Ønsker ikke kontakt med "bror", men foreldre presser veldig nå

[AnonymDiskusjon]

Har en yngre "bror", som i at det finnes en person yngre enn meg med felles biologisk opphav, altså mine foreldre. Denne personen er 4 år yngre enn det jeg er. Oppveksten var i stor grad preget av krangler, mobbing osv, og at han stort sett gjorde det han kunne for å gjøre livet surt for meg. Denne personen var også en notorisk løgner, med det resultat at tilliten til denne personen er totalt fraværende. Personen var også av den sorten at ting han var i besittelse i ble ødelagt, eller ble borte. F.eks. skulle han låne en sykkel av meg. Jeg har alltid hatt for vane å ta vare på tingene, så denne var i god stand. Denne klarte han selvfølgelig å miste, siden han var uforsiktig nok til ikke å låse den da han satte den fra seg. Som erstatning fikk jeg hans sykkel, som var et vrak til sammenligning. Jeg kunne altså ikke låne bort noe som helst til ham.

 

For å toppe det hele var denne personen også involvert i kriminell virksomhet. Hans omgangskrets var heller ikke av det beste (les: han var venner med de verste menneskene jeg noengang hadde møtt). Han klarte å holde skjult for foreldrene mine hva han drev med, men ikke meg. Dette så han åpenbart som en trussel. Ved en anledning kom han med en ganske alvorlig trussel hvor han sa noe i retning av "du skal ikke se bort ifra at du plutselig kan bli presset inn i en bil og aldri se dagslys mer". Med tanke på hva slags folk han omgikk seg med, det han drev med på denne tiden var det en trussel jeg tok alvorlig. Det gjorde at jeg fikk nok av denne personen og ønsket ikke lenger å ha noe med ham å gjøre. "Heldigvis" gjorde han seg også uvenner med faren min slik at heller ikke han ville ha noe med ham å gjøre. Mamma var den som holdt kontakt med begge parter. Så på den måten slapp jeg å se ham så lenge jeg besøkte mine foreldre. Jeg fikk endelig ro. Det var over 10 år siden jeg så ham sist, og har ikke hatt det minste snev av behov for å se ham eller å vite hva han driver med for tiden. For meg er han nå bare en fremmed med det samme biologiske opphav som meg selv.

 

Imidlertid ble faren min alvorlig syk i sommer. Han var døden nær. Det fikk faren min til å ønske kontakt med denne personen på ny, hvilket de har hatt jevnlig den siste tiden. Nå insisterer foreldrene mine på gjenforening, noe jeg for min del overhodet ikke ønsker. I går fikk jeg plutselig vite at foreldrene mine har planlagt et restaurantbesøk i nærmeste fremtid hvor også han kommer til å være til stede. Jeg har vært ganske klar på hva jeg mener om dette til mine foreldre. Og det ser ut til at så lenge jeg står på det at jeg ikke ønsker kontakt, så vil jeg nå ende opp som "den slemme".

 

Jeg er nemlig fast bestemt på at jeg ikke ønsker kontakt med denne personen på noen måte. Jeg ønsker ikke å treffe ham, ønsker ikke å ha noen som helst relasjon med han og hans. Hvordan tror dere det vil bli hvis jeg står steilt på dette standpunktet? Har ellers et fint forhold til foreldrene mine. For å si det slik: selv om jeg hadde måttet gi avkall på en millionarv for å slippe kontakt med denne personen, så hadde jeg glatt gjort det. Penger har ingentig å si i denne sammenhengen. Dette for å illustrere hvor lite lyst jeg har til å ha noen relasjon med denne personen.

Anonymous poster hash: e3a4c...620

[Leo_]

JEG ville beholdt min egen integritet og stått for min avgjørelse. Jeg har tatt en liknende avgjørelse for fem år siden, og ser ingen rasjonell grunn til å forandre på det standpunktet.

[13:18]

Slik du fremstiller denne saken skjønner jeg godt den avgjørelsen du har tatt, jeg støtter deg fullt ut. Samtidig, siden jeg selv er far, så skjønner jeg godt at dine foreldre ønsker å gjenforene familien, og holde den samlet, det er jo helt naturlig. Det er trist å komme i en slik vanskelig situasjon som du er i nå. Jeg har desverre ingen gode råd å gi deg, men personlig så hadde jeg gjort som deg. Jeg har også sagt farvel til nære familiemedlemmer, og lever godt med det. Håper bare du fortsatt kan klare å holde en god kontakt med dine foreldre.

[Isbilen]

Med mindre du frykter at denne gjenforeningen vil føre til ytterligere problemer for deg i fremtiden, synes jeg kanskje du burde bite det i deg for å glede foreldrene dine, i hvert fall så lenge du gjør det klart at dette ikke er noe du er interessert i skal skje ofte. Når de en gang går bort er det vanskelig å komme fra litt kontakt med broren din uansett. Etter det er du fri. Ikke riktig enda. Det kan jo også hende at han har endret seg til om ikke et godt menneske, så i hvert fall et du kan omgås med noenlunde verdighet. Moren din har jo hatt kontakt med fyren, kanskje hun ikke ville tatt initiativ til dette om han ikke hadde roet seg litt ned?

Forstå meg rett, fyren høres ikke ut som han er noe å spare på. Men nettopp derfor burde du kanskje sette følelsene dine til side. Er det verdt det å såre foreldrene dine for denne kødden?

Endret 25. september 2015 av Isbilen

[SKAÐI]

Familie er de vennene du ikke selv kan velge, synes jeg er et godt utgangspunkt for hva du snakker om. Jeg er enig, jeg er dog enig med deg, du skylder ikke foreldrene dine eller broren din noe som helst slik jeg ser det. Om noe, så har du vært generøs mot både foreldre og bror ved og opptre slik du har gjort tidligere mtp diskresjon.

[AnonymDiskusjon]

For å illustrere hvor hardt presset nå er, kan jeg si følgende:

 

Faren min fortalte hvordan en slektning av ham nektet å ha kontakt med sin bror. Slektningen kom ikke i begravelsen til broren sin. Jeg svarte på dette med å si at "han hadde nok sine grunner". Dette ble  kontant avfeid. Da refererte faren min til Bibelen, og om Kain og Abel osv. Faren min fordømte denne slektningen. Dessuten refererte han til forholdet USA/Russland, om forsoning osv. Og han sa også at jeg "måtte tenke på mamma" mtp dette. Så de vil nok ta det ille opp, ser det ut til, i hvert fall faren min.

 

Jeg har forsåvidt hatt på følelsen av at dette før eller senere ville dukke opp, og nå er altså dagen kommet.

Anonymous poster hash: 2bc0b...172

[Isbilen]

En dag skal faren din dø, og da er muligheten der for at du vil se tilbake og angre på at du ikke unnet ham dette.

Dette er jo en sånn sak hvor det er hundre gode argumenter i begge retninger. Jeg vil si: gjør det som er mest praktisk og behagelig for deg selv. Det kan godt hende denne middagen er en god investering. Det er noe som heter at er man i tvil om man skal gjøre noe, bør man gjøre det. Bedre å angre på noe man gjorde, enn noe man ikke gjorde.

[Belfez]

Hvor gamle var dere når dere brøyt kontakten?

[AnonymDiskusjon]

Jeg var 23, han 19.

 

Anonymous poster hash: 2bc0b...172

[Gjest Bruker-95147]

Tilgivelse er den beste løsning, uansett

 

"klok av dyrkjøpt erfaring"

[Aiven]

Som min venn buddhisten over her nevner, så er tilgivelse viktig. Det er en grunn til at alle trossyn legger vekt på dette. Nå er det ingen som forventer at du skal tilgi din bror over natta, men en gradvis tilnærmelse kan i alle fall neppe skade deg.

 

Jeg har lest din historie og jeg blir grepet av at du må ha hatt det tøft med dette. Samtidig er familie viktig og som flere her har pekt på er det en rekke gode praktiske og relasjonsmessige grunner til at du bør gå med på dette, når dine foreldre ønsker det. Dersom du ikke vil det, bør du nesten ha en veldig god grunn (etter ti år). Nå skal jeg selvsagt ikke si at du ikke har det, det er ditt liv og dine relasjoner.

 

P.S. Din fars argumenter virket ikke som de beste, men vi menn er jo generelt elendige på å snakke om følelser. Han forsøker i alle fall

Endret 25. september 2015 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke snakk om tilgivelse eller ikke. Jeg ønsker bare ikke å ha noe med ham å gjøre. De 10 årene som har gått har vist meg at jeg har hatt det bedre uten ham enn da jeg måtte forholde meg til personen. Det er mange som snakker om søskenkjærlighet, men jeg vet faktisk ikke hva det ordet egentlig betyr. Og det at han har kontakt med foreldrene mine plager meg ikke det minste, bare jeg slipper å ha noe med det der å gjøre.

Anonymous poster hash: 2bc0b...172

[Kikert]

Du tenker riktig synes jeg (jeg har en del dårlige erfaringer med familie) når du sier at du tar ham som en person og driter i blodet. Slik jeg tenker om slike saker er; Ville jeg hatt kontakt med den personen hvis vi ikke delte blod, hadde vi vært venner pga interesser el.l? Er svaret nei så drit i hele greia.

 

En ting som støtter det at du blir med på middagen i forhold til dette argumentet er om du hadde blitt med foreldrene dine på middag med en ukjent person. Du bør også heve deg over ting for å støtte foreldrene dine, du trenger ikke å opprette kontakt utover det å være med på middagen. Jeg personlig hadde vel sagt at jeg blir ikke med på "random" greier, men julaften er greit. Jul blir noe anerledes fordi da er man på en måte tvunget til å være der og man kan ikke nekte foreldrene ta med en nær slektning.

 

To ting jeg tenker sånn ut fra det blå er at du er redd for å dra, ikke på grunn av frykt for den kriminelle/ fæle broren din, men det faktum at når samtalen starter så kan det hende du blir venn med ham igjen. Eller at du er redd for å begynne å krangle med ham og få trøbbel i ettertid, både med foreldrene og broren din.

 

Hvis du tror at det kommer til å bli krangel, at du ikke klarer å overse ting som kanskje hisser deg opp, så er det faktisk bedre for foreldrene dine at du ikke er med. Problemet her er at de vil ikke tenke/ vite det før ulykken har vært ute.

 

Driter du i det så er alt greit, drar du så får du ha lykke til

 

Edit; Leif was here.

Endret 25. september 2015 av Belphegor

[Gråbein]

Er broren din fortsatt like uansvarlig og vanker fortsatt i kriminelle miljøer?

[AnonymDiskusjon]

Er broren din fortsatt like uansvarlig og vanker fortsatt i kriminelle miljøer?

Av det lille jeg har hørt, så gjør han visst ikke det lenger. Men jeg mener det er uvesentlig, tilliten er brutt, og for meg er tillit en aboslutt greie. Har jeg først mistet tilliten til person(er) får jeg den aldri tilbake.

 

 

Slik jeg tenker om slike saker er; Ville jeg hatt kontakt med den personen hvis vi ikke delte blod, hadde vi vært venner pga interesser el.l?

Svaret på det i mitt tilfelle er et kontant aldri!

 

Middagen er en ting. Men jeg har på følelsen av at foreldrene mine har mer i tankene. I hvert fall pappa, men sannsynligvis også mamma vil "samle" familien igjen, så det vil sannsynligvis ikke stoppe der. Og det er nå engang slik at hvis man gir lillefingeren, så forsvinner hele hånda, armen osv.

 

Anonymous poster hash: 2bc0b...172

[Aiven]

 

Det er ikke snakk om tilgivelse eller ikke. Jeg ønsker bare ikke å ha noe med ham å gjøre. De 10 årene som har gått har vist meg at jeg har hatt det bedre uten ham enn da jeg måtte forholde meg til personen. Det er mange som snakker om søskenkjærlighet, men jeg vet faktisk ikke hva det ordet egentlig betyr. Og det at han har kontakt med foreldrene mine plager meg ikke det minste, bare jeg slipper å ha noe med det der å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 2bc0b...172

 

 

Du er ikke litt sint på ham en gang?

[AnonymDiskusjon]

Du er ikke litt sint på ham en gang?

Sint? Det var ikke et dekkende ord. Men det tilhører nå fortiden. Jeg vet bare at jeg har det bedre uten denne personen i livet. Etter at kontakten ble brutt ble jeg i praksis enebarn. Og med tanke på hvordan det var å måtte bo under samme tak som denne personen var det som om en drøm gikk i oppfyllelse. Bare de som kjenner meg godt vet at jeg har søsken. Bekjente av meg vet ikke om at jeg har søsken, for alt de vet er jeg enebarn. Inntil dette dukket opp nå kunne det gå dager, uker, mnd uten at jeg ofret denne "broren" en eneste tanke.

 

Anonymous poster hash: 2bc0b...172

[Budeia]

Jeg forstår godt at du fikk fred den gangen, men siden han var bare 19 år burde han kanskje få en ny sjanse, ihvertfall den der middagen.

Det føles veldig urettferdig å bli dømt for alltid pga ting man gjorde som tenåring.

 

Hvis en bror er over 40 og lyver og baksnakker, er det litt annerledes.

Mange kan være temmelig "bortreiste" som tenåringer, men din bror tråkket selvfølgelig over altfor mange grenser. Men som sagt, du har straffet ham i mange år allerede og jeg føler kanskje du burde prøve og være høflig på denne middagen.

Oppfører han seg fortsatt usmakelig, kan du la dine foreldre få vite det i etterkant.

[Gjest medlem-169651]

Koster det deg virkelig så mye å spise middag sammen med foreldrene dine og "denne andre fyren"?

 

I beste fall kan det hende at han har forandret seg mye og fortjener en ny sjanse.

 

I verste fall er han samme dusten fortsatt og da kan du jo bare fortsette å la han være en del av fortiden etter denne middagen.

 

Noen timer en kveld trenger ikke bety at du slipper vedkommende inn i livet ditt igjen.

 

Men det er kanskje en sjanse som er verdt å ta?

[Civilix]

For meg høres det mest ut som trådstarter frykter at hun vil tilgi bror sin eller vertfall ikke opprettholde det negative bildet hun har nå, denne søskenkjærligheten hun ikke kjenner hvordan føles kan jobbe i bakhodet. Slik jeg ser det er det ingenting negativt som kan komme ut av denne middagen, med mindre man definerer ønske om tilgivelse som noe negativt.

 

Som motvekt til flere andre svar her vil jeg si at trådstarter er den som er vanskelig i denne situasjonen.