Hvordan få lyst på barn?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg har vært sammen med kjæresten i ca to måneder. Jeg er i midten av trettiårene, og hun i slutten av tjueårene. Vi har det veldig fint sammen, og er svært glade i hverandre.

Men nå har hun også sagt at hun ønsker seg barn en gang i fremtiden. Og det er jeg usikker på om jeg gjør. Selv om hun ikke vil ha barn akkurat nå, så er det så viktig for henne å få det en gang at jeg må ta stilling til det allerede nå. Sier jeg nei er forholdet mest sannsynlig slutt.  Og det er veldig vanskelig å velge. Det blir enten et liv med henne og (ett) barn, eller et liv uten "drømmejenta".

Jeg har aldri hatt noen interesse for barn. Misliker ikke unger, men føler meg utilpass sammen med dem. Takler ikke "barnespråk". Jeg er veldig sjenert og innadvendt, og redd for å ikke ville kunne klare å snakke med og oppdra barnet på en god måte.

I tillegg er jeg delvis ufør. Har lavere inntekt enn de fleste, og blir fort fysisk sliten av å utføre gjentagende oppgaver. Er derfor redd for å ikke være i stand til å ta min del av barnestellet. Hun er i full jobb.

Samtidig høres det koselig ut med familie.

Tenkte å høre om noen har noen råd her. Selv om jeg ikke har lyst på barn nå, så er jeg redd for å angre senere. Men er også redd for å angre om jeg velger det motsatte. Har veldig "lyst til å få lyst på barn", men lysten mangler altså helt nå.

Så, hva er best å gjøre? Hva kan man gjøre for å få lyst på barn?

Anonymous poster hash: 386e9...75b

[Pop]

Da jeg var 18-19 hadde jeg lyst på barn. Antakelig siden jeg hadde vært sammen men ei jente et par tre år og følte liksom tiden var ok for noe familie. Det forsvant fullstendig igjen da jeg begynte å studere og hele den tiden var barn det siste jeg kunne tenke meg. Da jeg kom i 30-årene (anna dame også) følte jeg heller ikke noe særlig for barn. Men det er vel en følelse av at skal det bli, må det bli nå eller aldri. Man blir ikke yngre og ihvertfall for dama var det enten eller siden hun er to år eldre enn meg.

Når man så er kommet i situasjonen hvor man er foreldre, er det vanskelig å tenke seg livet uten barn. Jada, det er dager man kunne tenke seg å være uten, men alt i alt er det mye moro og ingen anger. Å skulle angre på at vi ikke fikk barn når vi ble 45 hadde ihvertfall vært trist.

[ahw_]

Forstår dette godt. Barn ødelegger drømmer og planer man måtte ha. De ødelegger livet ditt hvis du ikke er klar. Hvis du har egne planer for livet ditt bør du snakke med henne om dette.

 

• Hva ønsker du å gjøre med livet ditt (dine planer på kort og lang sikt)?
• Husk at barn kan tvinge deg til å gi opp dine planer, favorittjobben, og mer.
• Når i fremtiden tror du at du er klar for å få barn (5 år, 10 år eller mer)? Hvis du kan svare på dette, kan hun vente?

 

Er alt dette helt OK for deg?

[€uropa]

Det er lite hensiktsmessig å prøve å få lyst på barn. Da ender du nok bare med å lure deg selv. Det blir ikke hyggelig når du blir far, har et stort ansvar og ikke klarer å late som det er noe for deg lenger. Og det er ikke hyggelig for ungen.

 

Det er best å være ærlig om at du ikke har lyst på barn nå og ikke vet om det kommer til å endre seg. Da avslutter hun kanskje forholdet, men det er bedre enn at du får et livslangt ansvar du egentlig ikke vil ha og at ungen må lide for det.

[toth]

Mange menn sliter med å vite med seg selv om de vil ha barn eller ikke, det er helt normalt. 

Som regel går det over når graviditeten er et faktum. Siden jeg ikke kunne bestemme meg for hva jeg ville, valgte vi å overlate det til skjebnen - droppet prevensjonen og så hva som skjedde. Fra sekundet lillemor så lyset har jeg ikke angret, og det gjør nesten ingen andre heller.

 

 

Jeg har aldri hatt noen interesse for barn. Misliker ikke unger, men føler meg utilpass sammen med dem. Takler ikke "barnespråk". Jeg er veldig sjenert og innadvendt, og redd for å ikke ville kunne klare å snakke med og oppdra barnet på en god måte.
 

Anonymous poster hash: 386e9...75b

 

Akkurat denne typen bekymringer trenger du ikke ha - igjen, veldig normalt - men de er helt irrelevante idet barnet er ditt eget.

[gulpetter]

To månader og du må ta stilling til om du vil ha born eller ikkje? Kvifor har ho det so travelt?

[Dobbeltabbe]

Jeg er blant dem som mener at har du lyst på barn så vet du det. Er du usikker så er det like greit å la være. Å få barn er dyrt, tidkrevende og fysisk krevende, det blir både tidspress og søvnmangel på dere begge. Jeg kan tenke meg at både økonomi og helse for deg vil være ting som gir deg kronisk dårlig samvittighet om du får barn, fordi du vil mer enn du kan.

 

Men jeg reagerer på at hun allerede etter to måneder sammen krever å få et klart svar fra deg? Høres ut som barn er veldig viktig for henne. Jeg vet om mange som har gått med på å få barn fordi fruen vil så sterkt, det er ikke alle som er så lykkelige med valget som de sier... 

 

Jeg er så himla glad for at jeg og gubben er så enige om å leve sammen barnløse :-)

[Simen1]

Ikke velg enebarn. Da kan du like gjerne være uten både barn og dama. Barn blir mye tryggere på seg selv og andre når de vokser opp i en søskenflokk. De bør også være såpass jevngamle at de har nogen lunde samme interesser fra ganske tidlig av. Min mening er at to tette er et minimum av hensyn til barna.

 

Ellers høres det mest ut som du er interessert i å få lyst til å få lyst på barn fordi du har lyst til å beholde dama, ikke for å få lyst på barn.

 

Det er en vanskelig følelsemessig vurdering, men jeg ser det sånn at barn både kan være slitsomme og krevende samtidig som de gir veldig mye glede og opplevelser når de vokser opp. Jeg tenker at min alderdom vil bli veldig tom uten barn. En sånn alderdom kan føre til usikkerhet, folkeskyhet og få framtidshåp og visjoner. Barn ser jeg på som en naturlig forlengelse av et meningsfylt liv.

 

Det skal også sies at barn vistnok skal være mer mentalt belastende for unge enn gamle foreldre (20-årene vs 40-ish), men mer fysisk belastende for foreldre over 40-ish. Det høres ut som det kan bli fysisk belastende for deg, men ganske todelt på det mentale. På den ene siden kan det tilføre ny mening i livet men på den andre måten være et belastende ansvar.

 

Jeg har ikke noen fasit for deg, hverken på hva du bør ønske eller hvordan du løser ditt valg, men det er i hvert fall mine tanker om saken. Hva du enn velger så bør du ikke drøye valget for lenge av hensyn til dama. Hvis du velger å få barn, anbefaler jeg minimum to og antagelig maks to i ditt tilfelle. Husk at dama kan ha lange fødselspermisjoner og at ungene går rett i barnehage etter endt permisjon. NB. Det betyr at barnet ikke må være født i september, oktober, november eller desember. God planlegging er altså veldig viktig for å sikre garantert barnehageplass når permisjonen er over. Med permisjon, garantert barnehageplass, SFO og skole kan du altså slippe å ta vare på barnet på dagtid når dama er på jobb.

 

Edit: En ting til er hva barn gjør for omgangskretsen. Du mister antagelig en hel del barnløse venner som bor langt unna på grunn av kortere fritid på kveldene (mellom middagen er spist og barnets leggetid) og fordi helgeaktiviteter ofte sentreres rundt ungene, men du finner antagelig mange nye venner i nærområdet i form av andre foreldre som du blir kjent med gjennom foreldremøter, på lekeplassen, når ungene er på besøk hos hverandre osv. Det kan altså være et tveegget svært med tanke på omgangskrets.

Endret 14. september 2015 av Simen1

[Gjest Slettet+3165]

To månader og du må ta stilling til om du vil ha born eller ikkje? Kvifor har ho det so travelt?

Tenker det samme, selv har jeg ingen behov for å få barn, "bare for å få barn".

Barn er nok kun noe jeg vil ha med den rette personen, og slik vil iallefall ikke jeg ta stilling til etter 2 måneder. 

[dravisher]

 

 

Jeg har aldri hatt noen interesse for barn. Misliker ikke unger, men føler meg utilpass sammen med dem. Takler ikke "barnespråk". Jeg er veldig sjenert og innadvendt, og redd for å ikke ville kunne klare å snakke med og oppdra barnet på en god måte.

 

Anonymous poster hash: 386e9...75b

 

Akkurat denne typen bekymringer trenger du ikke ha - igjen, veldig normalt - men de er helt irrelevante idet barnet er ditt eget.

Har ikke barn selv, men har en niese. Selv om jeg stort sett ikke har vært komfortabel rundt andre barn, så er det ganske annerledes med niesen. Så jeg tror heller ikke at hvordan du opplever fremmede barn er særlig grunn for bekymring når det kommer til ditt eget. Du vil nok nødvendigvis bli veldig godt kjent med han/henne.

 

Og så vidt jeg har fått med meg så er det vel på ingen måte påkrevt at voksne skal prate noen form for "barnespråk"? Jeg vil se forskning på det motsatt før jeg tror noe på at barn tar skade av å bli prata til på en vanlig måte.

[Andysowhatgg]

Må bare si at jeg syns det her at folk som føler at de ikke kan ta vare på en unge godt nok er bare tull. Kjenner flere som langt fra perfekte i mine øyne, og barne oppdragelsen deres er jo der etter. Enkelte er studenter, og har ungen i barnehage mens de studerer, andre har foreldre som liker å feste hver helg og har deres unge der etter hos barnepassere osv, og har vel også kommet borti noen som veldig ubeslutsomme og lite autoritær over barna sine. Noen mener at det å sove med ungen i samme seng til de er 8år er greit, mens andre syns dette er direkte motbydelig. Uansett grunn, så får de forskjellige oppdragelser og vi alle bli forskjellige pga det. 

Men selv om man er ubesluttsom, eller er student og har barn, så betyr det jo ikke at barnet lider noen nød. Ja, han får kanskje ikke den beste gaven som finnes til jul, og kanskje du ikke har råd til å kjøre han på fotball trening hver tirsdag og fredag. Men dette er jo bare luksus problemer, noe vi har nok av i vår tid. Har du 2000kr til overs, ikke banker opp ungen din og ikke feiler 100% på alt av barneoppdragelse så går alt fint.


Men Jo, jeg har veldig lyst på to "demoner" selv. Which I will forge from the lava from hell, harden them in its fire and let them polish their soul in my glance while they grow up to betray me and starts to set question to my actions. Vell, uansett om de kanskje ikke blir født demoner, så skal jeg tro at de fort blir det når jeg kommer til å stå med "the evil yellow beam of piss." når jeg skal skifte bleie. Om ikke De brune klompene sendt direkte fra gud tar knekken på meg først.

Men jo seriøst, jeg har lyst på egne barn som jeg kan lære opp. Som blir en del av den nye generasjonen som kommer. Skal tro det er utrolig morsomt å se hvor annerledes det er for de å vokse opp enn det var for meg! og jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det er ^^

[Gjest Bruker-95147]

Ta en ting i gangen, og gi absolutt alt du har i å gjøre!

 

Først skal det lages ...

 

Så kommer neste naturlig ting osv

 

På den måten kan du venne deg til fremtiden ved å gjøre grundig jobb med hver eneste "byggesten"

 

Mitt forslag, Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Jeg har mye av den samme problematikken. Mann, gift, 33 år, ikke spesielt glad i barn. Jeg har lært meg å tolerere mine nieser og nevøer, men det kan vel så mye ha med å gjøre at de blir eldre som at jeg "venner meg til" dem.

 

Av og til ser jeg for meg det å få barn, tilbringe tid og bygge et hjem for dem, lære dem det jeg kan om verden og se dem vokse opp - og jeg liker det jeg ser. Men andre ganger igjen (som regel etter at jeg har hatt kontakt med barn) er jeg sjeleglad for at jeg og kona er fri for de forpliktelsene. Helvete heller, vi vil ikke en gang ha hund eller katt, fordi vi ikke ønsker det ansvaret.

 

Så jeg vet ikke hva som skjer for vår del... Tror det er en av de tingene som bare må gå seg til etter hvert.

Anonymous poster hash: f8129...9ea

[Simen1]

Helvete heller, vi vil ikke en gang ha hund eller katt, fordi vi ikke ønsker det ansvaret.

Siden du sammenligner barn med hund og katt så er jeg også sjeleglad på barns vegne for at du/dere ikke ønsker det ansvaret.

[darkness|]

Jeg har aldri vært noe typisk barnemenneske. På generell basis er jeg ikke superglad i barn. Det er noe annet med sine egne.

 

Er det sånn at man planlegger det å få barn ut ifra hvordan man kan få til å være minst mulig sammen med dem, så bør man la være å få barn, spør du meg. Barn er et livslangt prosjekt, og det er noe man bør ønske å legge sjelen sin i. Når det er sagt, tror jeg de fleste vokser på det å få barn. Det er umulig å helt se for seg hvordan det blir å bli foreldre. Man kan gjette, og høre hva andre forteller, men man vet ikke hvordan det er før man står oppi det selv.

[AnonymDiskusjon]

Takk for gode svar. Jeg sa til dama at jeg ikke har lyst på barn nå, og at jeg ikke vet om det kommer til å forandre seg. Så da får vi se hvordan det går. Hun måtte ha noen dager til å tenke seg om på hva hun vil gjøre.

Anonymous poster hash: 386e9...75b