Lære om psykologi enklest mulig?

[Kimelimm]

Heisann.

 

Jeg har i mange år hatt en "skap-interesse" for psykologi, derav mer den delen som hvorfor mennesker gjør som de gjør, reagerer som de gjør, forsvarsmekanismer, og spesielt psykiske lidelser.

 

Nå er jeg riktignok en kar som aldri hadde greid meg på psykologi-studiet, og jeg merker at jeg har god lærdom av typer som f.eks Vsauce, CrashCourse, osv.

 

Er det noen som vet om filmer/klipp hvor man lærer mer om psykologi? Helst da i lessons som crashcourse, men går jo utifra at dette er et såpass spredt og vanskelig tema at man må oppi 2 timer lange klipp av gangen.

 

Takk på forhånd!

[Karl Skapeland]

http://www.dummies.com/how-to/education-languages/psychology.html

[Shifu77]

Tja, har som deg også vært opptatt av dette og studert i hytt og pine for noen titalls år siden.

Men konklusjon er som følger, psykologi er bare tøv...

Hva jeg mener med dette, jo som det meste der ute av hva som er "normen" så er også dette snudd helt på hodet. Hvis du hadde studert grunnprinsippene bak dette, så vil du fort se at alle "symptomene" kun er et symptom, og det er også det samme symptomet som gjelder alle andre sykdommer..

Men siden den offisielle "helsevitenskapen" er så mangelfull så har man snudd dette på hodet og sagt, at siden vi ikke klarer å finne noen fysiske feil så må det være psykisk.. Noe som jo er feil, bare fordi de ikke har kunnskaper nok til å finne de fysiske problemstillingene så betyr det ikke at noe er psykisk.

Og dette vet vi veldig godt, kanskje det mest interessante i forhold til dette for folk flest, er at vi i dag har avanserte maskiner som kan scanne hele kroppen din helt ned på vibrasjonsnivå i sanntid, slik at man kan se hva som skjer hvor det skjer og når det skjer, disse kan også lese tankene dine nå i dag.

Så hva er det disse maskinene forteller oss?? Jo nettopp det vi allerede visste fra blant annet kjemipensum, uansett hva som feiler deg så er resultatet det samme som med alle andre sykdommer, og det har også alltid det samme forløpet, eneste spørsmålet er i hvilken grad du har det. Uansett hva som er galt, så begynner det alltid med fysiske smerter og etter dette, ja da begynner tankene helt automatisk om alt som er vondt og jævelig, ikke motsatt slik psykologien påstår at at du først tenker på dritt også blir du syk, det er alltid fysisk også kommer tankene etterpå.

Og dette kan du enkelt teste selv, bare ta en dag du har full influensa også prøv å tenke deg frisk, og også motsatt, ta en dag du er usedvanlig frisk og i godt humør og prøv å tenke deg syk - det går ikke an...

[Taurean]

Hva er målet ditt med å lære om psykologi? For egen personlig utvikling, og å bli et bedre menneske, eller å jobbe med det?

Det jeg har funnet ut, er at det er to måter å lære psykologi på.

1) Lese bøker og bil "bok-smart". Det er ingen dum måte å lære psykologi på. Men veien den fører til, er ofte slik at man skal jobbe med mennesker fra emosjonell avstand. Man skal analysere og sette diagnoser på dem, og å hjelpe kommer i siste rekke. Dette er gjerne de som jobber for stat og kommune, som skal hjelpe staten å ha oversikt over befolkningen og hvordan diagnoser og lidelser skal integreres inn i økonomien. Det er slike ting man lærer på psykologistuder. Prøv å google eksamen master i psykologi. Masse rare formler jeg aldri kommer til å skjønne noenting av. Denne metoden bunner ut i ren intellekt og logikk, men kan mangle empati og lidenskap.

2) Ha en generell interesse og ha egne meninger rundt det man lærer. Lære og være litt "hands-on". Ta visdom der en kan ta visdom fra, og bruke det der en føler det passer best. Bruke det i sin egen personlige utviklingsprosess, man har jo gjerne erfaringer man kan analysere selv og øke sin forståelse. Bli et best mulig menneske, som forstår andres problemer og hjelper dem fra et empatisk standpunk. Å empatisere betyr at man har vært igjennom temmelig likt det den man interagerer med har vært igjennom, så man forstår følelsesprosessen. Det blir da lettere å prate om problemet. Å sympatisere betyr at man har all verdens empati, men man kan ikke forstå fullt ut, fordi man har ikke vært igjennom det. Men man kan fremdeles lytte og være en støtte. Denne formen bunner ut i lidenskap og empati, men kan mangle detaljer og oversikt. Altså man kan mene vel, men miste poenget litt.

Metode 1 er jo essensiell også for samfunnets utvikling, men er utsatt for at menneskers følelser ikke kommer i første rekke, og at samfunnsøkonomien kommer i første rekke. Grunnen til at jeg mener det, er blant annet at før i tiden fikk folk uføretrygd nesten bare ved å spørre. I dag må folk gjennom en tilfeldig mental kvern som kan vare i alt fra mange måneder til mange år.

Metode 2 er heller ikke feilfri. Man må virkelig huske på at man ikke er bok-trent, og det man sier og skriver får effekt for andre. Man må ha en 100% genuin og ren vilje til å bry seg om andre. Men samtidig ikke glemme seg selv på reisen, fordi man kan ikke gi noe man ikke har.

For meg er psykologi og økonomi (og astrologi, men det holder jeg utenfor) det alt bunner i, og alt man ser i nyheter og i det dagligdagse livet er knyttet opp mot det. Jeg synes det er trist vi ikke lærer noen ting om det i skolen. Man blir ikke livsvis på å lære algebra, brøk og diktanalyse i 10 år. Litt avsporing ^^ men for meg henger alt dette sammen med læring. Og respekt er en verdi som står høyt hos meg.

Endret 6. oktober 2020 av Taurean

[Shifu77]

On 10/6/2020 at 11:06 PM, Taurean said:

Hva er målet ditt med å lære om psykologi? For egen personlig utvikling, og å bli et bedre menneske, eller å jobbe med det?

Det jeg har funnet ut, er at det er to måter å lære psykologi på.

1) Lese bøker og bil "bok-smart". Det er ingen dum måte å lære psykologi på. Men veien den fører til, er ofte slik at man skal jobbe med mennesker fra emosjonell avstand. Man skal analysere og sette diagnoser på dem, og å hjelpe kommer i siste rekke. Dette er gjerne de som jobber for stat og kommune, som skal hjelpe staten å ha oversikt over befolkningen og hvordan diagnoser og lidelser skal integreres inn i økonomien. Det er slike ting man lærer på psykologistuder. Prøv å google eksamen master i psykologi. Masse rare formler jeg aldri kommer til å skjønne noenting av. Denne metoden bunner ut i ren intellekt og logikk, men kan mangle empati og lidenskap.

2) Ha en generell interesse og ha egne meninger rundt det man lærer. Lære og være litt "hands-on". Ta visdom der en kan ta visdom fra, og bruke det der en føler det passer best. Bruke det i sin egen personlige utviklingsprosess, man har jo gjerne erfaringer man kan analysere selv og øke sin forståelse. Bli et best mulig menneske, som forstår andres problemer og hjelper dem fra et empatisk standpunk. Å empatisere betyr at man har vært igjennom temmelig likt det den man interagerer med har vært igjennom, så man forstår følelsesprosessen. Det blir da lettere å prate om problemet. Å sympatisere betyr at man har all verdens empati, men man kan ikke forstå fullt ut, fordi man har ikke vært igjennom det. Men man kan fremdeles lytte og være en støtte. Denne formen bunner ut i lidenskap og empati, men kan mangle detaljer og oversikt. Altså man kan mene vel, men miste poenget litt.

Metode 1 er jo essensiell også for samfunnets utvikling, men er utsatt for at menneskers følelser ikke kommer i første rekke, og at samfunnsøkonomien kommer i første rekke. Grunnen til at jeg mener det, er blant annet at før i tiden fikk folk uføretrygd nesten bare ved å spørre. I dag må folk gjennom en tilfeldig mental kvern som kan vare i alt fra mange måneder til mange år.

Metode 2 er heller ikke feilfri. Man må virkelig huske på at man ikke er bok-trent, og det man sier og skriver får effekt for andre. Man må ha en 100% genuin og ren vilje til å bry seg om andre. Men samtidig ikke glemme seg selv på reisen, fordi man kan ikke gi noe man ikke har.

For meg er psykologi og økonomi (og astrologi, men det holder jeg utenfor) det alt bunner i, og alt man ser i nyheter og i det dagligdagse livet er knyttet opp mot det. Jeg synes det er trist vi ikke lærer noen ting om det i skolen. Man blir ikke livsvis på å lære algebra, brøk og diktanalyse i 10 år. Litt avsporing ^^ men for meg henger alt dette sammen med læring. Og respekt er en verdi som står høyt hos meg.

Ja du sier en masse ting om en masse ting her, og saken er vel til syvende og sist at dette har jo bare med en eneste ting å gjøre.

Hvis man tenker så mye om så mye så er man syk...

Dersom man er frisk, så trenger man ikke å tenke noe spesielt, men gjør ting, ikke tenke tenke på alt og alt det andre bare gjør ting.

Veldig enkelt sagt, dersom du har full influensa, så er du ikke i stand til å gjøre stort, og da baller tankene på seg slik som jeg oppfatter at du her illustrerer. Men dersom man er frisk og rask, så tenker man ikke stort man bare gjør ting, oppfatter ting - ser alt, hører alt, beveger seg i forhold til alt, og alt er bare bare. Trenger ikke tenke stort, men er man syk så tenker man, og tenker og stort sett på alt som er galt eller kan gå galt, men gjør lite eller ingenting.

Men man må jo selvsagt oppleve dette selv, og når man er syk så sier jo ikke noe av dette stort noe som helst, men er man frisk så sier det alt uten at man trenger å si noe som helst egentlig..

[Gloria]

Sjekk ut Dr. Joe Dispenza.

 

 

[Gloria]

lol, gammel tråd.

[Taurean]

Shifu77 skrev (2 timer siden):

Ja du sier en masse ting om en masse ting her, og saken er vel til syvende og sist at dette har jo bare med en eneste ting å gjøre.

Hvis man tenker så mye om så mye så er man syk...

Dersom man er frisk, så trenger man ikke å tenke noe spesielt, men gjør ting, ikke tenke tenke på alt og alt det andre bare gjør ting.

Veldig enkelt sagt, dersom du har full influensa, så er du ikke i stand til å gjøre stort, og da baller tankene på seg slik som jeg oppfatter at du her illustrerer. Men dersom man er frisk og rask, så tenker man ikke stort man bare gjør ting, oppfatter ting - ser alt, hører alt, beveger seg i forhold til alt, og alt er bare bare. Trenger ikke tenke stort, men er man syk så tenker man, og tenker og stort sett på alt som er galt eller kan gå galt, men gjør lite eller ingenting.

Men man må jo selvsagt oppleve dette selv, og når man er syk så sier jo ikke noe av dette stort noe som helst, men er man frisk så sier det alt uten at man trenger å si noe som helst egentlig..

Så du tror ikke at folk har forskjellige personligheter, at noen er mer egnet til å gjøre ting og være aktive, og andre er mer egnet til å tenke og planlegge? At noen har naturlig mer empati, og andre er mer naturlig kyniske eller egoistiske?

Jeg er 100% uenig i at hvis man tenker mye, så er man "syk" ... det er ofte noe som indoktrineres via tv-serier og andre inflytelseskanaler. Må slutte å "gruble" så mye. Hva skal man da si om noen som jobber med etikk, filosofi, lederskap eller økonomi? Er alle de som jobber der "syke" de da?

Det skumleste av alt er folk som bare gjør og aldri tar seg tid til å tenke eller gruble. Dét er den største trusselen mot verdensfreden. Sånne som Trump, han er en sånn. Klassisk eksempel. Bare det "skjer noe", så er det bra, og skriker man høyt nok, så blir man hørt.

[Shifu77]

Ja nettopp Taurean, det er jo det som er hele greia.

Er du frisk så trenger du ikke tenke, alt bare er der, du vet umiddelbart hva - helt uten å tenke tenke og alt det der.

Og hvordan vet vi dette??

Jo det er jo nettopp det som skjer så fort du en dag våkner om morgenen og føler deg fantastisk og alt er strålende og alt det der. Da tenker du ikke, du trenger ikke tenke, alt bare er og det er du og.

Og mere konkret hva dette betyr, så er saken at alt, uansett hva du snakker om, alltid kommer tilbake til 1 ting, ja 1 ting. Denne tingen har 2 verdier, altså + og - , og that's it...

Mere konkret, dersom du er syk, så produserer kroppen "stresshormoner"  -, som igjen gir deg smerter og alt annet som har med infuensa å gjøre - som igjen gjør at du ikke er i stand til å "handle" som for så i stedet for å handle så tenker du...

På andre siden er + som vi ikke engang har noe skikkelig navn på, men vi kaller dette "belønningshormoner", som gjør deg glad, forelsket og alt det der, da er man frisk. Og enkle kjemiske forsøk beviser dette - forgift deg selv og stresshomonene øker så blir du syk og du tenker og tenker. Også gjør det motsatte, gjør slik at belønningshormonene øker og du blir forelsket, alt blir bedre, syn, hørsel, luktesans, smaksans osv osv, og du tenker IKKE, bare gjør.

Dette har vi nå visst i allefal i 3mrd år, men siden de fleste mennesker på jorden er syke på nåværende tidspunkt så er det ytterst få som forstår noe som helst av dette da de aldri har opplevd det å være frisk, beklageligvis.