Uelsket

[Belgron]

Hei.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette, men jeg prøver å få kaoset mitt forståelig.
Jeg er gift, med barn og har en jobb jeg trives i.
I mange år har kona vært dårlig og ikke hatt mye resurser å gå på (med mindre det er noe hun har lyst til eller må gjøres).
Ganske nylig har hun blitt diagnostisert med en kronisk sykdom, noe som er litt betryggende men også ganske urovekkende.
Denne sykdommen gjør at hun må planlegge hva hun skal gjøre slik at hun ikke sliter seg ut og ikke kan gjøre noe dagen etter.
Hun har mye vondt! Dette har jeg skjønt, men har vanskelig for å se det/sette meg inn i hennes situasjon da jeg ikke har noe å sammenligne med.
(hun er også veldig flink til å skjule det, med mindre jeg har gjort noe galt).
Nærhet er også noe som er fraværende, noen ganger føler jeg meg direkte uelsket.

 

For at hun ikke skal slite seg ut, tar jeg stort sett alt som angår ungene og det meste av husarbeidet.
Men jeg orker ikke alt. Ikke ser jeg alt som trengs heller når jeg setter meg ned for å slappe av litt.
Når jeg setter meg ned, minner hun meg som regel på alt som må gjøres og jeg får dårlig samvittighet og setter igang med neste oppgave.

 

Når hun har vært på ferie (med en venninde) har jeg hatt alt ansvaret her hjemme og syntes jeg klarte meg relativt greit, men når hun er hjemme igjen føler jeg at alt er kaos.
Jeg lar henne ta turen ut for å handle på butikken/senter mens jeg er hjemme med ungene og føler dette er helt greit.

 

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært greit bare å være meg og ungene.
Det er gjerne når jeg er sliten av mange ting som skjer på en gang og kanskje fått beskjed om at jeg lukter vondt eller vi har kranglet fordi jeg har glemt å vaske bad/do/stua/kjøkken/soverommene eller vaske tøy.
Enkelte ganger tenker jeg det når hun sier det er "ekkelt" at jeg tar på henne.

Men jeg slår fra meg tanken og overbeviser meg selv om at det er bare snakk om tid, så vil hun være frisk og vi kan være en "normal" familie igjen.

 

 

Alt som skjer, gjør at jeg føler meg uelsket, stygg og generelt et dårlig menneske og ektemann.
Jeg skjuler det og klistrer på et positivt ytre, fordi hun har det jo mye verre enn meg, jeg har ingenting å klage over.

 

 

Jeg poster dette her fordi jeg har ingen jeg kan snakke med om slike ting.
Jeg er litt usikker på hva jeg skal frem til, jeg håper kanskje på forståelse og motivasjon til å fortsette.

 

/Belgron

[srbz]

Jeg skjuler det og klistrer på et positivt ytre, fordi hun har det jo mye verre enn meg, jeg har ingenting å klage over.

Dette er feil. Du er også en person med egne behov og egne problemer. At det finnes sultne barn i Afrika og tungt rusavhengige personer i nærmeste nabolag betyr ikke at man skal la være å bruke ressurser på å behandle folk for "filleting" som f.eks. moderat depresjon her på berget. Personlige problemer er ingen konkurranse.

 

Hun har mye vondt! Dette har jeg skjønt, men har vanskelig for å se det/sette meg inn i hennes situasjon da jeg ikke har noe å sammenligne med.

(hun er også veldig flink til å skjule det, med mindre jeg har gjort noe galt).

Hun skjuler sine fysiske smerter, du skjuler ditt behov for nærhet. Jeg tviler på at alt dette hemmeligholdet er særlig sunt for ekteskapet.

 

Samlivsterapi!

Endret 3. oktober 2015 av srbz

[vidarkri]

Been there done that. Men vi var 2 med kronisk sykdom. Det skar seg for å si det sånn og idag lever vi hver for oss og har det strengt tatt betydelig bedre enn vi hadde det sammen.

[Ardenus]

Anbefaler dere om å sette dere ned å prate ut om slike ting, at hun kanskje ikke trenger å "mase" på ting som skal gjøres og heller være takknemlig på at det blir gjort, er det derimot noe som aldri blir gjort, er det lov å påminne, men å bli mast på, er aldri gøy.

 

Du sier ikke hva slags kronisk sykdom hun har, men de fleste som inneholder smerte og man må ta dagen som den kommer er vel ganske like, jeg har kronisk sykdom selv, vi alle takler det ulikt.

 

 

 

Enkelte ganger tenker jeg det når hun sier det er "ekkelt" at jeg tar på henne.

 

Hva får henne til å si dette?

 

 

 

Nærhet er også noe som er fraværende, noen ganger føler jeg meg direkte uelsket.

 

Dette må du ihvertfall ta opp, rett skal være rett, det er likt for mannfolk og kvinnfolk.

 

Kanskje pga hennes sykdom, kan dere søke om vaskehjelp eller noe sånt? (jeg aner ikke om noe slikt kan bli dekket)

[Andysowhatgg]

Når jeg leser det du skriver tenker jeg "ond sirkel". Hun tenker mye på hva som burde gjøres, men er utmattet og får det ikke til, hun ber deg om å gjøre sånn at hun slepper å tenke på det (du er jo enkleste utvei, istedefor å gjøre det selv) (har hørt at noen har bod med slike mennesker som ber partneren gjøre alt, det har ofte blitt fikset med at man deler arbeidsoppgavene i huset, der man ikke skal røre hverandres arbeidsoppgaver engang. Det er fort med på å bygge opp selvtillit osv fordi man beviser til segselv at man ikke er ubrukelig, noe mennesker i et dystert sted absolutt trenger.) og dette gjør hun "hver gang" du prøver å slappe av. Avslappning høres det ut som du trenger fordi som du skriver gjør du meste parten av "jobbinga". Som ender at du presser deg videre. Da tenker jeg, hvor langt er dere villig til å presse dere? Når du føler at du presser deg, så er det strengt tatt litt urettferdig vil jeg si om du ikke får noe som du vil ha det, som sex eller ro fra masing eller lignende, hvor er din belønning for at dette "presset" ikke skal føles som "press"

 

Jeg trur du kanskje ikke får så mye tid å tenke på ting, men det er kjempe bra at du prøver å rekke ut til andre! Fortsett sånn! Jeg skal tro at forholdet deres kan absolutt vare lenge om du forstår problemet litt bedre, som kanskje hvorfor maser hun, hvorfor har hun smerter, still litt hvorfor ting er som de er når du får en litt dypere forståelse av ting så kommer det altid en løsning som angriper roten av problemet. Kanskje problemet er så "lite" som dårlig selvtillit som jeg kommenterte over, hvis det er sant så føler hun seg nok som en ubrukelig partner og har en egen "ond sirkel" inni seg selv. Og fjernt den kunne vært nok for at hun hadde tatt mer initiativ i livet ditt! men jo sett et spørsmåls tegn med ALT!

 

Min mor og stefar har nå flyttet vær for seg med 15min kjøring mellom hverandre. Deres forhold fungerer fortsatt veldig bra. Nå som de møtes gjør de gøyale ting istede for å mase på hverandre om dagligdagse ting. Det er jo litt dyrt men avstanden har gjort forholdet sterkere, og de skal nok flytte sammen nå igjen om ikke så lenge skal jeg tro

Endret 4. oktober 2015 av Andysowhatgg

[Belgron]

Hei og tusen takk for skikkelige svar. Det setter jeg pris på!

 

@ srbz

Vi har snakket om samlivsterapi tidligere, men raskt konkludert med at dette ikke er lett å få til.
Da barnevakt er et godt stykke unna, hadde en av oss måttet sitte med ungene uansett.
(Med mindre det finnes noen som kan komme hjem til oss.)

 

@ vidarkri

Godt å høre at dere har det betydelig bedre nå
Jeg regner med at det bare er tid som er hovedfaktoren vår.

 

@ Ardenus

Takk. Ja, vi prøver å snakke om det, men jeg tipper det blir fort glemt når hun har vondt og ser alt som skal/må gjøres.
At hun sier det er "ekkelt" når jeg tar på henne er jeg rimelig sikker på at har med sykdommen å gjøre.
Det er av og til når hun har det ekstra tungt tror jeg.
Jeg tror desverre ikke (uten å ha sjekket) at vi har krav på noe vaskehjelp eller lignende.
En av oss er jo i full jobb og ikke har noen "utfordringer".

 

@ Andysowhatgg

Takk for veldig utfyldende svar!
For øyeblikket tenker jeg at vi skal "presse oss" til hun blir frisk. Vi er gift og jeg har store planer om å følge

ekteskapsløftene og være ved hennes side til jeg er for skrukket og gråhåret til å kunne fortsette.
Vi har snakket mye om hvordan smertene hennes er og hun prøver iherdig med å beskrive disse.
Utfordringen her er når hun beskriver en smerte som er uholdbar og plagsom, hvor legene avfeier det.
Hvordan skal jeg forholde meg til det? Jeg føler mange ganger at jeg skal sitte med alle svarene. (kanskje ikke så rart

for jeg har ofte svar på mye rart.)

Jeg tenker jeg må prøve å snakke med noen om greiene mine. Å snakke med seg selv holder ikke i lengden.
Jeg har lest om sykdommen hennes og har bekjente med samme sykdom, men jeg føler allikevel at jeg kommer til kort når

det er så nære. Hun alene blir også veldig usikker når legene gir veldig overfladiske svar.
Selvtillitt har jeg ikke mye av lenger, jeg prøver å gi alt jeg har til henne, men ingen er der for å gi til meg.

[Ardenus]

Hva slags sykdom er det snakk om?

[Andysowhatgg]

@ Andysowhatgg

Takk for veldig utfyldende svar!

For øyeblikket tenker jeg at vi skal "presse oss" til hun blir frisk. Vi er gift og jeg har store planer om å følge

ekteskapsløftene og være ved hennes side til jeg er for skrukket og gråhåret til å kunne fortsette.

Vi har snakket mye om hvordan smertene hennes er og hun prøver iherdig med å beskrive disse.

Utfordringen her er når hun beskriver en smerte som er uholdbar og plagsom, hvor legene avfeier det.

Hvordan skal jeg forholde meg til det? Jeg føler mange ganger at jeg skal sitte med alle svarene. (kanskje ikke så rart

for jeg har ofte svar på mye rart.)

Jeg tenker jeg må prøve å snakke med noen om greiene mine. Å snakke med seg selv holder ikke i lengden.

Jeg har lest om sykdommen hennes og har bekjente med samme sykdom, men jeg føler allikevel at jeg kommer til kort når

det er så nære. Hun alene blir også veldig usikker når legene gir veldig overfladiske svar.

Selvtillitt har jeg ikke mye av lenger, jeg prøver å gi alt jeg har til henne, men ingen er der for å gi til meg.

Hah! vilje styrke! Er oftest verdens beste medisin! Det å aldri gi opp! Må være ærlig jeg fikk et par tårer i øyekroken når du sa at du ikke var villig til å gi opp! Hah, skulle ønske jeg også hadde en sånn vilje styrke til tider! Ja, det er nok litt vanskelig å få en lege til å høre på deg, de er nok veldig vant til å høre at folk har det vondt osv, de må jo også ha en balanse mellom og beskytte seg fra alt de hører og samtidig klare å tolke passienten sin korrekt i forhold til underdrivelser og overdrivelser. Nå vet ikke jeg om kona de kan virke overdrivende til tider, men man blir tolket som overdrivende ovenfor en lege om man bare prater følelser og ingen logikk. Man må nesten si at, jeg har så mye smerter at jeg ikke klarer å gjøre husarbeid, jeg klarer ikke å ta vare på barna mine, jeg klarer ikke å ta på mannen min, smertene mine kommer i veien for å nyte berøring og sex osv. Isteden for å si, jeg har det så vondt at jeg trur jeg skal turne, smerten er helt ufattelig vondt, og den er uutholdbar. Da hadde jeg selv også fort tolket det som overdrivelser, liksom hvordan klarer du å sitte der å prate normalt til meg om du har det så ufattelig vondt? hvordan kom du deg til legekontoret og ikke lagt inn på sykehuset om du har så kraftige smerter at du holder på å turne?!? Ordlegging er svært viktig ovenfor leger, og folk generelt skal jeg tro ^^

 

Og om du kommer med konkrete problemer som at du ikke klarer å ta vare på barna, og det er for at du har smerter, da er det langt lettere å komme med konkret hjelp.

 

oja? Så det er mulig at hun blir frisk? Det er ikke en kronisk sykdom?!? Men det er jo bra!

 

Ja, det høres ut som å finne noen å prate med kan være veldig smart. Skal begynne å prate med en nå om ting som foregår rundt meg, begynner å lure på om jeg har noe bipolarsk deprisjon tull. Det er 7året på rad nå, der jeg bare plutselig mister alt stemnings lyst helt uten grunn. Det er ordentlig merkverdig! 

[ozone]

Har du tenkt på at ved å flytte for deg selv, og dele ungene 50/50 (eller kanskje litt mer med deg), vil du få full kontroll på ditt eget hus og hjem, slippe kranglingen og bitchingen (som helt klart er det som krever mest energi i hverdagen), pluss at du får pusterom når du ikke har ungene, og tid til deg selv og dine hobbyer/interesser.

 

Selv om kona er (mildt) syk, betyr ikke det at hun kan herse med deg på daglig basis.

Vi har bare ett liv, og kan ikke holde på som deg mer enn så lenge før noe ryker. La det bli forholdet!

 

Jeg kjenner flere som har fått et mye bedre liv når de innså dette og kom seg vekk.

[darkness|]

Samlivsterapi kan foregå på dagtid mens ungene er på skole/bhg.

[1Dr.E]

Kona og jeg har vært noen ganger hos en samlivsterapeut på familievernkontoret siden i sommer, dette skjer i kontortiden mens sønnen vår er i barnehagen.

 

Føltes godt å få prate med en nøytral 3. part tilstede. Jeg vil tro dere kan ha godt av dette, det hjalp oss å forstå hverandre bedre. Vi orket ikke snakke ut til hverandre hjemme, og jeg kjenner igjen noe av det du beskriver om å legge lokk på ting fordi man føler man kan spare konflikter ved å unngå å ta det opp.

[Belgron]

@ Ardenus

Jeg har ikke ønsket å nevne det, men det gir nok flere spørsmål enn ønsket.

Hun har fått diagnosen "Crohns".

 

@ Andysowhatgg

Hun vil nok desverre aldri bli frisk.

Som du kanskje ser av diagnosen over.

 

@ ozone

Ja, jeg har tenkt på å flytte for meg selv.

Men når situasjonen er slik den er, at hun ikke kan ta vare på ungene alene og det meste hun gjør er vondt, har jeg ikke tenkt til å gi henne opp.

Og grunnen er veldig enkel. Når hun ikke har så vondt, kommer den jenta jeg traff og falt hodestups for frem. Da får jeg motivasjon nok til å fortsette.

 

@ darkness|

Takk. Det er kanskje noe å prøve når hun blir bedre (jeg regner med at det skjer).

Da kommer bare dilemmaet med jobb.

På en annen side, kan det hende at dette ikke er nødvendig om hun blir "bra nok" til å fungere "normalt".

 

Og til slutt, om det var noesomhelst tvil.

Jeg kommer ikke til å forlate henne når hun har det tøft!

Jeg tror heller ikke at det er noen sjans for å forlate henne når hun er bedre. (da har jeg heller ingen grunn).

Jeg elsker henne over alt i verden og hun er den jeg giftet meg med for mange år siden når hun ikke er neddynket i smerte.

[Nexx]

Hei, 

 

Lever i en litt samme situasjon som deg, men vi er unge og har ikke barn. Det begynner å nerme seg 1 år siden diagnosen kom her, og kan ikke si at noe som helst har vært enkelt siden. Vel, det har vell vært tungt siden symptomene oppsto. Er ikke snakk om samme sykdom, men er ikke så veldig fjernt fra, når det medfører at hun har vondt hver dag og må planlegge alt i fra A til B for å ikke slite seg ut. 

 

Det vi opplever så langt er at det ikke kommer noe hjelp gratis. Dere må finne ut selv hvilke rettigheter dere har i forhold til sykdom og hvilke prevantive tiltak som kan gjøres. Arbeider hun mye? har dere mottatt hjelpetiltak i form av hva enn det måtte være? Har begge parter virkelig satt seg inn i hva sykdommen er og hva den medfører? 

Ser at selv noe så enkelt som en facebook gruppe for folk med sykdommen, hvor en kan spørre andre i samme situasjon om ting og tang kan være til svært god hjelp. 

 

Tror at hvis dere setter dere virkelig inn i dette, så finner dere ut at dere har rett på en god del mer en hva dere får. Ikke tro at velferds staten kaster dette etter dere frivillige.

 

Erfaringsmessig, så kan jeg si at dette blir bedre når ting faller på plass, men det er en tung sti å vandre på.

[Mellifluous]

Har du prøvd å si rett ut hvordan du har det og hva du føler? Mangel på kommunikasjon er som regel første problemet i sånne tilfeller som det høres ut som du har her. At du 'sperrer inne' dine egne tanker og følelser, for å skjerme henne. Evt. bagatelliserer deg selv og det du trenger, fordi du mener hun har det verre. Det går ikke. Da er det bare èn part som får sine behov dekket, og det kommer ikke til å funke i lengden.

At man kan være åpne med hverandre er viktig, i alle forhold. Å kunne være seg selv, ytre tanker og følelser, uten å være redd for at den ene eller andre skal fly i taket / falle i bakken av den grunn. Det er tydelig at du er veldig glad i henne, og jeg regner med hun er det i deg også. Dere må kunne kommunisere med hverandre, for det er ikke sikkert at hun er klar over at du går rundt og har det slik som du har det, selv om du kanskje synes det er åpenbart. Og kanskje, dersom hun visste, ville hun gjort noe annerledes for å få deg til å føle deg elsket. Kanskje sitter hun også med tanker og følelser hun ikke tør/vil dele med deg.

Det er en sårbar posisjon å putte seg selv i, det å åpne seg emosjonelt og fortelle et annet menneske hva man føler og tenker, spesielt dersom det er noe vondt. Men man må gjøre det, det sier seg selv at dersom man lukker seg inne og ikke sier hva man føler og tenker - at man ikke vil kunne få den kjærligheten man trenger.

[Belgron]

Har du prøvd å si rett ut hvordan du har det og hva du føler? Mangel på kommunikasjon er som regel første problemet i sånne tilfeller som det høres ut som du har her. At du 'sperrer inne' dine egne tanker og følelser, for å skjerme henne. Evt. bagatelliserer deg selv og det du trenger, fordi du mener hun har det verre. Det går ikke. Da er det bare èn part som får sine behov dekket, og det kommer ikke til å funke i lengden.

 

At man kan være åpne med hverandre er viktig, i alle forhold. Å kunne være seg selv, ytre tanker og følelser, uten å være redd for at den ene eller andre skal fly i taket / falle i bakken av den grunn. Det er tydelig at du er veldig glad i henne, og jeg regner med hun er det i deg også. Dere må kunne kommunisere med hverandre, for det er ikke sikkert at hun er klar over at du går rundt og har det slik som du har det, selv om du kanskje synes det er åpenbart. Og kanskje, dersom hun visste, ville hun gjort noe annerledes for å få deg til å føle deg elsket. Kanskje sitter hun også med tanker og følelser hun ikke tør/vil dele med deg.

 

Det er en sårbar posisjon å putte seg selv i, det å åpne seg emosjonelt og fortelle et annet menneske hva man føler og tenker, spesielt dersom det er noe vondt. Men man må gjøre det, det sier seg selv at dersom man lukker seg inne og ikke sier hva man føler og tenker - at man ikke vil kunne få den kjærligheten man trenger.

Hei.

Nei, jeg har ikke klart å finne en måte jeg kan forklare for henne hvordan jeg føler.

Jeg har forsøkt noen ganger, men føler ikke at jeg får den responsen jeg tror jeg skal få hos henne og ender med å bortforklare og bagatellisere det og unnskylde meg for at jeg tar det opp.

Jeg tror jeg er generelt dårlig til å finne tidspunkter der jeg kan ta det opp... (passer dårlig når hun er sliten eller har det vondt, som egentlig er hele tiden).

 

Jeg er nok mer redd for å ta det opp og vite hvordan jeg skal forklare det og dermed skremme henne eller gjøre henne mer lei seg.

Jeg vet hun har det tungt og har lyst til å "si noe" uten at det går ut over hennes følelser (som er ganske såre om dagen).

 

 

For å gjøre det verre, så poster jeg om problemene mine på et forum fremfor å snakke med henne.

Akkurat nå føler jeg meg som en uatraktiv dritt...

[Mellifluous]

Jeg forstår hva du mener, men du sitter her inne og søker råd / lufter tanker av en grunn. Det må ut. Finnes det noen enkel måte å ta det opp på? Nei. Nå må jo du selvsagt velge dine egne ord, men jeg kunne for eksempel startet med å forklare hva intensjonen min med det som kommer er. Avklare fra begynnelsen jeg ikke på noen som helst måte ønsker å såre henne, eller påføre henne dårlig samvittighet. Men at det er viktig for meg å si dette, for jeg har gått rundt og hatt det vondt (og det vil hun selvsagt ikke) - og ikke helt visst hvordan jeg skal legge dette frem. Altså, ærlighet, rett fra start. Legge alle kort på bordet, intensjoner, tanker, begrunnelser, følelser, og intensjoner igjen.

Om jeg føler / skjønner at noen misforstår meg, så spør jeg rett ut "Hva tror du intensjonen min er?", på den måten kan jeg lettere og uten videre misforståelser forklare hva intensjonen min egentlig er, og at det virkelig ikke er hva de først trodde. Dessverre er det mange som setter opp en urasjonell vegg av selvbeskyttelse når man føler en ubehagelig følelse (som for eksempel dårlig samvittighet), og føler ofte, uten grunn, at den andre er ute etter å TA deg. De fleste krangler i forhold der begge parter er glade i hverandre, kommer av misforståelser om hverandres intensjoner, og mangel på å se hverandre fra hverandres ståsted. Derfor er det viktig å prøve å være flink med denne kommunikasjonen under hele den vanskelige samtalen.

Og selvfølgelig, alt må tas i en rolig og behersket sinnstemning. Det funker ikke å rope ting til hverandre, eller bare tenkte på seg selv og sine egne følelser. Et annet tips er å begynne med ord som "jeg føler" istendenfor "du får meg til å føle". Alle "du" "deg" "ditt", etc er farlig farvann. Da kommer denne selvbeskyttelsen igjen, da det oftes oppfattes som en anklagelse, og det er ikke det du vil, du vil bare formidle hva du føler og hvordan du har det. Det må selvsagt komme frem at noe av det er pga. ting hun gjør/sier/whatnot, men da kan du bekrefte ovenfor henne at du vet at hun ikke mener noe vondt med det, at du vet det ikke kommer fra et vondt sted eller en vond intensjon fra hennes side.. Men pga. mangel på ___ eller for mye av ___ så føler du det sånn, og at du sier dette fordi du er så glad i henne og vil ikke ha det vondt når du vet dere kan ha det så bra og blablabla.. Formidle forståelse ovenfor henne samtidig som du får ut hva som gjør deg vondt.. Dersom hun ikke føler seg angrepet eller direkte anklaget for å være slem, er det mye lettere å vekke forståelse og å få henne til å se ting fra ditt perspektiv.. 

Nå.. Jeg er ikke noen psykolog, og prøver heller ikke være en. Funker dette på alle? Det aner jeg ingenting om. Jeg har bare funnet av egen erfaring at dette er den beste metoden for meg. Du må gjøre det du er komfortabel med, det er du som kjenner henne og deg selv best. Lykke til iallefall.

[Belgron]

Jeg forstår hva du mener, men du sitter her inne og søker råd / lufter tanker av en grunn. Det må ut. Finnes det noen enkel måte å ta det opp på? Nei. Nå må jo du selvsagt velge dine egne ord, men jeg kunne for eksempel startet med å forklare hva intensjonen min med det som kommer er. Avklare fra begynnelsen jeg ikke på noen som helst måte ønsker å såre henne, eller påføre henne dårlig samvittighet. Men at det er viktig for meg å si dette, for jeg har gått rundt og hatt det vondt (og det vil hun selvsagt ikke) - og ikke helt visst hvordan jeg skal legge dette frem. Altså, ærlighet, rett fra start. Legge alle kort på bordet, intensjoner, tanker, begrunnelser, følelser, og intensjoner igjen.

 

Om jeg føler / skjønner at noen misforstår meg, så spør jeg rett ut "Hva tror du intensjonen min er?", på den måten kan jeg lettere og uten videre misforståelser forklare hva intensjonen min egentlig er, og at det virkelig ikke er hva de først trodde. Dessverre er det mange som setter opp en urasjonell vegg av selvbeskyttelse når man føler en ubehagelig følelse (som for eksempel dårlig samvittighet), og føler ofte, uten grunn, at den andre er ute etter å TA deg. De fleste krangler i forhold der begge parter er glade i hverandre, kommer av misforståelser om hverandres intensjoner, og mangel på å se hverandre fra hverandres ståsted. Derfor er det viktig å prøve å være flink med denne kommunikasjonen under hele den vanskelige samtalen.

 

Og selvfølgelig, alt må tas i en rolig og behersket sinnstemning. Det funker ikke å rope ting til hverandre, eller bare tenkte på seg selv og sine egne følelser. Et annet tips er å begynne med ord som "jeg føler" istendenfor "du får meg til å føle". Alle "du" "deg" "ditt", etc er farlig farvann. Da kommer denne selvbeskyttelsen igjen, da det oftes oppfattes som en anklagelse, og det er ikke det du vil, du vil bare formidle hva du føler og hvordan du har det. Det må selvsagt komme frem at noe av det er pga. ting hun gjør/sier/whatnot, men da kan du bekrefte ovenfor henne at du vet at hun ikke mener noe vondt med det, at du vet det ikke kommer fra et vondt sted eller en vond intensjon fra hennes side.. Men pga. mangel på ___ eller for mye av ___ så føler du det sånn, og at du sier dette fordi du er så glad i henne og vil ikke ha det vondt når du vet dere kan ha det så bra og blablabla.. Formidle forståelse ovenfor henne samtidig som du får ut hva som gjør deg vondt.. Dersom hun ikke føler seg angrepet eller direkte anklaget for å være slem, er det mye lettere å vekke forståelse og å få henne til å se ting fra ditt perspektiv.. 

 

Nå.. Jeg er ikke noen psykolog, og prøver heller ikke være en. Funker dette på alle? Det aner jeg ingenting om. Jeg har bare funnet av egen erfaring at dette er den beste metoden for meg. Du må gjøre det du er komfortabel med, det er du som kjenner henne og deg selv best. Lykke til iallefall.

 

Takk for en veldig god forklaring og beskrivelser. Det er mye sannhet i det du sier.

Det er ingen tvil om at jeg må jobbe vel så mye med meg selv som med henne for å komme igjennom dette.

Det du skriver om intensjoner tror jeg kan være en viktig faktor når jeg/vi skal snakke om ting.

Jeg har merket flere misforståelser og sinneutblåsninger som følge av feiloppfattet intensjon.

Jeg har også tatt meg selv i å bruke "deg" og "ditt/du" når vi har snakket om ting og dermed eskalert problemet ytterligere.

 

Roping har da ofte vært resultatet av en enkel bagatell

 

Det er mye du skriver her jeg kan benytte. Takk!