Indre uro, ustabil

[Rodias]

Hei!

 

Er en gutt på 20 som har vært plaget av noen symptomer i noen år nå. Har ikke oppsøkt hjelp før nå, i håp om at det skulle gå over, eller at jeg fikk løst det på egenhånd, men det viste seg å bli vanskelig.

Mens jeg venter på time hos psykolog, tenkte jeg at jeg kunne lage en post her, først og fremst for å "få det ut", i og med at jeg ikke har snakket med noen IRL om dette. Om noen kommenterer og kommer med innspill er det bare et pluss. Anyway, here goes:

 

Om meg: Relativt normal gutt med en god oppvekst. Har noen gode venner og et nylig inngått forhold.

Prøver å trene regelmessig, men sliter litt med vaner. Spiser og sover OK. Tatt blodprøver, alt ok der.

 

Symptomer:

Føler meg hele tiden tom. Føler ofte at jeg ikke kjenner igjen meg selv, eller at verden ikke føles ekte. Kom fram til at det er en form for dissosiasjon, depersonalisering/derealisering. 

 

Har ganske voldsomme humørsvingninger, men de syntes ikke omtrent for andre. Alle som kjenner meg ville sagt jeg er veldig rolig, avslappet og hyggelig. På innsiden kan jeg føle at jeg går ned gata en dag som om jeg er kongen av verden og vet meningen med livet, mens jeg senere kan føle meg deprimert eller veldig veldig engstelig.

 

Har en god del sosial angst, og spesielt med mye folk innendørs. Men dette igjen er noe andre ikke legger godt merke til, og klarer meg godt i sosiale sammenhenger. Kan alikevel oppleve å bli kjent med alle på en fest og ha det gøy. 

 

Ofte når jeg møter nye folk kopierer jeg dems væremåte. Kroppspråk, tonalitet og lignende. Blir lett kjent med nye mennesker, og godt likt, men har vannskelig for å bli gode venner eller beholde venner.

 

Om jeg ikke har sett en venn/familie på en stund, glemmer jeg omtrent at de eksisterer. Out of sight, out of mind.

 

Har et stort ønske om å virkelig få orden på hverdagen med rutiner, trening og skolearbeid, etc. Dette viser seg å være nærmest umulig, og det går som regel en stund før det faller sammen, uansett hvor mye jeg ønsker det.

 

Har tidligere drukket litt oftere enn jeg skulle ønsket, og alene, men dette har aldri blitt en vane eller avhengighet, og noe jeg fikset fort.  

 

Jeg er VELDIG imot å selv-diagnostisere, men når jeg søker litt, ser jeg at jeg har mange av symptomene på Borderline og ADHD, og dette kunne også forklart dissosiasjonen. Men jeg har ingen form for abandoment-issues, og derfor tviler jeg på dette. Samt at jeg omtrent aldri utspiller følelsene mine, hvertfall foran andre.

 

Det har skjedd et par ganger hvor jeg har blitt konfrontert, eller opplevde noe jeg oppfattet som veldig utrettferdig, at jeg har plutselig blitt veldig sint litt for fort. Kommer litt som en overraskelse, men ingenting alvorlig.

 

In the end ønsker jeg bare å føle meg "content" med meg selv og verden..men det viser seg vanskelig, ettersom jeg våkner hever dag med de samme følelsene av tomhet, og kan aldri vite om hvordan jeg kommer til å ha det.

 

Ser at denne posten ble alt for lang, men hadde vel et behov for å få alt ut, I guess. Prøvde å holde dette så konkret som mulig.

 

Om noen faktisk har tatt seg tid til å lese igjennom alt dette, vil jeg bare si tusen takk! 

[Professor Balthazar]

Hva med rusmidler, anabole midler eller "lykkepiller"? Bruker du noe slikt?

[Rodias]

Hva med rusmidler, anabole midler eller "lykkepiller"? Bruker du noe slikt?

 

Burde kanskje nevnt det i posten.

 

Nei, bruker ingen av delene. Passer også på å ikke få i meg for mye koffein.

[Kjetil Larsen]

Jeg er ingen ekspert, men tror du kunne fått mye ut av å fortelle dine nærmeste om dette. Selvfølgelig vil du ikke få noen nære relasjoner, når du ikke viser dem hvem du egentlig er og føler :-)

[Omnithunder]

Her er det veldig mye som minner om bipolar lidelse (mest sannsynlig type 2). Sykdommen slår ofte ut i sent i tenårene, og en har ofte feiltolket sykdommen som ADHD før sykdommen slår helt ut.

[dag1234]

Hva er årsaken til at du er henvist til psykolog nå? Har det skjedd noe nylig som har gjort at du tenker du trenger hjelp?

[Rodias]

Jeg er ingen ekspert, men tror du kunne fått mye ut av å fortelle dine nærmeste om dette. Selvfølgelig vil du ikke få noen nære relasjoner, når du ikke viser dem hvem du egentlig er og føler :-)

 

Høres ut som en god ide, men det virker umulig for meg å snakke om det til noen. 

 

Her er det veldig mye som minner om bipolar lidelse (mest sannsynlig type 2). Sykdommen slår ofte ut i sent i tenårene, og en har ofte feiltolket sykdommen som ADHD før sykdommen slår helt ut.

 

Fastlegen min sa noe lignende da jeg tok kontakt. Føler ikke at jeg har opplevd noen særlige perioder med (hypo)mani men.

Tenker jeg skal lese litt om det.

 

Hva er årsaken til at du er henvist til psykolog nå? Har det skjedd noe nylig som har gjort at du tenker du trenger hjelp?

 

Det var en beslutning jeg tok selv for et par uker siden. Var ikke noen spesiell hendelse som utløste det, men etter å følt på disse tingen i ca. 4 år uten tegn til bedring tok jeg endelig kontakt med fastlegen. Hun henviste meg til psykolog/psykiater, og skal til time der for første gang om ca. 1 mnd.

[lilko]

Hmm..Fikk ADHD-diagnose i dag å symptomene våres er veldig like!

Fått medisiner nå og føler at for første gang i livet mitt er jeg fornøyd med...alt, og det er på startdosen (ritalin 10mg) og det kan vel bare gå oppover herfra for min del

Jeg nevnte ADHD på eget initiativ for psykologen; og da måtte jeg svare på en haug med skjemaer og ble tilslutt henvist til en ADHD-poliklinikk.

 

Uansett hva som plager deg - lykke til videre, dette kan fikses og du går rette veien nå.