Fastlegen finner ingenting, hva skal jeg gjøre?

[coffeee]

Nevnte også om det kunne være ME, men da himlet han med øynene og sa at det overhodet ikke kunne være det.

Har du penger til det så vurder å ta en tur til USA og få utredning hos lege der. Verdens desidert beste helsevesen, og så slipper du sånne typer og opplevelser.

[.berZerk]

 

Nevnte også om det kunne være ME, men da himlet han med øynene og sa at det overhodet ikke kunne være det.

Har du penger til det så vurder å ta en tur til USA og få utredning hos lege der. Verdens desidert beste helsevesen, og så slipper du sånne typer og opplevelser.

 

Det norske helsevesenet er ikke dårlig, gå heller til lege før du reiser til USA og gjør deg personlig konkurs.

[Pære-]

Tror jeg holder meg til Norge enn så lenge. For min del står det mellom to ting: ettervirkninger av kyssesyke eller at kroppen rett og slett er utbrent/utmattet etter flere år med skole/jobb og veldig lite i ferie (aldri festet eller drevet med andre sosiale ting som de fleste på min alder og har ikke hatt sommerferie på 4 år). Har hatt 7 jobber i en alder av 20 år, så er vel rett og slett jeg som har gått rundt og jobbet og jobbet, samtidig som jeg har vært sliten, og bare ignorert dette.

 

Det jeg lurer på nå er om det kan være positivt å feks begynne å trene litt lett styrke igjen? Eller kan jeg da risikere å slite kroppen ut enda mer? For nå om dagen er den eneste treningen jeg får gjennom gåturer eller turer i butikken..

Endret 2. november 2015 av Eple-

[coffeee]

Det norske helsevesenet er ikke dårlig, gå heller til lege før du reiser til USA og gjør deg personlig konkurs.

Det er en grunn til at de som har råd til deg går til privatlege her, selv Jonas Gahr Støre gjør det. Jeg sier ikke at norsk helsevesen er dårlig, men jeg sier at det private er bedre. Og særlig i USA, hvor du får verdens desidert beste leger innenfor sine fagoråder. Selvsagt koster det penger, men det gjør det da å gå rundt syk også. Jeg hadde også prøvd norsk helsevesen først, men hadde ikke de kunnet hjelpe hadde jeg reist til USA med en gang.

[Kalevala]

Er bare veldig vanskelig å ta innover seg at det psykiske kan skape så store fysiske plager som egentlig er konstante og ikke nødvendigvis forbundet med bestemte situasjoner. 

 

Det er nok vanskelig for de fleste av oss å se for seg hvor fysisk disse mentale plagene kan arte seg.  Jeg ble veldig overrasket da jeg opplevde dette. Kunne ikke forstå at magesmerter, hodepine, kvalme, svelgeproblemer - og til slutt problemer med å stå på bena, og å holde maten nede - ikke var en fysisk sykdom. 

 

Det er kanskje litt lettere å forstå det når en kommer på at det handler om kjemiske prosesser i hjernen som også selvsagt påvirker resten av kroppen.

 

Det fine er at det ikke bare er mulig, men ganske sannsynlig å bli helt frisk. Det kan være litt vanskelig å se for seg. 

For meg tok det ca. 6 måneder å bli helt bra. Det har jeg vært siden.  Det er 2 år siden nå.

 

Hadde noen timer hos psykolog, samtidig som jeg begynte på antidepressiva.  Disse bruker jeg fortsatt, og kommer til å gjøre det så lenge jeg kan. De har gjort livet mitt mye bedre sånn all over. 

[Dobbeltabbe]

Prøv gjerne med lett styrketrening, men kjenn etter hvordan kroppen reagerer på det og tilpass så det ikke blir for mye. Det kan også være et godt alternativ å gå turer ute, sollys og frisk luft/natur er gode greier. Prøv å finn frem igjen ting du gjorde før som ga deg overskudd, som musikk, film osv. 

 

Høres ut som en kombinasjon, du har kjørt kroppen din rimelig hardt gjennom mange år og så kom kyssesyken på toppen.

 

Antidepressiva eller ikke får du diskutere med psykologen, vært obs på at de har bivirkninger de også. Jeg slutta før jeg kom noe lenger enn oppstartsdose, ble helt flat og fullstendig tiltaksløs. 

 

Det som derimot har hjulpet meg er samtaler med psykolog, jevnlig trening og mye utetid, fokus på det som gir meg overskudd (musikk og bøker) og , ikke minst, aksept for at psyke og kropp henger sammen.

[Kjetil Lura]

 

Det norske helsevesenet er ikke dårlig, gå heller til lege før du reiser til USA og gjør deg personlig konkurs.

Det er en grunn til at de som har råd til deg går til privatlege her, selv Jonas Gahr Støre gjør det. Jeg sier ikke at norsk helsevesen er dårlig, men jeg sier at det private er bedre. Og særlig i USA, hvor du får verdens desidert beste leger innenfor sine fagoråder. Selvsagt koster det penger, men det gjør det da å gå rundt syk også. Jeg hadde også prøvd norsk helsevesen først, men hadde ikke de kunnet hjelpe hadde jeg reist til USA med en gang.

 

Jeg har brukt privat leger/spesialister på grunn av lang vente liste, ikke for at de er så mye bedre

[Pære-]

Etter et par besøk hos psykologen er han blitt mer og mer sikker på at jeg sliter med angst, samt irritabel tarm.. 

Denne angsten kan skyldes en rekke faktorer (bla. sykdom i familien osv.), men det er også en annen ting ved kroppen min som har plaget meg psykisk helt siden jeg var 15-16 år gammel. Nemlig gynekomasti (mannepupper som ikke skyldes at jeg er "tjukk")

Har derfor bestemt meg for å ta en operasjon for å få fjernet dette. Jeg var hos A-hus for litt over et år siden, og der sa de at dette er noe jeg må ta privat.

Det jeg da lurer på er om man kan få noe av dette dekket av staten? Operasjonen koster fort 25.000.. 

Har lest at folk har fått dette dekket tidligere, men når jeg var på a-hus virket det som man måtte betale alt selv?

[dag1234]

Snakk med psykologen om det er mulig å få en bekreftelse på at gynekomastien er en psykisk belastning for deg. Det kan føre til at du får dekket utgiftene via HELFO.

[AnonymDiskusjon]

 

eller at kroppen rett og slett er utbrent/utmattet

 

Jeg har tilbrakt mye tid med en kompis det siste året som til slutt fant ut at han led av en form for angst. Han jobbet 10-14 timer om dagen i flere år og møtte til slutt veggen.

 

Dette førte til at han først ble sliten, mistet overskuddet og begynte å lure på hvorfor. Vår naturlige reaksjon er å prøve å finne en årsak til hvorfor vi blir slitne, men dette igjen fører bare til at vi blir mer slitne. Jeg kjenner godt igjen mange av tingene vi har snakket om i din situasjon, TS. På det verste var vi ute og løpte, og han holdt nesten på å falle om. Blodtrykksfall og jeg stod på et tidspunkt klar med mobilen i hånden for å ringe luftambulansen, men han insisterte på at det gikk bra. Etter dette dro han til legen, måtte gå med EKG-apparat over en lengre periode, masse blodprøver osv. osv. men legene fant ingen verdens ting galt med kroppen rent fysiologisk.

 

På et tidspunkt fant jeg ut at jeg måtte få noe mer kunnskap om dette hvis jeg skulle klare å hjelpe han, så jeg leste noen bøker. Den kanskje største tankevekkeren var en bok kalt "At last a life" som kom ut i 2006, skrevet av en fyr som slet med angst i over 10 år før han kom ut av det. Det var litt for egen del også, ettersom jeg så flere og flere tegn på at jeg selv faktisk var på vei ned den samme spiralen som han.

 

En interessant observasjon er at selv om vi begge er veldig sosiale og oppegående personer som fungerte normalt ellers, var det enkelte ting ingen av oss taklet. Han kunne ikke lenger sette seg på et fly, noe han var avhengig av i jobbsammenheng. Ikke i det hele tatt, uten å få panikkanfall. Jeg kom til slutt til et punkt der jeg ikke maktet å reise med kollektivtrafikk. Det knøyt seg i halsen, tung pust, ville bare ut. Måtte kjøre bil til jobb i flere måneder ettersom jeg ikke engang orket tanken på å sette meg på et tog.

Men tilbake til den boken. Der forklarer forfatteren at grunnen til at vi blir slitne, lettere deprimerte og tiltaksløse er fordi vi prøver å lete etter en årsak som ikke finnes. Vi ønsker å rasjonalisere hvorfor vi er slitne med å peke på noe fysisk. Som f.eks at vi hadde for lite av noen vitaminer, eller at vi kunne ha andre fysiologiske sykdommer som forårsaket trettheten. I denne prosessen overbelaster vi både hjernen og nervene som igjen tvinger kroppen til å utløse en haug med adrenalin vi ikke får utløp for. Derav at veldig mange anbefaler trening som en "kur" mot ymse psykologiske lidelser fordi det får adrenalinet ut av systemet, men det fikser ikke det som veldig ofte ligger til grunn for slike lidelser: Et "broken" tankesett.

For når du først innser at det faktisk ikke er noe galt med kroppen din, det er noe galt med tankene dine så får du et annet perspektiv på ting. Ofte handler det bare om å slappe av, innse at sånn er det bare, og rett og slett slutte å prøve å finne noen årsak eller mening bak hvorfor man føler seg sliten og lei. Jeg siterer fra boken "You won't get better until you stop trying to get better".

 

For min del som ikke var like langt ned i hølet som han så endret ting seg nærmest over natten etter jeg leste den boken. Bare det å snu tankene angående noen få ting gjorde at jeg begynte å føle meg bedre nesten umiddelbart. Etter noen uker var jeg nesten kommet meg ut av hele greia. Jeg sliter fortsatt litt med kollektivtrafikken da dette åpenbart sitter langt inne, og irritabel tarm får jeg lett når det blir mye stress rundt meg over lengre perioder. Men jeg har blitt flinkere til å takle det, og flinkere til å faktisk lytte til kroppen og erkjenne hva den sier, snarere enn å prøve å finne ut hvorfor den er sånn. Så hver gang jeg våkner og gjør meg klar til jobb og føler meg som en bøtte med dritt så tenker jeg bare at "jaja, så er det en sånn dag i dag", enn å sitte resten av dagen og fundere på hvorfor det er sånn.

 

Min værste opplevelse var en priode der jeg slet med depersonalisering. Jeg følte meg ikke lenger som meg selv. Jeg merket at jeg i sosiale settinger ikke var den jeg pleier, og det føltes nesten som at jeg satt ved siden av meg selv og ristet oppgitt på hodet over hvor sosialt inkapabel jeg oppførte meg. Hvem faen er denne fyren? Kjente meg ikke igjen i meg selv i det hele tatt. For jeg var jo ikke sånn før? Hvor ble det av den gamle meg? Det energiske midtpunktet i enhver fest. Sosial, full av selvtillitt. Hvor forsvant "jeg"? Hva har jeg gjort feil? Eller hva er feil med meg? Spørsmålene bare kokte rundt i hodet mitt, dag inn og dag ut. På et tindspunkt var jeg nærmest ute av stand til å ta vare på mitt eget barn og forhold fordi hjernen var totalt overbelastet med "hvorfor?", nervene stod i høyspenn og adrenalinet kokte hver gang jeg havnet i en stresset situasjon. Og det i en person som på et tidligere tidspunkt i livet hadde hatt nerver av stål og angrepet de fleste utfordringer i livet med en dobbel salto og alltid landet på bena. Nå redusert til en skygge av meg selv, uten selvtillit som ikke en gang klarte å se en film på kino uten å få lyst til å stikke fra filmen hvert 5te minutt, dra hjem og begrave seg under dyna eller et par-tre doble whiskeys for å slappe av før jeg stabbet meg i seng.

 

Mengden forskjellige "hvorfor?" bygde seg opp til et helt umulig nivå der jeg fullstendig mistet selvtilliten. At jeg beholdt selvbildet gjorde det bare enda vanskeligere, for jeg visste at jeg var en attraktiv person, jeg visste at jeg hadde fått til mye bra i livet. Alt jeg hadde ønsket meg, og jobbet for å oppnå var på plass, men jeg fant ikke et sekund i livet mitt der jeg klarte å nyte det. Fullstendig ute av stand til å sette pris på tingene rundt meg fordi "hvorfor virker ikke kroppen min?" alltid hang over meg som en mørk sky.

 

Men som nevnt, så sluttet jeg å prøve å finne ut hvorfor, for det var ingen svar å finne. Ingen årsak. Ingen grunn. Ingen sykdom eller lidelse. Kun et tankesett som var på villspor. Da jeg sluttet å lete etter svar fikk jeg etter hvert energien tilbake. Igjen kunne jeg jobe 10+ timer om dagen uten å blunke. Uten å tenke kvelden før neste dag at jeg gruet meg til å stå opp fordi jeg visste jeg ville være sliten. Uten å sitte med nervene utenpå kroppen i hvert eneste kundemøte. Endelig kunne jeg legge med under dyna, fri for tanker og bekymringer og igjen sovne på under 5 min som jeg lærte da jeg var i militæret for mange år siden.

 

Ble et innlegg ekstremt mye lenger enn jeg planla, muligens noe farfetched, men men. Noe å tenke over!

 

Anonymous poster hash: 341b1...828

[Pære-]

Takk for svaret! Kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Eneste er at jeg aldri har vært spesielt populær eller hatt noe særlig med venner, da mine interesser på ungdomsskolen stort sett var gaming, og det var igjen det de fleste av mine venner også drev med. Så når jeg gikk lei av gamingen ble jeg sittende igjen uten noe særlig med venner og med veldig få interesser. 

Dette har hengt ved meg nå i mange år, og den sosiale situasjonen er på mange måter den samme. Jeg har prøvd å bli med i diverse studentutvalg uten at jeg kom med, og selvtilliten har vel egentlig bare dalt nedover de siste årene. Har vel på mange måter følt at jobb og penger er det eneste jeg har "mestret". Har derfor bare påtatt meg masse jobber oppgjennom ungdomsårene, da jeg ikke har følt at jeg har hatt noe annet å gjøre. Sitter nå ofte å tenker på hva jeg burde gjort annerledes og hvor lite "gøy" jeg har hatt det de siste 5-7 årene. Har egen leilighet og er gjeldsfri (med litt hjelp hjemmefra) i en alder av 21, og jeg vet at mange "misunner" dette... Men det var særlig etter jeg flyttet ut at jeg merket ensomheten. Hadde håpet at venner (de få jeg har) ville komme ofte på besøk, men dette har uteblitt og jeg har i stor grad flyttet hjem igjen. Skal opereres for gynekomasti neste uke og jeg tror dette vil kunne gi selvbildet mitt en liten boost, da dette har gjort at jeg alltid har følt at kroppen min har vært "stygg". Så da gjenstår på mange måter bare det sosiale, og jeg får gjøre et nytt forsøk på å bli med i studentutvalg neste år.

Merker også at trening hjelper en del, men også der kjenner jeg jo at energinivået er rimelig lavt, selvom styrken fortsatt delvis er der. Tror energinivået vil kunne stige igjen når jeg slutter å tenke på at jeg er syk, og jeg etterhvert får mer glede i hverdagen. 

[AnonymDiskusjon]

Har ikke lest hele tråden, men ut i fra det du beskriver i første posten likner dette utrolig mye på mine egne plager. Jeg har også vært hos fastlegen uten å ha funnet noe særlig annet enn moderat forhøyede kalsiumverdier, noe jeg fortsatt blir utredet for. For min del tror jeg mine problemer går mest psykisk, jeg er utvilsomt deprimert og har vært det i flere år. Har dessverre liten tiltro til psykologer, så jeg har enda ikke prøvd å gå den veien. 

Anonymous poster hash: 4458a...4a0

[Pære-]

 

Har ikke lest hele tråden, men ut i fra det du beskriver i første posten likner dette utrolig mye på mine egne plager. Jeg har også vært hos fastlegen uten å ha funnet noe særlig annet enn moderat forhøyede kalsiumverdier, noe jeg fortsatt blir utredet for. For min del tror jeg mine problemer går mest psykisk, jeg er utvilsomt deprimert og har vært det i flere år. Har dessverre liten tiltro til psykologer, så jeg har enda ikke prøvd å gå den veien. 

 

Anonymous poster hash: 4458a...4a0

 

 

Kan informere om at jeg også hadde liten tiltro til psykologer. Dette synet har dog endret seg etter at jeg nå har vært hos psykolog 4-5 ganger. 

For min del hjalp det veldig å høre at de fysiske plagene på mange måter var knyttet til angst. Noe som gjorde at redselen for alvorlig sykdom avtok. Mangel på energi mener psykologen skyldes det at jeg er ensom og har lite glede i livet. Men det skal sies at man må gjøre mye arbeid selv for å bli bedre, men det er veldig godt å ha en person (psykolog) å kunne fortelle alt til.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svaret! Kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Eneste er at jeg aldri har vært spesielt populær eller hatt noe særlig med venner, da mine interesser på ungdomsskolen stort sett var gaming, og det var igjen det de fleste av mine venner også drev med. Så når jeg gikk lei av gamingen ble jeg sittende igjen uten noe særlig med venner og med veldig få interesser. 

Dette har hengt ved meg nå i mange år, og den sosiale situasjonen er på mange måter den samme. Jeg har prøvd å bli med i diverse studentutvalg uten at jeg kom med, og selvtilliten har vel egentlig bare dalt nedover de siste årene. Har vel på mange måter følt at jobb og penger er det eneste jeg har "mestret". Har derfor bare påtatt meg masse jobber oppgjennom ungdomsårene, da jeg ikke har følt at jeg har hatt noe annet å gjøre. Sitter nå ofte å tenker på hva jeg burde gjort annerledes og hvor lite "gøy" jeg har hatt det de siste 5-7 årene. Har egen leilighet og er gjeldsfri (med litt hjelp hjemmefra) i en alder av 21, og jeg vet at mange "misunner" dette... Men det var særlig etter jeg flyttet ut at jeg merket ensomheten. Hadde håpet at venner (de få jeg har) ville komme ofte på besøk, men dette har uteblitt og jeg har i stor grad flyttet hjem igjen. Skal opereres for gynekomasti neste uke og jeg tror dette vil kunne gi selvbildet mitt en liten boost, da dette har gjort at jeg alltid har følt at kroppen min har vært "stygg". Så da gjenstår på mange måter bare det sosiale, og jeg får gjøre et nytt forsøk på å bli med i studentutvalg neste år.

Merker også at trening hjelper en del, men også der kjenner jeg jo at energinivået er rimelig lavt, selvom styrken fortsatt delvis er der. Tror energinivået vil kunne stige igjen når jeg slutter å tenke på at jeg er syk, og jeg etterhvert får mer glede i hverdagen. 

 

Har samme opplevelse som deg etter jeg kjøpte leilighet og flyttet for meg selv. Ikke at det nødvendigvis var noe bedre før, men har i perioder kjent veldig godt på ensomheten i å bo alene uten et nettverk av folk man kan sosialisere med jevnlig. Jeg er 8 år eldre enn deg, og de fleste jeg hang med før har nå giftet seg, fått barn osv. så vår sosiale omgang begrenser seg til en sjelden fest eller kinotur i ny og ne. Er sikker på at jeg tilbringer 70-80% av fritiden min alene, hjemme. Nå er jeg enebarn og trives forsåvidt godt i eget selskap og setter pris på å få være i fred og ro, men det kommer perioder der jeg føler meg fryktelig ensom. Akkurat dette har jeg ikke funnet noen god metode for å takle, men det er heldigvis noe som bare kommer og går og som ikke påvirker meg negativt i noen særlig grad bortsett fra i korte perioder.

 

Jeg tror mye av grunnen til at mange blir ensomme når de har passert ungdommen er fordi flere og flere av de arenaene der det var normalt å sosialisere og danne nettverk sakte men sikkert forsvinner. Samtidig blir terskelen for å komme seg ut av komfortsonen større og større og istedenfor å oppsøke steder/anledninger der man kunne sosialisert seg, velger man heller å la være og holder seg hjemme hvor ting er trygt og godt og ingen forventer noe som helst av deg.

 

Jeg merker veldig godt at jeg har fått en lang rekke av unnskyldninger som jeg bruker ovenfor meg selv for å ikke komme meg ut oftere. "Har ikke råd", "orker ikke", "tar det neste helg", "må jobbe overtid", men til slutt bunner alle unnskyldninger ut i at jeg ikke har lyst. Om det er en direkte sammenheng med det lange innlegget jeg skrev over vet jeg ikke, men mye mulig. Selv om jeg har mye mer overskudd og energi nå merker jeg fortsatt at jeg ikke føler spesielt mye for å dra ut. Jeg tror kanskje heller det har en sammenheng med det første avsnittet av dette inlegget, at det å være ut blant folk minner meg på hvor ensom jeg er. I tillegg har du alle rundt deg, familie, venner osv. som konstand maser om "Nå må du ta deg sammen og få deg dame" akkurat som om dét er gjort i en håndvending.

 

Anonymous poster hash: 341b1...828

[Kjetil Lura]

Hehe, jeg flyttet for meg selv i 92 og for det meste alene. Er snart 50 og ikke noe problem for meg å være alene.

Treffer jeg min familie/venner er jeg snakke salig,hehe. Men er klar over det og prøver å begrense meg.

Men normalt om du er alene. Poenget er ikke du, så lev livet og ikke bry deg om hva andre mener.