Her starter livet mitt

[Myst]

Jepp, mye kudos til TS som faktisk står på hver dag (?) for å gjøre livet sitt bedre. Når det gjelder oss andre, har du delvis rett. Det er ikke det vi ikke vil gjøre noe, men det tar bare så lang tid å komme i gang skikkelig. For oss fleste skjer det nok når vi så langt nede, at eneste vei blir opp igjen. Det skjedde meg ifjor og er først nå etter sommeren at jeg har begynt å tak i ting og prøver å skape ny framtid, men som sagt, det går bare for tregt(!). Det er vanskelig å jobbe med seg selv og ting når man samtidig må holde ut med det som gjør en ulykkelig.

 

Men det er bare å ta en dag av gangen, så vil man nærme seg resultatene til slutt.

[Muggkaare]

Fantastisk herlig tråd. Jeg heier på deg!

[thyes]

Trådstarter, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg vil ikke si at jeg er direkte depressiv, men jeg kjeder meg noe helt for jævlig, som regel. 

 

Min historie er som følger: for ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg jobb hos et oljeservicefirma. Å jobbe offshore har vært en drøm i mange år, og jeg tenkte at jeg endelig hadde landet drømmejobben. Jeg hadde på daværende tidspunkt fast jobb med greie kolleger, og trivdes egentlig ganske bra. Jobben var kjedelig til tider, men det er vel alle jobber.

 

Uansett, jeg sa opp jobben min fordi jeg hadde fått meg jobb i nordsjøen. Skulle ta kurs for å bli opplært i november, men det ble utsatt til desember. Jeg hadde siste arbeidsdag ved utgangen av november. Greit nok, da dro jeg hjem på juleferie. Kurset ble utsatt til januar. Januar kom, og det ble utsatt til februar. And so on. Først i juni fikk vi teoretisk opplæring. I august fikk vi praksisen. Jeg har bodd hjemme hos foreldrene mine siden jeg sa opp jobben i fjor på denne tiden. Nå på fredag skal jeg ut første turen. Det er jo selvfølgelig godt å endelig få en tur, men dette er langt fra det vi ble forespeilet når vi "startet" hos firmaet. 

Jeg er dritlei av å vente, forbanna over å ha vært så dum og bli lurt, og lei av å gå i en evigvarende sirkel hvor det eneste jeg gjør er å rett og slett eksistere. Jeg har mange venner, det er ikke det, men jeg blir rett og slett syk av å ikke gjøre en dritt. 

 

Nå viser det seg at det neppe vil være noe særlig kontinuitet i denne jobben. Så jeg har faktisk kastet bort ett år av livet mitt, tapt en hel årsinntekt, og fått et stort hull i CVen min. Klart jeg var dum når jeg ser tilbake på det som har hendt. Men jeg ville så inderlig at det skulle ordne seg at jeg ikke så alle tegnene. De hadde hele tiden ei gulrot forran oss, teori neste mnd, så fikk vi arbeidsklær, så praksis. Å si at jeg er bitter vil være en underdrivelse. Leksa jeg har lært er at det er jævla farlig å ha drømmer. Nå har jeg heldigvis innsett at jeg har blitt holdt for narr, og har begynt å se meg om etter andre jobber. Håper det ordner seg snart!

 

Sånn, utblåsning ferdig. Det var faktisk jævlig digg å få det ned på papiret! Heier på deg TS, stå på

[High5!]

Onsdag 11.november.

 

Jeg har noen dager fri nå. Det er disse dagene som freaker meg mest ut.

1 dag fri her og der går helt fint. De dagene er høyst velkomne hos meg da jeg bruker de til å hvile meg og lade batteriene før det er jobbings dagen etterpå.

Men har jeg fri i 2 dager eller mer vet jeg nøyaktig hva som skjer. Da vil jeg slappe av, kanskje sove litt.. Og så var det egentlig jævla digg å bare ligge vannrett i sofaen å daffe, så da ringer/tekster jeg for å avlyse evnt avtaler jeg har(ofte, ikke alltid). For jeg er jo sliten, må vite. Jeg må ligge i sengen nå.

Sove litt til.

Må ikke forstyrres.

Bare noen timer....

...til jeg har fucket opp døgnrytmen min.

Videre vil jeg gjerne se på serier, eller en film.

Og lage meg middag.

Jeg kunne jo alltids invitert noen over istedenfor å sitte helt alene med middag og film på tv-en, men joggu er det stress å ha folk på besøk også da, hva? Jo, det er det.

Så da driter jeg i det, og så ender det opp med at jeg bare sitter mutters alene i leiligheten min i dagesvis, før det igjen er tid for å dra seg på jobb.

Da er jeg ofte så asosialisert at jeg bruker hele dag #1 på jobb på å komme meg inn i jobbmodus og venne meg til folk igjen.

 

Dette er et mønster som jeg bare må komme meg ut av fortest mulig. Jeg skjønner jo at det er giftig å ha en sånn livsstil.

Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvor begynner man..

Jeg kunne jo begynt med å si unnskyld til de menneskene som har prøvd å bli kjent med meg i det siste, og som jeg har vært ganske dårlig til å svare? Er jo ikke veldig rart at jeg sliter med å holde på venner sånn som jeg driver på.

 

Det beste hadde vært å være ærlig. Bare si det som det er. Men det er ikke alltid like lett det heller. Jeg forsøker i det lengste å fokusere på det positive i livet mitt i møte med nye mennesker. Så det å snakke om min sosiale angst og gre ut om det til folk jeg ikke kjenner spesielt godt er noe jeg helst ikke gjør. Jeg prøver å komme meg videre her, orker ikke se bakover på det som har vært og alt det vonde.

 

Jeg har vært litt føre var denne gangen her, da jeg så på timelistene at jeg hadde nesten en uke med fri. Jeg har reist på besøk til familie.

Her er jeg i aktivitet hele tiden, og ute i skog og mark flere ganger om dagen. Det er befriende å få et avbrekk fra byens kjas og mas. Puste inn frisk fjelluft og bare koble fullstendig av.

 

Han duden jeg var med i helgen har forresten tekstet meg daglig etter middagen på lørdag. Han vil gjerne møtes igjen til helgen,og det takket jeg ja til. Deilig og spennende å ha noe å se frem til:) 

 

 

Synes du er sykt flink som laget denne tråden og forandrer livet ditt Mange er (var) i dine sko men gjør aldri noe med det. Kanskje inkludert meg selv. Stå på Du føler nok en ekstra boost nå i starten, og så kan det bli vanskeligere og vanskeligere (eller kanskje ikke, som med snushistorien din og de 10 dagene), men ikke la det hindre deg. Én ting er å ha begynt, det er utrolig bra, men målet her er å aldri gi opp. 

Snuser selv og ser ikke noen slutt i nær fremtid, så kudos til deg som klarte det. Interessant at du sier det hjalp veldig på depresjonene. Bekymringsverdig

 

 

 

 

Takk skal du ha. Selv om du ikke ser for deg å slutte med snus akkurat nå eller i nær fremtid trenger ikke det bety at du aldri vil klare det.

Kanskje dette ikke er riktig tidspunkt for deg å slutte, hva vet jeg.

Jeg hadde for eksempel aldri funnet på å slutte med snus i sommer da jeg jobbet 100% og holdt på å daue av stress og mas fra alle kanter. Da var det kaffekoppen og snusboksen som holdt meg gående.

Det kommer en tid for alt:)

Endret 12. november 2015 av High5!

[High5!]

Jepp, mye kudos til TS som faktisk står på hver dag (?) for å gjøre livet sitt bedre. Når det gjelder oss andre, har du delvis rett. Det er ikke det vi ikke vil gjøre noe, men det tar bare så lang tid å komme i gang skikkelig. For oss fleste skjer det nok når vi så langt nede, at eneste vei blir opp igjen. Det skjedde meg ifjor og er først nå etter sommeren at jeg har begynt å tak i ting og prøver å skape ny framtid, men som sagt, det går bare for tregt(!). Det er vanskelig å jobbe med seg selv og ting når man samtidig må holde ut med det som gjør en ulykkelig.

 

Men det er bare å ta en dag av gangen, så vil man nærme seg resultatene til slutt.

Skjønner veldig godt hva du mener. Men gjør det egentlig noe at det går tregt? Syns du det går FOR tregt?

Bra du tar tak i livet ditt du også. Jeg syns det går veldig mye bedre nå som jeg er mer bevisst og fokusert på problemene jeg har.

 

 

Fantastisk herlig tråd. Jeg heier på deg!

Takk;)

 

 

Trådstarter, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg vil ikke si at jeg er direkte depressiv, men jeg kjeder meg noe helt for jævlig, som regel. 

 

Min historie er som følger: for ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg jobb hos et oljeservicefirma. Å jobbe offshore har vært en drøm i mange år, og jeg tenkte at jeg endelig hadde landet drømmejobben. Jeg hadde på daværende tidspunkt fast jobb med greie kolleger, og trivdes egentlig ganske bra. Jobben var kjedelig til tider, men det er vel alle jobber.

 

Uansett, jeg sa opp jobben min fordi jeg hadde fått meg jobb i nordsjøen. Skulle ta kurs for å bli opplært i november, men det ble utsatt til desember. Jeg hadde siste arbeidsdag ved utgangen av november. Greit nok, da dro jeg hjem på juleferie. Kurset ble utsatt til januar. Januar kom, og det ble utsatt til februar. And so on. Først i juni fikk vi teoretisk opplæring. I august fikk vi praksisen. Jeg har bodd hjemme hos foreldrene mine siden jeg sa opp jobben i fjor på denne tiden. Nå på fredag skal jeg ut første turen. Det er jo selvfølgelig godt å endelig få en tur, men dette er langt fra det vi ble forespeilet når vi "startet" hos firmaet. 

Jeg er dritlei av å vente, forbanna over å ha vært så dum og bli lurt, og lei av å gå i en evigvarende sirkel hvor det eneste jeg gjør er å rett og slett eksistere. Jeg har mange venner, det er ikke det, men jeg blir rett og slett syk av å ikke gjøre en dritt. 

 

Nå viser det seg at det neppe vil være noe særlig kontinuitet i denne jobben. Så jeg har faktisk kastet bort ett år av livet mitt, tapt en hel årsinntekt, og fått et stort hull i CVen min. Klart jeg var dum når jeg ser tilbake på det som har hendt. Men jeg ville så inderlig at det skulle ordne seg at jeg ikke så alle tegnene. De hadde hele tiden ei gulrot forran oss, teori neste mnd, så fikk vi arbeidsklær, så praksis. Å si at jeg er bitter vil være en underdrivelse. Leksa jeg har lært er at det er jævla farlig å ha drømmer. Nå har jeg heldigvis innsett at jeg har blitt holdt for narr, og har begynt å se meg om etter andre jobber. Håper det ordner seg snart!

 

Sånn, utblåsning ferdig. Det var faktisk jævlig digg å få det ned på papiret! Heier på deg TS, stå på

Ja, det hjelper virkelig å skrive ned det man har på hjertet. Jeg hadde liten tro på det faktisk, har blitt rådet av psykologer og diverse til å prøve det ut,men har aldri giddet å prøve før nå. Og jeg må si det funker som faen. Befriende å sette ord på det man går å tenker ihjel i sitt eget hode. Det føles mye lettere etterpå, hvertfall for meg.

 

Trist å høre at det ikke gikk helt veien med jobben du ble lovet. Var hele greia bare et luftslott eller hva ble enden på visa?

Tror jeg hadde daua av å gå rundt å vente på noe som aldri blir.. Håper det går bra med deg allikevel da.

[thyes]

Ja, det gjør det, så de psykologene har nok rett i det. 

 

Enden på visa, ja jeg vet ikke helt selv hva enden er. Jeg har som sagt blitt garantert at jeg skal ut nå på fredagen, men jeg tar ikke alt for god fisk lengre, for å si det sånn. Vi var 2 stk som ble ansatt, han andre karen har faktisk ventet lengre enn meg, et halvt års tid lengre. Uansett om jeg nå endelig kommer meg ut, så virker det ikke som det blir nok kontinuitet til å ha en stabil og normal inntekt, så jeg kommer til å finne meg noe annet uansett. Og når jeg gjør det, så kan du banne på at jeg skal oute dette selskapet, og advare folk om å ha noe med dem å gjøre

[High5!]

Fredag 13.november.

 

Hei, god fredag.

Jeg skal snart på jobb nå. Merker jeg gruer meg litt, det er ei hel uke siden sist jeg jobbet.

Fredager pleier heldigvis å være ganske rolig dag hva gjelder kunder, så det er en fin dag å "justere" seg inn i jobbmodus igjen.

 

Tjah.. Hva mer skal jeg si? Jeg er altså hjemme igjen nå. Som nevnt tidligere har jeg vært på besøk hos familie.

Det er sykdom innad i familien, som gjør at jeg er helt nødt til å være der iblandt for å hjelpe til med diverse.

Medfører mye tanker og bekymringer, noe jeg virkelig hater. Jeg får litt den følelsen av å ikke strekke til, selv om jeg gjør masse, mye mer ann det som er forventet av meg.

 

Det er ordentlig trist å se ens egne foreldre bli gamle. Så begynner tankene å kverne i hodet mitt vet du... Hva hvis.

Hva om jeg skulle bli gravid i nær fremtid, og må ta meg av mine syke foreldre samtidig som jeg skal ta meg av et barn?

For det er nettopp det som kommer til å skje. Faren min greier ikke engang å løfte en baby.

Jeg kommer til å slite meg halvt ihjel om jeg skulle bli gravid nå. Satt på spissen kjennes det litt som at foreldrene mine har tatt den avgjørelsen der for meg ved å bli syke og halvveis pleietrengende. Jeg kan nok bare vinke farvel til egen familie, jeg er doomed til å ta meg av foreldrene mine så lenge de lever. For hjelp fra kommunen vil de jo ikke ha, gud forby.

Hver gang jeg kommer hjem til mine foreldre er det bare en masse arbeid som venter på meg. Barndomshjemmet mitt er ikke lenger en frisone for meg, eller et sted jeg kommer for å slappe av.

Det er et sted hvor jeg må brette opp ermene og vaske..styre....tilrettelegge.

 

Det føles så jævla urettferdig. Har egentlig mest lyst til å bare si opp jobb og leilighet og rømme til utlandet. Starte et nytt liv. Få det barnet jeg alltid har ønsket meg.

Dette er et veldig vanskelig tema for meg, så tror jeg bare må stoppe her. Men det var godt å få spydd det ut.

 

 

Ja, det gjør det, så de psykologene har nok rett i det. 

 

Enden på visa, ja jeg vet ikke helt selv hva enden er. Jeg har som sagt blitt garantert at jeg skal ut nå på fredagen, men jeg tar ikke alt for god fisk lengre, for å si det sånn. Vi var 2 stk som ble ansatt, han andre karen har faktisk ventet lengre enn meg, et halvt års tid lengre. Uansett om jeg nå endelig kommer meg ut, så virker det ikke som det blir nok kontinuitet til å ha en stabil og normal inntekt, så jeg kommer til å finne meg noe annet uansett. Og når jeg gjør det, så kan du banne på at jeg skal oute dette selskapet, og advare folk om å ha noe med dem å gjøre

Hvordan har det gått i dag?

 

God helg folkens

Endret 13. november 2015 av High5!

[thyes]

Jo takk, fikk telefon om at de har booket oss ut til en rigg på onsdag. Vi får nå se

[Andysowhatgg]

Fredag 13.november.

 

Hei, god fredag.

Jeg skal snart på jobb nå. Merker jeg gruer meg litt, det er ei hel uke siden sist jeg jobbet.

Fredager pleier heldigvis å være ganske rolig dag hva gjelder kunder, så det er en fin dag å "justere" seg inn i jobbmodus igjen.

 

Tjah.. Hva mer skal jeg si? Jeg er altså hjemme igjen nå. Som nevnt tidligere har jeg vært på besøk hos familie.

Det er sykdom innad i familien, som gjør at jeg er helt nødt til å være der iblandt for å hjelpe til med diverse.

Medfører mye tanker og bekymringer, noe jeg virkelig hater. Jeg får litt den følelsen av å ikke strekke til, selv om jeg gjør masse, mye mer ann det som er forventet av meg.

 

Det er ordentlig trist å se ens egne foreldre bli gamle. Så begynner tankene å kverne i hodet mitt vet du... Hva hvis.

Hva om jeg skulle bli gravid i nær fremtid, og må ta meg av mine syke foreldre samtidig som jeg skal ta meg av et barn?

For det er nettopp det som kommer til å skje. Faren min greier ikke engang å løfte en baby.

Jeg kommer til å slite meg halvt ihjel om jeg skulle bli gravid nå. Satt på spissen kjennes det litt som at foreldrene mine har tatt den avgjørelsen der for meg ved å bli syke og halvveis pleietrengende. Jeg kan nok bare vinke farvel til egen familie, jeg er doomed til å ta meg av foreldrene mine så lenge de lever. For hjelp fra kommunen vil de jo ikke ha, gud forby.

Hver gang jeg kommer hjem til mine foreldre er det bare en masse arbeid som venter på meg. Barndomshjemmet mitt er ikke lenger en frisone for meg, eller et sted jeg kommer for å slappe av.

Det er et sted hvor jeg må brette opp ermene og vaske..styre....tilrettelegge.

 

Det føles så jævla urettferdig. Har egentlig mest lyst til å bare si opp jobb og leilighet og rømme til utlandet. Starte et nytt liv. Få det barnet jeg alltid har ønsket meg.

Dette er et veldig vanskelig tema for meg, så tror jeg bare må stoppe her. Men det var godt å få spydd det ut.

 

 

Ja, det gjør det, så de psykologene har nok rett i det. 

 

Enden på visa, ja jeg vet ikke helt selv hva enden er. Jeg har som sagt blitt garantert at jeg skal ut nå på fredagen, men jeg tar ikke alt for god fisk lengre, for å si det sånn. Vi var 2 stk som ble ansatt, han andre karen har faktisk ventet lengre enn meg, et halvt års tid lengre. Uansett om jeg nå endelig kommer meg ut, så virker det ikke som det blir nok kontinuitet til å ha en stabil og normal inntekt, så jeg kommer til å finne meg noe annet uansett. Og når jeg gjør det, så kan du banne på at jeg skal oute dette selskapet, og advare folk om å ha noe med dem å gjøre

Hvordan har det gått i dag?

 

God helg folkens

Ja, jeg ser den problemstillingen. Jeg har ikke hatt den problemstillingen selv med foreldrene mine, og kommer nok aldri til å havne i en slik problem stilling heller siden mine foreldre er så vidt. 17-19 år eldre enn meg selv. Nå vet jeg ikke hvilket forhold du har til dine foreldre, men jeg hadde nok prøvd å vært litt egoist i den sammenhengen der. Fortalt dem hvordan jeg selv har det, hvordan jeg har det og hva jeg ønsker å gjøre. Kort versjonen hadde da vært: "Jeg har en del vansker, jeg ønsker å starte min egen familie og jeg føler at dere stopper meg, til å starte min egen familie." Kan være direkte ufølsomt på mange måter, og ender nok opp med at foreldrene dine havner på et pleiehjem, eller må ha hjelp fra andre pleiepersonell fra staten, det er jo aldri ønskelig. Men sånn er jo dessverre samfunnet satt opp i dag.

 

Jeg hadde egentlig lyst å dele bare en liten tanke med deg som jeg har fått i fra Georg Simmel. Kanskje det får deg på andre tanker? (ikke vet jeg hvorfor jeg vil dele dette med deg heller, men versegod! xD) Boka jeg leste het Handling og samfunn. Utrolig tung bok å lese... HAN HAR HELT FORFERDELIG SPRÅK OG NOEN ORDENTLIGE BIZZARE ORD!! D: Men fortsatt morsomt hva han sier. (tror ikke setning oppbygningen min er noe bedre uansett.)

 

Det å bo i storbyen og bo på landet.

 

Simmel starter sin analyse med å påpeke at storbyen rett og slett er en påkjenning for nervene. Når man er i storbyen så er sansene våre svært hyppige og vi får en overdose av sanser. Vis du skulle følge med på alt som skjer rundt deg, tar dette en helt umenneskelig mengde med psykisk energi. For å spare energi pleier man ofte å utvikle en "Diskursiv bevissthet." Som vil si at menneskene blir tvunget til å skape analytiske ferdigheter for å klare å blokkere ut informasjon fra omverdenen, slik at man kan spare psykisk energi.

 

Mens en person på landet har ikke denne overfloden av sanser. Ikke får du så mange nye sanser heller dag til dag som går. Der en person i storbyen får introdusert en helt ny lyd hver gang han åpner kjøkken vinduet, vil mannen på landet høre den samme fuglen eller den samme gale naboen som prøver å starte den gamle Ford Granadaen sin for ørttene gang. Som betyr at du slepper denne analytiske tilstanden og kan få en mer "Praktiskt bevissthet" Praktisk bevissthet vil jo da si at du kan støtte degselv i større grad på gamle vaner og rutiner. Man har ikke behov for å analysere fordi forandringer skjer ikke. En person fra landet er vant til å kunne tolke alt og forstå alt som skjer rundt seg, han har muligheten til å se alt som skjer, og tar kanskje ofte en kaffekopp med den ene personen han møter møter løpet av dagen. I møte med denne personen sitter de nok på et stille kjøkken slapper av med kaffen. De har tid til å lese hverandres kroppspråk og forstå alt som skjer rundt dem mens de prater.

 

Her er hvor det blir morsomt, vist vi tar et eksempel. 

 

Si at vi tar en person fra landet og stapper han mitt på Karl Johan i Oslo og han står stille i en gruppe med mennesker å venter på at det blir grønt lys i et gang overfelt. Mannen fra landet vil jo da  ikke ha disse analytiske ferdighetene. Han vet ikke hva som er relevant å tenke på, han er jo vant til å kunne forstå og tolke alt som skjer rundt seg. Istedenfor å fokusere på at Mannen blir å fokusere på at det kommer til å bli grønt lys, som alle de andre rundt seg. Står han nok og tenker på alt det andre som skjer rundt seg som. "Oi, han mannen løp på rødt lys! håper at han ikke blir påkjørt." "Dæven han sykler over veien." "Den bilen der kom i stor fart" "Hun så ut til å ha en dårlig dag, lurer på hva som har skjedd?" Plutselig blir det grønt lys. Tror du mannen som følger med på alt annet enn om det blir grønt lys får det med seg? Nei, tror jeg ikke, han blir nok stående der en liten stund helt til han plutselig oppfatter at det er ingen som står rundt han, og han oppfatter i samme sekund at han kanskje burde sjekke om det er grønt lys. Så går han over gaten.

 

Vist vi setter en mann fra byen i samme situasjon. Legger han nok ikke merke til mannen som løp over veien, og han bryr seg lang mindre om han blir påkjørt. Det samme gjelder nok syklisten, bilen med stor fart og damen som var i dårlig humør. For denne mannen er det bare det grønne lyset som betyr noe. Alt annet har ingen betydning for han, alle rundt han blir bare gråe nyanser, litt som grå klomper, han vet at det er mennesker der men de har ingen betydning til han.

 

Men hvilken betydning har denne forskjellen?!?

 

Vi kan se at betydningen kommer ganske kraftig frem om vi ser hvem av disse to menneskene. Han fra landet eller han fra Storbyen har mest frihet. 

 

Det er jo veldig vanlig å tenke at mennesker er mer avhengig av hverandre enn noen ganger før. Man er avhengig at det finnes steder man kan kjøpe mat, klær, transport, mobiler og annet. Mannen på landet er kanskje ikke like avhengig av disse stedene fordi han produserer kanskje egen mat og har kanskje sauer til, og driver med litt tømmerhogst ved siden av jobben for å sikre varme. Det vil jeg si er absolutt sant. Jeg tror jeg ikke kunne levd mange dagene med den kunnskapen jeg har innlært i dag uten en matbutikk. 

 

Men hvilken betydning har disse menneskene som jobber på butikker? Alt man vanligvis forventer av en kasse dame er jo at de kan pipe matvarer i kassen, og si "ha en fin dag." Vi får veldig kort upersonlige forhold til disse menneskene. Vi spør jo ikke ut om hvordan man har det eller spør de ut på middag. Men i storbyer får man en større personlig frihet. Du har muligheten til å velge venner ut i blandt alle disse grå klompene. 

 

På landet er det svært få mennesker, så man har ikke så mange man kan knytte nære forhold til. Så på mange måter har man ikke muligheten til å velge heller. Mens i storbyen kan man velge. Det å velge er ikke alltid lett, du må skape ferdigheter som å analysere frem hvem som kan bli din fremtidige partner eller venn. Ikke bare må du videreutvikle denne analyse ferdigheten som du har fra storbyen om å ignorere irrelevant informasjon. Men du må også lære deg ferdigheter som å skape venner. En person som bor på landet har ikke denne muligheten til å velge om hvilke venner han får. Han har kanskje bare naboen som eneste potensiell venn. Derfor får han naboen som venn, vist han ikke tar naboen som venn blir han venneløs. 

 

Om man da setter mannen fra landet i en storby, som er vant til å bare få venner istedenfor å skape venner. Faller han nok kort når han prøver å lage venner. Ikke fordi han ikke er dum eller kommer utenbys fra. Men rett og slett fordi han aldri har måtte lært i fra tidlig alder hvordan man skaper venner og bekjentskap. 

 

Da kan man kanskje også kombinere forskjellige psykiske lidenskaper og hvordan kanskje dette er med på å skape Sosial angst og depresjoner? 

 

I dag er kanskje ikke forskjellen mellom "landet" og bo i "storbyen" så stor. Men vi finner fortsatt disse forskjellene blant folk som har kanskje lukket seg inne på soverommet i flere år, eller ikke vært svært sosiale og innelukkede som barn pga slitet med sykdom som liten. (landet) og de som har vært utgående sosial, og vist seg selv som en mer offentlig person. (Storbyen)

 

På tanke på det, så fikk jeg min aller første venn når jeg var 5år gammel. Han fikk jeg ved at vi delte skap i barnehagen, og vi har vært bestevenner siden. Men jeg har tydeligvis lært meg å lage venner da jeg flyttet til Oslo da jeg var 13. Morsomt å se litt sammenhenger. ^^

[High5!]

Søndag 15.november.

 

I dag er jeg nervøs. Angsten begynner å piple frem.

Greia er at leiligheten jeg for tiden disponerer skal selges, og da er jeg nødt til å belage meg på visninger fremover.

Hadde egentlig tenkt til å alliere meg med noen som kunne være hos meg under visningen i dag, men jeg har bestemt meg for at jeg må greie dette selv. Men fy faen, jeg gruer meg.

Jeg syns det er veldig vanskelig å ha folk jeg ikke kjenner i mitt eget hjem.

Sånn generelt i livet også, om jeg bytter lege så må jeg inn på nettet å bildegoogle vedkommende sånn at jeg i alle fall har et ansikt å forholde meg til. Samme med jobbintervjuer.

I dag aner jeg ikke hvem som kommer på denne visningen, eller om de er flere. Så jeg er veldig nervøs nå. Vil egentlig bare ha det overstått, men det er flere timer til de kommer.

Trøsten får være at jeg vil føle meg mange kilo lettere etter at jeg har fullført.

 

 

Andysowhatgg: takk for teksten.

Jeg kan kjenne meg igjen i både mannen fra bygda og mannen fra byen. Jeg er født og oppvokst i ei bygd langt oppi dalen, men har bodd i by i mange år.

Når det gjelder foreldrene mine er det vanskelig å være egoist. De har hjulpet og gitt meg så mye i alle år, skulle bare mangle at jeg hjelper de nå. Men klart det er tungt.

 

Nå skal jeg psyke meg opp og kanskje kaste opp litt før det er visning. Åhhhh.....faenfaenfaen.

Har mange tanker i hodet nå. Hva skal jeg si? Tenk om de ikke liker meg og avskriver leiligheten på grunn av MEG? Hva hvis de roter i tingene mine?

Ønsk meg lykke til, det trenger jeg

Endret 15. november 2015 av High5!

[Andysowhatgg]

Ja, lykke til! Håper det går supert! Har hørt at positiv tankegang hjelper til å prestere bedre! Du får prøve å tenke at alt går bra!

[High5!]

Kveld søndag 15.november.

 

Heisann igjen. Nå er visningen over.

Som regel når jeg setter meg selv og psyken min på prøve slik som i dag, pleier det å gå veldig bra. Det er så deilig å ha gjennomført det og jeg får et boozt som varer lenge.

 

I dag hadde jeg visning helt alene(aldri gjort før) og det var beintøft både før og etter. Før visningen var det tøft fordi jeg var så nervøs og hadde ikke peiling på hva jeg hadde i vente. Jeg kjørte som vanlig hjernen min på på høyt gir.

Visningen gikk raskt, men jeg følte jeg kom litt til kort. Syns ikke jeg var noe flink til å snakke, og jeg skalv helt sykt på hånden.

Når det var over og de hadde gått var jeg helt tom. Kokt i hodet og bare helt ja..tom. Sliten. Hadde gått å spent meg i timesvis.

Første umiddelbare tanke var selvfølgelig: de likte meg ikke. De vil ikke ha leiligheten.

 

Mitt "gamle jeg" hadde antagelig krøpet under dynen på dette tidspunktet og called it a day.

Men jeg tenkte som så; kjære deg, du har aldri gjort dette før. Du er et vanemenneske som trives best med rutiner. Selvfølgelig går det litt skeis første gangen. Men nå har du fått prøvd deg. Neste gang går det sikkert bedre. Tenk at du greide dette helt alene. Husk at du hadde planlagt å ha med deg en venn på denne visningen, som moralsk støtte. Men du gjorde det alene.

 

Jeg ble i bedre humør av å tenke sånn. Har faktisk blitt veldig mye finkere til å tenke positivt i det siste. Se noe positivt i alt. 

Frisk luft er den beste medisinen min mot dårlig humør, så jeg heiv på meg treningstøyet og tok meg en liten gåtur.

Når jeg kom hjem igjen ble det en liten tøyetime med musikk på øret.

Takk gud for persienner, sier jeg bare. Tror naboene på andre siden av gaten hadde satt kaffen i halsen om de hadde sett meg i stuen i komiske stillinger, opp-ned og skrevs. Men jææven så digg det er å få strukket seg ut ordentlig.

 

Det er så godt å trene. Føler meg som et helt nytt menneske etterpå. Det er akkurat som jeg springer eller går av meg depresjonen. Anbefales til alle dere andre som er deprimerte og kanskje sliter litt med nervene som jeg gjør.

 

Fredag var jeg på vin og middag hos min nye venn(han fra forrige helg) og det ble nok et glass for mye. Men det var trossalt sammen med noen andre, og ikke mutters alene, slik det pleier å være med meg og alkohol. Så tommel opp.

Det ble forresten med den kvelden hva alko gjelder. Og det er jeg glad for i dag. Hater hangover-søndager.

 

Det beste med dager som dette er at jeg omsider begynner å forstå at jeg ikke trenger snus eller alkohol for å få et ordentlig kick eller rus. Det er sånne dager som den jeg har hatt nå jeg virkelig føler meg som et overmenneske, at det ikke er en ting i verden jeg ikke takler. Jeg vet at de mørke tankene kommer tilbake igjen, kanskje allerede i morgen. Men det er så mye enklere å takle de mørke tankene når jeg ser tilbake på det jeg har greid i dag.

 

Visning av leilighet høres sikkert ut som peanøtter for enkelte av dere, men for meg og angsten min er det ganske big deal:) Derfor dette gledesutbruddet over noe så lite. Jeg har alltid vært fæl til å sammenligne meg for mye med andre, det er noe jeg prøver å kutte ut. For vi ER forskjellige. Har alltid følt at jeg henger så jævlig etter de andre. Men etterhvert som jeg har akseptert min psykiske lidelse har jeg også lært meg å bare ta ting i mitt tempo. Alt til sin tid. Jeg er en late bloomer både på den ene og den andre måten. Men hva så? Jeg har det ikke travelt. Har troen på at jeg kommer til å bli fornøyd med meg selv og den jeg er en vakker dag. For jeg er på god vei nå

 

Ha en fortsatt bra søndag

Endret 15. november 2015 av High5!

[High5!]

Mandag 16.november.

 

Litt blåmandag for min del i dag. Det hele startet med at jeg hadde planlagt å jogge grytidlig i dag. Istedet gikk jeg å la meg og våknet ikke før langt utpå formiddagen. Så jeg fikk brått litt dårlig tid. Skulle på jobb å sånn..

 

Dagens funfact; det lå faktisk en snus på bordet mitt i dag. Har ikke peiling på hvordan den havnet der eller hvor den kom fra. Jeg har saumfart leiligheten opp ned og i mente de siste ukene for å bli kvitt alt av snus eller som kan minne om snus i fare for å sprekke. For ikke å snakke om gjennomshinet leiligheten opptil flere ganger mtp visning. Så foglarna vet hvordan den snusen havnet på stuebordet mitt.

 

Uansett, jeg tok det som en test. Jeg har funnet mange snuser i disse ukene som snusfri. Jeg er som en blodhund, jeg finner de overalt. Jeg vil ikke finne de men de dukker opp over alt.  I papp-presseren på jobb, i matavfallet, på benker...

Jeg tar meg selv i å lukte i snusdåsene til venner av meg, bare for å lukte om savnet fremdeles er der. Det er den, men ikke så alt for ille.

 

Jeg kastet den snusen jeg fant  i dag. Den ligger i søpla på kjøkkenet. For 1 mnd siden hadde jeg klødd etter å hente den opp av bosset og ni-snust som en idiot, men nå? Ikke så farlig.... Jeg vet at den ligger der, men jeg er helt rolig. Den kan bare ligge der. Fremgang:)

 

Vi snakkes

Endret 22. november 2015 av High5!

[SteinarN]

Du er jo snodig, må humre litt for meg selv når jeg leser det du skriver om at du lukter snusdåser som en blodhund Du har jo selvironi, og det kan komme godt med i mange situasjoner

Men det er godt å se at det virker som du er inne på et riktig spor for deg. Stå på!

Jeg kan kjenne meg igjen i enkelte ting du skriver, selv har jeg vært så langt nede at det kun kunne gå oppover, så vet at det ikke er helt enkelt heller å få skikk på ting.

 

Så, fortsatt lykke til!

[Tharos.]

Jeg leser sjelden hele tråder, men denne var faktisk ganske interessant. Det virker på meg som du har en helsikes til selvinnsikt. Hm, altså, du har en veldig bra selvinnsikt for å oversette fra trøndersk. Jeg tror pila i livet ditt kommer til å peke oppover så lenge du utfordrer deg selv litt, og fortsetter treninga, om det så bare er å gå tur.

Lykke til! Jeg kommer til å følge med videre, om du fortsetter dagboka.

[High5!]

Tirsdag 17.november.

 

Iblandt er det vanskelig å se noe fremgang som helst i dette prosjektet. I dag er en slik dag.

Jeg jobbet fra morgenen av og kom hjem på ettermiddagen. Hadde i utgangspunktet planlagt å dra på besøk til en bekjent jeg vet er veldig alene for tiden, hadde passet veldig bra å ta turen dit etter jobb i dag.

Så greide jeg altså å sovne på sofaen etter jeg kom hjem fra jobb. Våknet 2030.

Og nå sitter jeg her med verdens dårligste samvittighet. Jeg burde vært der i dag. Heldigvis hadde vi ikke avtalt noe - jeg pleier å stikke hodet spontant innom nå og da. Så h*n visste ikke at jeg kom. Men likevel...

 

Det å bli flinkere til å pleie omgang med venner/familie/øvrige bekjente er noe som står og alltid har stått høyt på listen over ting jeg skal bli flinkere til. Det er derfor jeg blir så skuffet over meg selv når jeg nok en gang velger SØVN, noe jeg ikke akkurat er underernært på for å si det mildt, fremfor å faktisk gjøre noe. Hele livet mitt har dreid seg om søvn......

 

 

Du er jo snodig, må humre litt for meg selv når jeg leser det du skriver om at du lukter snusdåser som en blodhund Du har jo selvironi, og det kan komme godt med i mange situasjoner

Men det er godt å se at det virker som du er inne på et riktig spor for deg. Stå på!

Jeg kan kjenne meg igjen i enkelte ting du skriver, selv har jeg vært så langt nede at det kun kunne gå oppover, så vet at det ikke er helt enkelt heller å få skikk på ting.

 

Så, fortsatt lykke til!

Takk for søte ord steinar, det varmer. Håper du har et bedre liv nå enn det du hadde.

 

 

Jeg leser sjelden hele tråder, men denne var faktisk ganske interessant. Det virker på meg som du har en helsikes til selvinnsikt. Hm, altså, du har en veldig bra selvinnsikt for å oversette fra trøndersk. Jeg tror pila i livet ditt kommer til å peke oppover så lenge du utfordrer deg selv litt, og fortsetter treninga, om det så bare er å gå tur.

Lykke til! Jeg kommer til å følge med videre, om du fortsetter dagboka.

 

Innlegg som dette gir meg mer lyst og driv til å å stå på videre så tusen takk for det.

Og takk for at du legger merke til selvinnsikten, det er den jeg har jobbet mest med oppigjennom årene tror jeg.

For 10 år siden lå jeg på lukket psykiatrisk som en skjør spurveunge og syntes vanvittig synd på meg selv. Jeg var i krig med verden og kunne ikke fatte og begripe hvorfor livet ville meg så vondt. Jeg har forandret meg mye siden den gang og takk faen for det får jeg vel si for det var en vond periode av livet mitt som jeg nesten ikke tørr å tenke tilbake på engang.

 

Tilbake til det jeg skrev om dagen i dag. Jeg er som sagt skuffet over meg selv nå, men samtidig må jeg ikke glemme at stigningskurven fremdeles går oppover her. Jeg er snusfri, jeg har blitt kjent med nye mennesker de siste par ukene som liker meg for den jeg er, jeg har begynt å trene så smått igjen.. Jeg er på god vei:)

 

Men jeg må si at samvittigheten gnager likevel. Jeg vet at dette mennesket jeg skulle besøke i dag er ensom. Jeg har fått kjenne på ensomheten selv under sykdomsperioden min hvor jeg bodde årevis i et ubesøkt hjem. Det er grusomt, og jeg unner ikke noen å sitte alene med tanker og kanskje også store sorger i livet, som jeg vet i alle fall min venn har.

 

Jeg bestemmer meg her og nå at på torsdag skal jeg dra å besøke h*n. Hadde egentlig litt andre planer for torsdagen, men pytt. Jeg vil heller besøke h*n. Tror det er lettere for meg å gjennomføre det om jeg skriver det ned her.

Det er en veldig fin ting å dra på besøk til noen du er glad i uten noen baktanker som helst, annet enn å bare glede noen, tilbringe tid med noen som ellers ville ha vært helt alene.

For bare tenk over det; hvor ofte får du egentlig en telefon, en sms eller et besøk fra noen som bare lurer på hvordan du har det? Det er neimen ikke ofte, hvertfall er det ikke det for meg. Men det er noe jeg har blitt veldig klar over de siste årene hvor jeg har blitt frisk(ere). Jeg er så takknemlig for at det har gått riktig vei for meg, for det er ikke alle forunt.

 

God natt alle sammen<3

Endret 17. november 2015 av High5!

[High5!]

Natt til fredag 20.november.

 

God kveld.

 

Jeg greide å fullføre besøket jeg skrev om i forrige innlegg.

Jeg gikk og gikk i bitende minusgrader med biler og semi-trailere som kjørte i hundreogsatan forbi meg. Men jeg greide det og nå føler jeg meg flere kilo lettere:)

Håper og tror at h*n satte pris på besøket, det virket i alle fall sånn.

Jeg har kjent meg frisk og fin i dag. Som vanlig hadde jeg lyst til å bare sove bort hele dagen.

Men jeg hadde allerede hatt en god natts søvn når jeg våknet på morgenkvisten i dag, så jeg kom meg opp og ut etterhvert.

 

Må si jeg er litt stolt over det lille nettverket jeg har greid å skrape sammen iløpet av de ukene dette eksperimentet har holdt på. Har blitt kjent med disse menneskene ved å ha et åpent sinn og by på meg selv.

Jeg blir umåtelig glad hver gang det tikker inn en sms på telefonen min nå. Nå gjelder det bare å holde på de nye vennene mine. Jeg har en lei tendens til å bli noe avvisende når jeg har tunge dager. Må vel få tatt en prat med de om dette snart. Men jeg er sikker på de vel forstå, de er bra folk.

 

Morgendagen kan bli interessant. Har fri og jeg har lyst til å ta meg en tur på kafé alene.

Sitte å betrakte.. tenke..

Så får vi se da, om jeg greier det.

Jeg har lyst til å klare å kose meg med en kopp kaffe i full offentlighet uten å bekymre meg for at folk ser på meg. Dette er et problem jeg har hatt hele livet. Syns det er ubehagelig å bli stirret på, spesielt mens jeg spiser eller drikker. Eller mens jeg jobber med hendene(ofte i jobbsammenheng), for da begynner jeg å skjelve på hendene.

Jeg koser meg jo aldri når jeg er på date eller julebord eller whatever, jeg syns faktisk det er helt forferdelig. Hva jeg er redd for er jeg neimen ikke sikker på.

Jeg vil nok synes det er litt forferdelig i morgen også. Men også deilig. Håper jeg får et ordentlig kick av det, og at jeg får en knallbra kveld. Kanskje jeg stikker å tar meg en øl en eller annen plass senere på dagen/kvelden også? Mulighetene er mange.

 

 

Tøff dag mtp snus-exiten min. Jeg har lastet ned iTunes og var så uheldig å få meg "snustesten" til RR.

Savnet kom sporenstreks. Da var det greit å komme seg ut i kulda og gå av seg frustrasjonen.

Dette må jeg bare venne meg til for det kommer nok flere prøvelser etterhvert. Et godt eksempel er juleferien som er rett rundt hjørnet, hvor flere av søsknene mine kommer til å sitte å snuse meg opp i trynet.

Men, tror jeg skal takle det også på et vis. Jeg overlevde i dag og er fremdeles snusfri.

 

Meldte meg forresten inn i Frelsesarmeen i går. De hadde en interessant hjemmeside med mye info. Skal fordype meg litt mer etterhvert. Var mye der inne jeg kunne tenke meg å ta del av.

Håper de kanskje har noen prosjekter i julen.

 

Nå er det natta her, god natt.

 

 

[SteinarN]

Det er godt å lese at det fortsatt går bra og framover.

Må si enda en gang at jeg humrer når jeg ser skrivemåten og enkelte uttrykk du bruker. Er du nordfra kanskje hvis det er i orden å spørre om det?

[High5!]

Natt til søndag 22.november(drunk).

 

Hei alle sammen.

 

Jeg har nok en gang reist ut til min familie for å hjelpe til hjemme. Som tidligere nevnt er familien min for tiden rammet av sykdom. Derfor er jeg her nå, igjen.

 

Vinteren har endelig meldt sin ankomst her oppe og jeg praktisk talt elsker det.

Gradestokken er nedforbi 10 minus, det knaser når jeg går på snøen ute og trærne er dekket av hvitt rim.

Skriver mer i morgen, jeg har endel på hjertet denne gangen.

 

 

Det er godt å lese at det fortsatt går bra og framover.

Må si enda en gang at jeg humrer når jeg ser skrivemåten og enkelte uttrykk du bruker. Er du nordfra kanskje hvis det er i orden å spørre om det?

Hei steinar. Jeg er ikke nordfra, jeg er fra østlandet.

 

Ha en fotsatt fin helg, vi snakkes i morgen.

Endret 22. november 2015 av High5!

[High5!]

Søndag 22.november.

 

Jeg er tom i dag.. Har egentlig ikke noe spesielt jeg ønsker å prate om, men velger å klore ned noen ord her likevel, bare for å holde hjulene og motivasjonen litt i gang. For i dag er den på bånn.

De siste par dagene har jeg mistet gnisten litt. Jeg sover mye mer enn jeg burde og jeg depper mer enn jeg burde.

Årsaken til det kan kanskje være at jeg har trykket litt på pauseknappen og reist fra livet i byen med jobb og trening til fordel for noen dager med familien min.

Det er så fantastisk vakkert her inne mellom fjellene. Jeg elsker denne plassen - samtidig som jeg hater den.

I det sekundet jeg åpner bildøren utenfor huset til mine foreldre, føles det alltid som jeg går 20 år tilbake i tid og forvandles til den redde, lille jenta jeg en gang var. Og det er tungt.

 

Sett bortifra at foreldrene mine bor her, har jeg ikke noe her å gjøre lenger.

Mange kjenner seg sikkert igjen i å ikke lenger ha noe tilhørlighet til stedet en vokste opp på.

Jeg har det slik.

Det er mye minner, mange mennesker jeg ikke ønsker å se igjen. Ikke fordi jeg hater noen, eller ønsker noen vondt. Jeg har bare ikke noe interesse av det. Tror helt ærlig det bare hadde vært destruerende for meg.

For de vonde minnene setter seg fast. Selv om man legger lokk på ting og går videre betyr ikke det at man glemmer det tunge som har vært.

 

Jeg hadde nok ikke den beste barndommen. Mye av det jeg sliter med i dag har grobunn i barndommen min.

Hvis jeg tenker tilbake, kjenner jeg at jeg er litt bitter.

Bitter fordi ingen grep inn. Og når jeg tenker på det begynner jeg ofte å gråte.

Jeg kan gråte lenge, som et lite barn.

Det er akkurat som jeg blir til det lille barnet jeg var den gangen, når jeg gråter.

Jeg ser henne for meg i tankene mine, at hun løper gråtende og redd mot meg.

Og jeg plukker henne opp i armene mine, forteller henne at jeg skal passe på henne og at hun er trygg hos meg - eksakt slik jeg håpet at noen skulle gjøre når jeg var liten.

Redde meg og ta meg med til et trygt sted.

 

Derfor er det ikke bare enkelt for meg å komme tilbake hit.

Jeg bruker MYE energi på å gå med rak rygg og late som jeg er sterkere enn jeg er, i virkeligheten er jeg livredd for at jeg rundt neste sving skal måtte stå ansikt til ansikt med fortiden.

Livredd. Og det sliter meg fullstendig ut. Ikke rart jeg er sliten og bare vil sove når jeg er på besøk her borte.

Det er ikke mer enn en kjent lyd eller stemme fra fortiden som skal til. Jeg skvetter når jeg hører det.

I noen sekunder er jeg tilbake igjen i barndommen,før jeg omsider forstår at det ikke er noen fare. Jeg er voksen nå, og ingen kan gjøre meg noe. Men den lyden eller stemmen setter igang tankehjulet. Og jeg innser at dette er noe jeg må leve med, resten av livet.

Men, jeg må bare være glad og takknemlig for at det har gått såpass bra med meg, trossalt.

Det finnes mange barn som har det helt grusomt. Jeg får vondt inni meg når jeg tenker på hvor mange barn som er redde og har det vondt akkurat NÅ. Kanskje så nært som i huset ved siden av meg.

Skulle ønske jeg kunne tatt til meg alle redde barn og skjermet de fra alt vondt.

 

Iblandt føles det som jeg drepte den lille jenta jeg var, ved å gå videre. Jeg forlot henne og sviktet henne redd og alene. Men nå vet jeg at jeg bare måtte gå videre, jeg hadde ikke noe valg. Dessuten er hun ikke død, vi møtes hver gang jeg gråter og lukker øynene. Og det er faktisk litt befriende og godt, selv om det også er uendelig trist.

 

 

Vel... dette var en tung tekst som jeg har gruet meg til å skrive ned. Men det er godt å tenke på at noen andre kommer til å lese dette, jeg slipper å gå å holde det inni meg uten å kunne snakke med noen om det. Nå er det flere som vet hvordan det var. Jeg har fått sagt det til noen.

Det er god terapi og det hjelper meg.

Jeg må se fremover:)

 

Hvis jeg skal heve blikket og se et stykke frem i tid så er det mye som skal skje fremover.

Er jeg riktig uheldig har jeg bare internett ut året. Dvs ca 2 mnd.

Jeg syns det er en fin "deadline" mtp å få litt ordnings. Jeg skal holde på med dette dagbokprosjektet mitt frem mot nyttår.

Forhåpentligvis kan jeg starte det nye året med et litt bedre utgangspunkt enn det jeg har pleid å hatt.

For jeg syns faktisk jeg har vokst ganske mye som person i det siste.

 

Føler meg mye bedre etter å ha skrevet ned dette her. Lettere til sinns:)

Nå ser jeg frem til en ny og frisk uke.

 

God natt

Endret 22. november 2015 av High5!