Vennene vokser fra meg. Føler meg ensom

[AnonymDiskusjon]

Hei. Skriver dette innlegget da det garantert er noen der ute som har vært i en lignende situasjon som meg, og som forhåpentligvis kan komme med noen tips!

 

Er en gutt på 27 år. Anser meg selv som en blid og positiv gutt som liker å ha det sosialt og ta vare på dem rundt meg. Har heldigvis flere gode venner og føler jeg har en ganske stor bekjentskapskrets, selv om jeg kanskje ikke kjenner så mange jenter. Liker å tro at jeg er en godt likt person. Er ihvertfall veldig inkluderende og åpen som person 

 

Situasjonen i dag er at mine nærmeste venner befinner seg på et annet stadie i livet enn meg. Mens jeg fortsatt studerer og bor hjemme, er de 5-6 personene jeg før hang med i helgene nå etablert med kjæreste, rekkehus, hund og stasjonsvogn.Føles som at ungdomstiden bare har sust forbi meg på et blunk! Nå har ingen tid til meg lenger. Føler meg ensom og kjenner jeg gruer meg til helgen kommer. Det er ikke slik det skal være Det hender ofte at jeg sitter hjemme i leiligheten min hele helgen og venter på at Mandagen skal komme. 

 

Blir selvfølgelig invitert til diverse sammenkomster av mine venner enkelte ganger, og det er jo kjekt, men det er selvfølgelig litt kjedelig å være 5 hjulet på vognen og føler også er begrensende ovenfor min egen sosiale utviklingskurve og komfortsone.

 

Har prøvd å finne bekjente som er i samme situasjon som meg, men ser at dette begrenser seg veldig. Enten har folk flyttet bort, eller så har dem etablert seg i en annen vennekrets det er vanskelig å få innpass i. Folk på studiet mitt er bare eldre enn meg og har forøvrig ingenting til felles med noen av disse.

 

Tidligere drev jeg aktivt med fotball som jeg elsker og brenner for, og hadde det også sosialt på fritiden med flere av dem på laget. Nå er dessverre faktum at jeg er alvorlig skadet og ute av stand til å komme tilbake igjen i idretten. Har veldig lyst til å spille fotball igjen. Både å grunn av selvtilliten den gir meg, og det sosiale utenom

 

Hadde vært fint å fått noen råd og vink fra andre som har opplevd noe av det samme. Jeg er fremdeles ung, ressurssterk og har ikke lyst til å sløse bort tiden på å sitte hjemme å deppe.  Hva er det beste å gjøre for å ta tak i, og bedre situasjonen?

 

Har bodd på hjemstedet mitt nesten hele livet. Av og til tenker jeg at det kanskje hadde vært best for min egen selvutvikling å bare flytte til en kant av landet når studiene er fullførte, og prøve å utvikle meg selv personlig ved å bygge et nytt nettverk. Problemet er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre der. Det er også en skremmende tanke å flytte fra trygghet og forutsigbarhet til fordel for usikkerhet.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0e2cd...8e5

[dafuuq]

Bor du på landet? Alt er så begrenset på landet/bygda... Flytt!

 

Flytting høres bare skummelt ut fordi du aldri har gjort det før.

 

Heng på fotballpuber og få deg nye supportervenner

[AnonymDiskusjon]

Jeg bor ikke på landet nei, så kan ikke skylde på det

 

Skal jeg flytte, må jeg ha en plan over hva jeg skal foreta meg. Jeg kan studere videre på det jeg studerer nå, men har faktisk gode muligheter til å ende opp med en  veldig bra jobb her etter studietiden, da et firma jeg har hatt sommerjobb hos har signalisert at dem ønsker meg. Rent karrieremessig vil det også være bortkastet å studere videre. Det vil ikke gi meg flere muligheter da jeg allerede har god nok utdanning.

 

Da må jeg igjen ta et valg. I disse nedgangstider er det vanskelig å få jobb innenfor min bransje, så at et firma vil ha meg er jo en kjempefordel. Fast jobb vil medføre at jeg kan flytte ut hjemmefra og skaffe meg en eget sted. Spørsmålet er om det vil gjøre at livskvaliteten blir bedre og at ensomheten avtar..

 

På en annen side kunne jeg kanskje tenkt meg å bodd i en annen by en periode. Jeg tror absolutt at det kan være sunt å komme seg litt ut av komfort-sonen sin og prøve noe nytt. Jeg føler enda at jeg er ung og har mer å gi. Føler meg ikke klar for å slå meg til ro med huslån og en 8-4 jobb. 

 

 

Anonymous poster hash: 0e2cd...8e5

[Feh]

En annen ting er også å innse at livet ikke fortsetter å være hva det en gang var når man blir eldre. Jeg er litt i samme situasjon selv, dog omstendighetene er litt annerledes. For bare 5-6 år siden var lørdagens store dilemma hvilken fest man skulle dra på. Mens nå består den av om jeg skal ta på den grå eller sorte joggebuksa før jeg treffer sofaen. Der det før var vors med hæla i taket er det nå rødvin, ost og kjeks og de fleste drar hjem/legger seg når man normalt ville dratt ut på byen.

 

Jeg syns fortsatt det er synd og kjipt at så mange av mine nærmeste venner har blitt så passive til sine sosiale liv. Men etter jeg slo meg til ro med tanken på at slik er det begynte jeg å ha det bedre med meg selv. Jeg fant også ut at de var sjeldent vonde å be med på ting, men det er sjelden de tar like mye initiativ som de gjorde før. Og nettop det er viktig her, både i forhold til din eksisterende krets, men også nye folk, at du må være den som tar initativet. Å sitte å vente på at noe skal skje, og ergre seg over at det ikke gjør det blir bare en ond spiral.

 

Å flytte ut er bra på mange måter, men jeg kan ikke si at det har hatt noen spesiell effekt på sosiallivet mitt da jeg kjøpte leilighet for et par år siden. I starten var det heller motsatt. Jeg var flinkere til å komme meg ut da jeg bodde hjemme fordi det ikke var et sted jeg ønsket å tilbringe tiden min i helgene. Mens nå er det farlig enkelt, som i kveld, å bli sittende med beina på stuebordet og glo i TVen med en pose potetgull.