Klarer ikke å forelske meg/starte forhold (jente 28)

[rasirdna]

Hei!

 

Jeg har lest lignende tråder her men de jeg har lest til nå har blitt skrevet kun av gutter. Så det jeg lurer på nå er om det er noen jenter som kan relatere til dette.

 

Jeg er altså singel. Jeg har på en måte  vært singel i 4 år nå. Jeg trives som singel, liker livet mitt og har mange venner. Men noe i meg vil ha et forhold. Jeg er 28 år. Jeg merker at jeg får mer og mer lyst på et seriøst forhold med noen som også vil ha barn. Jeg er ikke verpesjuk men jeg har lyst til å treffe noen som jeg kan få barn med om f.eks noen år.

 

Jeg har blitt utrolig god på dating i disse årene som singel. Jeg er en utadvendt person som for lett god kjemi med veldig mange. Jeg blir lett betatt og kan fort se noe mer i noen. Og tenke at dette her kan bli noe veldig fint. Og det blir ofte veldig fint når jeg møter noen, problemet er bare at etter 3-4 uker så er jeg så lei. Da kjenner jeg en dårlig magefølelse og tiltrekningen går over. Selv om jeg kan synes at han er helt fantastisk så har jeg bare ikke lyst til å f.eks ligge inntil han når  vi sover, kose litt når vi ser film osv. Jeg synes intimitet er godt og viktig men om jeg ikke har ordentlige følelser for personen så har jeg ikke ikke lyst til å være intim med den personen. Da har jeg det bedre alene. Jeg er ikke en person som føler mye på ensomhet. 

 

Så det ender ofte med at jeg avslutter det etter at jeg har følt på det en ukes tid. Litt fordi jeg har ikke lyst til å være frem og tilbake med en person fordi jeg vet at det er slitsomt og leit for han og stressende for meg. Så jeg tar som oftest et valg å avslutte det og føler en litt lettelse og kjenner som oftest det var helt riktig å gjøre. 

 

Ja jeg passer på å ikke se han for mye når vi dater fordi jeg vet jeg kan gå fort lei, jeg prøver å passe på å ikke analysere følelsene mine for mye og heller bare føle i stedet for å tenke. 

 

Jeg vet jo at dette er et mønster for meg så jeg er forsiktig med ordene mine. Jeg sier ikke massevis av fine ting før jeg er sikker på mine egne følelser og er forsiktig med hvor offisielle vi er. Jeg er og ærlig hele veien og fokuserer utrolig mye på å ha god kommunikasjon. 

 

Jeg går bare så utrolig lei av å avslutte ting hele tiden og det gir meg dårlig samvittighet. Jeg går lei av å skuffe andre og såre andre menn. Er jo ikke som om jeg kun er ute etter sexen da kan jeg jo bare ringe en god venn om jeg får lyst til det. 

 

Jeg har  vært ordentlig forelsket to ganger før. Og jeg vet at jeg kan ikke sammenligne så det har jeg slutta med, men det jeg trenger for å gå inn i et forhold er å føle at vi deler noe spesielt som jeg ikke deler med andre. Jeg MÅ ikke være stormende forelsket. Men jeg vil at det skal føles spesielt og det gjør det bare ikke lengre. Uansett hvor bra fyren er. Jeg vet at ingen forelskelser er like men det må da i det minste føles riktig?

 

Om jeg møter en bra fyr så ønsker jeg jo å gi det en sjans om jeg synes han er interessant. Blir for dumt å unngå det bare fordi det kan gå dårlig? Eller? Og hvor lenge skal man gå rundt og vente på forelskelsen? Eneste svaret jeg har der er: Så lenge det føles rettferdig for den andre. Og bør jeg egentlig vente på forelskelsen når jeg ikke en gang har lyst til å være intim med han en gang? 

 

(Det kan nevnes at de gangene jeg har vært forelsket så har nyforelskelsen vart i over ett år og det har tatt meg lang tid å komme meg videre etter det.)

Endret 6. oktober 2015 av rasirdna

[Ardenus]

Nå er ikke jeg jente, men du får bare leite videre til du faktisk finner noen som du liker godt på alle måter, der du ikke kunne tenke deg å være foruten den personen.

 

Når forelskelsen er over, så går man enten over til å ikke like personen lenger, da er ikke den personen rett, eller så elsker man personen, da skjønner man at denne personen vil jeg gjør ALT med.

 

Har du selv lagt merke til om du har store krav til hvordan personen skal være, om det lett er noe galt med h*n ?

 

Kan være at du også trenger mer space, når du er i et forhold, dette pleier man å kunne prate om og bli enige om.

[Krozmar]

Har du ikke lyst å være intim med ham en gang er det uansett helt feil... Det vil skade forholdet på ett eller annet tidspunkt..

 

Ellers så er jeg også Mann, men har ett forhold hvor jeg ikke var noe forelsket, men var bare glad i dama.. Du må ikke være forelsket i den du er sammens med, men heller sette pris på personen du er i lag med.. Om vi gifter oss med alle vi blir forelsket i hadde det blitt ekstremt mange skilsmisser..

 

Selv om gresset ser grønnere på den andre siden er den ikke alltid det

[Tmz]

Har følt litt på det samme, trodde jeg aldri tilknyttet meg noe særlig følelsesmessig, men plutselig så skjedde det. Har vært rundt 5 år mellom hver gang. 

 

Hvis magefølelsen blir dårlig etter et par uker er neppe kjemien så god som du sier, man kan komme overens og ha det gøy ilag uten at kjemien er så god at det ligger til rette for et forhold.

[rasirdna]

Takk for svar.

 

Nei jeg har skjønt at jeg ikke må være forelsket og at jeg begynner jo å bli voksen og forstå at den forelskelsen man fikk når man var litt yngre kommer kanskje ikke igjen. Og for meg så går det helt fint. Litt slitsomt å være forelsket uansett.

 

Ofte er han mye mer klar for å kalle det et forhold tidligere enn det jeg er klar for. For jeg bruker lang tid på å bli glad i noen. Og da kommer jeg nok til å bruke litt tid på å få ordentlig lyst til å være intim med de og om vi ikke har en veldig kraftig tiltrekning da. Jeg kjenner for på et veldig press (selv om han egentlig ikke stresser meg) pga mitt eget tankemønster. Jeg kjenner presset på at nå forventer han ting av meg. Nå forventer han vel at vi skal se hverandre så så mye og ha så så mye kontakt. Og dette presset stresser meg. Kanskje jeg har vært singel for lenge. Er så vant til å være min egen sjef og slippe å ta hensyn til noen.

 

Jeg stiller ikke så store krav til de jeg møter. Jeg krever ærlighet, god humor, kunne stå for egne meninger.. Stiller ikke så mange krav til utseende. Jeg ser jo en slags skjønnhet i alle. Kanskje ikke lett å forstå for alle, men jeg elsker mennesker. Jeg er på en måte "forelska" i alle mennesker men det er veldig få jeg virkelig føler noe for. 

Jeg synes alle er fine på sin måte så det er kanskje det som er problemet. Kanskje jeg gir for mange en sjans. Kanskje jeg bør vente til jeg faktisk virkelig kjenner på en annen tiltrekning. Ikke misforstå meg nå. Dette betyr ikke at jeg har lyst til å ha sex med alle som finnes selv om jeg synes alle er flotte.  

Endret 7. oktober 2015 av rasirdna

[henrikwl]

Kanskje jeg har vært singel for lenge. Er så vant til å være min egen sjef og slippe å ta hensyn til noen.

 

Det kan være noe her. Det å være i forhold er en ferdighet det også, som alt annet. Forhold er ikke noe som bare skjer, det er to mennesker som bestemmer seg for å holde sammen.

 

For meg høres det litt ut som om du kanskje har urealistiske forventninger, kombinert med det som du sier at du er så vant til å være singel og være din egen sjef.

 

Du sier du kan bli litt betatt av en fyr, men så etter 3-4 uker blir du "lei" av fyren. Hvorfor? Hva er det du forventer av en fyr for å fortsatt være interessert etter de 3-4 ukene. Bli bevisst på det, og se etter det allerede før du blir betatt.

[ragge_jz]

Er litt rart alt sånt.

For min del, var jeg med en dame, vi ble sammen for tre år siden ca, også fikk vi barn og greier. Alt skjedde veldig fort, og forholdet havarerte også.

Alt sammen var litt som en flamme, som blusset opp og brant sterkt, før den slokket igjen like fort...

Har hatt et par år med litt sorg og sturing, og det er også litt trist og se ungen min 1-2 ganger i uka. Men man blir jo vant til alt.

Først etterpå fant jeg nok ut at jeg i en periode faktisk var forelsket i dama.... Under forholdet tenkte jeg ikke så mye på den slags.

Men så var det ting med henne som gjorde at jeg bare ikke klarte å like henne, ihvertfall ikke nok til å orke å "dele livet" med dette mennesket.

 

Ikke at jeg har fått meg noe ny kjæreste heller - har gått i 2 år som singel nå.

Ble litt nettdating ifjor - møtte 12-15 damer sånn... Men totalt sett ble det bare ett par overnattinger ut av det.

Ofte har jeg tenkt at noe av problemet i vår tid er at alt er så "lett".

Er "bare" å ha tinder, så kan man møte 40 damer.

"Bare" å ha nettdating, så kan en dame velge og vrake i menn.

Men det funker jo dårlig... Det er flere single enn aldri før, og stadig flere uten barn i det hele tatt... Folk blir mer og mer kresne, og finner seg faen ikke noe kjæreste, for ingen er bra nok, bla bla...

 

For min del, trives jeg som singel nå selv, akkurat som TS. Jeg er kommet dithen at jeg trives i mitt eget selskap, og dermed er skeptisk til  forhold.

Kanskje er det sånn med deg og TS?

 

PS: det sies jo at vi "milleniumbarna", som er født på 80-tallet og seinere, er mer narsissister enn andre...

Vi er altså selvopptatte og det er viktig for oss å ha rett, og bli likt.

Men det er ikke særlig realistisk.

For å spørre deg TS: hvor sannsynlig er det at jeg hadde likt alt som gjelder din personlighet?

Hvor sannsynlig er det at jeg aldri hadde sagt nei til deg, eller blitt forbanna på deg pga dine avgjørelser?

Og omvendt...

Det ville skjedd før eller siden. Og det virker som mange ikke fikser sånn motgang nå for tiden?

Motgang som vanligvis dukker opp i forhold

Endret 8. oktober 2015 av ragge_jz

[rasirdna]

 

Kanskje jeg har vært singel for lenge. Er så vant til å være min egen sjef og slippe å ta hensyn til noen.

 

Det kan være noe her. Det å være i forhold er en ferdighet det også, som alt annet. Forhold er ikke noe som bare skjer, det er to mennesker som bestemmer seg for å holde sammen.

 

For meg høres det litt ut som om du kanskje har urealistiske forventninger, kombinert med det som du sier at du er så vant til å være singel og være din egen sjef.

 

Du sier du kan bli litt betatt av en fyr, men så etter 3-4 uker blir du "lei" av fyren. Hvorfor? Hva er det du forventer av en fyr for å fortsatt være interessert etter de 3-4 ukene. Bli bevisst på det, og se etter det allerede før du blir betatt.

 

 

 

 

Jeg synes nok ikke at jeg har urealistiske forventninger når alt jeg forventer er å ha lyst til å være med den personen fordi jeg føler man har en spesiell kontakt. Jeg forventer etter en måneds tid at det fortsatt skal være lett. Det skal jo ikke være en jobb å like noen allerede etter 3-4 uker og at man kjenner på en usikker. Jeg tror jo at når man møter en man kan dele livet med så skal det ikke være nødvendig å måtte jobbe og "bestemme" seg for at dette skal funke. Skal ikke det meste gå litt av seg selv de første månedene?

 

 

 

 

 

Er litt rart alt sånt.

For min del, var jeg med en dame, vi ble sammen for tre år siden ca, også fikk vi barn og greier. Alt skjedde veldig fort, og forholdet havarerte også.

Alt sammen var litt som en flamme, som blusset opp og brant sterkt, før den slokket igjen like fort...

Har hatt et par år med litt sorg og sturing, og det er også litt trist og se ungen min 1-2 ganger i uka. Men man blir jo vant til alt.

Først etterpå fant jeg nok ut at jeg i en periode faktisk var forelsket i dama.... Under forholdet tenkte jeg ikke så mye på den slags.

Men så var det ting med henne som gjorde at jeg bare ikke klarte å like henne, ihvertfall ikke nok til å orke å "dele livet" med dette mennesket.

 

Ikke at jeg har fått meg noe ny kjæreste heller - har gått i 2 år som singel nå.

Ble litt nettdating ifjor - møtte 12-15 damer sånn... Men totalt sett ble det bare ett par overnattinger ut av det.

Ofte har jeg tenkt at noe av problemet i vår tid er at alt er så "lett".

Er "bare" å ha tinder, så kan man møte 40 damer.

"Bare" å ha nettdating, så kan en dame velge og vrake i menn.

Men det funker jo dårlig... Det er flere single enn aldri før, og stadig flere uten barn i det hele tatt... Folk blir mer og mer kresne, og finner seg faen ikke noe kjæreste, for ingen er bra nok, bla bla...

 

For min del, trives jeg som singel nå selv, akkurat som TS. Jeg er kommet dithen at jeg trives i mitt eget selskap, og dermed er skeptisk til  forhold.

Kanskje er det sånn med deg og TS?

 

PS: det sies jo at vi "milleniumbarna", som er født på 80-tallet og seinere, er mer narsissister enn andre...

Vi er altså selvopptatte og det er viktig for oss å ha rett, og bli likt.

Men det er ikke særlig realistisk.

For å spørre deg TS: hvor sannsynlig er det at jeg hadde likt alt som gjelder din personlighet?

Hvor sannsynlig er det at jeg aldri hadde sagt nei til deg, eller blitt forbanna på deg pga dine avgjørelser?

Og omvendt...

Det ville skjedd før eller siden. Og det virker som mange ikke fikser sånn motgang nå for tiden?

Motgang som vanligvis dukker opp i forhold

 

Men jeg synes jo at ragge har noen gode poeng her. Det er jo flere og flere som velger å leve livet som singel.. Jeg bare syns det er litt trist fordi jeg har jo lyst på barn men det er som om jeg ikke ønsker hele den pakka med far, mor og barn. Også er det jo  vanskelig å ordne barn alene

Og jeg går jo rundt og kjenner litt på den redselen da.. At jeg skal være for sær på det å være alene eller  å finne noen jeg kan leve med at når jeg gjør det så er det for sent..

 

Så tenker jeg ofte at det er ingen vits å gruble på dette. Ting skjer når det skjer. Man blir bare litt redd for å gi forhold en sjanse når man som oftest "stikker av" uansett. Man ser liksom ikke helt vitsen i det lengre å prøve. 

[henrikwl]

Jeg synes nok ikke at jeg har urealistiske forventninger når alt jeg forventer er å ha lyst til å være med den personen fordi jeg føler man har en spesiell kontakt. Jeg forventer etter en måneds tid at det fortsatt skal være lett. Det skal jo ikke være en jobb å like noen allerede etter 3-4 uker og at man kjenner på en usikker. Jeg tror jo at når man møter en man kan dele livet med så skal det ikke være nødvendig å måtte jobbe og "bestemme" seg for at dette skal funke. Skal ikke det meste gå litt av seg selv de første månedene?

 

Min erfaring er at ingenting i livet kommer av seg selv. Man styrer riktignok ikke hvem man tiltrekkes og hvem man blir betatt av, men det finnes en mellomting mellom "jobbintervju"-metoden for forholdsinngåelse og det å bare sette seg bak i vogna og la hestene trekke en til skogs.

 

"Spesiell kontakt"? Hva er det? Helt konkret? Hvis ikke du kan svare på det, hvordan vil du da kunne gjenkjenne det når det skjer? Etter en måneds tid har stormforelskelsen lagt seg, og da må man faktisk begynne å bevisst ta stilling til en del spørsmål, og enten bestemme seg for å fortsette, eller bestemme seg for å trekke seg ut. I løpet av en måneds tid har man rukket å bli noenlunde kjent med personen, så spørsmål som "vil denne mannen det samme som meg i livet med tanke på barn, hus, karriere, etc.?", "har vi felles interesser?", "føler jeg at jeg kan åpne meg for ham?" burde være avklart. Dermed har du beslutningsgrunnlag for å bestemme om du vil fortsette eller ikke.

 

Det virker som om du etter en måneds tid leter etter ett eller annet udefinert som du ikke helt vet hva er og når du ikke finner det så bailer du. Enten det, eller så gjør du alle disse vurderingen på intuisjon og overanalyserer i etterkant.

[ragge_jz]

ja, ting skal ikke bli ork etter 3-4 uker.

Men jeg veit ikke.

Føler nå at jeg, da jeg var yngre, levde i en drøm om at det å ha kjæreste var helt supert og fantastisk.

Og det var det også - i 3 måneder for min del.

Så begynte ting å skjære seg....

Ble bare verre og verre alt.

Etter ett års tid og etter at vi ble foreldre, så havarerte forholdet.

Nå tenker jeg at kjæreste = masse jobb, problemer og dritt.

 

Nå, to år etter bruddet, har jeg tenkt på at noe av det som gjør at jeg ikke fikset å være i ett forhold med dette mennesket, var at hun hadde såpass mange tidligere forhold, og hadde ligget med mange...

Smålig, og stusselig tankegang av meg...

Men, jeg bare klarte ikke å elske henne... mye pga nettopp det der.

 

 

Det viktigste er at du gjør som du har lyst til. Mange menn bryr seg ikke om hvor mange dama har ligget med. Men for min del, har jeg finni ut at det var noe av grunnen til at jeg ikke orka mer bare... Synes hun var ekkel, på en måte.

"man skal knulle de man vil, og resten skal man drite i" sier en kompis av meg... Kanskje så enkelt rett og slett?

[johanf]

Hollywood-romantikken er fake og umulig å oppnå IRL. Det er bare å innse det og slå seg til ro med noen man har det veldig fint sammen med. Det går opp og ned her i livet, også i forhold. Man kan ikke søke etter det perfekte i all evighet heller.

[rasirdna]

Med spesiell kontakt så mener jeg at vi har en "connection" som jeg føler jeg ikke har med andre. Den er vanskelig å kjenne igjen siden jeg har oppnår god kontakt med mange. Jobber som servitør så er vant til å snakke lett med alle. Jeg vet jo at nyforelskelsen gir seg er bare det at jeg blir ikke forelsket en gang. Kommer ikke til det stadiet lengre. Jeg blir bare litt betatt og det går over. Og etter det så har jeg ikke lyst til å tilbringe tid med personen. Og da er jo svaret lett at det ikke er noe å bygge på. Mener da jeg. 

Jeg synes ikke at man skal gå videre inn i et forhold hvis man bare er betatt og ikke føler noe som helst ekstra. 

 

Jeg har aldri sagt at jeg trenger en hollywood-romantikk. Tidligere skrev jeg at jeg trenger ikke være superforelsket for å gå inn i noe men jeg har da hvert fall lyst til å være tiltrukket av vedkommende og ville gå videre. 

 

Kan godt være ja at jeg overanalyserer i etterkant. Lurer jo på hvorfor så mange andre får det til og ikke jeg.. Det får jo en til å tenke. 

 

Føler at jeg skal ikke bare "ta til takke" med noe fordi det kan hende jeg aldri får ordentlige følelser for noen igjen. 

 

Men men.. Dette er kanskje noe jeg finner ut av etter hvert. Faller vel på samme svar som mange andre kommer fram til og at det er at en dag så bare dukker det noen opp som det føles riktig å gå videre med. Forelsket eller ei. 

[Gjest Bruker-245639]

Først, slutt å date. Bli heller kjent med folk.

 

Nummer to, ikke bli sammen med noen uten at du har falt hardt for dem.

 

Det kan gå år mellom hver gang en forelsker seg. Det kan gå enda lenger tid mellom hver gang en begynner å elske. Men jobber du for hardt med å lete etter kjærlighet så finner du den ikke. Maksimalt finner du et fint vennskap. Jeg vet ikke med deg, men for min del så er det ikke nok for å bli gammel sammen med noen. Ting skal ikke være perfekt, men det skal være intenst og inderlig.

[Aiven]

TS: Jeg vil gjerne få anbefale to klassikere om kjærlighet, den ene er skrevet av en kristen forfatter og den andre er skrevet av en ateist. Budskapet i begge minner noe om hverandre, men er samtidig litt forskjellig og spennende, begge på sin måte. Jeg anbefaler begge, men er kristen selv (som Lewis). Bøkene gir nok ikke noe direkte svar på spørsmålene dine, men kan forhåpentlig fungere mer til at du kan tenke igjennom hva kjærlighet egentlig er (selv om det virker som du er godt på vei), noe som kan gi deg innsikter også i det praktiske.

 

C.S. Lewis  – The Four Loves

Erich Fromm – The Art of Loving

Endret 10. oktober 2015 av Aiven

[rasirdna]

Takk for tips!