Psykisk?

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Det er noe som plager meg, men jeg vet ikke hva. Jeg føler ubehagelig uro når jeg er alene. Det har aldri vært et problem for meg, men noe begynner å skje. Jeg har aldri hatt noen å snakke ut med. Ingen som kan forstå det jeg føler.

Noe jeg har funnet ut er at jeg får skikkelig angst av å tenke på døden. Høy puls. Hjertebank. Det er bare veldig vanskelig å forklare noe som helst av dette. Det er for mange følelser. Jeg føler meg bare så alene i en stor verden. Jeg er redd for fremtiden og hva som kommer. Jeg er redd for å ende opp et sted jeg ikke kommer meg opp igjen.

Jeg føler meg ofte utenfor. Hodet har bare blitt til tåke og jeg klarer ikke å se den jeg vil være.

Mye fram og tilbake her, men kanskje noen skjønner situasjonen litt bedre enn jeg selv gjør.

Angst. Uro. Reddsel. Panikk.

 

Anonymous poster hash: 93d0e...396

[AnonymDiskusjon]

Det er bra du er åpen om det, og det er tydelig at DU enda har kontroll over deg selv, det er ikke hjernen som har kontroll over DEG. Du skriver at dette skjer når du er alene, kan jeg spørre om du har bekjente/venner? Hvordan føler du deg når du er rundt de? 

 

Det er veldig vanskelig for oss som sitter bak skjermen og i det hele tatt forstå hva du går gjennom. Når det er sagt, så tror jeg du er en person med mye kjærlighet og omsorg for andre, og at du ønsker andre det beste. Hvorfor ikke gi seg selv dette?

 

Å være alene er en befrielse. Iallefall for meg. God musikk, god mat, noe snacks, dempet belysning, skjønner du hvor jeg vil?

Anonymous poster hash: c9c59...caa

[AnonymDiskusjon]

Jeg har venner, men det skaper bare et falskt bilde om at alt er greit. Mine venner er glad i å tulle med sensitive ting. Jeg er for svak til å å kunne si at jeg tar meg nær av det. Hvis noen tuller med meg med noe jeg gjør, kan det plage meg over tid. Jeg er også veldig sensitiv blandt folk. Hvis noen ler, ja, da ler de av meg.

 

Anonymous poster hash: 93d0e...396

[AnonymDiskusjon]

Jeg har venner, men det skaper bare et falskt bilde om at alt er greit. Mine venner er glad i å tulle med sensitive ting. Jeg er for svak til å å kunne si at jeg tar meg nær av det. Hvis noen tuller med meg med noe jeg gjør, kan det plage meg over tid. Jeg er også veldig sensitiv blandt folk. Hvis noen ler, ja, da ler de av meg.

 

Anonymous poster hash: 93d0e...396

 

Det finnes gode venner og dårlige venner. Dårligere venner gjør bare vondt verre, tro meg. Jeg har selv vært i situasjonen der "mine beste venner" håner meg for ting jeg gjør, og jeg har opplevd å blitt utelatt fra det sosiale. Jeg kunne ikke la disse individene ødelegge livet mitt, hvilken rett har de til å tråkke meg i gjørma? Var bare å kaste de på bålet, isolere seg en periode før det bar ut på nye eventyr.

 

(Det blir veldig mye jeg):

 

"Jeg er også veldig sensitiv blandt folk. Hvis noen ler, ja, da ler de av meg."

 

Det er jo INGENTING som er bedre enn at folk ler av deg. Hvordan du tolker det er noe annet. Hvis du går rundt og innbiller deg at alt du gjør er feil og ikke akseptert, så lager du en ond spiral i hodet som du aldri kommer ut av. LE tilbake, vis hvem du er og vær STOLT av det. Jeg elsker mennesker som skiller seg ut fra det nok så triste A4-livet til Ola Nordmann, der alt skal være perfekt og man ALDRI skal drite seg ut.

 

I fjor (i 2014) hadde jeg lav selvtillit. Å handle i kassa på Kiwi var ikke spesielt gøy, å treffe nye mennesker slet jeg veldig med, når jeg skulle være sosial søkte jeg hele tiden etter bekreftelser. Tankene svirvlet i hodet mitt hver eneste dag - hvorfor meg? Hva er grunnen til at JEG går rundt og er usikker, utilpass mens andre tilsynelatende har det perfekt.

 

Jeg kjøpte noen bøker som ga meg en headup. Det som gikk igjen i mange av bøkene jeg leste, var at folk generelt går rundt og søker bekreftelser på ALT de gjør. Går du forbi 20 stk på gata som du tror har veldig god selvtillit, så ville du nok blitt sjokkert når resultatet garantert ville vært annerledes. Folk generelt har lav selvtillit, og det er noe man bare må ta innover seg med en gang. Ingen er perfekt, men mange streber etter å være det = man havner i gjørma på et punkt.

 

Jeg har lært meg å gi faen. Flere ganger daglig sier jeg til meg selv: "Bare gi faen". Det er det seriøst beste du kan si til deg selv, for det fungerer. Hvis du overbeviser hjernen din flere ganger om dagen at du bare skal gi faen, så gjør du det.

 

Og tro meg, livet blir så mye enklere. Du gir faen i alt og ingenting (innenfor det sosiale).

 

... Senest i går gikk jeg bort til bussjåføren og takket for en bra tur. I det kjedelige og triste A4-livet er jo det helt bak mål å si det, men lever man etter "gi-faen"-mentaliteten, så gjør man det også. Og livet er så mye mer gøy. Du får en skikkelig selvtillit-boost av det også

 

Anonymous poster hash: c9c59...caa

[dag1234]

Dette høres klart ut som angst.

 

Hvis du har det som dette i mer enn 3-4 uker uten at det går over, bør du gå til fastlegen og se om dere kan finne noe hjelp for dette. 

[Kikert]

Hvis du ikke har noen å snakke med om problemene/ tankene så har Norge et veldig godt støttesystem i form av DPS og diverse klinikker. Det er også gratis når du går over frikortgrensen. Anbefaler deg å gå til fastlegen og få en henvisning.

 

Jeg kan en del om diverse psykiske problemer, men dødsangst er ikke min sterke side. Hadde en venn som har dødsangst, det ble trigget etter en fest der han spydde blod og havnet på sykehuset. Han selvmedisinerte seg på alkohol, stengte seg helt inne og havnet på avrusing, virket som om han ble bedre etter det, men det gikk ikke lange stunden før det gikk dritt igjen. Nå har jeg ikke snakket med ham på lenge så jeg vet ikke hvordan det er nå.

 

Du må hvertfall ikke ta den "enkle" veien og "fikse" problemet selv. Jeg hinter ikke til at du driver med slik på noen måte, jeg bare deler en historie.

 

Jeg har veldig sterk sosial angst, men jeg har lært meg å leve alene og det fungerer bra i kombinasjon med å surre rundt her på diskusjon.no for å få dekket mitt sosiale behov En ting du må huske på akkurat nå er at du ikke er alene med å ha de tankene og problemene du har, du har et støtteapparat rundt deg som du bare må "aktivere". Dette er DPS og eventuellt å få venner på et anonymt forum som ikke gjør deg til latter. Folk her inne er veldig snille i diskusjoner om sensitive temaer, så har vi også strenge moderatorer. Det er også viktig at du ikke tror du bare er en i mengden for da kan man få en følelse om at man ikke er verdt noe heller.

 

Kom gjerne med noen ord om dine positive sider Jeg vil også høre litt mer utdypende om forholdet til vennene dine da det ikke virker helt bra.