AnonymDiskusjon Skrevet 10. oktober 2015 Del Skrevet 10. oktober 2015 Nå skal jeg fortelle min historie. Jeg er 18 år, min samboer er 19. Vi ble sammen i 2012. Vi har hatt det bra hele tiden. Så i vinter i år fant vi ut at hun hadde blitt gravid. Selv med riktig bruk av prevensjon, alltid uten unntak. Okei, tenkte vi. En veldig stressende periode, det er ikke en ideell situasjon. Jeg var for abort, hun ikke. Men jeg skulle ta vare på dette barnet så godt jeg kan uansett hva som skjer. Så i sommer ble det hasteoperasjon på min kjære og lille dattera vår ble født 14 uker for tidlig, 840 gram. Veldig mye opp og ned og legen ba oss om å ikke ha et for stort håp om at hun skulle overleve. Men etter 3 måneder hvor vi bodde på sykehuset og frykt for at hun skulle miste livet, kom vi endelig hjem. Vi har ikke midler til å flytte for oss selv, så vi bor sammen med min mor og bror i en leilighet. Vi har fått mye hjelp fra familie med klær, vogn, utstyr og masse støtte. Venner derimot, har jeg bare en igjen av. Men min kjæreste lider av en veldig ille atopisk eksem, og har det siste året fått noen fryktelige anfall der hvor hele kroppen hennes blir betent og vond og hun må nesten være sengeliggende til det meste er over og dette er nå 5-6/7 dager i uka. Legene kan ikke gjøre noe. Selv om jeg tror kjæreste kunne gjort noe i det minste selv om hun er slik. Og en lat bror og en mor som "er for sliten" til å gjøre noe husarbeid, må jeg gjøre all husarbeid i hele leiligheta for 5 personer for at det ikke skal se helt forferdelig ut her. Og det må jeg drille med å gå på skolen med masse vurderinger, så den eneste ledige tiden jeg har til overs, går til skole for å oppnå greie karakterer, være våken store deler av natta, aldri noe særlig med søvn. Og i tillegg styre med det meste med dattera vår. I tillegg til en mor som kjefter i hytt og pine fordi jeg ikke gjør noe bra nok og en kjæreste som klager fordi jeg er egoistisk og lat. Jeg står på hele døgnet for å få ting til å gå rundt, og lirer på hvordan dette her skal gå. Ikke sjans at jeg har tid til en jobb ved siden av dette. Jeg er så utrolig sliten, og har ikke hatt tid til å slappe av siden fødselen. Er på randen av depresjon. Innimellom angrer jeg på at jeg fikk kjæreste (da hadde jeg unngått barn). Men ikke misforstå meg, jeg elsker dattera mi over alt på jord og jeg er utrolig glad i å være med henne og se henne utvikle seg. Men jeg lurer på hvordan dette skal gå framover. Ingen jobb, må flytte ut før neste sommer (beskjed fra mor), og liten tro på at dette skal funke. Utrolig hektisk og jeg er redd for framtida, redd for at dattera mi skal bli tatt bort fordi vi ikke har nok midler. Vi har nok å rutte med foreløpig, men ikke hvis vi skulle bodd for oss selv. Vet ikke hva jeg skal gjøre Trengte å lufte tankene litt Anonymous poster hash: cf47d...8a2 Lenke til kommentar
€uropa Skrevet 10. oktober 2015 Del Skrevet 10. oktober 2015 Går du i vg3 nå? Har du snakket med skolen? Om mulig, hadde det kanskje vært ideelt å ta det siste skoleåret på deltid over to år istedenfor ett. Da er du ferdig et år senere, men i mellomtida får du litt mer tid, slik at du kan slappe av litt og gjøre det bra i de få fagene du tar istedenfor at alt faller sammen. Det er mulig dere kan få økonomisk støtte til å bo for dere selv, men hvordan dere går fram, vet jeg ikke. Det er også mulig at barnevernet kan støtte dere med avlastningshjem av og til. 1 Lenke til kommentar
darkness| Skrevet 10. oktober 2015 Del Skrevet 10. oktober 2015 Hvem passer datteren din når du er på skolen? Jeg skjønner at du er sliten, men livet som voksne og småbarnsforeldre er utrolig tøft. Største problemet her er nok rett og slett at dere fikk en utrolig tøff start. Jeg tenker: Ta kontakt med NAV, og hør hva de kan hjelpe dere med av stønader slik at dere får kommet dere i en egen leilighet. Er det noe sjans for at kjæresten din blir bedre? Hvis ikke så er det vel bare å begynne på papirmøllen med å få søkt på uføretrygd. Når det gjelder nattesøvn og slike ting så er det i hvert fall et håp om at det vil gå seg til. Hvor mye er datteren din våken? Sist, men ikke minst, trenger du noen å snakke med. Har dere grei kontakt og kjemi med helsesøster på helsestasjonen, så er det et sted å begynne. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå