Klarer ikke være i et forhold (mann 31)

[AnonymDiskusjon]

Her er det som skjer:

 

1 Vi møtes og det oppstår en tiltrekning. Noen ganger har dette gått over flere måneder, andre ganger truffet en jente på byen, sukker/tinder, møtes på bussen etc.

 

2 Vi blir med hverandre hjem. Kanskje ikke første date, men før eller siden.

 

3 Etter en tid (noen ganger en uke, noen ganger en måned, noen ganger 3 mnd.) dukker det opp en dårlig magefølelse, og jeg begynner å lure på om vi bør slå opp. Deretter går jeg en periode og håper på at de kjipe følelsene skal gå vekk før jeg gir opp. Etter jeg har slått opp føler jeg at jeg kan puste lettet ut, samtidig som at jeg har dårlig samvittighet for at jeg har slått opp med (vanligvis) en veldig bra dame. De siste gangene har jeg slått opp relativt raskt, for jeg vet hvor veien går.

 

Dårlig match. Bedre lykke neste gang. Eller??? Når jeg hører om andre som slår opp så er det vanligvis mye mer brutalt. Folk krangler, er utro på fylla eller blir forelsket i andre bak hverandres rygg.

 

Jeg begynner å lure på om problemet her ligger hos meg selv?

 

 

Anonymous poster hash: 0f712...cd7

[Professor Balthazar]

Tipper du blir i lag med damene på grunn av en forelskelse og ikke fordi du elsker henne. Forelskelser pleier å gå over. Senk skuldrene og ta livet med ro. En vakker dag så finner du den rette. Om ikke, så er det greit å være singel å.

[AnonymDiskusjon]

Ja, det kan være så enkelt. Kanskje jeg bare sammenlikner meg selv for mye med folk rundt meg.

 

Jeg synes likevel at det er rart at jeg som er så gira på et forhold ikke klarer å finne en dame jeg er komfortabel med, mens andre bare snubler rett oppi det hele

Anonymous poster hash: 0f712...cd7

[AnonymDiskusjon]

Kanskje damer ikke er noe for deg, prøv deg på gutter?

Anonymous poster hash: 89621...b08

[AnonymDiskusjon]

Jeg er forsåvidt åpen for det meste, men er ikke spesielt interessert i gutter.

 

Det kunne kanskje vært interessant som et sosialt eksperiment, men jeg blir litt kvalm av tanken... Har ikke så mye tro på at det der noe for meg :/

Anonymous poster hash: 0f712...cd7

[IcedInsanity]

Om du blir kvalm av tanken så er nok ikke gutter noe for deg.

[Professor Balthazar]

Hva med å prøve en annen tilnærming. Hva med å se nærmere på single damer i venneflokken din? Tenker da på venninner med samme interesser, humor og slikt.

[Corp Por]

Kanskje du er for fokusert på det ytre?

Det viktigste med ei dame er at dere har noe til felles, at dere kan snakke ivrig om ting dere begge liker, at hu er god i senga og lenger nede kommer utseenede.

 

Hvis du bare er sammen med flotte jenter som det blir kjedelig med etter en kort stund pga ingen utfordring så prøv å juster antennene dine. Plenty flotte damer uten 2kg sminke.

[AnonymDiskusjon]

Vel, jeg har ærlig talt ikke så mange venninner. Og heller ikke så mye vennegjeng om dagen, ting har gått litt i oppløsning, og selv om jeg treffer venner noen ganger i uka er det skjelden jeg får samlet mer enn 3 rundt et bord. Det er jo litt sånn det blir når halvparten er gift og resten har flyttet ut til mindre byer.

 

Jeg treffer damer på byen, noen ganger på jobb og evt. online dating, men jeg har begynt litt å miste troen på det. Man rekker på en måte ikke å bygge opp noe forventning når man møtes på så "kunstige" premisser.

 

Min forrige ex er en kollega, og det blir på en måte det nærmeste jeg vanligvis kommer å møte noen på en "naturlig" måte. Det funket ikke så mye bedre, men i det tilfellet bør det også tilføyes at det var snakk om stor grad av avstandsforelskelse, og at hele bildet falt litt sammen når vi ble bedre kjent.

 

Du har kanskje rett i at jeg bør legge mer vekt på hva vi har til felles enn det jeg gjør. Jeg har stort sett tenkt at kjemien er alt. Det er kanskje ikke helt sant

Anonymous poster hash: 0f712...cd7

[vidor]

Svaret på dette ligger vel helst i psykologiens domene. Du er jo inne i et mønster hvor det samme skjer hele tiden. Du bør vel analysere dette grundig for å komme fram til hva det er som fører til at du trekker deg hele tiden, og ikke minst fellestrekk ved de damene du velger som du kan spore tilbake til tidligere viktige kvinner i livet ditt. Det kan f.eks handle om å løse ubevisste konflikter hvor man velger ut noen med de egenskapende noen andre har hatt som man ønsker å mestre i den utvalgte personen som har noen av de samme egenskapene, med det resultatet at man gjenskaper noe man er familiær med, men som heller ikke er bra, sånn at man går i loop helt til man innser hva som egentlig skjer. Nøkkelen her ligger i å forstå deg selv.

[AnonymDiskusjon]

vidor: Du er inne på noe.

 

Jeg er inne i et mønster der det samme skjer igjen og igjen, men jeg er ikke sikker på hvorfor.

 

Om det er noen fellesnevner mellom de damene jeg har datet/vært sammen med de siste årene så klarer jeg ikke helt å se den...

Anonymous poster hash: 0f712...cd7

[Gjest Slettet+6132]

Kan det være spenningen som har drevet deg til nå? Når spenningen forsvinner, forsvinner også noe av drivkraften. Feilene partneren har kommer tydeligere frem og man begynner å tvile. Man tenker at det kanskje finnes noe bedre, også er det i gang igjen......

 

Noen ser ut til å inneha evnen til å la ett forhold fungere, mens andre ikke kan slå seg til ro. Da reiser nemlig spørsmålet seg om man er klar til å satse på ett forhold. Da spiller det jo en rolle hvor man føler man er i livet. Tenker på jobb, bolig, tidligere forhold osv. Det er klart at er man godt etablert og føler seg tilfreds så ligger nok lista høyere for å satse på ett forhold enn om man kanskje leier bolig og ikke er fornøyd med tilværelsen. Ustabil økonomi og jobbkontrakter spiller inn - og det er en fordel å være to rent økonomisk.

 

Det å gå inn i ett forhold fører jo med seg en ny familie også. Svigerforeldre, bonusbarn og hele pakka.

 

Det hele blir en avveining. Når den rette dukker opp blir nok evnen til å ville satse mer tilstede. Det er dog flere og flere som velger å være single og det sies det er sjeldent i dag at noe varer evig.

 

Man må ta ett standpunkt en gang, vil man være singel eller være i ett parforhold. Personlig anbefaler jeg parforhold da jeg tror det er best på sikt mtp. psykisk helse. Man bør iallefall prøve da man alltids kan flytte ut om det er helt håpløst. Det gir også en romsligere økonomi slik at man har råd til å unne seg noe mer enn man vil når man er singel. Det å kunne ha hus/hytte, bolig i Spania eller dyrere ferier fremfor ingenting er absolutt verdt å tenke på.

[AnonymDiskusjon]

Vel, jeg har definitivt merket det et par ganger at alt rakner så fort jeg har kysset dama, men jeg tror ikke det er helt den spenningen du mener, men heller den der at forelskelsen avtar og du begynner å se dama for hvem hun er, og begynner å lure på om du ville hatt det bedre med noen andre.

 

Timingmessig så stemmer det ganske bra... Men det er ikke akkurat det at gresset er grønnere på den andre siden, men heller det at jeg føler at jeg må ut. Begynner som en dårlig makefølelse og etter hvert blir det vanskelig å puste. Symptom på angst og stress, jeg vet, men i mitt tilfelle har jeg tolket det som symptom på at jeg må slå opp...

 

Hadde jeg vært fornøyd med å være singel hadde jeg nok ikke startet denne tråden, jeg vil inn i et parforhold, men har nok også litt vanskelig for å justere meg til situasjonen. Jeg har omtrent ikke hatt en eneste krangel med noen av exene mine, og det kan også handle om at jeg ubevisst holder dem så på avstand at det aldri er noe stort å krangle om. Jeg har nok litt tungt for å slippe folk innpå meg generelt.

 

Når det gjelder økonomi så har jeg også den ulempen at jeg sitter relativt godt i det.

 

I tillegg er det nok også det at jeg er en sær fyr, at det skal en del til for å finne en god match, og at jeg har vært for rask inn i nye forhold.

Anonymous poster hash: 0f712...cd7

[Gjest Slettet+6132]

Hvem kjenner ikke den følelsen. Jeg tror du vet hva du har å gjøre, nemlig å prøve og holde ut litt lenger neste gang. Kanskje det kan hjelpe å prate med en kompis eller psykolog ved neste anledning, en som kan få deg til å tenke litt på sidelinja av det som ser ut til å ha blitt en rutine for deg Noen så kan få deg til å endre fokus og som stadig minner deg på FORDELENE underveis.

 

Lykke til!

[henrikwl]

Det du ikke skal gjøre, er å gå og vente på "den rette" og forvente at alt løser seg av seg selv.

 

Som andre her har vært inne på: en forelskelse varer i noen måneders tid, så går den over. Når den gjør det, er du nødt til å foreta noen aktive valg. Det gjør du ikke pr. i dag, du går på tomgang og venter på "et-eller-annet-jeg-vet-ikke-hva" og bailer fordi du ikke har tatt stilling til situasjonen.

 

Når forelskelsen er over så må du rett og slett bestemme deg for om denne dama er såpass bra at du føler det er verdt innsatsen det krever (for det krever innsats) å fortsette å ha et nært forhold til henne. Så er det jo så klart helt legitimt etter litt tankearbeid å finne ut av at du ikke synes det er verdt det og dermed avslutte det, men å gå og trå vannet slik du gjør nå og avbryte "fordi du vet hvor det går" er å sette seg bak i vogna og la hestene styre.

 

Et forhold er ikke en ting som skjer deg når planetene står på linje; det er noe du må jobbe for å få på plass og som krever innsats og ferdigheter å drive på med.

[Fnugle]

Hvor lang tid bruker du egentlig i datingfasen? Det høres ut som du hopper inn i ting relativt fort? Drevet av en forelskelse/betatthet om at denne gangen vil det funke? Kanskje du bør bruke lenger tid på bli skikkelig kjent med damene før du går inn i et forhold? Kanskje har du litt for store forventinger og lager litt illusjoner av hvordan forholdet skal bli, før du helt rekker å lande?