Når får psykologen rett til å utøve tvang på meg?

[Laserbeam]

*slettet*

Endret 3. oktober 2015 av Gnålern

[anon12234]

 

Takk Henrik. Som en oppdatering til dere alle kan jeg fortelle at jeg har hatt to timer hos psykologen siden første post, og jeg har fortalt henne at jeg har funnet den perfekte metoden og at jeg har vurdert å kjøpe inn nødvendig utstyr. Hun mente først at denne metoden ikke ville fungere, men etter å ha forklart for henne metoden i detalj reagerte hun selvsagt med bekymring. Jeg følte meg aldri i frykt for å bli innlagt, men hun hintet om at noe ville skje om hun fikk vite at jeg hadde kjøpt inn utstyr. Om jeg faktisk kjøper inn utstyr kommer jeg sannsynligvis til å være på et mentalt stadie hvor selvmord vil være et mål, og ingen, spesielt ikke psykologen, vil bli informert.  

 

Og så, en videre oppdatering på hvordan jeg har det for tiden, for dem som er interessert. 

 

 

Jeg har hele livet vært en "flink gutt" og etterlevd de forventningene jeg har blitt stilt fra samfunnet, mine foreldre og andre personer jeg har sett på som autoritetsfigurer og mentorer. På papiret er jeg en høyt utdannet, intelligent, sosialt flink, vellykket fyr. På innsiden er jeg død. Det går opp for meg at jeg for mange år siden i stor grad sluttet å lytte til hva jeg selv ønsker her i livet, mine indre impulser og ønsker for det perfekte livet jeg kan skape for meg selv. Isteden har jeg fulgt stien som har vært lyst opp for meg. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe "selv", jeg er blitt en marionett i systemet, en lydig brikke i det harmoniske puslespillet som er det norske samfunn. Jeg tror dette er roten til mye av min eksistensielle smerte og følelser av meningsløshet, som jeg har hatt så lenge jeg kan huske og i alle fall siden ungdomsskolealder. 

 

Jeg har de siste årene reist litt (alene) rundt i verden på korte turer. Jeg opplevde frihet og lykkefølelse på disse turene. Jeg oppdaget på mange måter hvor langt menneskelig kjærlighet kan strekke seg. Hvor mye godhet som fins i fremmede. Jeg fikk perspektiv. Jeg satt mer pris på tilstander hjemme, min egen familie. Jeg følte meg uovervinnelig, fri til å gjøre hva enn jeg ønsket. Jeg følte at lykken var innenfor rekkevidde. 

 

Jeg vurderer nå å pakke en sekk og rett og slett forlate alt. Reise verden rundt på ubestemt tid. Se hvor veien tar meg. Depresjonen blir med meg, men kanskje den vil forsvinne på veien, i det jeg etterlater alle normer og regler hjemme i Norge. All falsk suksess og alle passiv-aggressive selvhevdende forsvarsmekanismer som folk, og spesielt min egen familie, kler seg med hver dag i et desperat forsøk på å skjule sin egen usikkerhet, indre kulde og ødelagt håp om et liv uten idealer de ikke vet hvorfor de skal følge. Mennesker jeg sammenligner med meg og ser på som mer vellykkede enn meg selv. Jeg følger meg forgiftet. Og det som holder meg igjen er komforten her hjemme, løftet om et bedre liv bare jeg gjør som jeg blir fortalt. Det store spørsmålet blir om jeg vil være modig nok til å forlate komfortsonen, det trygge og deprimerende, for det ukjente.

 

Som jeg sa til psykologen, jeg føler nå at jeg har nådd et punkt hvor valget står mellom utstyret jeg trenger for en ren død, eller å forlate dette samfunnet og endelig finne meg selv.

 

 

_TS

 

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

 

For det første vi jeg si takk for at du deler tankene dine med oss. Jeg skal ikke kommentere dem videre men jeg kan nå si at du ville absolutt ikke vært den første som pakket sekken og dro på reise ut i verden for å finne seg selv, eller roen, eller livet eller bare oppleve. Dette er noe svært mange mennesker gjør og trenger. Kanskje du er en av dem? jeg synes det høres befriende ut. 

[AnonymDiskusjon]

Går litt bedre med meg nå. Har funnet ut at jeg skal skaffe meg jobb, koste hva det koste vil, spare penger, og så når jeg har nok penger skal jeg reise til pengene tar slutt. Jeg er jo fortsatt deprimert, og det gjør livet generelt ganske tungt, men jeg innser at selvmord er en permanent, irreversibel løsning på et problem som kan endres, selv om det vil ta tid. 

Det er skremmende hvor fort det svinger, dog. F.eks. da jeg lagde denne tråden var jeg på en bunn. Det er jo ganske mange selvmord som gjøres på impuls, noe jeg har stor forståelse for. Jeg tror at så lenge jeg holder hodet litt kaldt, og prøver å komme meg gjennom disse laveste dalene, vil det komme en dag hvor jeg kan reise fra alt, og kanskje en dag hvor depresjonen ender. 

Tråden føles litt død, så jeg vil takke til alle som har svart. Til andre som leser vil jeg si to ting, det er i utgangspunktet riktig å være fullstendig åpen med psykologen. Selv om det skulle skje noe som konsekvens er dette sannsynligvis til det beste. Og nr to er at selvmord sannsynligvis er en dårlig idé, ta tiden til hjelp, ting ordner seg som regel. 

_TS

Anonymous poster hash: 4f490...4c6