9års langt forhold over...

[AnonymDiskusjon]

Vi ble sammen i ung alder. Hun var 15 og jeg var akkurat fylt 20. Vil si at de første 3 årene var de dårligste for min del fordi at jeg var kanskje ikke helt klar for et seriøst forhold. Ikke misforstå, jeg elsket henne utrolig mye og følte at jeg hadde funnet min drømme jente, men umodenhet kom litt i veien på den tiden. Etter jeg kom meg over dette barnslige stadiet i livet ble alt bedre og vil si at de siste 6 årene har vært super. Litt problemer i ny og ne som alle andre forhold, men ingenting alvorlig.

 

Det eneste som har vært en trussel har vært utdanning. Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å gå på universitet eller noe slikt. Jeg fullførte videregående, gikk ut som lærling i 2 år og tok fagbrevet. Det er jeg fornøyd med. Hun på den andre siden ville gå på universitet og endte opp med å flytte ca 28 mil. Det første året gikk ganske greit. Vi så hverandre 1 gang i mnd, men etter noen måneder ut i andre året merket både jeg og henne at det ble tungt. Så jeg bestemte meg for å søke jobb der hun bodde og flytte. Vi fikk oss leilighet i lag å trivdes godt. I løpet av de 2 siste årene hun hadde igjen på skolen hadde hun mye jobbpraksis, noe som førte til at hun ble plassert i jobb i andre byer relativt langt unna. Totalt var hun borte i 10 mnd. Dette var tungt siden vi allerede hadde vært 1 år fra hverandre. Så skyter vi frem til mars i år. Hun er straks ferdig med utdanningen og er ute etter jobb. Dette viser seg å være ganske vanskelig. Det endte opp med at hun drar på intervju utenlands. Hun hadde ikke lyst til å flytte til annet land kun for å få seg jobb, men følte at hun måtte. Intervjuet gikk bra og hun fikk beskjed om at hun fikk jobben om hun ville ha den. Husker at hun var veldig lei seg og felte noen tårer når det faktisk gikk opp for henne at hun mest sannsynlig måtte flytte. Hun var fast bestemt på at vi skulle klare 1 år fra hverandre igjen. Det skulle bare bli 1 år for å få litt jobb erfaring. Før jobbstart i utlandet til høsten hadde hun fått sommerjobb her i Norge (ca 40 mil unna meg). Uten å gå i for mange detaljer nå, så fikk hun tilbud om 1års vikariat med gode muligheter for fast jobb der hun hadde sommerjobb, noe hun takket ja til. Hvis hun fikk fast jobb etter endt vikariat så skulle jeg flytte etter henne. Vi avtalte at vi skulle møtes 1 gang i mnd det neste året. Og det var det. Vi koset oss nå på sen sommeren med sydentur og familiebesøk osv.

 

2,5 uker etter hun startet i vikariatet, var forholdet slutt. Vi pratet over tlf…hun var usikker på om forholdet kom til å fungere i lengden, usikker på seg selv, følte at hun ikke har personlighet lengere, vill prøve å finne ut hvem hun er på egenhånd, få venner og et mer sosialt liv. Hun har tidligere nevnt slike ting, men trodde aldri at hun følte det så sterkt. Hun sto fast på at hun ikke hadde mistet følelser for meg. Tenker at de tingene hun nevnte kan ha en sammenheng med at vi ble i lag når hun var såpass ung. Vi har heller ikke vært særlig flink til å opprettholde kontakt med venner opp gjennom årene, så kan vel egentlig si at vi ikke har noen. Jeg er selvfølgelig helt knust nå. Dagene etter bruddet har vært de tøffeste i mitt liv. Sover dårlig og har ingen matlyst. Føler meg helt alene. Hun var ikke bare verdens beste kjæreste, men også min beste venn. Det som holder meg fra å knekke totalt sammen akkurat nå er håpet om at hun skal angre i løpet av de neste månedene. Har bestemt meg for å ikke kontakte henne i det hele tatt. La henne få tid for seg selv. Vil tro at det er det beste jeg kan gjøre akkurat nå. Kan jo nevne at før sommeren pratet vi mye om hvor mye vi gledet oss til å starte livet i lag og å få barn sammen. Dette er så uvirkelig for meg...

     

Noen som har vært borti noe lignende og kanskje har noen tips? Setter stor pris på det.

Anonymous poster hash: 2719d...623

[Sir-Allistair]

Har følt det litt på samme måte som dama di, men angra etter en måned som singel. Dette var etter ca 10 år sammen.

Kan være ho også angrer, men mitt tips er å uansett ha et liv utenom henne. Det letter litt på trykket for hennes del.

Håper det ordner seg.

Endret 18. september 2015 av Sir-Allistair

[Andysowhatgg]

Huh, etter jeg begynte å ta utdanning i høyeregrad fant jeg min "lærlig" kjæreste ganske dum, og ulært...

[AnonymDiskusjon]

Har følt det litt på samme måte som dama di, men angra etter en måned som singel. Dette var etter ca 10 år sammen.

Kan være ho også angrer, men mitt tips er å uansett ha et liv utenom henne. Det letter litt på trykket for hennes del.

Håper det ordner seg.

HVA skal til at den som slo opp, angrer i ettertid?

 

Anonymous poster hash: 559ff...325

[Imlekk]

Veit ikke om dette hjelper eller ikke, men her er en artikkel som forklarer hvorfor det er jævlig å slå opp med folk.