Når får psykologen rett til å utøve tvang på meg?

[AnonymDiskusjon]

Hei kjære forum. Kort bakgrunnshistorie. Vil fraråde unge mennesker å lese.

Min depresjon har tatt en uventet vri og jeg føler nå at alt håp er forsvunnet. Til tross for min høye funksjonsevne og bedring fra daglig overveldende emosjonell smerte og angst, føler jeg nå at selvmord er mer aktuelt enn noen gang. Jeg har lenge vurdert det, men slått det fra meg da alle effektive metoder tilsynelatende krevde stor voldsomhet og ville etterlatt meg i en (fysisk) uakseptabel form for autoriteter å finne meg i, og foreldre å se meg i. Siste uken har jeg funnet opptil flere effektive, smertefrie og tilgjengelige alternativer, slik at situasjonen er endret. Jeg er på et punkt hvor jeg vurderer å kjøpe inn nødvendig utstyr slik at muligheten vil være tilgjengelig ved kort varsel.

Likevel har jeg mine tvil, jeg synes i grunn det er synd at jeg skulle måtte miste livet i så ung alder. Jeg ønsker å bli bedre. 

Jeg vil gjerne diskutere disse tankene med min psykolog. Men jeg ønsker ikke å bli straffet eller få konsekvenser, som tvangsinnlegging, av å fortelle dette videre (konkrete planer). Derfor lurer jeg på om noen vet hvilken makt, om noen, psykologen har i slike tilfeller. Jeg finner ikke ut spesifikt hvor grensen går ved å google dette. Det står av tvang bør unngås, men at det er en rett og plikt for psykologer siden 2001 å utøve tvang når pasienten har slike tanker + mangel på dømmekraft. 

Før moderatorteamet stenger tråden som er normen i slike tråder, vil jeg kaste lys på at svarene jeg søker i tråden, om akseptable, vil kunne føre til et økt terapiutbytte for meg. Jeg ønsker ingen rettferdiggjørelse, tips eller oppmuntring. Jeg er også veldig klar over hvilke hjelpeinstanser som er tilgjengelig. 

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

[Kikert]

Tvangsinnlegging er ikke en straff det er et tiltak for å forhindre at du skader deg selv (eller andre). Hvis du sier til psykologen det du skriver i spoileren så vil jeg tro at han/ hun er pliktig til å tvangsinnlegge deg hvis du ikke er villig til å legge deg selv inn.

 

Håper det ordner seg for deg, ønsker ikke at noen skal ha det så ræva

[Bytex]

Disse trådene stenges "automatisk" fordi den gjengse forumbruker ikke er i stand til å gi psykologhjelp over nett når det er snakk om så alvorlige ting som selvmord.

Endret 17. september 2015 av Bytex

[AnonymDiskusjon]

Det er visst typisk at selvmordsrisikoen øker i det man holder på å bli bedre. Om du fortsetter å bli bedre vil trangen minske igjen.

 

Du kommer nok ikke til å bli innlagt av å diskutere dette med din psykolog. Det tror jeg ikke. "Alle" pasientene er jo der fordi de tenker på selvmord, dine tanker er nok ganske vanlige.

 

Anonymous poster hash: 67862...5bf

[dag1234]

Å vurdere selvmordsrisiko er svært vanskelig, og en rekke forhold må tas med i betraktning. Jo bedre psykologen kjenner pasienten, jo mer sikker kan psykologen være - men det finnes likevel ikke noen 100% sikker metode å finne ut av dette på. Det må foretas en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.

 

Jeg synes ikke begrepene 'makt' og 'tvang' er så gode til å beskrive forholdene.

Hvis psykologen har grunn til å tro at pasienten er i nær fare for å ta sitt liv, har psykologen en plikt til å forhindre dette. Da kan situasjonen være slik at psykologen må se til at pasienten blir lagt inn - også eventuelt mot pasientens sin vilje. 

 

Det synes jeg er en rimelig og riktig plikt for helsearbeidere. En skal ikke stå å se på at mennesker går til grunne uten å forsøke å forhindre det. 

 

Så hører det også med at det ikke er forbudt å ta sitt liv i Norge; så sant du ikke er alvorlig psykisk syk, så kan du selv velge om du vil leve eller ikke. 

[AnonymDiskusjon]

Bytex: Jeg søker ikke psykologhjelp fra forumet, jeg søker psykologhjelp fra min psykolog. Men for å gjøre det vil jeg først vite hva risikoen er, derfor hadde jeg håpet at noen her hadde erfaring med eller kunnskap om teamet.

Til nå er det en som mener at dette vil gå greit, og en som mener at dette vil føre til tvang. Jeg er på mange måter enig med argumentene til begge sider. Takk for tilbakemelding. Noen andre som har synspunkter? 

_TS
 

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

[AnonymDiskusjon]

Takk for tilbakemelding Dag, jeg skrev mitt forrige innlegg samtidig som ditt. Mitt inntrykk fra deg er at det ikke fins spesifikke regler for når tvang er innenfor, men at det er mer opp til vurdering for den enkelte psykolog. I så fall heller jeg mot at det ikke er en god idé å fortelle psykologen i detalj hvor langt jeg har kommet i mine forberedelser. 

_TS

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

[*F*]

Jeg tror nok juss-delen er mer rett plassering av denne.

 

Men TS, hvorfor ikke bare frivillig legges inn om det må til? Virker jo som du selv også vil løse problemene, og da må kanskje slike ting til.

[dag1234]

Det er en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, der en rekke faktorer må veies mot hverandre. Det finnes ingen absolutt grense eller gangetabell psykologen kan bruke. Til sist koker det ned til en skjønnsmessig vurdering. 

 

Det er alltid en god idé å spille med åpne kort overfor psykologen - men det er lov å holde ting tilbake. En psykologsamtale er ikke noe politiavhør.  

 

Men du peker på et dilemma som en møter i flere varianter; hvor mye kan en fortelle uten frykt for represalier?

Vanligvis kommer de fryktede represaliene fra pasienten selv (angst, skam, selvklandring, osv), men kan også være overfor myndighetene (f eks kriminalitet, rus), og noen ganger er det som du beskriver; frykt for å miste selvbestemmelsen og kontrollen over eget liv. Dette er viktige tema å ta opp i enhver terapi. Jeg vil anta at dette også er sentralt i ditt liv.

 

Men som sagt, det skal ganske mye til før du blir tvangsinnlagt. 

 

http://www.lvh.no/symptomer_og_sykdommer/psykiske_lidelser/akutt_innleggelse_i_psykiatrisk_avdeling/tvangsinnleggelse__32_og__33

[Kikert]

Hovedpunktet her er vel som du skriver TS at du har kommet langt i forberedelsene. Hvis du har fått alt på plass, som du skriver at du ikke har, så du kan ta livet ditt spontant uten å måtte tenke deg om og du i tillegg har et sterkt "ønske" (i mangel på bedre ord) om å gjøre det så vil jeg anta at dette er innenfor rammene.

 

Ja, det er strengt, men i ditt tilfelle hvis du hadde hatt alt klart så hadde hvertfall jeg ansett det som om du var innenfor rammene for tvangsinnleggelse. Kan jeg spørre hva som er så ille med å bli (tvangs)innlagt et sted? På en instutisjon så kan de passe på deg hele døgnet og få et bedre bilde av situasjonen din, selv om det blir noe anerledes når du er på en instutisjon selvfølgelig.

 

Jeg har selv vært innlagt for noen ganske alvorlige greier + en del andre greier som ikke har noe å si i denne sammenhengen og det var den viktigste hendelsen i mitt voksne liv. Etter det så lærte jeg mer eller mindre å leve uten å bry meg altfor mye om de fæle tankene. Jeg har fortsatt selvmordstanker etc, men jeg har lært meg å leve med dem og prøver å ignorere det. Jeg gikk fra å være høyrisiko til lavrisiko på en måte. Det er selvfølgelig en viss fare enda, men jeg føler at jeg har kontroll nå.

 

Du må la noen få lov til å hjelpe deg med å hjelpe deg selv. Jeg måtte ta mange runder med meg selv og "hjernevaske" meg selv ut av den onde sirkelen. Jeg er jo fortsatt i en sirkel, men den har blitt litt snillere. Husk at man ikke trenger å ha noen mening med livet for å leve.

[AnonymDiskusjon]

Se der ja, en kilde jeg ikke klarte å finne selv. Basert på følgende tror jeg ikke min psykolog vil tvangsinnlegge meg: "Forutsetningen for tvangsinnleggelse er at pasienten har, eller at man mistenker at pasienten har, en psykose eller en avvikstilstand der funksjonssvikten er like stor som ved psykose".

Gjennom terapi og omfattende testing har psykologen etablert at jeg ikke er psykotisk eller har personlighetsforstyrrelser, og hun har til og med forandret min diagnose fra alvorlig depresjon til tilpasningsforstyrrelse etter jeg forklarte at jeg følte at diagnosen var et hinder for meg, samtidig som ting gikk litt bedre i noen uker i sommer. Samtidig er det vanskelig å si hva en psykolog legger i uttrykket "funksjonssvik like stor som ved psykose" :/ 

Evelen!: Depresjonen min har hatt to store "topper", hvor en er nå og den andre var rundt mai. Den gang snakket vi om innleggelse og det var jeg som tok initiativ til å snakke om dette og på et punkt ønsket jeg det faktisk, hvorpå psykologen snakket meg ut av det og mente at det kunne forverre situasjonen min. Hun mente at det kunne være uheldig for meg på lang sikt å ha vært innlagt, noe jeg i oppgangsperioden min en stund etterpå var enig med henne i. Rent objektivt setter jeg spørsmål med hva et slikt opphold skal ha for seg, jeg tror egentlig bare det ville forsterke skammen og hjelpeløsheten jeg føler (noe jeg antar er det psykologen også frykter). Jeg er også på et punkt hvor jeg i stor grad har mistet tillit til effekten av terapi og medisinering. Jeg liker psykologen min og hun har lang erfaring, men jeg føler ikke egentlig noe særlig utbytte av samtalene våre, selv om vi tilsynelatende får gjennombrudd. 

_TS

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

[AnonymDiskusjon]

Dantes inferno, kan jeg spørre hva som skjedde da du var innlagt? Hvor lenge det varte, hvilken type behandling du mottok der, etc. Har hørt historier om folk som ble innlagt som i praksis følte at de var på glattcelle, de ble fratatt alt av eiendeler, ble snakket ned til og ble innesperret på et tomt rom i flere dager uten noen form for behandling. 

_TS

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

[Kikert]

Jeg la meg inn frivillig da ting hadde gått for langt og jeg forsto at jeg måtte gjøre det, sånn bare for å nevne det. Var lagt inn på et sted der det var ganske åpent. Hadde med laptop og vi kunne sitte å se på TV etc. Ble servert mat 3 (4?) ganger om dagen og vi kunne slappe av. Hadde mulighet til å trene på treningsrom et par timer hver dag og tilgang til kortstokk, bøker, pingpong etc. Så det stedet var bra greier sånn sett, det var viktig at vi følte oss "hjemme" hvis ikke så hadde litt av meningen med å bli observert blitt borte.

 

Jeg var på utredning som det så fint heter og vi skulle helst ikke ta medisiner, hvis ikke de var veldig viktige, fordi det ville gitt et feil inntrykk av oss. Vi hadde "vakter" som gikk rundt og så hvordan vi oppførte oss og de snakket med oss, er viktig å svare ærlig så de ble kjent med oss så de kunne gi en "korrekt rapport" til den ansvarlige psykologen. Hadde psykologtimer 2 ganger i uka, noen ganger 3.

 

Jeg var der i 6 måneder, men de ville at jeg skulle være der lengre. Når jeg kom ut gikk jeg sakte inn i den gamle tralten og ting ble dritt igjen. Så gikk det opp et lys om at "faen, hvorfor kan jeg ikke ha det fint. Det var jo bra når jeg var innlagt og en stund etter jeg kom ut". Da bestemte jeg meg for å ta tak i det og å prøve å presse tankene vekk. Jeg brukte Internett som min venn og satte på noe spennende som jeg tvang meg til å følge med på slik at tankene ble vekk. Tankene ble ikke vekk selv om jeg tvang meg til å følge med på noe, men innimellom så kom det en "Hmmm, nå har jeg ikke tenkt negativt på en liten stund", og det skjedde oftere og oftere. Nå klarer jeg å få vekk tankene i stor grad ved å ignorere dem.

 

Jeg er ikke helt sikker på om min situasjon kan sammenliknes med din da våre liv kan være så forskjellige at det ikke er noe sammenlikningsgrunnlag. Det som er bra er at du får en god diagnose som stemmer og ikke bare en psykolog man går til 1 gang i uka som slenger på en uten å egentlig kjenne situasjonen din, eller deg, ordentlig. Man kan ta medisiner for det ene og det andre, men kanskje du egentlig skulle hatt medisiner for det tredje, men psykologen er ikke i stand til å se det pga tingene som er nevnt over.

 

Edit; Bruker medisiner nå som hjelper mye, men det er fortsatt opp til den enkelte å faktisk få til forandringen. Det hjelper ikke med en krykke når man nekter å gå.

Endret 17. september 2015 av Dante's Inferno

[darkness|]

Noen medisinere har jo bivirkninger som kan gjøre deg suicidal. Hvis du ikke tar det opp med personen som har skrevet ut medisinene til deg, kan du heller ikke få tilpasset dosen/prøvd andre medisiner. Du nevner at du har mistet litt troen på terapi, men så lenge du ikke er helt åpen og ærlig om tankene dine så er det jo desto vanskeligere å hjelpe deg.

 

Det er mulig å bytte behandler hvis du føler at du ikke kommer noe vei med den du har.

[AnonymDiskusjon]

Takk for at du deler, Dante's. Nå vet ikke jeg hva som "feiler"/feilte deg, og du vet ikke hva som feiler meg, men selv om vi hadde pratet i detalj om det blir det vel omtrent umulig å si at vi sleit med de samme tingene. Dette innlegget ble plutselig sinnsykt langt og rotete, og jeg er flau nå for å poste det, men jeg er anonym og jeg føler det blir for dumt å ikke poste nå som det er skrevet. Kudos om noen leser/kommenterer. Tror jeg kommer til å prøve meg litt frem hos psykologen, som regel blir timen en rekke avsporinger og aldri som jeg hadde tenkt, uansett. 

For å være ærlig vet jeg ikke helt selv hvorfor jeg har det så tungt nå. Omtrent hele min omgangskrets mener jeg er en ganske suksessfull fyr (objektivt sett), jeg er utdannet befal og ingeniør som 24 år gammel, har fullført alt på normert tid, er flink sosialt (om jeg ikke er i et veldig dårlig humør), har reist mye rundt i verden etc. Men så har alt falt sammen for meg siste året. Ufattelig stygt brudd med eksen (mitt første/største forhold) som var det som utløste det hele, arbeidsledighet og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg føler meg verken kvalifisert eller motivert for å jobbe som ingeniør (får uansett ikke jobb) eller gå tilbake til Forsvaret (noe jeg for øvrig sikkert ikke kan nå som jeg har et psykologisk rulleblad). I tillegg har jeg en svært dysfunksjonell familie. Måtte flytte hjem igjen til østlandet og bo med dem i år ettersom jeg ikke har inntekt eller studielån. Dette påvirker oss alle svært negativt. Det har vært en kamp i seg selv å bli forstått i min depresjon, spesielt av min egen familie. Da jeg fortalte mine nærmeste venner rundt mai at jeg hadde bestemt meg for å ta livet mitt etter fullført utdanning, kom det som et sjokk på alle. Etter det har de fleste distansert seg fra meg.

Nå føler jeg meg mer isolert fra omverden enn aldri før. ​Jeg klarer ikke å takle alt som har skjedd med eksen, hva som skjer og hele livet har skjedd i familien, og jeg føler jeg ikke lenger kan forholde meg til andre mennesker. Jeg stoler ikke på min egen dømmekraft, tankene, følelsene, og i det siste føles det som at alt jobber mot meg, det føles som angst/paranoia. Har lest at man kan utvikle PTSD rett og slett fordi man har vært suicidal over lang tid, noe jeg frykter kanskje er i ferd med å skje.

 

​Jeg har nok alltid vært en "populær" fyr som har mestret det meste, og jeg er og har alltid vært veldig ambisiøs. Nå virker alt snudd på hodet og jeg tror hele situasjonen jeg befinner meg i nå for meg er veldig uakseptabel med tanke på hva jeg "burde" gjort. Jeg kunne for eksempel aldri forestilt meg å tilbringe 6 måneder innlagt. Misforstå meg rett, jeg ser ikke ned på dem som gjør det, tvert imot ser jeg på det som en svakhet at jeg føler jeg ikke føler jeg kunne gjort det. Jeg er veldig for åpenhet rundt psykisk helse, men personlig har jeg tydeligvis enormt mye stigma mot det, som kun gjelder meg og ingen andre. Det er skremmende å tenke på at jeg heller vurderer selvmord enn innleggelse, når jeg tenker meg om.

Jeg kjenner meg veldig igjen i siste setningen du skriver Dante's. Til syvende og sist må man hjelpe seg selv. Det burde jeg presisert da jeg snakket om utbyttet av terapien min, jeg tror problemet like godt kan ligge hos meg, min manglende evne til å faktisk jobbe med meg selv, enn at det er psykologens "feil". Dette skyldes nok også i stor grad at jeg er meget selvdestruktiv. Jeg gir opp på meg selv veldig lett nå som jeg er deprimert. Har forresten gått på både antidepressiva og seroquel (for søvn) en lang stund, men har nylig sluttet med begge cold turkey pga a) jeg har blitt tolerant mot seroquel og b) psykologen mener jeg er blitt så nummen at hun vil se hva som skjer om jeg slutter med antideppresiva (AD). Føler selv at jeg ikke får noe særlig effekt av den så jeg ble med på det. Det forventes at nervesystemet vil komme i ubalanse pga avslutningen med AD, som vil gi økt selvmordsrisiko, så det skal jeg ha i bakhodet de neste ukene og forhåpentligvis ikke gjøre noe drastisk. 

_TS

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

[Kikert]

Hmmm, jeg var i litt samme båt som deg men ikke nok til å kunne gi noen spesifike råd som er gode og kan hjelpe, annet en det jeg alerede har skrevet.

 

Å si at man får "utbytte" (som man kaller det...) av å gå til psykolog er bare tull. Man skal egentlig ikke få noe utbytte i det hele tatt, jeg har aldri fått det føler jeg. Muligens litt rart sagt   Det jeg har fått er en person som er positivt innstillt og lytter, man får luftet seg og det er veldig viktig. Man kan også si ting man ikke kan ellers som jeg vil si er litt av meningen med å gå til psykolog. Mange av timene har sporet av som har gjort at jeg har glemt dritten litt som igjen har ført til at jeg har tatt til meg det jeg har luftet, veeeeldig vanskelig å beskrive på en god måte.

 

Jeg vil si at folk som sier at de får sååå mye ut av å gå til psykolog og at det har hjulpet dem masse ikke har alvorlige problemer. Det er også dette som gjør ting vanskelig, det er sjelden ekstremt krevende tilfeller som gjør at psykologer kan bli satt ut. Jeg sliter med angst og etter noen samtaler så sa psykologen at vi bare skulle drite i å ha noe mål om å forbedre det. "Vi bruker timene på noe mer fornuftig" sa hun rett ut Det vil jeg si at er ganske bra gjort, alle andre jeg har hatt hang seg helt opp i de greiene der. Nå som det er sagt så skal det sies at kjemi er veldig viktig, men samtidig så må man ha en psykolog som klarer å nå frem og faktisk er dyktig i forhold til din situasjon, ikke generellt.

 

Når du sier at vennene dine har distansert seg så må jeg påpeke at det er helt naturlig. I vårt samfunn så er psykiske lidelser fortsatt litt tabu, spesiellt alvorlige greier, og folk vil da automatisk trekke seg vekk. Det er ikke fordi de ikke vil hjelpe, de vet ikke hvordan de kan hjelpe. De vil også få en "byrde" hvis de prøver å hjelpe og "når man har trillet igang snøballen så kan man ikke stoppe den" saken gjør også at folk viker unna. Når de har startet å hjelpe så kan de ikke plutselig slutte.

 

Jeg snakker aldri om problemene mine til familie eller venner, det fører bare elendighet med seg og de begynner å se anerledes på meg. Jeg bruker diskusjon.no som støttespiller og det fungerer utmerket. The glory of anonymity!

 

Edit; Det kan virke som om jeg har fått utbytte etter hva jeg skriver, men det blir feil ord for meg. Jeg har fått litt ro til å tenke eller noe slik. Som sagt vanskelig å forklare, men utbytte blir feil.

Endret 17. september 2015 av Dante's Inferno

[AnonymDiskusjon]

Tror jeg skjønner hva du mener. Jeg er enig i at psykologen først og fremst er en person som du faktisk kan regne med lytter og hun er en man kan (i alle fall burde kunne) fortelle alt til. Jeg digger psykologen min og liker timene våre. Av og til får jeg henne til å le og motsatt. Kan prate om det jeg vil til en voksen person som ikke bare oppriktig virker å bry seg, men som har litt peiling og i tillegg er ærlig med meg tilbake og kan utfordre meg på ting jeg sier. Sånn sett får jeg mye ut av timene våre, de er fine i seg selv. Men jeg føler ikke de hjelper meg stort i min situasjon, livet mitt som skjer før og etter timen. Sånn sett er psykologen min på mange måte en glorifisert samtalepartner. Men verdien i samtale skal jo ikke undervurderes. Enhver pause fra et ræva liv er positivt. 

Angående å prate med venner og familie så har jeg gitt opp å prate med familie om det, det ender enten i kjeft, tårer  eller oppgitte sukk. Vennene mine distanserer seg som sagt, og selv om noen er flinkere enn andre til å lytte og føre en samtale om det merker man jo at ingen egentlig er komfortabel med å snakke om det, selv ikke dem som kanskje selv har opplevd deprimert - kanskje spesielt ikke dem om de fortsatt har ting de dealer med. Bestekompisen min er deprimert selv og vi har et veldig avslappet og åpent forhold ift det å snakke om depresjon, at vi har en dårlig dag osv, vi kan være oss selv, noe som er deilig. Nå føler jeg i grunn at jeg ikke skal snakke mer med venner om det, men samtidig virker det "for sent" ettersom det ikke er så mange igjen. Nuvel. 

Jeg mistenker at et viktig steg for meg om jeg noen gang skal bedres vil være å forvente mindre av meg selv, å akseptere at jeg kanskje ikke vil bli president eller rockestjerne, at jeg faktisk er deprimert som fy nå, men at ting kanskje vil bli bedre og at jeg kanskje heller kan sette mer pris på det jeg kan bli og ha. I tillegg må jeg nok bli flinkere til å selvhevde meg, ikke ta alt folk sier (og spesielt eksene mine som har en lengre liste av diagnoser enn meg) for god fisk, og gi litt mer faen. Dette er så klart ikke første gang jeg har tanker som dette, men det er noe med å si noe mange nok ganger. Har alltid vært flink til å planlegge, dårlig til å gjennomføre. Kanskje det er det som vil redde livet mitt in the end. 

_TS

Anonymous poster hash: 4f490...4c6

[Kikert]

Bra skrevet TS, fortsett i det tankemønsteret der. Å lære seg å gi faen er faktisk noe av det vikigste, jeg bør huske på å nevne det hvis (når) det kommer noen andre med psykiske problemer.

 

+1

[anon12234]

TS, du virker som en person som evner godt å reflektere over egen situasjon og gjøre gode resonnement. En god evne en utrolig liten del av befolkningen innehar. Du er smart, ingen tvil om det. Jeg ville snakket med psykologen din om dette, ja, sannsynligvis vil du vurderes som en stor fare ovenfor deg selv med slike konkrete planer. Men husk, dette er helsevesenet vant med å håndtere, dem ser tegnene og du er IKKE den eneste som har vært på dette stadiet med dem før. For det er som du sier, utrolig leit å miste livet i ung alder. 

Endret 21. september 2015 av Henrik2k

[AnonymDiskusjon]

Takk Henrik. Som en oppdatering til dere alle kan jeg fortelle at jeg har hatt to timer hos psykologen siden første post, og jeg har fortalt henne at jeg har funnet den perfekte metoden og at jeg har vurdert å kjøpe inn nødvendig utstyr. Hun mente først at denne metoden ikke ville fungere, men etter å ha forklart for henne metoden i detalj reagerte hun selvsagt med bekymring. Jeg følte meg aldri i frykt for å bli innlagt, men hun hintet om at noe ville skje om hun fikk vite at jeg hadde kjøpt inn utstyr. Om jeg faktisk kjøper inn utstyr kommer jeg sannsynligvis til å være på et mentalt stadie hvor selvmord vil være et mål, og ingen, spesielt ikke psykologen, vil bli informert.  

Og så, en videre oppdatering på hvordan jeg har det for tiden, for dem som er interessert. 

Jeg har hele livet vært en "flink gutt" og etterlevd de forventningene jeg har blitt stilt fra samfunnet, mine foreldre og andre personer jeg har sett på som autoritetsfigurer og mentorer. På papiret er jeg en høyt utdannet, intelligent, sosialt flink, vellykket fyr. På innsiden er jeg død. Det går opp for meg at jeg for mange år siden i stor grad sluttet å lytte til hva jeg selv ønsker her i livet, mine indre impulser og ønsker for det perfekte livet jeg kan skape for meg selv. Isteden har jeg fulgt stien som har vært lyst opp for meg. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe "selv", jeg er blitt en marionett i systemet, en lydig brikke i det harmoniske puslespillet som er det norske samfunn. Jeg tror dette er roten til mye av min eksistensielle smerte og følelser av meningsløshet, som jeg har hatt så lenge jeg kan huske og i alle fall siden ungdomsskolealder. 

Jeg har de siste årene reist litt (alene) rundt i verden på korte turer. Jeg opplevde frihet og lykkefølelse på disse turene. Jeg oppdaget på mange måter hvor langt menneskelig kjærlighet kan strekke seg. Hvor mye godhet som fins i fremmede. Jeg fikk perspektiv. Jeg satt mer pris på tilstander hjemme, min egen familie. Jeg følte meg uovervinnelig, fri til å gjøre hva enn jeg ønsket. Jeg følte at lykken var innenfor rekkevidde. 

Jeg vurderer nå å pakke en sekk og rett og slett forlate alt. Reise verden rundt på ubestemt tid. Se hvor veien tar meg. Depresjonen blir med meg, men kanskje den vil forsvinne på veien, i det jeg etterlater alle normer og regler hjemme i Norge. All falsk suksess og alle passiv-aggressive selvhevdende forsvarsmekanismer som folk, og spesielt min egen familie, kler seg med hver dag i et desperat forsøk på å skjule sin egen usikkerhet, indre kulde og ødelagt håp om et liv uten idealer de ikke vet hvorfor de skal følge. Mennesker jeg sammenligner med meg og ser på som mer vellykkede enn meg selv. Jeg følger meg forgiftet. Og det som holder meg igjen er komforten her hjemme, løftet om et bedre liv bare jeg gjør som jeg blir fortalt. Det store spørsmålet blir om jeg vil være modig nok til å forlate komfortsonen, det trygge og deprimerende, for det ukjente.

Som jeg sa til psykologen, jeg føler nå at jeg har nådd et punkt hvor valget står mellom utstyret jeg trenger for en ren død, eller å forlate dette samfunnet og endelig finne meg selv.

_TS

Anonymous poster hash: 4f490...4c6