Fint liv, hater det...

[AnonymDiskusjon]

La meg få lov å presenetere meg selv;
Leder i et politisk lokallag, og høyt oppe på lista

til bystyre. Elevrådsleder, og nestleder i en landsdekkende

innteresseorganisasjon. 18 år, fast jobb, smart og pen kjæreste,

gode karakterer, og planer om å gå på juss neste år. Har hatt flere

saker med meg selv i lokalavisa, og navnet mitt er kjent i hele fylket,

der folk tiår eldre enn meg lytter når jeg har noe å si, mange ser på

meg som en viktig og smart person, og generelt har jeg et bra liv.

 

Jeg hater det. Jeg har hørt andre menneser si at de skulle ønske de

var meg, personlig skulle jeg nesten ønske jeg var dø...Neida, jeg er ikke

sucidal, men jeg ser ikke store poenget med å fortsette å leve heller.

Som dere jo kan gjette, er jeg ganske opptatt. Faktisk er fritid et ord jeg

ikke egentlig vet definisjonen av. Ergo har jeg heller ikke så mange, les 0, 

venner. Altså, jeg har mange bekjente! Mange som vil være med meg

noen ganger, og som ser opp til meg til og med...men hvis jeg vil ut en

lørdagskveld og finne på noe..tja, da har jeg vel egentlig bare en jeg 

kan spørre, og selv han har som oftest noe annet å gjøre, med sine

andre venner. Så sitter vel som oftest alene de få gangene jeg har tid

til å gjøre noe. Altså, jeg ønsker jo å være med andre, er bare det at

med mindre det skjer noe politisk, eller lignende, ja, så har jeg ingen

å spørre. 

 

Jeg må vel si at jeg objektivt har et ganske fint liv. Født i en familie

med ganske romslig økonomi. Foreldre som er stolte av meg, og en

god del andre mennesker som er det og. Flink på skolen, god egen

inntektt, og på "fritiden" driver jeg med samfunnsnyttige aktiviterer,

som betyr noe. Jeg har vel strengt tatt ikke noe å klage over sånn

egentlig.

Alikvell så hater jeg det. Jeg sier det rett ut, jeg hater mitt eget liv.
Jeg føler meg så jævla ensom hver helg, da ingen spør om jeg

vi være med på noe, og jeg har ingen å spørre. Joda, jeg kan nok

knuse FpU'rn i debatt på onsdagen, og folk klapper og stemmer

på meg, men det er aldri noen som spør hvordan jeg har det.
Altså, jeg forventer jo ikke det av publikum, men det burde da

være en som bryr seg..

Så skal det jo nevnes at alle tror jeg har et utrolig bra sosialt

liv, jeg beveger meg imellom så mange bekjente, og snakker

lite om meg selv, at ingen kan se for seg at jeg bare sitter hjemme

og stirrer på den ente filmen den kvelden.

Kjæresten spør du? Joda, hun er vel den ene jeg

snakker med. Men hun bor nå 160km unna, så

å ta en øl på lørdagen er litt vanskelig om det ikke

er planlagt i god tid, og vi kan jo ikke snakke hele tiden,

til forskjell ifra meg så har hun både venner og et liv.

 

Så igjen så sitter jeg her. Det er lørdag, og jeg stirrer

på pc-skjermen. Hva skal jeg imorgen? Tja, stå på

den siste standen før valget, og snakket med flere

hundre mennesker på en kveld. Jeg kan ihvertfall

snakke for meg, det synes jeg at jeg skal ha. Ja, med

fremmede da, skal innrømme at å snakke med "venner"

på min egen alder ikke er min sterkeste side til en hver

tid, men..

Hva spør jeg om egentlig? Hvorfor legge ut dette på et forum?
Aner ikke. Jeg anntar det fine med å være anonym, er at

du kan si masse til hele verden, uten at verden vet hvem du

er. For jeg kan ikke snakke om det her med noen, kan ikke

ødlegge imaget må vite.

Vell, om du har lest helt ned hit. Takk da, hyggelig å bli

kjent med deg. Du synes vel jeg er en ganske så irriterende

fyr, som sitter på sin høye stol og ser ned på verden, mens

han synes godt om seg selv. TJa..kanskje. Det får så være.
Har aldri likt verden egentlig, så kan vel ikke forvente at den

skal like meg.

Anonymous poster hash: 403a7...f89

[13:18]

Siden du er politiker og kan svare anonymt, så kanskje jeg kan stille deg et spørsmål og få et erlig svar?

 

Jeg oppfatter det slik at en viktig del av valgkamper og pratet til politikere er å gi valgløfter og lovnader til folk som de vet innerst inne at de ikke kan få gjennomslag for etter valget selv om de kommer i regjering. Selv ser jeg på mye av disse valgløftene og politikerpratet som bevist løgn for å trekke velgere.

 

Hvordan ser du på det, er det ikke litt ubehageligt å stå og love ting man innerst inne vet at man ikke kan holde?

Gnager det ikke litt på samvittigheten engang, eller blir man så vandt til det at man ikke reflekterer over det?

[AnonymDiskusjon]

Siden du er politiker og kan svare anonymt, så kanskje jeg kan stille deg et spørsmål og få et erlig svar?

 

Jeg oppfatter det slik at en viktig del av valgkamper og pratet til politikere er å gi valgløfter og lovnader til folk som de vet innerst inne at de ikke kan få gjennomslag for etter valget selv om de kommer i regjering. Selv ser jeg på mye av disse valgløftene og politikerpratet som bevist løgn for å trekke velgere.

 

Hvordan ser du på det, er det ikke litt ubehageligt å stå og love ting man innerst inne vet at man ikke kan holde?

Gnager det ikke litt på samvittigheten engang, eller blir man så vandt til det at man ikke reflekterer over det?

Hm, interesant spørsmål hvertfall. Tenker jeg ser på det litt annerledes,

jeg, vi, lover vel aldri at noe skal skje. Jeg hvertfall sier aldri at "stemmer

du på meg, vil jeg avskaffe eksamen." Heller sier jeg at "kommer jeg inn,

skal jeg gjøre alt jeg kan for å fjerne eksamen." Altså, jeg lover å jobbe for

en ting, og det gjør jeg jo, men jeg lover ikke at det kommer til å skje.

 

Også har det vel noe med systemet å gjøre. Joda, hadde mitt parti hatt 100 %

av stemmene, så hadde vi fått til mye bra, men sånn er det desverre ikke, og

da får vi ikke gjennomslag for alt helelr desverre.

 

Anonymous poster hash: 403a7...f89

[13:18]

 

Siden du er politiker og kan svare anonymt, så kanskje jeg kan stille deg et spørsmål og få et erlig svar?Jeg oppfatter det slik at en viktig del av valgkamper og pratet til politikere er å gi valgløfter og lovnader til folk som de vet innerst inne at de ikke kan få gjennomslag for etter valget selv om de kommer i regjering. Selv ser jeg på mye av disse valgløftene og politikerpratet som bevist løgn for å trekke velgere.Hvordan ser du på det, er det ikke litt ubehageligt å stå og love ting man innerst inne vet at man ikke kan holde?Gnager det ikke litt på samvittigheten engang, eller blir man så vandt til det at man ikke reflekterer over det?

Hm, interesant spørsmål hvertfall. Tenker jeg ser på det litt annerledes,jeg, vi, lover vel aldri at noe skal skje. Jeg hvertfall sier aldri at "stemmerdu på meg, vil jeg avskaffe eksamen." Heller sier jeg at "kommer jeg inn,skal jeg gjøre alt jeg kan for å fjerne eksamen." Altså, jeg lover å jobbe foren ting, og det gjør jeg jo, men jeg lover ikke at det kommer til å skje.Også har det vel noe med systemet å gjøre. Joda, hadde mitt parti hatt 100 %av stemmene, så hadde vi fått til mye bra, men sånn er det desverre ikke, ogda får vi ikke gjennomslag for alt helelr desverre. Anonymous poster hash: 403a7...f89

Da er vel du en av unntakene da og det er jo bra , men at politikere kommer med mange valgløfter de vet de ikke får gjennomslag for er jo ikke noe nytt. Kan bare nevne FRP og SV, så vet alle hva de lovet i valgkampene før de kom i regjering.

Og de lover og lover selv om de innerst inne vet at de ikke får flertall for sine lovnader. Jeg tror erligtalt ikke de er så dumme at de ikke vet at de står og lyger folk opp i trynet. Etter å ha hørt på politikere og valgkamper i ca. 40 år av mitt voksne liv, så har hvertfall ikke jeg noen særlig tro på noe som kommer ut av en politikers munn

[AnonymDiskusjon]

 

 

Siden du er politiker og kan svare anonymt, så kanskje jeg kan stille deg et spørsmål og få et erlig svar?Jeg oppfatter det slik at en viktig del av valgkamper og pratet til politikere er å gi valgløfter og lovnader til folk som de vet innerst inne at de ikke kan få gjennomslag for etter valget selv om de kommer i regjering. Selv ser jeg på mye av disse valgløftene og politikerpratet som bevist løgn for å trekke velgere.Hvordan ser du på det, er det ikke litt ubehageligt å stå og love ting man innerst inne vet at man ikke kan holde?Gnager det ikke litt på samvittigheten engang, eller blir man så vandt til det at man ikke reflekterer over det?

Hm, interesant spørsmål hvertfall. Tenker jeg ser på det litt annerledes,jeg, vi, lover vel aldri at noe skal skje. Jeg hvertfall sier aldri at "stemmerdu på meg, vil jeg avskaffe eksamen." Heller sier jeg at "kommer jeg inn,skal jeg gjøre alt jeg kan for å fjerne eksamen." Altså, jeg lover å jobbe foren ting, og det gjør jeg jo, men jeg lover ikke at det kommer til å skje.Også har det vel noe med systemet å gjøre. Joda, hadde mitt parti hatt 100 %av stemmene, så hadde vi fått til mye bra, men sånn er det desverre ikke, ogda får vi ikke gjennomslag for alt helelr desverre. Anonymous poster hash: 403a7...f89

Da er vel du en av unntakene da og det er jo bra , men at politikere kommer med mange valgløfter de vet de ikke får gjennomslag for er jo ikke noe nytt. Kan bare nevne FRP og SV, så vet alle hva de lovet i valgkampene før de kom i regjering.

Og de lover og lover selv om de innerst inne vet at de ikke får flertall for sine lovnader. Jeg tror erligtalt ikke de er så dumme at de ikke vet at de står og lyger folk opp i trynet. Etter å ha hørt på politikere og valgkamper i ca. 40 år av mitt voksne liv, så har hvertfall ikke jeg noen særlig tro på noe som kommer ut av en politikers munn

De fleste politikere blir vel ofte tolket av media, og derfor får en mye av disse påstandene?

 

Anonymous poster hash: 9978b...da6

[13:18]

 

 

 

Siden du er politiker og kan svare anonymt, så kanskje jeg kan stille deg et spørsmål og få et erlig svar?Jeg oppfatter det slik at en viktig del av valgkamper og pratet til politikere er å gi valgløfter og lovnader til folk som de vet innerst inne at de ikke kan få gjennomslag for etter valget selv om de kommer i regjering. Selv ser jeg på mye av disse valgløftene og politikerpratet som bevist løgn for å trekke velgere.Hvordan ser du på det, er det ikke litt ubehageligt å stå og love ting man innerst inne vet at man ikke kan holde?Gnager det ikke litt på samvittigheten engang, eller blir man så vandt til det at man ikke reflekterer over det?

Hm, interesant spørsmål hvertfall. Tenker jeg ser på det litt annerledes,jeg, vi, lover vel aldri at noe skal skje. Jeg hvertfall sier aldri at "stemmerdu på meg, vil jeg avskaffe eksamen." Heller sier jeg at "kommer jeg inn,skal jeg gjøre alt jeg kan for å fjerne eksamen." Altså, jeg lover å jobbe foren ting, og det gjør jeg jo, men jeg lover ikke at det kommer til å skje.Også har det vel noe med systemet å gjøre. Joda, hadde mitt parti hatt 100 %av stemmene, så hadde vi fått til mye bra, men sånn er det desverre ikke, ogda får vi ikke gjennomslag for alt helelr desverre. Anonymous poster hash: 403a7...f89

Da er vel du en av unntakene da og det er jo bra , men at politikere kommer med mange valgløfter de vet de ikke får gjennomslag for er jo ikke noe nytt. Kan bare nevne FRP og SV, så vet alle hva de lovet i valgkampene før de kom i regjering.

Og de lover og lover selv om de innerst inne vet at de ikke får flertall for sine lovnader. Jeg tror erligtalt ikke de er så dumme at de ikke vet at de står og lyger folk opp i trynet. Etter å ha hørt på politikere og valgkamper i ca. 40 år av mitt voksne liv, så har hvertfall ikke jeg noen særlig tro på noe som kommer ut av en politikers munn

De fleste politikere blir vel ofte tolket av media, og derfor får en mye av disse påstandene? Anonymous poster hash: 9978b...da6

Jeg har sett nok av valgkamper og hørt direkte hva politikerene sier med egne ører og sett hva som skjer etter valget når det gjelder brutte løfter, men uansett lykke til med valgkamp innspurten, så håper jeg du finner din hylle i livet som kan gi livet ditt mening

[Sir-Allistair]

La meg få lov å presenetere meg selv;Leder i et politisk lokallag, og høyt oppe på listatil bystyre. Elevrådsleder, og nestleder i en landsdekkendeinnteresseorganisasjon. 18 år, fast jobb, smart og pen kjæreste,gode karakterer, og planer om å gå på juss neste år. Har hatt fleresaker med meg selv i lokalavisa, og navnet mitt er kjent i hele fylket,der folk tiår eldre enn meg lytter når jeg har noe å si, mange ser påmeg som en viktig og smart person, og generelt har jeg et bra liv. Jeg hater det. Jeg har hørt andre menneser si at de skulle ønske devar meg, personlig skulle jeg nesten ønske jeg var dø...Neida, jeg er ikkesucidal, men jeg ser ikke store poenget med å fortsette å leve heller.Som dere jo kan gjette, er jeg ganske opptatt. Faktisk er fritid et ord jegikke egentlig vet definisjonen av. Ergo har jeg heller ikke så mange, les 0, venner. Altså, jeg har mange bekjente! Mange som vil være med megnoen ganger, og som ser opp til meg til og med...men hvis jeg vil ut enlørdagskveld og finne på noe..tja, da har jeg vel egentlig bare en jeg kan spørre, og selv han har som oftest noe annet å gjøre, med sineandre venner. Så sitter vel som oftest alene de få gangene jeg har tidtil å gjøre noe. Altså, jeg ønsker jo å være med andre, er bare det atmed mindre det skjer noe politisk, eller lignende, ja, så har jeg ingenå spørre.  Jeg må vel si at jeg objektivt har et ganske fint liv. Født i en familiemed ganske romslig økonomi. Foreldre som er stolte av meg, og engod del andre mennesker som er det og. Flink på skolen, god egeninntektt, og på "fritiden" driver jeg med samfunnsnyttige aktiviterer,som betyr noe. Jeg har vel strengt tatt ikke noe å klage over sånnegentlig.Alikvell så hater jeg det. Jeg sier det rett ut, jeg hater mitt eget liv.Jeg føler meg så jævla ensom hver helg, da ingen spør om jegvi være med på noe, og jeg har ingen å spørre. Joda, jeg kan nokknuse FpU'rn i debatt på onsdagen, og folk klapper og stemmerpå meg, men det er aldri noen som spør hvordan jeg har det.Altså, jeg forventer jo ikke det av publikum, men det burde davære en som bryr seg..Så skal det jo nevnes at alle tror jeg har et utrolig bra sosialtliv, jeg beveger meg imellom så mange bekjente, og snakkerlite om meg selv, at ingen kan se for seg at jeg bare sitter hjemmeog stirrer på den ente filmen den kvelden.Kjæresten spør du? Joda, hun er vel den ene jegsnakker med. Men hun bor nå 160km unna, såå ta en øl på lørdagen er litt vanskelig om det ikkeer planlagt i god tid, og vi kan jo ikke snakke hele tiden,til forskjell ifra meg så har hun både venner og et liv. Så igjen så sitter jeg her. Det er lørdag, og jeg stirrerpå pc-skjermen. Hva skal jeg imorgen? Tja, stå påden siste standen før valget, og snakket med flerehundre mennesker på en kveld. Jeg kan ihvertfallsnakke for meg, det synes jeg at jeg skal ha. Ja, medfremmede da, skal innrømme at å snakke med "venner"på min egen alder ikke er min sterkeste side til en hvertid, men..Hva spør jeg om egentlig? Hvorfor legge ut dette på et forum?Aner ikke. Jeg anntar det fine med å være anonym, er atdu kan si masse til hele verden, uten at verden vet hvem duer. For jeg kan ikke snakke om det her med noen, kan ikkeødlegge imaget må vite.Vell, om du har lest helt ned hit. Takk da, hyggelig å blikjent med deg. Du synes vel jeg er en ganske så irriterendefyr, som sitter på sin høye stol og ser ned på verden, menshan synes godt om seg selv. TJa..kanskje. Det får så være.Har aldri likt verden egentlig, så kan vel ikke forvente at denskal like meg. Anonymous poster hash: 403a7...f89

La meg se om jeg har forstått dette riktig. Du har jobb, dame, politisk aktiv(regner med du ikke har store sosiale angstproblemer?), du blir sett opp til og blir sett på som smart. Du har en pen og smart dame og greit med penger. Likevel hater du livet ditt, og grunnen til det, ifølge deg selv, er at du ikke har venner. Lukter litt troll her. Historien rimer bare ikke.

Men for moroskyld: Hvorfor har du ingen venner? Du sier du har mange bekjente? Hvorfor blir ikke noen av disse til venner?

[Dr. Chaos]

Politisk engasjement er veldig bra det, men når du legger så mye energi og tid i det som du gjør spiser det fort for mye av tid til sosiale behov. Det er viktig at du får gjort en vurdering over hvor mye av din verdifulle tid du er villig til å ofre for organisasjonenes/partiets skyld. Hvis du fyller så mye av tida di med politisk engasjement, jobb og skole blir du sett og oppfattet som en veldig opptatt og viktig person. For å bli mer involvert med folk er det nødvendig at du møter dem på et personlig plan også, ikke bare i formelle sammenhenger. Jeg tror du hadde hatt godt av å gi deg selv mer fri til å fokusere på deg selv og til å bygge relasjoner med andre. 

[anon12234]

la meg få presentere noe for deg, du er 18 år gammel, du vet ikke hva et liv er, du vet ikke hva politikk er, du vet ikke hva å oppnå noe som helst er....prøv igjen når du er 45.  

Endret 12. september 2015 av Henrik2k

[Ardenus]

Du kan gjøre hva du vil, er det noe du ikke liker, så gjør mindre av det, er det noe du liker, gjør mer av det. Høres ut som et hektisk liv, noe som kan brenne ut selv den beste. Kanskje delegere litt mer tid til deg selv og se om du får flere nære venner ved å slacken litt?

[Jentee]

Di som kjenner deg antar sikkert at du har planer for helgen siden du er 'populær' og ikke gidder å spørre deg. Kanskje du selv skal ringe opp og spørre hva di skal og bli med?

Livet ditt har ikke startet engang og du hater den allerede. Du er ung ennå, du kommer til å få passe positive opplevelser i fremtiden, og mer verdifulle ting enn en tur ut på byen.

[zeebra]

Å leve et forutbestemt liv er meningsløst.

 

Alternativt.

 

Å kunne skrive ned livet på et a4 ark før livet, for så å leve det livet, det er meningsløst.

[Andysowhatgg]

Må si jeg har vært i samme situasjon som deg. Trudde at lykken min skulle komme om jeg bare jobbet hardt nok. Jeg hadde mange venner, en hærlig kjæreste, flott familie, en deilig jobb som jeg tjente 40,000 i måneden, bil, hus med lån og ja... Alt en 20åring skulle ønske seg. Men selv om jeg hadde alt så manglet jeg forståelse. Jeg klarte ikke å forklare hvordan jeg følte det, eller hvordan jeg hadde det, og ingen forstod meg heller. Jeg har altid strukket meg langt for å hjelpe andre. Men når jeg ble rundt den alderen her følte jeg ingen gav tilbake. På jobb, jobbet jeg hardt med mine oppgaver selvstendig, og hjalp andre. Jeg trengte aldri hjelp.

Hjemme hjalp jeg kjæresten å lage mat, lærte hun med regninger, bank og masse annet.

Med familien pleide jeg å hjelpe med oppussing, barnebursdager og det som skulle til.

Med venner hjalp jeg med penge lån, kjøring, og mye diskusjon med å finne kanskje bil, eller annen usikkerhet.

 

Men det var ingen som hjalp meg tilbake. Ikke at jeg er en lett person å hjelpe? Hadde jo penger, svidde dem ikke av eller gjorde andre dumme ting som satt meg i "åpenbare" vansker. Så jeg hadde det jo bra?

 

Uansett min lykke kom nå ikke. Havnet i en dyp depresjon siste åra, jeg har kastet alt til siden, penger, venner, familie, karriere, ja, nesten alt. Og nå bygger jeg opp livet mitt igjen. Helt nye venner, har en fattig stusselig jobb, sliter en del med dumme ting som penger og tsjavs. Har bodd med en depressiv selvmords fyr i 1år. Må si at livet mitt aldri har vært bedre. De nye vennene mine og kjæresten min ser litt bort på meg istede for opp. Jeg får lov å prate litt mer om mine følelser og jeg får hjulpet andre med litt mer humane ting enn bare praktiske ting.

 

Så jeg vet ikke. Mitt liv gir litt mer mening som en fattig boms enn center of attention, vet ikke om rabblinga om mitt eget liv hjelper. Men kanskje du kan sette andre ord på deg selv litt lettere. (Ja je har hatt mye selvmordstanker, men det er fordi jeg ikke føler meg bra nok. Det har jeg aldri gjort heller. Men har lært meg i senere tid å gi litt faen.)

[Dr. Chaos]

Generelt tror jeg at de som forventer å føle lykke og tilfredsstillelse av ytre prestasjoner og status kommer til å skuffe seg selv. Det er kanskje litt klisjé, men det er nå så sant. Mange tenker at de kommer til å bli lykkelig etterhvert som de oppnår mer og mer, tjener mer og mer eller liknende. Men sannheten er at en ikke trenger å betinge lykken sin på fremtidige meritter. Jeg tror at en er nødt til å bestemme seg for å være lykkelig uansett hva som skjer.  I stedet for å se begrensninger må en se muligheter. Se rikdom i stedet for fattigdom. Verdsette det en allerede har, og bruke tid på det som er mest viktig.

[AdNauseam]

Det er en skummel sti du går på TS, depresjon er en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Mitt råd er å si fuck it, og prøv å få deg nye venner. Har du ikke sosial angst burde ikke dette være en umulighet. Hva har du å tape liksom, hvis du ikke har venner? Kanskje blir du med noen ut og får et nytt nettverk. Og da føles hverdagen ganske annerledes med en gang.

 

Antar at du vet at politiske debatter ofte ikke er ønskelig når folk bare vil ut en kveld. Med mindre det er engasjerte politikere du går ut med som ikke klarer å legge det vekk.

 

Og gjør deg selv en tjeneste å ikke sitte hjemme å grave deg ned i et svært hull. Å gruble på deprimerte tanker gjør deg ikke lykkeligere. Du kommer aldri til en løsning. Det blir bare verre, og ille kan det bli.

 

Lykke til!

 

 

 

Men har lært meg i senere tid å gi litt faen.)

Interessant post. Er der jeg har funnet mye av løsningen, gi faen. Livet er ikke som jeg har ønsket det, mange år gått bort i depresjon. Ser ikke mye mening med livet for å være ærlig. Kall meg pessimist, men jeg forventer ikke mye av livet eller folk generelt lenger. Det er hva det er. Og selv om man skulle trodd det er med en slik tankegang, "fuck it", at depresjon kommer, så er det det motsatte som har skjedd. Jeg har det ganske greit egentlig. Sitter hjemme en fredags kveld alene? Fuck it, nye dager kommer. Er vel kanskje der man finner nye veier, når man ikke sitter nervøst og biter negler, tenker på alt man ikke er og ikke har osv.

 

 

Generelt tror jeg at de som forventer å føle lykke og tilfredsstillelse av ytre prestasjoner og status kommer til å skuffe seg selv. Det er kanskje litt klisjé, men det er nå så sant. Mange tenker at de kommer til å bli lykkelig etterhvert som de oppnår mer og mer, tjener mer og mer eller liknende. Men sannheten er at en ikke trenger å betinge lykken sin på fremtidige meritter. Jeg tror at en er nødt til å bestemme seg for å være lykkelig uansett hva som skjer.  I stedet for å se begrensninger må en se muligheter. Se rikdom i stedet for fattigdom. Verdsette det en allerede har, og bruke tid på det som er mest viktig.

Jepp. Altfor mye setter man betingelser for vår egen lykke. Selv om det på en måte er rett og forståelig, så er det så absolutt feil. Endret 17. september 2015 av AdNauseam