Tidspress om å få barn, men vet ikke om hun er den rette.

[S-bro]

Hei,

 

Må bestemme meg. Nå.

 

Er en 28 år gammel mann som har vært samboer med ei dame (27 år) i 8 måneder. Totalt har vi vært sammen i 1 år og 3 måneder. Verdt å nevne at dette er den første jenta på 10 år jeg virkelig har blitt forelsket i. 

 

Situasjonen er den at for 5 måneder siden opererte hun livmoren for muskelknuter (keisersnitt-aktig operasjon). Livmoren klarte seg, og det skal være mulig å få barn. Etter slike operasjoner er det en kjent sak at muskelknuter kan komme tilbake. Nå begynner hun å kjenne lignende smerter som hun hadde ved første tilfelle, og det er høyst sannsynlig nye muskelknuter. Andre-gangs operasjoner pleier å ende i fjerning av livmor. 

 

Såå... jeg ønsker jo barn. Men det har gått litt opp og ned i forholdet vårt og jeg er usikker.  Ihvertfall nå. Vi var på randen til å slå opp for 3 uker siden. Jeg skulle så gjerne hatt litt mer tid. Jeg ønsker å føle at dette er helt riktig før jeg velger å få barn med henne, da barn er viktig for meg også, og jeg ønsker at barn skal komme inn i et solid forhold. 

 

Ting har gått en del opp og ned for min del. På grunn av hennes situasjon hadde hun en del problemer privat i begynnelsen av forholdet. Dette var veldig belastende for meg, men jeg følte at når vi hadde det bra, så hadde vi det kjempebra, så det var verdt å jobbe seg gjennom den tøffe tiden. Den tøffe tiden gikk forbi og ting ble bedre, men selv bærer jeg noen arr fra denne perioden. For å gjøre en lang historie kort:

 

- Jeg var stupforelsket. Langt over min liga, utseendemessig.

- Hadde en utfordrer i begynnelsen, som jeg utkonkurrerte (heldigvis, men slitsomt). Vant fordi jeg var på min livs største selvtillitstopp.

- Hun har en eks hun skylder 100 000kr til. Det ble slutt med eksen fordi han var utro. Stygg sak. Årsak til depresjon. 

- Er av utelandsk opprinnelse. Godt integrert, men har ikke familie i Norge. Var sterkt knyttet til eksens familie.

- Følte seg kaldt mottatt av min familie, og mislikte dem i begynnelsen. Går litt bedre nå.

- Vi har nettopp flyttet 55 mil til ny by (min hjemby) (2 uker siden). Begge har fått ny jobb.

- Vi holdt på å gjøre det slutt (kanskje mest -jeg- som holdt på å gjøre det slutt, fordi hun sa noen ekstremt sårende ting i en krangel). Dette var for 3 uker siden, 1 uke før vi flyttet.

 

Ting som er bra:

- Hun er veldig glad i meg, og jeg i henne. Hun har sagt at hun vil være med meg uansett om jeg ønsker barn nå eller ikke (men er jo selvsagt ingen tvil om at hun vil ha egne barn, forståelig nok)

- Vi kan ha det veldig gøy sammen.

 

Ting som er kjipt:

- Jeg sliter litt med minner fra starten av forholdet vårt, da det som sagt var en vanskelig periode. Vanskelig å bli kvitt alt surret rundt eksen siden hun skylder 100k, og må betale ned.

- Jeg føler at hun ikke respekterer meg ordentlig. Hun kan fint finne på å snakke i nedsettende tone til meg offentlig. Dette er nok en blanding av hennes væremåte og at jeg var altfor aksepterende ovenfor uakseptabel oppførsel i begynnelsen. Jobber med å sette ned foten oftere og å si ifra tydelig hvis hun krysser grenser jeg ikke liker. Oppførselen hennes har blitt noe bedre etter at jeg begynte med dette.

 

Sliter med å få orden på tankene. Jeg har lyst til å forsøke å satse videre på henne og oss. Ny by, nye håp, og muligheter for å bli kvitt minnene fra en vanskelig periode.  Jeg ønsker ikke å være den som tar ifra henne muligheten til å få egne barn. Eller min egen mulighet til å få egne barn med henne. 

 

Tidspresset gir meg panikk. Det er svært sannsynelig (medisinsk sett) at hvis jeg ikke velger å få barn med henne nå, forsvinner vår mulighet til å få egne barn. Samtidig vet jeg ikke enda om hun er den rette. 

 

Jeg ser ikke klart for meg hva jeg skal gjøre, og trenger hjelp til å finne ut hva jeg skal fokusere på.

 

[Ardenus]

lyder ikke så bra at dere nesten gjorde det slutt for 3 uker siden og nå skal dere kanskje planlegge å få barn, barn er ikke et plaster som fikser ting, det vil nok heller gjøre det verre i deres situasjon, men mulig jeg tar feil.

[Akse]

Her må du følge magefølelsen. Jeg hadde ikke valgt å sette et barn til verden om forholdet var såpass turbulent.

[IntelAmdAti]

Har enda tilgode å møte noen som sier at det blir enklere med småbarn, alle sier det er en belastning. Hvordan vil null fritid og nattesøvn hjelpe på forholdet?
Du bør for barna sin del være i et stabilt forhold du vil satse på.

[Chroma]

Har ingen gode råd, men jeg ser dilemmaet ditt.

Vil bare påpeke at jeg synes du er litt vel hard mot deg selv når du skriver at du ikke vil være den som fratar henne mulighet til å få egenfødte barn. Forstår at det føles ut som du gjør det, men hvis det ikke føles riktig å få barn med henne så er det ditt valg og det er egentlig ikke noe du bør føle deg slem for,

[wampster]

Her høres det å få barn ut som risky biscuits!

Barn er aldri svaret på problemer..

[Comma Chameleon]

Don't do it. Finnes surrogat-løsninger og adopsjons-løsninger hvis dere vil ha barn etterpå. Har aldri hørt om noen som har reddet et forhold eller fått ting enklere etter de fikk barn. Mulig at noen holder sammen litt mer pga ungen, men de har det ikke bra og ungen får ofte en oppvekst preget av foreldre som ikke er glade i hverandre.

 

 

Nå er det bare du som kjenner forholdet, men utifra det jeg leser her så virker det ikke som det er en god idé å få barn i lag i det i det hele tatt (på dette tidspunktet, vel og merke).

[oscrue10]

Aller først må du finne ut om dette er et forhold som du vil være i, barn er evt et godt stykke fram i tid (som kan bety aldri). Respekt er et must i et forhold. Til dels din skyld når du lar henne snakke slik til deg, men det sier også mye om hennes personlighet. Man sier ikke sårende ting i kampens hete. Da mangler man selvkontroll.

 

Hun skylder mye penger, men jeg ville ikke tenkt så mye på at det er mye penger som er utestående. Jeg ville heller brydd meg mer om at hun låner så mye penger overhodet, sett på årsaken, sett på hennes økonomiske sans, prøvd å finne ut om hun kan finne på å ta opp flere store lån osv.

Endret 24. september 2015 av oscrue10

[darkness|]

Du er ikke den som fratar henne muligheten til å få barn om du bestemmer deg for å vente. Hadde hun gått og blitt gravid med noen andre hvis dere ikke var sammen? Det er ikke ditt ansvar å -gi- henne et barn. Hvis det er sånn at denne muskelknuten er på vei tilbake, er det i heletatt forenelig med å bære frem et barn?

[€uropa]

Med dine bekymringer ville jeg ikke valgt å få barn. Muligheten tapes kanskje for alltid, men mennesket hvis behov bør settes høyest, er det barnet som eventuelt kommer til verden. Hvordan oppveksten til barnet ville vært bør veie langt tyngre enn dine eller hennes ønsker. Barn bør aldri være en hastesak.

 

Som du sier, mister dere kanskje muligheten til å få egne barn. Men ville det vært noe dårligere å ha et barn som er adoptert?

[S-bro]

Takk for tilbakemeldingene, som jeg føler meg enig i. Det er godt å høre tredjeparts mening i en vanskelig situasjon.

 

Det er veldig uheldig med livmor-situasjonen, men jeg er enig i at forholdet må være bedre før man velger å få barn, selv om det betyr å miste muligheten til å få egne barn. Adopsjon er absolutt en mulighet. Jeg føler en viss lettelse av å legge vekk tankene om at det må skje nå. For det er som dere sier, det er ikke rett slik forholdet er i dag, og det faktum at det snart kan være for sent gjør det ikke noe mere rett.

 

At jeg ønsker å vente med barn er nok noe hun kommer til å ta veldig tungt. Tap av livmor, og å miste muligheten til å få barn er jo svært tungt uansett. Det blir nok en veldig utfordrende tid fremover. Jeg håper vi får muligheten til å styrke forholdet vårt likevel.

 

Takk igjen for råd.

[vidor]

Dere bør vel prate ordentlig ut sammen før dere prøver å få barn. Et forhold som skranter blir aldri bedre av å få barn. Det krever mye av dere så ting bør være høvelig på stell og avklart først.

[Gråbein]

Vel, som en som er i samme situasjon kan jeg se begge sider. Å få barn i dette forholdet høres ut som en dårlig ide. På den annen side er det veldig lett å si "vi ser ann tiden" når det ikke er du som risikerer noe. Du kan alltids finne en annen og få barn senere.

 

Mitt råd. Vær helt åpen og ærlig om at du ikke er klar og at du er villig til å risikere forholdet og biologiske barn til du er sikker, så får det bli opp til henne om biologiske barn er viktigere enn deg.

 

Litt sånn for informasjonens skyld så er det ikke bare bare å adoptere lenger. Kjenner par som har gitt opp etter å ha prøvd i flere år. Beregn minst 7 år, en papirmølje fra helvete og god økonomi.

[vidor]

Ganske interessant at omentrent alle kan klare å lage barn i fylla, men om noen vil adoptere ...

[Gjest Bruker-245639]

Hun virker kontrollerende. Bare det at du ser på henne som over din liga er et faresignal i seg selv. En skal aldri se på den andre som over eller under sin liga. Et forhold handler om å få det beste ut av hverandre. Dere er langt fra å gjøre det for hverandre.