Nekter å skifte tilbake til sitt eget etternavn etter samlivsbrudd

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Hva er normal praksis ved samlivsbrudd der en har gitt sitt samtykke til bruk av sitt eget etternavn til sin samboer? 

 

Dette er nå flere år siden og jeg er nå gift og min kone ønsker også at min eks endrer sitt etternavn tilbake ved folkeregisteret. 

 

Hva rettigheter har jeg ? Hva kan jeg kreve/gjøre i dette tilfellet? 

 

 

Takker på forhånd for tips og råd

Anonymous poster hash: fbe42...d17

[krikkert]

Det finnes to regelsett ved navn. De offentlige navnereglene, primært navneloven, og de private, utviklet gjennom praksis fra domstolene. 

 

Utgangspunktet er at man ikke har noen rett til å kreve at noen andre skifter navn. Dette gjelder både offentlig navnerett og privat navnerett. For at man skal ha et slikt krav må navnet antagelig være vernet, det vil si at det er færre enn 200 personer som har det som etternavn. I tillegg må det antagelig være en særlig ulempe for deg og andre som bærer navnet at din eks får fortsette å bære det. 

 

Det vil uansett bli en dyr affære å skulle forsøke å tvinge henne til å skifte navn. Privat navnerett er ikke et felt med særlig mange praktiserende advokater, og rettspraksis er gammel og ikke særlig ajourført for dagens forhold. Alt dette driver prisen opp. 

[tinnsoldaten1]

Kjipt

Endret 23. oktober 2015 av tinnsoldaten1

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke om det er vernet  , men det er sjelden her i Norge. Men det virker som det er langt under 200 som har etternavnet i følge gule sider og andre nr opplysningssider. Kan vel kanskje spørre på folkeregisteret også. 

 

Har advokatforsikring så håper det ordner seg hvis det må gå så langt. 

Anonymous poster hash: fbe42...d17

[Vox_populi]

Kan vel kanskje spørre på folkeregisteret også. 

SSBs navnesøk

[Moskus]

 

Vet ikke om det er vernet  , men det er sjelden her i Norge. Men det virker som det er langt under 200 som har etternavnet i følge gule sider og andre nr opplysningssider. Kan vel kanskje spørre på folkeregisteret også.

Jeg har et etternavn som er det er rett rundt 100 av i Norge, men det er ingen rettigheter, plikter eller beskyttelse av den grunn. Min kone kunne tatt etternavnet hvis hun ønsket, og det kunne alle andre også.

[Herr Brun]

 

 

Vet ikke om det er vernet  , men det er sjelden her i Norge. Men det virker som det er langt under 200 som har etternavnet i følge gule sider og andre nr opplysningssider. Kan vel kanskje spørre på folkeregisteret også.

Jeg har et etternavn som er det er rett rundt 100 av i Norge, men det er ingen rettigheter, plikter eller beskyttelse av den grunn. Min kone kunne tatt etternavnet hvis hun ønsket, og det kunne alle andre også.

 

Navneloven § 3 annet ledd:

 

 

Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker.

[Moskus]

 

 

 

Vet ikke om det er vernet  , men det er sjelden her i Norge. Men det virker som det er langt under 200 som har etternavnet i følge gule sider og andre nr opplysningssider. Kan vel kanskje spørre på folkeregisteret også.

Jeg har et etternavn som er det er rett rundt 100 av i Norge, men det er ingen rettigheter, plikter eller beskyttelse av den grunn. Min kone kunne tatt etternavnet hvis hun ønsket, og det kunne alle andre også.

 

Navneloven § 3 annet ledd:

 

 

Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker.

 

OK. Det var ikke den beskjeden jeg fikk den gangen. Ikke at det var en aktuell problemstilling, men vi undersøkte saken.

 

Har heller ingen tro på at det praktiseres på denne måten. Jeg kjenner ikke engang alle som har mitt eget etternavn, og jeg har heller ikke fått noen forespørsel om å "godkjenne" andre. Så enten er sitatet feil, eller så er det noen unntak som vi ikke ser, evt. forskjell i hvordan det tolkes.

Endret 23. oktober 2015 av Moskus

[Herr Brun]

Feilen ligger i "og det kunne alle andre også". Det finnes unntak, primært knyttet til ekteskap og annet slektskap. Det er tross alt veldig sjeldent at noen ønsker å skifte navn til et navn de ikke selv har noe tilknytning til. Men det er altså ikke slik at "alle andre" kan ta ditt navn.

[Moskus]

Feilen ligger i "og det kunne alle andre også". Det finnes unntak, primært knyttet til ekteskap og annet slektskap. Det er tross alt veldig sjeldent at noen ønsker å skifte navn til et navn de ikke selv har noe tilknytning til. Men det er altså ikke slik at "alle andre" kan ta ditt navn.

Nei, men her er jo saken at det sannsynligvis har vært et ekteskap. Da har man fått det navnet, men jeg tviler på lovverket åpner for å tvinge noen til å endre navnet sitt fordi de er skilt.

 

Jeg føler vi snakker rundt hverandre... mulig det.

[tinnsoldaten1]

Sjekket på SSBs side , kun 29 som har etternavnet i følge siden.

[Lock-Aze]

*snip*

Navneloven § 3 annet ledd:

 

 

Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker.

 

 

 

Sjekket på SSBs side , kun 29 som har etternavnet i følge siden.

 

 

Denne lovteksten forteller jo bare noe om når noen skal ta etternavnet. Jeg tviler på at du har noen rettigheter til å "ta tilbake" etternavnet fra henne.

 

Du har samtykket i at hun kunne endre sitt etternavn, at du i ettertid angrer deg endrer jo ikke den saken.

[Inge Rognmo]

men her er jo saken at det sannsynligvis har vært et ekteskap.

 

Trådstarter skriver samboer, ikke ektefelle, altså har det (formodentlig) ikke vært noe ekteskap, men det spiller heller ingen rolle; navneloven §4 sier nemlig følgende:

Samboere som har bodd sammen i minst to år eller som har felles barn, kan velge navn etter første ledd nr. 4 og 5 på samme måte som ektefeller dersom samboeren samtykker.

 

Trådstarter spør om normal praksis, og den er vel gjerne at den som har skiftet navn som oftest skifter tilbake til sitt eget gamle etternavn, men da fordi de selv ønsker det. Om eks-samboeren har noen juridisk mulighet til å kreve det om vedkommende ikke selv vil, det tviler jeg imidlertid på... Da må det i tilfelle, som Krikkert allerede har påpekt i trådens første svar, "antagelig være en særlig ulempe for deg".