Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Moren min er helt forferdelig


Anbefalte innlegg

Hei, jeg har mye problemer med moren min.

Hun er hele tiden sur på meg, sier hun hater meg, fornærmer meg, på nippet til å slå meg, gjør narr av meg.... ja... det er ille... spesielt siden jeg er 16 år og allerede sliter meg å like meg selv..

 

Jeg er ikke tjukk eller noe, jeg er helt vanlig, men HUN syns jeg er stygg og overvektig, og hun minner meg på dent heeele tida, selv når det ikke er relevant! Denne uken f.eks hadde broren min bronkitt, og det var sånn ordentlig ille type. Jeg følte at jeg hadde mye gugge i halsen, så jeg gikk bort til mamma, spurte så pent jeg bare kunne for jeg hadde lyst på et pent svar tilbake: Kan man få bronkitt om man har mye slim i lungene? og da sa hun med den mest sarkastiske stemmen du kan tenke deg: Ja, men man kan også få det av for lite aktivitet! og dette er veldig mildt sagt, men ettersom hun bokstavlig talt har sagt: du ER feit! du er et NULL! du er INGENTING! så trigger det meg VELDIG ved at hun bruker så svake "synonymer" på samme fornærmelse (hvis det ga noe mening..).

Jeg blir ikke sur, jeg blir bare sykt deppa og lei meg.. jeg skulle egentlig ha vært på skolen nå, men dro ikke fordi hun sa hun SKREK ut at hun ville ha meg vekk og at hun hatet meg så innmari mye... 

 

det er helt forferdelig å bo med henne, det er som å bo med et lite barn! hun er sinna 24/7, det er SJELDENT at vi ser at hun er glad! Og når hun ER glad er hun sinnsykt fake, og jeg spyr nesten, fordi det er så flaut å se på den dama gjøre seg til foran alle vennene sine! 

jeg vil IKKE være god venn med henne, jeg vil IKKE ha et bedre forhold til henne, for det har jeg prøvd en gang før, og alt hun gjør er å fornærme meg enda mer!! jeg kan liksom ikke dra på shopping engang uten at hun skal kommentere på at jeg ikke ser fin ut i noen av klærne. 

 

Er det noen som sliter med det samme problemet? er det noen har HAR vært gjennom dette før? hvordan kom du deg gjennom det??

 



Anonymous poster hash: 1812e...9eb
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Bruker-95147

Hvordan ville din mor beskrevet deg og din oppførsel?

 

Det kan jo være at du er i en fase av naturlig løsrivelse fra "hjemmet" og dermed kan være ganske krevende å bo sammen med .. bare ett forslag, og vil legge til at jeg er en godt voksen far og bestefar selv

Endret av Bruker-95147
Lenke til kommentar

Useriøse innlegg aside:

 

Kan det tenkes at moren din har det tøft om dagen? Jeg husker at min mor var vanskelig å leve sammen med. Jeg fikk ikke så mye spydighet, men en slags "stille" utestengelse og inaktivitet ifht hva jeg drev med.

Det viste seg at hun hadde sine demoner som sleit i henne, og jeg var så ung og egosentrisk at jeg ikke innså hvor tøft hun hadde det og hvor frustrert hun var.

 

Jeg rettferdiggjør overhodet ikke mobbing, men prøver å åpne for at det kan ligge mer bak det enn bare deg.

 

Jeg anbefaler at dersom du har det skikkelig tøft hjemme, så burde du søke hjelp fra proffere folk enn et forum hvor du fort kan få flåsete svar. Jeg hadde tatt steget og kontaktet ung.no for hjelp og/eller råd. Det er ditt liv, og du har rett til en trygg og god oppvekst.

 

http://www.ung.no/hjelp/

Endret av H.A.M.
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg ville tatt kontakt med barnevernet for å få hjelp. Jeg var i en situasjon der min mor drakk veldig mye å hadde konstant fester hjemme når jeg var 16 år. Jeg fikk til slutt nok å kontaktet barnevernet selv som hjalp meg med å få egen bolig. Å bo under sånne forhold som du beskriver er ikke sunt.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Jeg tror ikke jeg er i noen fase, jeg vet veldig godt hva jeg driver med, jeg har gode tanker om alt og alle, men dette blir for dumt! hun oppfører seg som om hun liksom er 13 år gammel og akkurat har fått mensen, det helt vilt å se på! Hver gang jeg sier jeg trenger noe sier hun: "I don't care" og når jeg har et spørsmål sier hun "jeg vet ikke" på en sykt slem måte, og hun gjør det med vilje! hun sier hun hater oss (familien) og at hun vil skilles, at alle andre barn er så mye bedre enn oss og MASSE sånn! Jeg kommer aldri til å kutte meg selv eller pine meg selv, for det eneste jeg gjør galt er å ikke rydde rommet mitt, men herregud, DET er ikke en god nok grunn til å bli SÅ sur!

 

jeg vet ikke hvorfor det står at jeg er anonym, men jeg er the OP altså

Endret av snkr
Lenke til kommentar

jeg vil ikke kontakte barnevernet, jeg vil ikke bo alene, og jeg vil liksom ikke ha en ny familie heller... ugh... jeg vil bare at hun skal roe seg ned, for hun skjønner ikke at hun driver å merker meg for livet her!! Hun peker ut ting på kroppen min som jeg ALDRI har tenkt noe på før, også ødelegger hun selvbildet mitt! jeg har ikke noe selvtillit til meg selv, og jeg sliter med å få venner fordi jeg føler at de ikke kommer til å like meg fordi jeg tydeligvis er så stygg og feit! Jeg vurderer å snakke med helsesøster, men hva skal jeg liksom si? Hei, mamma sier jeg ser for stor ut! så sier helsesøster sikkert noe som: ingen kropper er like bla blabla... vi vokser forskjellig bla bla, kanskje du burde si ifra til moren din? blablabla jada jada jada! det hjelper ikke det...  jeg føler ikke jeg har noe annet valg enn å vente til jeg er 18, men det føles veldig lenge til...

Lenke til kommentar

Hvor lenge har hun vært sånn? Hun oppfører seg på en sånn måte at hun ødelegger selvbildet ditt, og det er virkelig på ingen måte greit, uansett hva som plager henne. Når man er så usensurert i talen sin kan man virkelig ikke ha det bra med seg selv, tenker jeg. Jeg tror det beste du kan gjøre for både seg sjøl og henne er å komme deg vekk. Du skal ikke måtte tåle å leve med så mange negative, nedsettende kommentarer. Om dere skal ha kontakt synes jeg du skal stille henne et ultimatum: Enten tar hun seg sammen og behandler deg medmenneskelig, eller så kutter dere helt. Når du forsvinner kan det være at hun innser at hun er nødt til å ta seg sammen, det er også mulig hun går inn i en slags offerrolle.

Det er lettere sagt enn gjort å flytte ut, men jeg jeg tror du bør betro deg til noen som kan hjelpe deg. Lege, helsesøster, barnevern eller familiemedlemmer du stoler på. 

Endret av Dr. Chaos
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Nå er nå dette veldig enveiskjørt, og ts virker å være nokså frustrert, og da er det jo sånn at man ikke er godt nok forankret i fornuften til å redegjøre på en balansert måte

 

Jeg lurer på om ikke en mor er minst like frustret  som ts ..

Lenke til kommentar

Nå er nå dette veldig enveiskjørt, og ts virker å være nokså frustrert, og da er det jo sånn at man ikke er godt nok forankret i fornuften til å redegjøre på en balansert måte

 

Jeg lurer på om ikke en mor er minst like frustret  som ts ..

Når jeg gir folk råd går jeg ut i fra at det de sier er sant. Selvfølgelig er ting mer nyansert enn det ofte folk gir uttrykk for. Det vet TS veldig godt selv, og om han gir et helt uriktig bilde av situasjonen til oss blir det veldig nyttesløst for han å søke hjelp her.

Lenke til kommentar

Nå er nå dette veldig enveiskjørt, og ts virker å være nokså frustrert, og da er det jo sånn at man ikke er godt nok forankret i fornuften til å redegjøre på en balansert måte

 

Jeg lurer på om ikke en mor er minst like frustret  som ts ..

Om man går utifrå at det TS skriver stemmer, så er det vel ikke ålreit oppførsel av en mor å snakk slik til sitt barn?

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

 

Nå er nå dette veldig enveiskjørt, og ts virker å være nokså frustrert, og da er det jo sånn at man ikke er godt nok forankret i fornuften til å redegjøre på en balansert måte

 

Jeg lurer på om ikke en mor er minst like frustret  som ts ..

 

Når jeg gir folk råd går jeg ut i fra at det de sier er sant. Selvfølgelig er ting mer nyansert enn det ofte folk gir uttrykk for. Det vet TS veldig godt selv, og om han gir et helt uriktig bilde av situasjonen til oss blir det veldig nyttesløst for han å søke hjelp her.

Javel, og jeg er ikke uenig med den holdningen ..

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

 

Nå er nå dette veldig enveiskjørt, og ts virker å være nokså frustrert, og da er det jo sånn at man ikke er godt nok forankret i fornuften til å redegjøre på en balansert måte

 

Jeg lurer på om ikke en mor er minst like frustret  som ts ..

Om man går utifrå at det TS skriver stemmer, så er det vel ikke ålreit oppførsel av en mor å snakk slik til sitt barn?

For en "mor" er det selvfølgelig ikke greit, men for en kvinne å leve opp til "idealet mor" er realitetene så forskjellige. Er du forelder selv?

Lenke til kommentar

 

 

Nå er nå dette veldig enveiskjørt, og ts virker å være nokså frustrert, og da er det jo sånn at man ikke er godt nok forankret i fornuften til å redegjøre på en balansert måte

 

Jeg lurer på om ikke en mor er minst like frustret  som ts ..

Om man går utifrå at det TS skriver stemmer, så er det vel ikke ålreit oppførsel av en mor å snakk slik til sitt barn?

For en "mor" er det selvfølgelig ikke greit, men for en kvinne å leve opp til "idealet mor" er realitetene så forskjellige. Er du forelder selv?

Ja, jeg er far og bestefar, og har tillogmed engang vert barn, så lett livserfaring har jeg også :)

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Har du vært barn, du sier ikke det .. ;)

 

Har forøvrig noen år med jobbing rundt nettopp unge jenter, samt deres mødre og fedre. Så jeg mener å stå inne for det som til nå er postet

Lenke til kommentar

Hun virker veldig frustrert, og det ser man veldig godt, men jeg husker at hun har vært sånn helt siden vi var små barn. Jeg husker en gang jeg hadde skoleforestilling, jeg sto fremst i koret. Jeg hadde på meg en bukse og en t-skjorte, og moren min satt også helst fremme med de andre foreldrene, og alt jeg hørte og så fra henne var at hun "snakket til meg" og sa armene mine var HELT rette, som i at de ikke var like knoklete og tynne som de andre sine armer, for før forestillingen, i bilen, (dette var før hun begynte å bli så utrolig direkte med fornærmelsene) sa hun at jeg var i så lite aktivitet og at de andre barna var så mye tynnere enn meg, JEG VAR 8 ÅR GAMMEL!!!!  Og da jeg var enda mindre husker jeg at mamma sa ting som "jeg ønsker meg snille barn" og "hvorfor kan ikke du være like flink til å synge som blablabla" og "se så pen hun har blitt (til andre jenter)", og dette er liksom ganske vanlig for de fleste, men hun sa dette ALT for ofte, og hun sa liksom aldri "se så pen hun har blitt" for å bare være snill, men hun sa det liksom for at jeg skulle bli sjalu på de andre jentene, sånn at jeg skulle gjøre noe med kroppen min!

 

Jeg har hatet kroppen min helt siden 4 klasse, det var da jeg sluttet å gå med kortermede gensere og shorts, og jeg nektet å vise noe hud i det hele tatt fordi jeg trodde folk skulle synes jeg er tjukk!

 

Da jeg var mindre holdt jeg på meg taekwondo i tre år, og håndball videre, jeg jogget, jeg spiste det jeg fikk på bordet, jeg.. hva annet skulle jeg gjøre? jeg var jo bare et lite barn! Jeg har fremdeles ikke vist meg i shorts, og jeg begynte nå nylig å gå i singletter på skolen, men det er bare når jeg MÅ, hvis ikke går jeg i lange gensere... 

 

Når hun kjefter på meg svarer jeg ofte i korte rolige setninger, så går jeg, for jeg vil ikke krangle og jeg vil ikke provosere henne slik at hun fortsetter å kjefte. Jeg går som oftest opp på rommet mitt og legger meg, for jeg orker å høre på henne.

 

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, jeg hører på alle rådene deres, og jeg vil ikke ha noen professionell hjelp, derfor spør jeg DERE! Jeg er en 16 år gammel jente som seriøst er dritt lei av å bli likt av alle, men hatet av moren sin. Det skal liksom være omvendt!  

Jeg vet det kan være stressende å være mor til tre tenåringer, men jeg ser ikke på meg selv som en slem person, jeg er utrolig ansvarsfull og skriker aldri tilbake når hun skriker til meg! Jeg vil bare ha noen råd som på en måte får meg igjennom de 3 siste årene jeg har før jeg kan flytte ut og dra bort fra henne. 

Lenke til kommentar

Jeg er 16 år, det helt umulig å få jobb... man trenger erfaring for å få jobb, men man trenger også en jobb for å få erfaring...

Er IKKE umulig å få jobb, du må bare ut og prøve!

snakk med bedrifter, få 1-3 dager i uka, begynn en plass.

Jobben kommer ikke hjem i sofaen.

 

Du lærer når du begynner en plass, veldig få som er utlært når dem begynner i en jobb.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...