadde ingen forståelse eller innsikt i hvordan folk med angst hadde det før jeg fikk det selv..og ironisk nok etter å ha lært meg å forstå mitt eget følelsesregister/liv så har jeg jo skjønt at jeg har hatt generalisert angst hele livet..derfor kvalme om morgenen, lite søvn, tankespinn etc. For meg var det bare normalt. Så tenk deg når selv en med angst ikke har forståelse for angst..hvordankan man forvente at helt friske normale folk skal forstå det? :)

 

Bare for å påpeke det..panikkangst er (for meg i hvert fall) en helt annen ballgame enn generalisert angst. Selv om GA er delvis invalidiserende og ekstremt slitsomt - eller mer tærende på en, så er panikkangsten vanvittig. Jeg kunne få lammende angst..lockdown både fysisk og psykisk. Alle muskler låste seg grunnet hyperventilasjon, og jeg kunne kjenne hjernen "Låse" seg..nummen i hele hodet..og svimte av. Det gav meg naturlig nok mye frykt for angsten. 

 

Det er helt utrolig hvor befriende det er å ikke være redd for å havne i den situasjonen igjen. Da blir "vanlig" angst en cakewalk.

Endret av Capitalist/Minimalist
Lenke til kommentar

Panikkangst er ganske sykt ja, har ikke fått det 100% selv, men ganske nær. Hjertet slår så hardt at man kjenner det i ribbeina, kaldsvetter som en gris, blir litt slørete syn og begynner å skjelve.

 

At eksponering er det eneste som hjelper er en del av skjerp-deg-myten.

 

Hva annet er det som hjelper/ kan prøves bortsett fra tingene som Kapitalisten nevner han har gjort? En Sobril for eksempel hjelper ikke meg, jeg blir slapp, men angsten er der alikevel. Er nesten verre med Sobril da jeg føler enda mer på at folk ser på meg siden jeg i bunn og grunn er ruset.

Lenke til kommentar

 

Men jeg hadde ingen forståelse eller innsikt i hvordan folk med angst hadde det før jeg fikk det selv..og ironisk nok etter å ha lært meg å forstå mitt eget følelsesregister/liv så har jeg jo skjønt at jeg har hatt generalisert angst hele livet..derfor kvalme om morgenen, lite søvn, tankespinn etc. For meg var det bare normalt. Så tenk deg når selv en med angst ikke har forståelse for angst..hvordankan man forvente at helt friske normale folk skal forstå det? :)

Man kan ikke forvente at folk skal forstå ting de ikke kjenner til, men kanskje nettopp derfor bør man kunne forvente en forståelse for at folk kan ha det fullstendig annerledes enn en selv, og at når noen sliter med å leve normale liv, er det ikke fordi de er unnasluntrere, men fordi de har faktiske problemer de ikke kommer over.

 

Til dere andre:

Jeg sier ikke at eksponering ikke hjelper, men at det er det eneste som hjelper, og at det alltid hjelper, det er sånt folk sier for å forenkle problemstillingen og trekke de som sliter ytterligere ned. "Du må bare ta ansvar og ta deg selv i nakken. Det hjelper ikke alltid, og når noen sier at "det har jeg prøvd, det funker ikke", så må man respektere at de gjerne har et poeng.

Man kan for eksempel bygge opp selvtillit på andre områder enn det man har angst for, og plutselig mestrer man den også. Hvis angsten er for sterk, kan eksponering bare gjøre vondt verre. Da opplever man ikke mestring, men får bare bekreftet at dette fikser man ikke. Kognitiv terapi brukes ofte i forkant av eksponeringsterapi.

Endret av Isbilen
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Jeg er helt enig i det første du skrev jeg, sa ingenting imot det, selvfølgelig så er ikke eksponeringsterapi det eneste som hjelper. Ville bare ha en utdyping, som du skrev etterpå :) Jeg visste vel egentlig om det du skrev, men klarte ikke tenke lenger enn medisinering :p

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...