Kjæresten vil ikke prate med foreldrene sine?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har for 3-4måneder siden blitt sammen med ei som er 17 og jeg er 22. Jeg går på høyskolen og hun andre året på videregående. Jeg var på besøk hos henne for litt siden, hun bor hjemme hos foreldrene sine så de har ansvaret for henne. Men hun dro iallfall på skolen og kom tidlig hjem, hun gråt og var helt ifra seg. Hun har litt vansker med å si hvorfor hun gråt. men jeg må da si at jeg forstår henne, hun har ikke et fremtidsmål, er veldig usikker på hva hun skal bli og hva hun skal gjøre med utdanningen sin. Så hun går i et lite høl når det kommer å prestere på skolen når det angår venner er jeg vel den eneste hun har. Hun har mange bekymringer om familien, de har flere sykdommer. Ikke livstruende sykdommer, men astma, dårlige knær, ADHD, slitsomhet syndrom osv. Hun selv har vel også noen former sykdommer på sykdommer hun har litt astmaer og sånn at hun blacker ut om hun ikke tar medisiner. Hun har også mistet noen som stod veldig nær seg for ikke så lenge siden og det baller vell greit på seg.

 

Men ja situasjonen kom opp når vi satt ved middags bordet. Og foreldrene spurte om hvorfor hun ikke hadde møtt opp til alle skole timene sine i dag, pratet hun bare alt bort og ville ikke forklare seg. Og jeg holdt bare kjeft egentlig.

 

Når jeg pratet med henne etterpå hvorfor hun ikke ville si noe. Sa hun at hun ikke følte for å si det, og hun mente at hun ikke kunne få noe hjelp i fra foreldrene sine ve å snakke om det. Personligheten hennes er også veldig overbeskyttende på mange punkter så jeg skal tro at hun vil skjule mest mulig for at ting ikke skal vanskeligere for foreldrene sine, og hun presser seg ofte langt for at ting skal være lettere for de.

 

Jeg argumenterte at fortsatt at hun burde si det til de, ikke at jeg har noe tro på at de kan fikse problemet om fremtidsmål, men det er litt viktig å holde de som står nærmest til deg til litt up to date om hva som skjer.

 

Det her er ikke første gangen hun holder noe skjult fra meg eller foreldrene sine. Jeg pleier å være litt hard på det, så nå forteller hun meg alt selv om hun skjulte mye før. Hun sier også at det er mye letter etter å takle problemet sitt etter at hun ble åpen med meg. Fordi jeg har såpass med innsikt i hvordan det er å være målløs og slite som hun gjør. Fordi jeg allerede har vært der og kommet meg ut av det selv.

 

Nå er ikke jeg noen psykolog at det gjør noe, men jeg ønsker nå å få det her til å gå rundt. Forebygge en Evt depresjon. Er det noen tips, burde jeg kanskje fortelle det her til foreldrene hennes, de skjønner jo allerede at det er noe i gjæret, de er jo ikke dumme mennesker. Jeg er ganske karismatisk av meg så det skal ikke være noe problem å fikse det her.

 

ps: jeg kommer nok til å ignorere alt av innspill om psykolog, siden hun er ganske kjent med slikt allerede, og jeg mener at hun kan klare å ta et valg om psykolog om problemet blir så stort.

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a

[gulpetter]

Høyrast ut for meg som at du planlegger å leggje deg borti noko som du eigentleg ikkje har noko med å gjere.

 

 

 

Jeg er ganske karismatisk av meg så det skal ikke være noe problem å fikse det her.

Det skal meir til enn karisma for å fikse psykologiske problem. 

 

 

 

jeg kommer nok til å ignorere alt av innspill om psykolog, siden hun er ganske kjent med slikt allerede, og jeg mener at hun kan klare å ta et valg om psykolog om problemet blir så stort.

Du meiner at ho kan ta avgjersla om psykolog sjølv, men trur ikkje at ho kan ta avgjersla om å prate med foreldra hennar sjølv?

[€uropa]

Behøver problemet å være stort før hun går til psykolog?

[Andysowhatgg]

Vanskelig...

Endret 13. oktober 2015 av Andysowhatgg

[AnonymDiskusjon]

Joda, jeg vet at det her er jeg som er overbeskyttende og tenker for det beste for henne. Men igjen så er det en ganske shaky avgjørelse. Liksom hun har ingen historie om å ikke prate med foreldrene som krangling eller slossing. Ikke er hun lei foreldrene sine heller, hun velger bare å ikke prate med de for å beskytte sine foreldre fra sannheten. Da er det hun som er overbeskyttende ovenfor sine egne foreldre og tar ansvar for de. Problemet mitt er at jeg alene blir liksom denne eneste hjelpebyggeklossen for henne, om jeg er den eneste hun skal fortelle "sannheten" til. Jeg er litt usikker på å skulle være den eneste, det skal ikke være noe problem at jeg er den eneste hun vil åpne seg til. Jeg er usikker på om jeg alltid kan stille opp, siden vi har litt avstand på forholdet vårt.

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a

[Simen1]

I stedet for å "løse" hennes problemer med en rekke forslag etc vil jeg foreslå å være en god lytter. Lytt godt og still litt spørsmål under veis. Lytt lytt lytt og la henne lede tankerekken. Da får hun sortert tankene bedre på egenhånd og føler ikke at du trenger deg på med dine løsninger. Selv om hun måtte bruke timer på å komme frem til det samme som du hadde tenkt ut på forhånd. Gjenta prosessen jevnlig.

[tom waits for alice]

I stedet for å "løse" hennes problemer med en rekke forslag etc vil jeg foreslå å være en god lytter. Lytt godt og still litt spørsmål under veis. Lytt lytt lytt og la henne lede tankerekken. Da får hun sortert tankene bedre på egenhånd og føler ikke at du trenger deg på med dine løsninger. Selv om hun måtte bruke timer på å komme frem til det samme som du hadde tenkt ut på forhånd. Gjenta prosessen jevnlig.

 

Dette. Jeg har mange år bak meg som "kunde" hos ulike psykologer, og han som endte opp som min faste psykolog gjennom to sykdomsperioder brukte denne metoden.

 

Så var jeg hos andre: Han som visste bedre enn meg (på første samtale) hva jeg led av og kranglet om diagnosen, eller han som hadde det samme fasitsvaret på alle psykiske problemer, men ikke kunne fortelle meg hva jeg kunne bruke svaret til.

 

Det som hjalp meg aller mest var nettopp å få sortert mine egne (til tider totalt sprø) tanker. Det er ingen mirakelkur, bare tid og samtale. I den grad psykologen løste noe så var det ved forsiktig å indikere når tankene mine faktisk var sprø og ikke. Det kunne han gjøre som fagmann, det er ikke like enkelt for en legmann.

 

Geir

[AnonymDiskusjon]

I stedet for å "løse" hennes problemer med en rekke forslag etc vil jeg foreslå å være en god lytter. Lytt godt og still litt spørsmål under veis. Lytt lytt lytt og la henne lede tankerekken. Da får hun sortert tankene bedre på egenhånd og føler ikke at du trenger deg på med dine løsninger. Selv om hun måtte bruke timer på å komme frem til det samme som du hadde tenkt ut på forhånd. Gjenta prosessen jevnlig.

Gah, du skal komme med en mirakelkur ikke fornuft! (Humor)

 

Ja, nei det var det jeg satt å tenkte på nå, hun trenger erfaring, det får hun over tid. Skulle bare ønske at det er bedre løsninger enn tid ^^ (frustrert)

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a

[Krozmar]

Personlig tror jeg hun trenger å ha en samtale med familien sin om de er oppegående.. Jeg sier "om" her... Om foreldrene er oppegående burde det vel være fult mulig å prate med de om alt mulig, så spørsmålet er om det er dama til TS som kjemmes over sin egen livssituasjon eller ikke... Og holder det hemmelig for sine foreldre...

[tom waits for alice]

Ja, nei det var det jeg satt å tenkte på nå, hun trenger erfaring, det får hun over tid. Skulle bare ønske at det er bedre løsninger enn tid ^^ (frustrert)

 

Det skulle alle som er syke, og alle som står dem nær. Det er derfor det er så godt marked for mirakelkurer, healing og hallelujah. Det er frustrerende, men det er slik det funker. Edit: Hun mangler en "grunnmur" i tilværelsen, og den bygges stein for stein...

 

Lykke til!

 

Geir

Endret 13. oktober 2015 av tom waits for alice

[AnonymDiskusjon]

Tenker dere at jeg burde si at jeg er usikker på være hennes eneste støttebrikke? Fordi det er jo egentlig grunnen for at jeg i det hele tatt skriver dette. Jeg er jo bekymret over at hun ikke har venner eller familie hun føler seg trygg på som "tåler" sannheten.

 

Men sier jeg at er usikker og at jeg er en hennes eneste støttebrikke lurer jeg på om jeg ødelegger den her "jeg stoler på at du er sterk nok for sannheten" følelsen hun har ovenfor meg. (Forvirret)

 

Bleh, sier jeg det ikke så viser jeg meg ikke bedre enn det hun er over sine egne foreldre. Ahhh. Moraliteter. (Oppgitt)

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a

[tom waits for alice]

Personlig tror jeg hun trenger å ha en samtale med familien sin om de er oppegående.. 

 

Enig. Ingen bør er så tung at den ikke blir lettere om den bæres av flere. De behøver ikke en gang være så veldig "oppegående" så lenge de er empatiske. Det er mange "steiner i grunnmuren" som skal støttes opp, og det blir enklere om dere er flere om jobben.

 

 

Tenker dere at jeg burde si at jeg er usikker på være hennes eneste støttebrikke? Fordi det er jo egentlig grunnen for at jeg i det hele tatt skriver dette. Jeg er jo bekymret over at hun ikke har venner eller familie hun føler seg trygg på som "tåler" sannheten.

 

Men sier jeg at er usikker og at jeg er en hennes eneste støttebrikke lurer jeg på om jeg ødelegger den her "jeg stoler på at du er sterk nok for sannheten" følelsen hun har ovenfor meg. (Forvirret)

 

Bleh, sier jeg det ikke så viser jeg meg ikke bedre enn det hun er over sine egne foreldre. Ahhh. Moraliteter. (Oppgitt)

 

 

Problemet er at du ikke kan vite sikkert om du er sterk nok (til å støtte den omtalte muren) alene. Bedre kanskje å ha den praten mens dere begge er trygge på hverandre enn når en av dere er i ferd med å knekke. Men ja, det er et dilemma, og mye enklere for oss som (for en gangs skyld) står på utsiden å mene noe om.

 

Geir

[AnonymDiskusjon]

Personlig tror jeg hun trenger å ha en samtale med familien sin om de er oppegående.. Jeg sier "om" her... Om foreldrene er oppegående burde det vel være fult mulig å prate med de om alt mulig, så spørsmålet er om det er dama til TS som kjemmes over sin egen livssituasjon eller ikke... Og holder det hemmelig for sine foreldre...

Morra og faren er fult oppegående mennesker. De er så klart litt eldre, så de har ikke så mye innsikt i dagens skoletilværelse. Men ellers er det litt sykdom der, og de har litt å styre med i forhold til andre familie medlemmer. (Som får meg til å tro at hun ikke vil være til bry, hun er storesøster after all.) men de begge er i arbeid så de klarer seg fint

 

Så personlig er jeg enig med at hun burde prate med foreldrene sine. Men nå handler ikke hva man burde eller ikke. Heller om hva som er best.

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a

[Krozmar]

Er det ikke best å fortelle hvordan det står stilt fremfor å late som at alt er bra? Blir jo mega teit om det skulle kom frem senere... Jeg tviler sterkt på "være til bry" greia... Det kan være dog en god unskyldning til å ikke fokusere på "alle feil jeg gjør".. etc..

 

Personlig er jeg som regel dønn ærlig med alt jeg styrer med hos mor og far, og de er også flinke til å sjekke ut de flaueste spørsmåleme første gang de møtte dama for å sjekke om jeg var opprigktig med henne

 

Det burde ikke vært den andre veien rundt...

Endret 13. oktober 2015 av Krozmar

[AnonymDiskusjon]

Er det ikke best å fortelle hvordan det står stilt fremfor å late som at alt er bra? Blir jo mega teit om det skulle kom frem senere... Jeg tviler sterkt på "være til bry" greia... Det kan være dog en god unskyldning til å ikke fokusere på "alle feil jeg gjør".. etc..

 

Personlig er jeg som regel dønn ærlig med alt jeg styrer med hos mor og far, og de er også flinke til å sjekke ut de flaueste spørsmåleme første gang de møtte dama for å sjekke om jeg var opprigktig med henne

 

Det burde ikke vært den andre veien rundt...

Greit nok at jeg, du og tom er enig om at hun burde prate med foreldrene. Men etter min oppfatning er dette ikke en ting hun mener at hun burde gjøre. Altså vist jeg skulle bedt henne å snakke med foreldrene sine hadde det jo blitt tvang eller lignende pga vi har forskjellige meninger. Logisk satt vil vi tre være vinnere og hun blir en taper i saken, og da er ikke løsningen best siden den har en taper. Da er det jo bedre å finne et kompromiss slik at alle kan være vinnere!! Woohoo!! og da vil det jo være som du sier "best" (forklarende)

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a

[AnonymDiskusjon]

 

 

Personlig tror jeg hun trenger å ha en samtale med familien sin om de er oppegående..

Enig. Ingen bør er så tung at den ikke blir lettere om den bæres av flere. De behøver ikke en gang være så veldig "oppegående" så lenge de er empatiske. Det er mange "steiner i grunnmuren" som skal støttes opp, og det blir enklere om dere er flere om jobben.

 

Tenker dere at jeg burde si at jeg er usikker på være hennes eneste støttebrikke? Fordi det er jo egentlig grunnen for at jeg i det hele tatt skriver dette. Jeg er jo bekymret over at hun ikke har venner eller familie hun føler seg trygg på som "tåler" sannheten.

 

Men sier jeg at er usikker og at jeg er en hennes eneste støttebrikke lurer jeg på om jeg ødelegger den her "jeg stoler på at du er sterk nok for sannheten" følelsen hun har ovenfor meg. (Forvirret)

 

Bleh, sier jeg det ikke så viser jeg meg ikke bedre enn det hun er over sine egne foreldre. Ahhh. Moraliteter. (Oppgitt)

 

Problemet er at du ikke kan vite sikkert om du er sterk nok (til å støtte den omtalte muren) alene. Bedre kanskje å ha den praten mens dere begge er trygge på hverandre enn når en av dere er i ferd med å knekke. Men ja, det er et dilemma, og mye enklere for oss som (for en gangs skyld) står på utsiden å mene noe om.

 

Geir

Jeg vil si at vi er trygge på hverandre, og hun er et godt stykke i fra å knekke. Hun ruller ikke over å knekker så lett. Men jeg skal se om jeg bare viser henne denne diskusjonen, så kan vi kanskje utlede en diskusjon ut av det. kanskje hun også får litt innsikt i hva jeg/vi ar tenkt.

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a

[AnonymDiskusjon]

Da har je diskutert litt med henne, må være ærlig at hun legger opp gode argumenter osv. Men hun motsier seg selv på flere områder, jeg har nå ikke pekt på alle motsigelsene sine, men jeg forstår nå at hun var litt mer usikker når det kom å forklare sine egne følelser enn jeg trodde. Hun mangler litt begreper og følelse forståelse. Det forklarer også litt andre ting jeg har stusset på. Egentlig så er jeg lettet at eg fant dette ut, jeg sliter selv med å forklare følelser. Det er direkte deilig og ha en litt nære som har det samme problemet <3 elsk. XD man elsker de rareste ting!

 

Anonymous poster hash: 10cb7...f3a