Angst

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

For rundt syv måneder siden hadde jeg ubeskyttet sex med ei jente. Ingen prevensjon ble brukt, og hun går ikke på p-piller. For å gjøre saken mer interessant så hadde hun på det tidspunktet (og har kanskje fortsatt) samboer. Det var en viss mengde alkohol inne i bildet, men ikke enorme mengder, og det er uansett ingen unnskyldning.

 

Irriterende nok har jeg tydeligvis en tilbøyelighet til angst. Dette var jeg ikke klar over på forhånd, men jeg utviklet en kraftig angst for at hun skulle bli gravid. Dette til tross for, a) hun forsikret meg om at hun ikke hadde noen intensjoner om å få noen unge med det første, og virkelig ikke når hun hadde vært utro, b) statistisk sett er det ikke enorme odds for at noen blir gravide ved et samleie, c) det ville gi liten mening for henne å skulle ønske å få unge, spesielt med meg, og d) hun har ingen moralske problemer med abort. For gøy så ble jeg også overbevist om at hun hadde gitt meg AIDS, og med tanke på hvor latterlig usannsynlig det er sier det nok sitt om min sinnstilstand. (Jeg tok en test, selv om jeg måtte vente noen uker.)

 

Naiv som jeg var så forsøkte jeg å forklare at jeg var meget stresset over dette. Hun ble sint, og mente tydeligvis ikke at jeg ikke hadde noen grunn til å være urolig. Sinne kan nok mye forklares ved at hun neppe likte å bli påminnet om at hun hadde vært utro. Stemningen ble amper, vi kranglet, og endte med å kutte kontakten.

 

Allikevel ble jeg ikke kvitt min engstelse. Lang historie kort, så endte jeg opp med angstdempende piller fra legen, en prat med en psykolog (som gikk dårlig - kommunikasjonen var ikke god), og en angst som kraftig reduserte min selvtillit i alle situasjoner, og tanker på hvordan jeg skulle bli kvitt angsten. En mulig kilde til at jeg ikke greier å stole på henne kan være at hun har vært utro, og jeg har vondt for å stole på henne av den grunn. Dette slår meg som ironisk.

 

Hopp seks-syv måneder fremover. Jeg har ikke blitt kvitt angsten, selv om den har dempet seg noe. Ikke har jeg vært fysisk intim med en annen person i denne perioden, utover litt klining. Det vekker ubehagelige assosiasjoner, og jeg føler det er vanskelig å stole på noen av det fagre kjønn i seksuelle situasjoner. Det har gått så langt at jeg ved et tidspunkt lå i en seng med ei dame oppå meg, og jeg stoppet henne fra å fortsette å kle av seg. Ikke gøy.

 

Jeg har lenge vært klar over at nå vil en graviditet være meget synlig på dette tidspunktet. Jeg får tanker om at nå kan jeg avkrefte min frykt, og føler meg villig til å gå ganske langt for å få det, og tanken på en privatetterforsker med et kamera hadde slått meg. En avkreftelse ville da være i formen av at jeg så henne. På dette tidspunktet har jeg intet behov for å ha noen form for interaksjon med jenta. Før jeg går så langt bestemmer jeg meg for å kontakte henne igjen, noe jeg gjør. Jeg legger meg flat, og sier at jeg gjerne vil si unnskyld for min oppførsel, og ber om å treffe henne til en kort prat. Hun reagerer med å enten blokkere meg på facebook, eller fullstendig skjule sin profil. Ikke en god følelse.

 

Men. Noen dager etter snubler jeg bare borti jenta tilfeldigvis for rundt en uke siden. Hun er åpenbart ikke syv måneder på vei. Jeg så henne godt, er sikker i min sak på at det faktisk var henne. Kroppen kribler, beina skjelver, og adrenalinet koker.

 

Jeg burde føle meg lettet, og til en viss grad gjør jeg det. Men samtidig... så blir jeg ikke helt kvitt redselen. Jeg vet nå at det ikke ble noen graviditet ut av dette, men tankemønstrene føles ut som om de har brent seg fast i løpet av et halvt år. Dette er meget ubehagelig, og jeg kjenner at jeg strider mellom to overbevisninger: (i) at hun blir gravid, og jeg vil måtte forholde meg til ei jeg ikke stoler på resten av livet for å oppdra en unge, og (ii) at jeg selv så at det ikke ble noen unge ut av dette.

 

Det siste mistenker jeg at er et tilfelle av kognitiv dissonans. Det er veldig ubehagelig.

 

Jeg er nå redd for at jeg skal fortsette med de samme tankene, og greie å overbevise meg selv om at jeg ikke slapp unna, til tross for at jeg har bekreftet at det ikke ble noen konsekvenser ut av dette. Kanskje ved å dra min egen hukommelse i tvil, eller manipulere mine minner på noe vis.

 

Jeg vet ikke hva jeg burde gjøre. Forsøke å glemme det hele, og bevege meg videre? Komme meg til en psykolog? Lobotomere meg?

 

Hjelp.

 

Anonymous poster hash: afc50...f9d Anonymous poster hash: afc50...f9d

[Gjest Bruker-95147]

Du behøver ikke tro eller reagere på tanker eller følelser hos deg selv i det hele tatt. Så, det at du føler angst eller noe annet, er helt naturlig, og så blir det opp til deg og din innbilningsevne hvor det skal stoppe

 

Men når du skal bli kvitt en følelse eller tanke, er det bedre å tenke at det er intet som behøver å fjernes, annet enn din egen tro eller overtro. 

 

Du trenger altså ikke tenke at noe må fjernes, og klarer du det, kan det være at det er det som skal til nå

 

Lykke til!