Kronisk syk og verden utenfor

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så sinnsykt aleine her i verden. Har aldri følt det så sterkt som nå. Det er når verden faller i grus man merker at man er helt alene, er jo ikke noe problem når livet går bra. Men for meg er det et ubeskrivelig stort problem når verden raser sammen. Ikke for det, jeg vet ikke om det å ha hatt noen på min side ville hjulpet, det ville i hvert fall ikke skadet, og kanskje jeg ikke ville følt meg så fullstendig aleine. Det er i hvert fall sånn at hvis jeg hadde hatt noen på min side, så kunne verden ha unngått å rase sammen, og så hadde jeg heller ikke følt meg så fullstendig fortapt. (Når jeg sier ha noen på min side, mener jeg bare å ha noen som faktisk kjenner meg og min situasjon, som kunne hjulpet meg litt når jeg ble redd og usikker pga krav og mas fra verden utenfor. Sånn som jeg har det, er det meg mot verden på en måte, har ingen som er på min side og kunne hjulpet meg.)

 

Greia er at jeg har en kronisk sykdom, som skaper helt ekstrem lidelse hvis jeg ikke får tatt det med ro og fulgt mitt eget tempo og opplegg. Jeg (kroppen) tåler veldig lite. Så hvis jeg slipper opp bare littegrann, kan det føre til fullstendig katastrofe, det blir så ille at det virkelig ikke er til å holde ut, og varer i måneder, i verste fall år. De 10 første åra var et sammenhengende helvete, sykdommen var helt utenfor kontroll, og jeg trodde aldri jeg skulle få oppleve noe annet enn ekstrem smerte, og sorg over aldri å få oppleve livet. Men så, til slutt, fikk jeg det litt under kontroll, på den måten at jeg faktisk kunne holde ut, så lenge jeg tok ekstreme forbehold. Å få slappe av i kroppen, puste ... Det er helt ubeskrivelig rett og slett. Så jeg fikk endelig oppleve livet, om enn veldig begrenset, men som sagt, bare det å faktisk få holde ut ... Er nok til å gjøre denne skrotten lykkelig. Men så er det det at det skal så innmari lite til at alt rakner igjen, bare en overanstrengelse, et øyeblikk å ikke høre på kroppen. Kan være helt katastrofalt. Og dessverre er det sånn at jeg ikke har noe skjold mot verden og andre mennesker. Siden jeg trenger hvile mesteparten av tiden, og ikke kan være "på", blir jeg veldig overwhelmed av mennesker. Jeg er syk og har ekstremt begrenset med energi, så når folk braser inn og krever min oppmerksomhet, blir jeg veldig forstyrret. Det blir for mye for meg. Verden går i turbofart, og når et normalt menneske med energi på 1000 (hvis vi kaller det normalen, må bare ha noe å sammenligne med), kommer inn i min stille verden, er jeg jo dømt til å bli overkjørt. Hvis resten av verden går i 1000, går jeg i 1. Eller muligens minus. Det er mulig jeg er usedvanlig svak også, men jeg blir i hvert fall veldig stressa. Og det er da det kan gå så fryktelig galt. For hvis jeg skal gjøre ting folk ber meg om, eller bare sitte og snakke med noen fordi de trenger meg, blir det ikke i mitt tempo, og jeg får ikke hørt på kroppen til enhver tid, som er noe jeg må for å klare meg.

 

Løsningen på dette er jo å isolere seg. Og det har jeg også gjort, det var en nødvendighet. Først fordi denne sykdommen oppfører seg såpass ekstremt, og jeg møtte rett og slett alt annet enn forståelse ute i verden. Først skal man kjempe mot kroppen, og så skal man jammen kjempe mot resten av verden også. Jeg var nødt til å gi opp rett og slett. Og det redda meg reint psykisk den gangen, da kunne jeg i hvert fall slappe av så godt det lot seg gjøre, og slippe å tørne av å møte så mye motstand fra folk.

 

Når jeg først fikk sykdommen såpass under kontroll at det ble til å leve med, klarte jeg meg bra, rent bortsett fra at jeg alltid ble stressa av kontakt med folk. Det tar energi å snakke, å være på, å bli stilt overfor valg osv. Og vanskelig å slippe helt unna det, har jo familien, noe jeg selvsagt er glad for, men skulle så klart ønske de tok litt mer hensyn. Det er liksom bare opp til meg å passe på meg selv, hvilket så klart er naturlig nok, ettersom jeg er voksen. Det blir bare så vanskelig, når man virkelig har nok med å klare seg i hverdagen, og så må man passe seg for folk også, som kommer med forslag til det ene og det andre, og man ikke har energi til å vurdere og ta valg, og egentlig helst skulle fått slippe sånt, pga situasjonen man er i. Problemet er at jeg blir så stressa av ekstern input, som jeg i tillegg må ta stilling til, og helst her og nå. Klarer ikke å tenke klart når jeg blir stressa av at det er for mye, og så blir jeg redd for å ta feil valg, og blir fortvila og i det hele tatt ... Det blir bare for mye for meg, og jeg blir helt forstyrra og vet ikke hva jeg skal gjøre. Fanget i situasjonen kan man si, hadde jeg hatt en sånn situasjon for meg når jeg fikk slappe av og det ikke var noe som helst press, hadde jeg lett sett hva jeg måtte gjøre. Bare det at jeg blir stressa, er tegn på at det er for mye, og jeg må bare trekke meg unna. Men jeg mister helt oversikten og klarer ikke tenke når jeg er midt oppi det. Sånn var det at jeg mista hele helsa igjen og ble sendt rett tilbake til helvete for 3 år siden, akkurat når jeg hadde fått det bedre enn nesten noengang, og gleda meg til fortsettelsen og følte meg rett og slett trygg og glad. Men jeg er aldri trygg, og det glemmer jeg. Selv etter 10 års fysisk mareritt og enorme lidelser, så fort det slapp, var det glemt. Når man holder ut, som liksom er det "alle" andre enn meg tar for gitt, skjønner man rett og slett ikke at det skal gå an å virkelig ikke holde ut fysisk. Så det er ikke noe jeg går og er redd for til vanlig, at jeg skal ende der igjen. Men det burde jeg nok ha tenkt litt mer på ...

 

Så ja, stress kom til meg utenfra og jeg bukket under. Fullstendig fortvila, jeg mista jo det livet jeg hadde blitt så glad i igjen på den korte stunda jeg faktisk hadde fått oppleve det, og er bare rett tilbake til helvete igjen. Skal bare en enkelthendelse til hvor jeg ikke klarer å bevare roen, og så er det gjort. Går fra himmel til helvete på et blunk. Man blir helt fullstendig desperat etter å gå tilbake til der man var trygg, der man fortsatt hadde livet/seg selv. Jeg trodde atter en gang at jeg måtte leve resten av livet i sorg og smerte. Men etter et par år, var det mulig å holde ut igjen, og etter 3 år kunne jeg endelig begynne å tenke på å bygge meg opp et liv igjen, som besto av annet enn å bare holde ut. Jeg var ytterst takknemlig over å ha fått en sjanse til, og igjen gledet jeg meg virkelig til fortsettelsen, det var så mye jeg gledet meg til, og jeg var helt sikker på at dette året her, det skulle bli bedre enn året før, det kjente jeg. Og det hadde det også blitt, hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for unødvendig stress igjen. Men det ble jeg, av en hensynsløs person, som stressa meg på et tidspunkt jeg virkelig trengte å hvile, og dermed sa kroppen takk for seg igjen. Det skal på en måte mye til og på en annen måte så veldig lite, for at alt rakner. Jeg kunne klart meg i årevis, ja, for resten av livet, hvis jeg ikke ble utsatt for akutt stress utenfra. Jeg kan jo såklart ikke helt unngå stress, men jeg klarer meg stort sett, det er bare det at det skal ikke mer enn 1 ekstrem-stress situasjon til, så er minst hele resten av året ødelagt. Og det er så tragisk. For meg. Det er det som er. Det er bare jeg som er syk, det er bare jeg som går under, det er bare meg verden raser sammen for. Resten av verden fortsetter, men nå i stedet for å følge med fra avstand, være med på det lille jeg kan, kose meg i ensomheten og i det hele tatt nyte å få være med i livet, mister jeg meg selv fullstendig, og dermed alt annet, selv om det er der, får jeg ikke ta del i det, livet går helt i fra meg, og alt blir bare uendelig vondt. Det hjelper heller ikke å vite hvor mye jeg hadde nytt alt sammen hvis jeg ikke hadde mista hele helsa og dermed meg selv, igjen. Alt blir feil, alt blir borte. Og alt jeg kan gjøre er å prøve å holde fasaden oppe, late som alt er normalt, prøve å gjøre det jeg ellers ville gjort. Mens jeg går fullstendig i stykker innvendig, fordi jeg ikke får vært tilstede på ordentlig, alt blir bare hodestyrt, fordi jeg ikke får vært tilstede i kroppen, for der er alt bare kronisk tortur.

 

Ikke nok med at dette er helt uutholdelig på det fysiske plan, det er så ekstreme unntakstilstander at jeg stort sett bare griner, fordi det er så sjokkarta uutholdelig, men det er en enorm sorg også pga alt jeg går glipp av, når jeg nå endelig hadde kommet meg litt på beina igjen, og fått begynt å bygge opp et liv igjen. Elsker egentlig livet mitt. Og gjør desto mer vondt når jeg mister det. Det var viktig for meg å få være til stede i livet mitt nå, få være med på det som skjer. Ikke av ytre ting, men bare en helt vanlig, stille hverdag, få slappe av, spille litt spill, gjøre rent i huset, jeg gjør fortsatt alt jeg kan av det, men jeg får ikke vært med på det på en måte, får ikke kjent det og vært ordentlig tilstede fordi kroppen er helt bortenfor, og det dermed ikke er annet enn lidelse der. Så alt på en måte blir panisk og tvungent, i stedet for at jeg får slappe av og gjøre ting etter som jeg føler for det. Og faktisk være i det og nyte det.

 

Dette blir uendelig langt, og er vel heller tvilsomt at noen orker å lese alt dette. Eller finner noe som helst fornuft i det jeg skriver. Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre rett og slett, det er ikke noe jeg kan gjøre for å få helsa tilbake når jeg først har "tråkket over", så jeg er fryktelig fortvila. Er snart et halvt år siden dette skjedde nå, og har igrunnen bare blitt verre siden det. Så jeg føler meg rimelig fortapt kan man si. Og som dere kanskje skjønner, er ikke dette noe jeg kan prate med noen om heller, så jeg føler meg fullstendig aleine. Psykiske problemer kan snakkes om, og det hjelper gjerne å lufte ting, men når det er fysisk blir det annerledes. I tillegg til at jeg har til gode å møte noen som faktisk forstår hva jeg snakkker om, derfor er jeg også redd for å prøve mer, for når det har gått så langt, og jeg har så vondt, gjør det bare enda mer vondt når jeg ikke møter forståelse, jeg føler meg helt aleine ja, men hvis du prøver å snakke med noen, og de ikke forstår, føler du deg jo bare enda mer aleine, derfor er jeg rett og slett veldig redd for å prøve det også. Dessuten er man jo alltid nødt til å moderere seg litt, både for ikke å bli misforstått og for ikke å bli avvist. Altså avvist kan man bli uansett, men er vel større sjanse for det hvis man virker fortvila og desperat også. Hvilket jeg ikke kan nekte for at jeg er, men jeg holder det jo gjerne skjult. Uansett, nå har jeg ikke helt oversikten over hva jeg har skrevet og ikke skrevet, og har sikkert rota meg endel bort, og hvis jeg poster det her, kommer jeg vel til å bli skikkelig nervøs og redd, jeg er svak nå ja ... Vet ikke om det er lov å håpe at noen skal forstå noe av dette jeg, men. Forhåpentligvis har jeg ikke noe å tape på å poste det.

Anonymous poster hash: a8cea...bf0

Anonymous poster hash: a8cea...bf0

[Kikert]

Det var ganske langt ja, men bra skrevet. Var ikke noe problem å lese hele synes jeg hvertfall.

 

Jeg har en slektning som har kroniske smerter, men ikke så ille som deg. Det er desverre ingenting å gjøre hvis man ikke kan rehabiliteres og bli bedre, folk forstår det ikke siden man ser vanlig ut, spesiellt hvis man ikke sitter i rullestol eller noe.

 

Et tips er å få et liv online, bli med på en datingside. Det er ikke bare folk som søker kjærlighetsforhold der, mange som bare søker vennskap. Da får du hvertfall et sosialt liv der du kan snakke gjennom for eksempel Skype med webkamera så du får mer og bedre kontakt enn å bare skrive.

 

Jeg har selv noen problemer, ikke fysiske, og forumet her har hjulpet masse siden jeg får vært litt sosial, jeg liker å kommunisere med tekst, men det er jo ikke nok for alle. Det er mange som prater via PM her med folk som trenger det, sikkert noen som går over på Skype etc også, sjekk denne tråden https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530&page=1

 

Håper du klarer å få det litt bedre så du hvertfall ikke er helt på bunn, bedre bare å komme til 70/1000. Lykke til

[Corp Por]

hva kommer smertene av?

[AnonymDiskusjon]

Det var ganske langt ja, men bra skrevet. Var ikke noe problem å lese hele synes jeg hvertfall.

 

Jeg har en slektning som har kroniske smerter, men ikke så ille som deg. Det er desverre ingenting å gjøre hvis man ikke kan rehabiliteres og bli bedre, folk forstår det ikke siden man ser vanlig ut, spesiellt hvis man ikke sitter i rullestol eller noe.

 

Et tips er å få et liv online, bli med på en datingside. Det er ikke bare folk som søker kjærlighetsforhold der, mange som bare søker vennskap. Da får du hvertfall et sosialt liv der du kan snakke gjennom for eksempel Skype med webkamera så du får mer og bedre kontakt enn å bare skrive.

 

Jeg har selv noen problemer, ikke fysiske, og forumet her har hjulpet masse siden jeg får vært litt sosial, jeg liker å kommunisere med tekst, men det er jo ikke nok for alle. Det er mange som prater via PM her med folk som trenger det, sikkert noen som går over på Skype etc også, sjekk denne tråden https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530&page=1

 

Håper du klarer å få det litt bedre så du hvertfall ikke er helt på bunn, bedre bare å komme til 70/1000. Lykke til

 

Takk for det

 

Når jeg mista formen for 3 år siden, meldte jeg meg inn på et forum, hvor jeg fikk noen nettvenner, men det tok for mye energi til slutt, jeg kunne rett og slett ikke opprettholde kontakten uten at det gikk ut over helsa. Problemet var at en av disse vennene overhode ikke forsto sykdommen min og tok det ikke alvorlig i det hele tatt. Og da høres det jo veldig lett ut å bare kutte dem ut, men da måtte jeg ha blokkert vedkommende både her og der, og det hadde jeg vel hverken hjerte eller overskudd til å gjøre. Ikke at å trykke på en blokkeringsknapp krever så mye overskudd, men jeg var så sliten og stressa at det ikke falt meg inn at jeg kunne gjøre det. Følte meg helt fanget, akkurat som at det var min plikt å fortsette å være vennen til vedkommende. Jeg bryr meg så mye om folk at det lett går ut over meg selv. Men det hadde jo i hvert fall vært fint om jeg hadde begrenset meg til å bry meg om de som faktisk fortjener det. Og å bry seg er en ting, men jeg kan jo ikke la folk kjøre over meg og gjøre meg sykere heller. Bare helt utrolig hvor låst jeg blir i stress-situasjoner. Så det var altså fordi jeg ikke klarte å "bli kvitt" denne personen at jeg fikk helsa ødelagt igjen nå. Det er det vanskelig å tilgi seg selv for, å ha latt seg bli behandla så dårlig så lenge, og så ender det opp med å ødelegge livet mitt, fordi jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv. Til mitt forsvar kreves det energi og overskudd å stå opp for seg selv og sette grenser, men likevel. Det er livet mitt det handler om liksom. Så jeg får igjen for å være svak og usikker, det er sikkert.

 

Så pga dette her, så mye stress og press jeg følte pga han maste og kjeftet på meg for ikke å være der for han osv, er jeg nå helt ferdig både fysisk og psykisk. Og har blitt skikkelig redd for å snakke med folk, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal snakke lenger heller, når jeg har mistet meg selv så fullstendig, blir det lett til at alt føles feil uansett. Virker veldig fjernt nå å kunne snakke med noen uten å være ekstremt nervøs. Og med de torturtilstandene som er i kroppen, blir det bare forsterka av nerver, så ... Tenker jo at det sikkert kunne vært positivt å snakka med noen, men de måtte nesten skjønt hva jeg prata om, og jeg vet ikke hvor lett det er å finne.

 

Jeg var jo allerede utslitt av å ha en person der som maste og krevde av meg hele tiden, og nå skulle jeg endelig slappe av og hente meg inn. Jeg bare glemte "blokker"-funskjonen, så denne personen rakk å ødelegge meg fysisk også før han dro ... (Ved å mase på melding, så jeg ble stressa, og kroppen gikk helt i kjelleren, det var vel den berømte siste dråpen).

 

Anonymous poster hash: a8cea...bf0

[AnonymDiskusjon]

hva kommer smertene av?

 

Det er noe som skjer ved overanstrengelse, som gjør at hele kroppen går i krisemodus, og skaper all mulig slags kaos.

 

Anonymous poster hash: a8cea...bf0

[Kikert]

Så pga dette her, så mye stress og press jeg følte pga han maste og kjeftet på meg for ikke å være der for han osv, er jeg nå helt ferdig både fysisk og psykisk. Og har blitt skikkelig redd for å snakke med folk, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal snakke lenger heller

 

Da har du kommet til rett sted, så og si alle her er hyggelige etter min erfaring og de fleste forstår godt folk som har problemer som deg. De som ikke er hyggelige eller forstår gidder ikke å skrive her, basert på min erfaring med tidligere tråder om liknende temaer. De som slenger dritt blir eventuellt bannet. Bra moderatorer her så du bør kunne føle deg trygg.

 

Jeg har selv en del problemer og jeg har aldri møtt noe annet enn forståelse når jeg åpner meg her på diskusjon.no Forumet her betyr veldig mye for meg og har fått meg gjennom en del kjipe dager. Selv om jeg ikke legger ut om problemene mine så er det godt å bare kunne være med på en diskusjon, det er en bra måte for meg å få sosialt samvær på.

 

Ikke tenk så mye på det med venner, men vær veldig var på det. Ikke legg til noen på for eksempel Skype eller FB før du er 100% sikker på at du takler det og vet at personen forstår deg og begrensingene dine.