hva vet vi om gud som er alltid sant?

[t_o_m_m_y]

hva vet vi om gud som er alltid sant?

jeg kom til å tenke på dette med menneskers ulike tro,
og hvordan man kan gyldiggjøre noe for å være «sant» og «sannhet»,
men dessverre så kom jeg fram til at

«med de bestemte/passende premisser så kan alt være en sannhet».

Med de premisser jeg skaper som rammeverk,
så dannes sannheten ut i fra den rammeverk.

Med andre ord snakker man da om «relativisme sannhet»:
det er sant at «hildur er en idiot» så så lenge noen presenterer en sak slik at hildur fremstår som en idiot.
Kan referere til politisk spill og retorikk osv.

Det slo meg da at det finnes kun 2 typer for sannheter:
den relative sannhet.
Den essensielle sannhet.

Den essensielle sannhet er gyldig overalt,
slikt feks elektrisitet og magnetisme er et faktum uansett hvor på jordkloden man er.

Men man kan ikke si at påstanden «alle kvinner er horer» er essensiell riktig,
eller «å spise brød er sunt» er essensielt riktig,
ergo en relativ sannhet.


Det slo meg videre da at det finnes egentlig kun 2 tro retninger:
- en direkte erfarende
- teoretisk hjelpe teorier.

Som person har jeg lenge studert psykologien bak zen buddhisme,
og prinsippet der er at
«jeg har ingen tro,
jeg erfarer her og nå,
så dannes alt av seg selv».
En slags spontanitet hin sides all abstrakt begrensning.
Å gå tilbake til den store skapelse uavhengig av mennesket.

Men så har man da feks de teistiske religioner,-kristendom og muslimere og jøder:
disse religioner baserer sin tro på gud,(jahve=jeg er)
men må ha hjelpe teorier for å forklare gud,
dog problemet med hjelpeteoriene er at man fjerner seg fra gud sin reneste standpunkt.

Ja fordi hva vet vi om gud?
Vi kan alle si at
«noe må finnes av skaper,
fordi mennesker skapte ikke jorden»,
og man kaller denne skaperen med navn som «zen» eller «tao» eller «allah» eller «gud» eller «brahma» osv,
men kan man si for sikkert noe mer?

Det slo meg nemlig at vi alle mennesker møtes i den felles erfaring at vi har erfaret denne «gud» å være virksom i vår kropp og i planter osv,
og alle kan enes om at en slik skaper kraft finnes,

dog vi kan ikke alle enes om teorien om jesu oppstandelse er riktig med mindre man har tro på hele kristendommen,
eller tro på Muhammed vis man ikke er enig i muslimer sine teorier om engler og paradis og mat osv.

Men vi kunne like godt ha tatt eksempel fra vitenskap:
alle vitenskaps folk vet at det er en kraft og energi som påvirker alt,
og at denne energi er hva som skaper materie,
men hvordan materie skapes osv er ofte forklart med hjelpeteorier som vi ikke kan fullt ut bevise for å være riktig dog vi må anta dem er riktig inntil videre,-work in progress,
Ja mange av de hjelpeteorier som vitenskapen bruker i dag vil trolig bli fornyet og oppgradert om 10 år til.

Så derfor kan alle enes om at vitenskapen undersøker energi som påvirkning element,
men hvordan energi kan opprettholde seg selv via seg selv er uforklarlig.



Vis vi da nå tenker over hva vi egentlig vet for sikkert uten å måtte tro,
(slik feks man vet å leve uten å måtte tro på det,-fordi man erfarer direkte liv).
hvor mye av livet må vi forkaste som hjelpeteorier?


Det vi kaller «gud»,
hvor mye gjenstår av gud vis alle hjelpe teorier forsvinner som tvilsomme spekulasjoner?


 

[ChiaroScuro]

Min konklusjon på et meget godt innlegg er at det kun er kristne, som holder bibelen som ufeilbarlig og den fulle sannhet, som vet at at bibelens ord om gud alltid er sant.

[Larzen_91]

Jeg er av oppfatningen at sannhet og kunnskap, satt helt på spissen som en slags ultimat tilstand eller verdi er for oss uoppnåelig. Det går alltid an å flytte målstengene ett hakk lengere. Vi er av nødvendighet tvunget til å operere med premisser, som du også nevner. Premisset for at elektrisitet driver datamaskinene vi skriver på er at den realiteten vi opplever er genuin. Men det kan jo bare være et program, eller en hjerne i en krukke fanget i en meta-virkelighet hinsides den vi mener å oppleve. Samtidig er jeg av oppfatningen at å filosofere så mye om det som kan være ikke er så særlig interessant. Vi opplever nå en form for virkelighet uansett om det er den egentlige virkelighet eller ei, og vi er av praktisk nødvendighet tvunget til å føye oss etter dens premisser.

 

Kortere oppsummert: jeg synes det blir håpløst å snakke om kunnskap og sannhet som noe 100% absolutt med mindre man snakker om tautologier (selvbevisende retorikk). Alt vi foretar oss er betinget i vår subjektive oppfatning av virkeligheten, og med det meget feilbarlig.

[t_o_m_m_y]

Kortere oppsummert: jeg synes det blir håpløst å snakke om kunnskap og sannhet som noe 100% absolutt med mindre man snakker om tautologier (selvbevisende retorikk). Alt vi foretar oss er betinget i vår subjektive oppfatning av virkeligheten, og med det meget feilbarlig.

Man burde det da hatt et slags tautologi system som beviser sin egen eksistens ved hjelp av seg selv?

og at eventuelt en gruppe mennesker kun kan akseptere en organisasjon eller registrert gruppe for gyldig tautologi lære,-dog hatt muligheten til å selv bevise sin lære som tautologi,

en slags demokrati med ansvar.

 

Det er jo absurd at vi tillater mennesker å skape all slags tanker og troer i

"friheten sitt navn" men samtidig kan tillate at løgner og spekulasjoner blir en folke tro...

Ja i det hele tatt tillate politikere å drive på med sitt manipulere makt spill(der de tar vekk menneskets frie vilje til å velge i full bevissthet) samtidig som anser brudd på lov som fy fy over alle fy fy.

Endret 8. oktober 2015 av t_o_m_m_y

[misanthrope]

Dette blir mange ord og lite substans.

 

Når man tror så vet man ikke. Da bør man ikke gå rundt og si til alle andre at man vet. Tro gjør man i kjerka som faren min sier. Viten og vitenskap er noe ganske annet. Det eneste vi vet nogenlunde sikkert er det vitenskapen kan bekrefte eller sansyneliggjøre.

Jeg synes ikke ordet sannhet bør brukes i sammenheng med religion fordi det er synsing ifra ende til annen. Mennesket har skapt gud. Ikke omvendt. Og vi har gjort det mange ganger. Mennesker trenger ikke religion for å ha et godt liv eller være etisk gode. Religion er et koseteppe for voksne mennesker som lar de svake blandt oss tro hva de vil.

[t_o_m_m_y]

Dette blir mange ord og lite substans.

 

Når man tror så vet man ikke. Da bør man ikke gå rundt og si til alle andre at man vet. Tro gjør man i kjerka som faren min sier. Viten og vitenskap er noe ganske annet. Det eneste vi vet nogenlunde sikkert er det vitenskapen kan bekrefte eller sansyneliggjøre.

 

Jeg synes ikke ordet sannhet bør brukes i sammenheng med religion fordi det er synsing ifra ende til annen. Mennesket har skapt gud. Ikke omvendt. Og vi har gjort det mange ganger. Mennesker trenger ikke religion for å ha et godt liv eller være etisk gode. Religion er et koseteppe for voksne mennesker som lar de svake blandt oss tro hva de vil.

interessant det du sier,

og du berøre mange temaer,

men det kom meg til å tenke på hvordan religion har rettferdiggjør sin tro med å si

"tro er ikke vitenskap,

min tro eksisterer uavhengig av viten",

og dermed har man rettferdiggjort sin tro ved å egentlig si

"jeg har et egoistisk behov for å tro,-for å føle meg egoistisk trygg at mitt ego blir frelst,

så derfor kan jeg forkaste all logiske beviser,

og nå rettferdiggjøre all min tro som guds sannhet kun fordi jeg har tro alene".

 

hva da disse oppenfor  mennesker har gjort er å finne et smutthull der man kan tillate seg å være egoistisk samtidig som fremstiller seg som egoløse i guds tro,

samtidig som ikke vil berøre en logikk som kan vise at gud er en helhetlig orden uten selvmotsigelser.

 

spm som

"hvordan kan gud være alltid god men samtidig ha skapt ondskap?"

og

"hvorfor gjorde gud menneske til syndere?" osv,(pga gud er skaperen av menneskets egenskaper),

så finner man akkurat de selvmotsigelser som religionen sin teologi ikke kan fullt ut besvare,

og dermed får man unnskyldningen

"jeg bare tror, inget annet".

(i kristen perspektiv sier man "jeg tror på jesus kristus, inget vanskeligere enn det").

 

på en underlig måte så har da religiøse mennesker gjort seg fremmed for en logikk som skal vise argumenter sin uselvmotsigende riktighet.

og feks så kan man lett si at "hovmod fører til overmot og fall",-og man kan lett bevise en slik påstand i praksis,(se på donald duck feks),

men likevel så fremstår det som at religiøse har nettopp unngått å forstå det at hovmod er roten til all fall,-og dermed da velger å hovmodig tro på en tro samtidig som forkaster alt annen logikk som "noe som ikke er fra gud".

 

i det hele tatt må man stille seg spm til de avvikende og relative svar som religiøse sin tro gir,

og hvordan de religiøse har en tro som er så selvmotsigende at man undrer seg hvordan dem kan si noe er en "sannhet".

"sannhet" for dem er såklart det at dem kan tro i sitt ego som en trygghets faktor,

men dem gjør sin tro til noe som overskrider logikk samtidig fornekter at logikk er del av guds intelligens,

dog man kan lett påvise at logikk er nettopp det verktøy som kan forklare hvordan psykologi og åndelig tro og vitenskap alle er del av samme virkelighet.

 

Endret 9. oktober 2015 av t_o_m_m_y

[Noxhaven]

Hvem er jeg? Hvor kom jeg fra? Hvor er jeg på vei?

 

Jeg er noe som tenker, noe annet vet jeg ikke men via tankene så har jeg funnet ut at å bruke logikk, et verktøy som hjelper meg med å bedømme hva verden reflekterer tilbake til meg og sansene mine er den beste måten å forstå omverden på.

 

Jeg kom fra mine foreldre, som kom fra sine foreldre, som kom fra sine foreldre.. som kom fra den store ape familien som kom fra pattedyrene som kom fra amfibier som kom fra fisker som kom fra.. etter eller annet for lenge siden.

 

Jeg er på vei til tilbake til stjernestøv, en del av det hele, det ubetydelige som jeg en gang var før jeg ble til, det unngåelige.

 

Det er ganske trist, men om man bruker gud som et unntak i logikken så kan vi vri på hvor vi kom fra, hvem vi er og hvor vi skal. Det er nok betryggende og tenke på at jeg ble laget av gud, at vi blir passet på av gud og at vi skal bli en del av noe større etter vår tid er omme.

Selv om alt bare er en selvskapt illusjon via et unntak i vårt eneste verktøy, noe som vanligvis blir kalt en logisk brist, men som du skriver så er dette et unntak når det kommer til gudetro. Her er alt lov så lenge skyggelappene promoterer et glansbilde av vår realitet.

[t_o_m_m_y]

Hvem er jeg? Hvor kom jeg fra? Hvor er jeg på vei?

 

Jeg er noe som tenker, noe annet vet jeg ikke men via tankene så har jeg funnet ut at å bruke logikk, et verktøy som hjelper meg med å bedømme hva verden reflekterer tilbake til meg og sansene mine er den beste måten å forstå omverden på.

 

Jeg kom fra mine foreldre, som kom fra sine foreldre, som kom fra sine foreldre.. som kom fra den store ape familien som kom fra pattedyrene som kom fra amfibier som kom fra fisker som kom fra.. etter eller annet for lenge siden.

 

Jeg er på vei til tilbake til stjernestøv, en del av det hele, det ubetydelige som jeg en gang var før jeg ble til, det unngåelige.

 

Det er ganske trist, men om man bruker gud som et unntak i logikken så kan vi vri på hvor vi kom fra, hvem vi er og hvor vi skal. Det er nok betryggende og tenke på at jeg ble laget av gud, at vi blir passet på av gud og at vi skal bli en del av noe større etter vår tid er omme.

Selv om alt bare er en selvskapt illusjon via et unntak i vårt eneste verktøy, noe som vanligvis blir kalt en logisk brist, men som du skriver så er dette et unntak når det kommer til gudetro. Her er alt lov så lenge skyggelappene promoterer et glansbilde av vår realitet.

sant som du sier

 

ren logikk kan gi oss svarene,-både metafysiske og fysiske svar(dog kun til en viss grad).

 

det er kun et område som ikke logikk berører:

det området man kaller "zen"(tilstand av 100 % tilstedeværelse i nåtid),

men ellers kan man bruke logikk til langt mer enn man skulle tro.

 

logikk kan til å med bli brukt som en meditasjon,

Der da meditasjon fremmer en slags "fokus på spm",

og så plutselig kommer svaret av seg selv via en perfekt logisk orden helt spontant.

denne logikk man får er minner da om en høyere intelligens man får kontakt med via meditasjon.

 

ordet "gud" er like logisk begrep som alle andre begreper,

og den eneste sanne "gud" vi vet om er nåtiden sin erfaring,

og alt annet er kun kommentarer om fortiden sin erfaring,-der "gud" blir tanken som skal forklare hvorfor paranormale hendelser skjer.

 

underlig at man skal forveksle tanker og nåtid med hverandre.

som om man tror naivt at tanker er noe som kan overdøve all nåtid,

og så skal man lage alle slags tanker om gud for å slippe å akseptere nåtiden slik den spontant oppstår.

 

man kan jo se hvordan dommedags profetier har blitt så populære å tro på,

men så vil plutselig ikke nåtiden innfri dommedags profetiene på den dato tanken sa skulle skje:)

he he

 

(og så unnskylder man med at "gud har viset oss nåde, gud utsatte dagen".)