Angst? PTSD?

[AnonymDiskusjon]

Jeg skriver her i forsøk på å bli "hørt" av noen utenforstående. Jeg vet at man skal være forsiktig med "egendiagnose," og det jeg lurer mest på - er om jeg er helt på bærtur når jeg tenker i de tanker jeg gjør. Jeg ønsker å vite mer om "vanlig" angst. Jeg håper det er mulig å si noe om hvorvidt det jeg har opplevd kan ha vært alvorlig nok til å gi ptsd - uten å gå direkte inn på hvorvidt det er tilfellet eller ikke i mitt tilfelle, kun få litt innspill på om det er "nok" til at jeg bør følge magefølelsen min og sørge for en skikkelig vurdering hos min nye psykolog eller ikke.

 

Min forrige psykolog mener at jeg lider av angst. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i "vanlig" angst, og er veldig uenig med han. Nå venter jeg på å komme hos en ny psykolog, for å få en ny vurdering. Det kan hende det bare er "vanlig" angst jeg har, men når jeg føler at den diagnosen ikke treffer meg, så ønsker jeg å få det grundig vurdert før jeg eventuelt går med på noen form for behandling. 

 

Det jeg derimot kjenner meg igjen i, og har en sterk mistanke om er mitt problem, er ptsd. Gjennom hele barneskolen ble jeg utsatt for alvorlig mobbing over tid. Drapstrusler haglet fram og tilbake oss elever imellom, det toppet seg i et par tilfeller der jeg var involvert. Jeg opplevde at en kamerat nesten ble drept av en av mobberne (kvalt til han ble blå i ansiktet), og et tilfelle der jeg viste at samme mobber var rasende, og skulle ta meg - der jeg visste at de voksne ikke kunne gjøre noe, og jeg satt der med en kniv i hånden og ventet på å skulle dø.

 

Underveis, ved siden at mobbingen i seg selv var relativt hard, så opplevde jeg systematisk svikt i hvordan de voksne håndterte det. Inkompetent ledere og brutale ufaglærte asistenter, som ikke fikk gjort noe med problemet. Resultatet for min del ble at jeg lærte meg til at den eneste måten å overleve på var grenseløs aggressjon, slå først - og klikke så inn i de grader at spinkle meg klarte å holde de på avstand. Et reaksjonsmønster som fremdeles sitter i meg. Jeg ble plassert sammen med mobberne i en liten gruppe på ca. 10 elever, det ble jo ikke bedre av det. Av både lærere og assistenter opplevde jeg bruk av fysisk tvang, og det hendte at jeg strittet så imot på det å bli holdt igjen at jeg kom hjem gul og blå. Alt jeg ville var å komme unna mobberne. Å bli holdt igjen med makt på et lite rom fordi jeg ikke "bare kan gå hjem når jeg vil" hjalp ikke. Rektor og lærere kalte omtalte meg negativt og jeg fikk blandt annet høre av rektor at jeg er en taper som aldri vil komme noen vei. Jeg satt igjen med en følelse av å være verdiløs, psykisk og fysisk integritet ble jevnlig krenket, og ingen var til å stole på.

 

Opp i det mere, ved siden av at skolen var et helvette, så opplevde jeg også den samme følelsen av å ikke kunne stole på de voksne, i møter med helsevesenet. Sykdom med legebesøk ble ubehagelige. Et par-tre sykehusopphold forsterket inntrykket. Mer eller mindre nødvendig tvang ble gjennomført. Blandt annet opplevde jeg å bli tvunget gjennom akuttmottaket og fåfengt kjempe imot helt fram til jeg ble slått ut før en operasjon. Det gjør det så ufattelig vanskelig å få hjelp idag. Følelsen av å ikke kunne stole på helsepersonell, frykten for å miste kontroll, og vissheten om at de tar kontrollen fra meg om de finner det for godt, gjør at jeg har store problemer med å søke hjelp. Jeg ser en helt åpenbar sammenheng mellom mobbingen, og at det ble problemer her, da jeg ble tatt fra akkurat den samme autonomiteten og krenket på måter som opplevdes subjektivt ganske likt med situasjoner i skolen der jeg fysisk mistet kontrollen.

 

Nok om det. Jeg gjentar megselv - jeg ønsker å vite hvorvidt dette høres ut som noe som kan være alvorlig nok til å gi ptsd. Er dette alvorlig nok mobbing + mere, som kan være traumatisk nok til at ptsd er aktuelt som mulig diagnose? Kjenner meg veldig igjen i kriteriene for ptsd, og syns jeg har vært igjennom nok til at det burde vurdert seriøst av en psykolog, har jeg grunn til å ønske en sånn vurdering med mistanke om ptsd som et utgangspunkt? 

 

Det ville gitt en veldig god forklaring på:

-Hvorfor jeg har det voldsomme sinnet og reaksjonsmønsteret jeg har i konfliktsituasjoner. (Helt kald -> 110% tent og vanskelig for å gi meg -> eskalerer helt til motparten gir seg -> rømmer derifra.)

-Det (nesten) altopslukende sorte hullet i hukommelsen der jeg ellers skulle hatt minner fra en normal oppvekst

-Mine problemer med å vise normale følelser.

-At jeg har blitt mindre sosial enn jeg skulle, og stort sett holder meg unna andre mennesker, fordi jeg ikke får spesielt mye ut av andre mennesker. Nok til at det påvirker hva slags framtid jeg ser for meg, og til at jeg "henger etter," burde ha hatt ferdig en utdannelse og kommet i jobb nå, men problemene mine holder meg tilbake. (Istedet for utdanning->jobb som normalt, nærmer jeg meg nå 5 år på nav, etter flere mislykkede forsøk på utdanning, og har vanskelig for å se for meg å takle en normal fulltidsjobb.)

-Klare symptomer på økt aktivering som kommer "ut av det blå," ved siden av sinne så sliter jeg med søvn, konsentrasjon, og økt årvåkenhet.

 

---

 

Over på "vanlig" angst.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i vanlige beskrivelser av normal angst. Når mitt behov for å være i kontroll over meg selv er oppfylt, så har jeg få problematiske bekymringer. Siden jeg er såpass lovlydig av meg at fengsel er helt utelukket, så er det kun helsevesenet som representerer en reel trussel, men det skal jo mye til før de tar kontrollen fra meg, jeg "klarer meg jo" på et vis. Men det hadde vært kjekt å vite hva som egentlig feiler meg, og derfor prøver jeg å få hjelp.

 

Jeg har relativt få bekymringer. Det jeg er mest redd for er at katten min kan bli påkjørt. En helt rasjonel frykt når huset mitt ligger noen få meter unna en veldig tett trafikert vei med 80-sone. Sånn ellers så har jeg en ganske avslappet tilnærming til livet. Skjer det at jeg blir alvorlig syk, så er det helt greit - da vil jeg gjøre det jeg kan for å unngå behandling, og se fram til slutten. Økonomien min er ikke som den burde ha vært, men engang i fremtiden blir jeg vel ferdig som evig student, og da ordner det seg. Liker ikke å være sosial, men er helt uredd i de aller fleste settinger. Takler fint å mislykkes totalt, reiser meg og prøver igjen. Til daglig har jeg ingen åpenbart unormale bekymringer. 

 

Som sagt, så kjenner jeg meg ikke igjen i "vanlig" angst. Om det er fordi jeg ikke har vanlig angst, eller fordi jeg har feil oppfatning av typisk angst, det vet jeg ikke. Men det hadde vel vært en ide å lære mer om angst, før jeg avfeier det som mulig årsak blandt det som er "galt med meg." Men burde jeg ikke ha kjent meg igjen i andres beskrivelser av angst, om det var mitt problem?

 

Er det normalt å selv ikke se noen som helst umiddelbar årsak/mistanke til hvorfor man kjenner angst-symptomer på kroppen? Hadde jeg hatt en unormal bekymring jeg gikk med som jeg kvernet på til daglig og ikke klarte å gi slipp på, så hadde det vært mer forståelig at min forrige psykolog tenkte i retning "vanlig" angst, men jeg har jo ingen (subjektivt store og altoppslukende) bekymringer til daglig, kun symptomer som jeg ikke kan se vanlig angst som en god forklaring for.

 

---

 

Sist:

 

Hjelp meg med å lære mer om angst. Leser gjerne en bok eller to om emnet, i det formål å få en bedre forståelse av hvor forskjellig det kan arte seg. Har dere noen tips? Tungleste bøker på engelsk går fint, men også mer utfyllende ressurser på nett kan være interessant. Søker jeg etter angst så finner jeg "alt" for mye overfladisk og lite detaljert stoff.

 

Har fått et tips om denne, når det gjelder ptsd: The Evil Hours: A Biography of Post-Traumatic Stress Disorder - http://www.amazon.com/The-Evil-Hours-Biography-Post-Traumatic/dp/0544086619

 

Huff, dette ble langt. Takk på forhånd for svar. Håper jeg kan bli hørt litt, her - og at dere kan forstå at jeg ønsker å få luftet noen tanker hos noen litt utenforstående.

Anonymous poster hash: 15369...637

[Yippee]

Send meg en PM.

Veit akkurat hvordan du føler det..

 

God helg

[dag1234]

Det er ikke mulig å stille noen diagnose på nettet, men dette minner litt for lite om PTSD. 

Selvsagt har du opplevd mange traumer, og noen av dem kan kanskje kategoriseres som alvorlige. Men slik du beskriver plagene dine har du for få av symptomene på PTSD til at den diagnosen kan stilles.

 

Problemet med 'angst' er at det er et generelt symptom som kan være en tilstand i seg selv, men oftest sees som følgeplage ved en rekke (nesten alle) andre psykiske lidelser.

 

Jo, det er helt vanlig at den engstelige selv ikke ser noen åpenbar årsak til sine plager. Det er heller ikke uvanlig at helsepersonell også sliter med å se årsakene. 

Slik du virker å forstå 'angst', tenker du nok at det kun gjelder for 'Generalisert angstlidelse'. Men det er kun én av flere måter angstplager kan vise seg på. 

 

Jeg synes det er viktig at du blir skikkelig utredet når du nå kommer til ny psykolog. 

Spesielt ville du ha nytte av å bli utredet for angsttilstander, affektive lidelser (depresjon) og for akse II-lidelser (personlighetsforstyrrelser). Slik du beskriver dine plager ville jeg startet å lete innenfor disse diagnostiske kategoriene.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har ikke gått i dybden på plagene mine. Som du sier, det er ikke mulig / ønskelig å stille diagnoser over nett. Jeg har kun tatt med det jeg syns vanskelig forklares av angst, sånn som jeg oppfatter det med angst, og forsøkt å beskrive traumene godt nok for å få litt innspill på hvorvidt de kan ha vært alvorlige nok til å gi ptsd eller ikke. Er ikke det tilstede, så er jo ptsd helt utelukket. Er de alvorlige nok til å være i grenselandet der de hypotetisk sett kunne ha gitt ptsd, så ønsker jeg å få en grundig vurdering på det.

 

Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er deprimert. Har vært gjennom depresjoner tidligere, og har kommet meg gjennom det og blitt ferdig med det. Merker helt åpenbare forbedringer på hvordan jeg har det nå i forhold til hvordan det var å være deprimert. (Min forrige psykolog er forsåvidt enig. Depresjon ble utelukket ganske tidlig.) Jeg er åpen for at angst, og/eller personlighetsforstyrrelser kan være rett diagnose.

 

Siden jeg sitter med en såpass sterk følelse av at dette kan være ptsd, ønsker jeg å ha det vurdert skikkelig, før jeg er istand til å godta en "annen" diagnose. Jeg har som sagt store problemer med å stole på helsepersonell, og det gjør hele settingen med å gå til psykolog vanskelig. Det trigger det voldsomme kontrollbehovet mitt på en ekstremt ubehagelig måte. Når jeg går til psykolog, så går jeg dit med visshet om at de kan finne på å forsøke å ta fra meg kontrollen, og jeg er forberedt på å måtte rømme derifra med makt om det skulle se, og være klar til å droppe "alt" og heller dø i forsøk på å rømme landet, enn å gå tilbake noe sted der de kan få tak i meg. Jeg passer på å parkere langt unna sykehuset, planlegger hvordan jeg skal rømme derifra - passer på å vite hvor utgangene er, og er mentalt forberedt på å måtte gå til angrep når som helst. Helt irrasjonelt, men sånn reagerer jeg - og det blir veldig vanskelig å få hjelp og være åpen om mine plager når jeg reagerer sånn.

 

Jeg mener at rett diagnose må kunne forklare dette absolutte kontrollbehovet jeg har. Når jeg ser listen over diagnosekriteriene for ptsd, så kjenner jeg meg godt igjen i så og si alle punktene. Magefølelsen sier at dette stemmer for meg. Er det forståelig at jeg ønsker å få det vurdert, når jeg syns å kjenne meg så godt igjen i hvordan ptsd beskrives?

 

En annen side av saken: det fins presedens på at mobbeoffre med ptsd vinner fram rettslig og får tilkjent erstatning. Jeg ønsker ikke å gå gjennom det - men for meg ville det vært en (liten) trøst å bli puttet i samme bås som andre som har blitt annerkjent av samfunnet som ofre for kombinasjonen mobbing og systematisk svikt der skoleverket ikke gjør nok for å stoppe mobbingen.

Anonymous poster hash: 15369...637

[AnonymDiskusjon]

Det kan ikke være noen tvil om at de problemene du har skyldes de opplevelsene du har hatt i oppveksten.

 

Hvilken diagnose som passer med det er en annen sak.

Anonymous poster hash: 13ade...579

[Kikert]

Vel, når jeg leser bittelitt på Wikipedia https://en.wikipedia.org/wiki/Posttraumatic_stress_disorder så ser jeg ting som heller mot at du har det. En ting som på en måte taler imot er at det kanskje har utviklet seg til noe mer, som personlighetsforstyrrelse som har blitt nevnt. PTSD er også en veldig løs diagnose som kan inkludere relativt latterlige grunner. Hvis man faller og får et skrubbsår og i ettertid får angst for at det skal skje igjen, har mareritt om det og flashbacks så passer man jo teknisk sett under PTSD.

 

Jeg vil si at PTSD ikke passer fordi ditt tilfelle er for alvorlig og du trenger anerledes behandling enn man bruker på det. Dette er bare mine tanker om saken, jeg har null erfaring med PTSD.

 

Det du trenger for å få en god diagnose er døgnbehandling, legge deg inn et sted der du blir overvåket hele døgnet så man kan se alt som skjer gjennom en lengre periode. Jeg har vært gjennom en del psykologer, men ingen hjalp meg og alle avfeide problemene med ting som ikke trengs å nevnes. Når jeg ble lagt inn på et sted der jeg var hele døgnet i 6 måneder så fikk de et mer riktig inntrykk og så hvordan humør etc var over lengre tid, hele tiden.

 

Å gå til en psykolog en gang i uka er tullete og er ment for folk som har "små ubetydelige problemer" og problemer man har mer oversikt over (i mangel på bedre ord). Det er greit å gå til psykolog på ukesbasis etter et opphold på en klinikk da hovedproblemene er kartlagt og psykologen da vil "kjenne deg" basert på epikrisen.

 

Det største problemet ditt er vel at det er for vanskelig for deg å få hjelp pga tillitsproblemer og den andre skiten som har skjedd deg. Det gjør dette veldig vanskelig, tilnærmet umulig. En ting som er viktig, men nesten umulig, er å legge de dårlige erfaringene bak seg og prøve en gang til. Når man er inne på tvang så får man sjelden ordentlig hjelp og den opplevelsen ligger dypt begravet.

 

Dette er noe av det værste jeg har lest her på diskusjon.no, skikkelig trist. Jeg føler med deg og håper virkelig det ordner seg. Du har en hard jobb forran deg, håper du kommer deg gjennom det og får en diagnose du kan leve med som forbedrer livet ditt. Lykke til

[AnonymDiskusjon]

Bump.

 

Ingen som har forslag på gode bøker om angst? 

Anonymous poster hash: 15369...637

[dag1234]

http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=29672

 

http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article856106.ece

[Kakofoni]

Vil bare påpeke at «posttraumatisk stressyndrom» er bare en av mange følger som kan komme av traumer. At du får en annen diagnose enn PTSD betyr derfor ikke at dine vanskelige minner ikke er viktige for det du sliter med i dag, bare så det er sagt.