Manglende selvfølelse

[AnonymDiskusjon]

Jeg har tilbragt mesteparten av livet med å tro at jeg er helt feil og rar og unormal og alt det der, så jeg føler aldri at jeg har rett til å føle som jeg gjør på en måte. Aldri følt meg akseptert og forstått, og alltid fått følelsen av at folk syns jeg er helt fjern, og det har skapt masse usikkerhet og tvil på meg selv. Jeg har riktig nok fått bedre selvtillit etter hvert, og trives med meg selv og livet, men tvilen og usikkerheten sitter igjen.

 

Jeg har alltid vært følsom, og det var det aldri noen som forsto seg på, så jeg ble «mobbet» for det hjemme, dvs det ble sett på som en feil/dysfunksjon, og man ga seg over liksom. Så fikk følelsen av at jeg var helt feil og at det var skikkelig negativt. I ettertid ser jeg jo at det er mange som er til og med mer følsomme enn meg, og at det slett ikke er så uvanlig og «feil» som man skulle ha det til, men det er nå en annen sak.

 

Etter å ha vært skikkelig langt nede og hatet meg selv i mange år, begynte jeg omsider å få det bedre med meg selv, men da ble jeg for sikkerhets skyld fysisk syk. Og attpåtil en type syk som ingen trodde på, så det ble mange år med sjukehus og styr, hvor ingen hørte på meg, og leger regelrett himlet med øynene over at jeg kunne være så dum å tro at noe feilte meg. Alt man ikke finner ut av, er psykisk må vite. Alt jeg møtte, både i helsevesenet og for øvrig, var tvil og mistro. Jeg begynte til slutt å tvile på meg selv også, det er ubeskrivelig når ingen tror på et ord av hva du sier, spesielt når du er i en så fortvilende situasjon fra før av. Er jo "greit" hvis man er frisk og kan leve livet, da kan man bare la sånt prelle av, men jeg trengte liksom hjelp.

 

Uansett, etter mange år, klarte jeg meg på et vis selv, og kunne stenge verden ute, isolasjon var eneste løsning hvis jeg skulle bevare vettet og ha det noenlunde bra. Pga mistroen og det utrolig slitsomme med å måtte gå igjennom det samme hver eneste gang jeg skulle møte et menneske.

Så ja, jeg trives i mitt eget selskap, og nyter livet når jeg får være i fred og får slappe av, men jeg tåler virkelig ikke mye av press og styr utenfra. Det har jeg veldig smertelig fått erfare i senere tid, og det har ødelagt hele muligheten jeg hadde for å leve et bra liv (bra liv for meg er å få puste og slappe av i kroppen). Når folk trenger seg på, føles det rett og slett traumatisk, jeg har ekstremt mye lavere energinivå enn normalen, og alt går for fort for meg. Og å skulle ta inn masse inntrykk og ta stilling til ting på sparket osv, det blir bare så innmari overload. Og så blir jeg bare kjempestressa og fortvila. Folk krever så innmari mye. Og tar ikke hensyn i det hele tatt. Og da kommer den usikkerheten tilbake, folk forventer det ene og det andre, og gir uttrykk for sterk misnøye når jeg ikke får det til, og da begynner jeg å lure igjen på om jeg ikke egentlig burde klare det, at det jeg føler er feil osv. Jeg har aldri fått tilbakemelding på noe annet enn at det jeg føler i forbindelse med sykdommen og alle begrensningene det gir, bare er tull. Så det er jeg alene mot verden, jeg må på en eller annen måte stole på meg selv og det jeg føler hundre prosent, selv om alt jeg møter der ute er motgang og mistro. Jeg har feila stort hittil. Blir fortvila og tviler på meg selv med en gang. Har jo ikke akkurat noe overskudd til å stå opp for meg selv og se ting klart heller.

 

Det er i møte med andre mennesker jeg blir usikker. Jeg blir på en måte helt borte, folk overkjører meg og jeg blir fortvila og usikker i stedet for å gi f og gjøre min egen greie uavhengig av hva folk måtte mene. Jeg blir stressa av folk og krav rett og slett, og da klarer jeg ikke å sette grenser og ta vare på meg selv.

 

Spørsmålet er vel om det er mulig å forandre på dette, sånn at jeg ikke lar folk stresse meg og gjøre meg usikker. Bygge opp en selvsikkerhet og tro på meg selv, så folk kan tvile på meg så mye de bare vil, uten at det bryr meg. Det er begrensa hvor mye jeg kan jobbe med ting, for jeg trenger egentlig 99 % hvile, og det å være syk i seg selv gjør meg jo svakere og mindre motstandsdyktig, men nettopp pga at jeg er syk, er det ekstra viktig at jeg ikke lar meg stresse og påvirke av alt mulig ytre stress og folk som ikke forstår. Er det mulig å bygge opp en urokkelig tro og tillit til seg selv helt på egenhånd? Hvordan? Og en gi f holdning. Jeg bryr meg altfor mye om alt og alle, og det ødelegger mitt eget liv, fordi folk bare er interessert i meg for det jeg kan gi dem, og ikke kunne brydd seg mindre om at JEG skal ha det bra. Og siden jeg er kronisk syk kan jeg faktisk ikke gi så mye heller, men jeg lar meg påvirke alt for mye av hva folk mener om meg og mister rett og slett selvfølelsen og troen på meg selv. Og det er direkte farlig, siden sykdommen jeg har krever at jeg hører på kroppen til enhver tid, ellers kan det gå veldig galt. Folk forstår ikke det, og da blir jeg fortvila, fordi jeg bryr meg så mye, men det jeg altså trenger er å klare å gi f, og ikke la meg stresse eller påvirke. Hvordan gjør man det?

Anonymous poster hash: a066c...cb1

[Kikert]

Det går ikke å beskrive på noen god måte hvordan man gjør det, er ikke noen oppskrift, det går opp et lys så bare fortsetter man den tankegangen selv. Må på en måte hjernevaske seg selv litt, tvinge seg til å tenke det man vil tenke. Jeg sliter en del med angst og sosiale ting er ikke noe for meg, blir ikke forstått på det greiene der i det hele tatt og er ofte (mindre nå) nødt til å overse ting som kommentarer og blikk.

 

Jeg har lært meg selv å ikke bry meg, men du må huske at det er så og si umulig å oppnå en 100% "jeg gir faen i hva andre sier og hvordan de ser på meg" innstilling, noe som jeg vil si ikke er bra. 90% er vel et fint tall

 

Edit; Det virker som om det har gått opp et lys for deg, så da er halve jobben unnagjort

Endret 1. november 2015 av Belphegor

[dag1234]

Det virker som om du er en som kunne ha god nytte av psykoterapi. Du har hatt mange påkjenninger i oppveksten din, og du har en krevende helse- og livssituasjon. Men du har god innsikt i dette og du har god evne til å sette ord på hvordan du har det. 

 

Du trenger noen å spille ball med når du skal reparere skadene du har i selvfølelsen og selvtilliten din, det er vanskelig å få til kun på egenhånd.

Jeg vil tro du trenger noen å planlegge sammen med hvordan du skal møte de utfordrende situasjonen du beskriver; legge opp en realistisk plan og ha noen å diskutere/evaluere frem og tilbakeslag med. 

Du har også hatt påkjenninger i møte med helsevesenet; jeg antar at du har ett og annet å bearbeide der og. 

 

Jeg ville tro at om du fant en god terapeut der du fikk snakke gjennom hvordan du har og har hatt det, så vil du oppdage flere av dine sterke sider. Det er nå en gang slik at motgang ikke automatisk knekker oss, men kan også gjøre oss sterkere på noen områder. Disse områdene er ikke alltid like lett å få øye på - i alle fall ikke når en står midt i påkjenningene. 

 

 

[Horten Market]

Jeg har alltid vært følsom, og det var det aldri noen som forsto seg på, så jeg ble «mobbet» for det hjemme, dvs det ble sett på som en feil/dysfunksjon, og man ga seg over liksom. Så fikk følelsen av at jeg var helt feil og at det var skikkelig negativt.

Synd at det ikke var noen i barndommen din som kunne se hva du strevde med, og fortelle deg at det kanskje var de andre som manglet noe, ikke du. Det å være følsom har nær sammenheng med evnen til å "se" andre mennesker, en av de viktigste sosiale egenskapene vi har. Dine problemer kan nettopp være et resultat av at viktige personer i din oppvekst har manglet denne evnen.

 

Her har vi altså et sørgelig paradoks i at barn som evner å "se" andre, kan oppleve denne svært positive egenskapen som en "feil" når omsorgsmiljøet har mangler av den samme egenskapen.

 

Det er i møte med andre mennesker jeg blir usikker. Jeg blir på en måte helt borte, folk overkjører meg og jeg blir fortvila og usikker i stedet for å gi f og gjøre min egen greie uavhengig av hva folk måtte mene. Jeg blir stressa av folk og krav rett og slett, og da klarer jeg ikke å sette grenser og ta vare på meg selv.

 

Det er naturlig at du føler det riktige er å gjøre mindre av det som gir deg plager. Men å bry seg om hva andre mener, er ikke det egentlig positivt? Ta hensyn til andre, er ikke det positivt? Vil du egentlig være en person som ikke ser andres behov, og kjører ditt eget løp uten tanker for hvordan det virker på andre? Med andre ord, en som overkjører andre slik du nå føler at andre overkjører deg ...

 

Det er åpenbart at den veldig positive egenskapen du har, oppleves av deg som hinder i din livsutfoldelse. Men hvis det ikke er din evne til å se og bry som om andre som er feil, hva kan det være da?

 

Jeg har for lite informasjon til å si noe spesielt om hva problemet er hos deg (oppsøk terapeut), men kan gi noen generelle betraktninger og håpe at du får noe ut av det.

 

Et barn som opplever en vedvarende mangel i den emosjonelle omsorgen, har en tendens til å etablere tankefeil som vedvarer hele livet (om den ikke blir korrigert). For eksempel:

 

Hvorfor får jeg ikke nærhet? Jeg må gjøre meg fortjent til det. Resultatet kan bli et barn som søker å tilfredsstille foreldrenes behov for å få den omsorgen det lengter etter. Og lykkes det, kan denne ideen etableres: Fordi jeg fortjener det. Her kan du finne narsissisten, egoisten, den selvopptatte. Men lykkes det ikke, fordi foreldrene er for lite følsom til å se selv denne innsatsen, kan konklusjonen bli: Jeg fortjener det ikke.

 

Her har vi to ytterpunkter. For den som føler seg ufortjent, synes løsningen å være å tenke motsatt: Jeg fortjener det (men det er feil). Den andre, som mener seg fortjent til alt mulig, ser ikke dette som noe problem, men andre rundt vedkommende opplever det og synes at vedkommende burde tenkt mer på andre og mindre på seg selv. Andre fortjener også.

 

Men feilen er egentlig en helt annen, nemlig tanken om at omsorg, nærhet og kjærlighet er noe du gjør deg fortjent til. Det er det ikke. Det var ikke noe galt med barnet, men en mangel hos foreldrene eller i omsorgsmiljøet. Et menneskes psyke har ingen mulighet til å se dette som barn, først når du er voksen er hjernen og sinnet modnet tilstrekkelig til å se et slikt perspektiv.

 

Sammen med en terapeut vil du lettere kunne avdekke dine tankefeil omkring problemet ditt, og finne det rette perspektivet. Hele livet har du selv og andre hakket på deg for noe som ikke er en feil. Når du oppdager, rasjonelt og emosjonelt, at den defekten du har trodd du har, tvert imot er en styrke du har, ja da kan jeg ikke skjønne annet enn at selvtilliten din vokser i takt med den erkjennelsen.

[AnonymDiskusjon]

Det går ikke å beskrive på noen god måte hvordan man gjør det, er ikke noen oppskrift, det går opp et lys så bare fortsetter man den tankegangen selv. Må på en måte hjernevaske seg selv litt, tvinge seg til å tenke det man vil tenke. Jeg sliter en del med angst og sosiale ting er ikke noe for meg, blir ikke forstått på det greiene der i det hele tatt og er ofte (mindre nå) nødt til å overse ting som kommentarer og blikk.

 

Jeg har lært meg selv å ikke bry meg, men du må huske at det er så og si umulig å oppnå en 100% "jeg gir faen i hva andre sier og hvordan de ser på meg" innstilling, noe som jeg vil si ikke er bra. 90% er vel et fint tall

 

Edit; Det virker som om det har gått opp et lys for deg, så da er halve jobben unnagjort

 

Det er bare det at det måtte gå så langt at helsa ble helt ødelagt før det lyset gikk opp ... Helsa mi henger alltid i en tynn tråd, så å la meg vippe av pinnen, er rett og slett livsfarlig for meg. Men så er det så innmari mye vanskeligere å stå i mot når man er så redusert fra før av, alt går rett inn liksom, har ikke noe skjold. Så det blir vanskelig å bare ta det som en lærdom og gå videre, når kroppen har havnet i en helt uutholdelig tilstand, og jeg ikke får puste engang. Kronisk akutt krise liksom.

 

Neida, jeg trenger ikke gi f i andre fullstendig, er vel mer det at jeg ikke skal la folk kontrollere meg og si unnskyld og prøve å forandre meg når folk kjefter på meg for at jeg ikke er som de vil at jeg skal være ... Var en person som fikk helt kontrollen over meg, klarer jo ikke å se ting klart før jeg kommer ut av situasjonen heller, og da er det gjerne for sent.

 

Anonymous poster hash: a066c...cb1

[AnonymDiskusjon]

Det virker som om du er en som kunne ha god nytte av psykoterapi. Du har hatt mange påkjenninger i oppveksten din, og du har en krevende helse- og livssituasjon. Men du har god innsikt i dette og du har god evne til å sette ord på hvordan du har det. 

 

Du trenger noen å spille ball med når du skal reparere skadene du har i selvfølelsen og selvtilliten din, det er vanskelig å få til kun på egenhånd.

Jeg vil tro du trenger noen å planlegge sammen med hvordan du skal møte de utfordrende situasjonen du beskriver; legge opp en realistisk plan og ha noen å diskutere/evaluere frem og tilbakeslag med. 

Du har også hatt påkjenninger i møte med helsevesenet; jeg antar at du har ett og annet å bearbeide der og. 

 

Jeg ville tro at om du fant en god terapeut der du fikk snakke gjennom hvordan du har og har hatt det, så vil du oppdage flere av dine sterke sider. Det er nå en gang slik at motgang ikke automatisk knekker oss, men kan også gjøre oss sterkere på noen områder. Disse områdene er ikke alltid like lett å få øye på - i alle fall ikke når en står midt i påkjenningene. 

 

Det høres ikke dumt ut det du sier. Høres ut som noe jeg burde gjort for veldig lenge siden, har tross alt vært syk lenge. Men så er det også det at jeg er såpass syk at å komme seg ut, lage avtaler osv er veldig vanskelig å få til. Og sånn som det er nå, går det ikke, er jo ikke i form til å sitte og snakke engang. Havna i en akutt unntakstilstand for over et halvt år siden, og der er jeg fortsatt. Skal mye til å komme seg opp igjen når kroppen blir helt totalt nedkjørt. Og det ble sånn fordi jeg ikke klarte å sette klare grenser for meg selv, det er vanskelig å skulle forholde seg til verden utenfor når man er så annerledes enn «normalen», jeg må stort sett gjøre motsatt av det folk sier. Og så blir man sint på meg fordi jeg ikke er som de vil jeg skal være. Folk ass he he. Vanskelig nok å leve med denne sykdommen, men når fok kjefter på deg fordi du ikke får til å oppføre deg som en frisk person uten begrensninger ... Da skulle jeg virkelig ønske jeg hadde hatt vett nok til å gi f, i stedet for å fortsette å bry meg og prøve å oppfylle ønskene dems liksom. Hjelpesmeg. Blir bare så stressa av mas og krav. Og da klarer jeg ikke å tenke klart. Så ja, kunne helt klart hjulpet med litt hjelp utenfra til å se ting i sånne situasjoner. Å få et dytt i riktig retning.

 

Anonymous poster hash: a066c...cb1

[AnonymDiskusjon]

Synd jeg er så ufattelig utslitt, for her var det mye å ta tak i. Først og fremst, takk for at du tok deg tid til å svare.

 

 

 

Det er i møte med andre mennesker jeg blir usikker. Jeg blir på en måte helt borte, folk overkjører meg og jeg blir fortvila og usikker i stedet for å gi f og gjøre min egen greie uavhengig av hva folk måtte mene. Jeg blir stressa av folk og krav rett og slett, og da klarer jeg ikke å sette grenser og ta vare på meg selv.

 
Det er naturlig at du føler det riktige er å gjøre mindre av det som gir deg plager. Men å bry seg om hva andre mener, er ikke det egentlig positivt? Ta hensyn til andre, er ikke det positivt? Vil du egentlig være en person som ikke ser andres behov, og kjører ditt eget løp uten tanker for hvordan det virker på andre? Med andre ord, en som overkjører andre slik du nå føler at andre overkjører deg ...

Her har du nok misforstått litt. Selvfølgelig skal jeg ikke overkjøre andre, eller være slem på noen som helst måte, problemet mitt er jo nettopp at jeg setter andre over meg selv, og folk utnytter det. Jeg kommer aldri til å slutte å bry meg om andre, men jeg kan ikke leve livet mitt sånn som andre mener at jeg skal leve det, fordi det gjør meg sykere. Jeg er nødt til å høre på kroppen og ta vare på helsa mi. Det er det det handler om. Å ikke la meg overkjøre. Betyr på ingen måte at jeg har tenkt til å begynne å overkjøre andre Men hvem skal ta vare på meg hvis jeg ikke gjør det selv liksom.

 

Jeg ser ikke på følsomheten og det å bry meg om andre som en feil eller svakhet. Men det er vanskelig, siden jeg lett blir utnyttet og folk ikke gir meg det samme tilbake. Jeg bryr meg, men jeg må lære å sette grenser for meg selv også, for ikke å bli helt utslettet oppi alt sammen.

 

Jeg ser ting ganske klart når jeg ikke er under press, problemet er når jeg er midt oppe i stressende situasjoner, og det er jo da man trenger å holde hodet kaldt. Så jeg kan bli sittende fast i skadelige situasjoner altfor lenge, pga at jeg aldri får den avstanden jeg trenger for å se ting klart, og komme meg vekk. Hjelper kanskje ikke at jeg alltid er alene om ting, og ikke har noen å lufte med og som kan komme med råd/perspektiver heller, men jeg må jo nesten kunne klare det selv også. Kan ikke belage seg på hjelp fra andre.

Anonymous poster hash: a066c...cb1