Synes dere barn som ikke får sove er OK grunn til å være hjemme fra jobb neste dag?

[darkness|]

Synes det høres ut som dere endte opp med en fin løsning. Å være hele dagen hjemme ville nok ikke vært så lurt. Bør nesten prøve å få snudd døgnrytmen tilbake så fort som mulig.

 

Hvor gammel er ungen og hvor mye soves det i bhg nå? Det er en utfordring finne akkurat passe søvn i den fasen hvor fet nærmer seg tid for å kutte ut dagluren..

 

Må nesten le av alle de andre "velmenende" rådene over her. Er nesten så man håper at de en dag får barn med litt over gjennomsnittlig bestemt vilje eller søvnproblemer Eller ikke. Høres ut som de kan komme til å traumatisere barna sine med de metodene som beskrives..

 

Dere kan jo tenke selv hvordan det er å prøve å få sove når man selv ikke er trøtt. Så kan man koble det sammen med hvordan en 2-3-4åring er. Liker dere å ligge å stirre i taket i 3-4 timer?

 

Såklart kan man ikke gå og legge seg til å sove med en våken 2-3åring i hus. Det er like uforsvarlig som å la en 2-3åring være alene hjemme.

 

Ps. Å låse barna inne på rommet er faktisk forbudt i Norge.

[ilpostino]

Jeg vet ikke om du moderator hva-du-nå-heter har barn heller, men man blir bare så utrolig LEI av "gode" råd fra folk som ikke har peiling på hva de snakker om. Og man har ikke peiling på hva man snakker om med mindre man har levd med barn fra spedbarnsalder til de er unge voksne. (Man vet ikke hva det vil si å ha skolebarn om man foreløpig selv er førstegangs med baby heller). Det er nok derfor "alle" foreldre drar den "du har visst ikke barn selv, du?"-kommentaren.

 

Jeg har to bonusbarn på 3 og 6 og har til dels hatt samme utfordringer som deg angående legging. Det er til dels frustrerende når barnet vil alt annet enn å sove. 

 

Jeg har tidligere hatt litt bastante meninger om barneoppdragelse og møtte meg selv litt i døren mer enn en gang.

 

Ut ifra det du beskriver virker det som ting har løst seg, iallfall denne dagen. Det blir spennende å høre hvordan fortsettelsen går. 

[darkness|]

Så må man huske på at ingen barn er like. Selv småbarnsforeldre kan få sjokk av å få flere barn. Det som fungerte som en drøm på nr 1 fungere ikke nødvendigvis på nr 2

 

 

Det viktigste mantraet man kan ha er "this too shall pass". Det meste er faser som går over.

[Zepticon]

Haha... Barna får altså mentale problemer av å få husarest? Det var dagens

 

Jeg birde i såfall vært nervevrak eller psykopat. For jeg hadde mye husarest, og fortjente hver time av det:)

[ExcaliBuR]

Husarrest er ikke synonymt med å bli låst inne som du foreslo...

 

Liker ikke den stråmannargumentasjonen du bruker, men veldig bra at du ikke tok skade av det. Jeg føler at fra et vitenskapelig ståsted at bruken av ett testobjekt i denne sammenhengen ikke lager presidens når det kommer å definere traumer av å bli låst inne på et rom som barn av sine egne foreldre, slik du impliserer. Det er vel rett og slett dårlig forskningsarbeid å dra en konklusjon med så lite grunnlagsdata.

[Sheasy]

Det var jeg som la ut tråden.

 

Jeg tror noen av dere misforsto meg litt: JEG har vært ute en vinterdag før, og klarer både en arbeidsdag eller 5 på rad uten mer enn 4-5 timer søvn pr natt. 

 

Det er tanken på å sende en utslitt og grusomt trøtt unge i friluftsbarnehage kl 7:30 i morgen tidlig som plager meg. Det vil sannsynligvis plage de ansatte i barnehagen og de andre barna ganske mye også. Jeg kan liksom ikke sende med sukret iskaffe på drikkeflaska i barnehagesekken heller??? 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d08ff...377

Jeg har jobbet noen år i barnehage, og her er min erfaring med veldig trøtte barn: De sovner gjerne. Det er overhodet ikke et problem. Lever ungen, men forklar gjerne til de ansatte at barnet har sovet dårlig/lite. Det skjønner de, i alle fall burde de det.

 

Nå ser jeg at svaret mitt er for sent, men det er kanskje til hjelp neste gang.

[AnonymDiskusjon]

Zepticon: Du fikk nok ikke husarrest når du var bare 2 år gammel. På kvelden, etter at du har lagt deg. Men du er ikke noe trøtt og får ikke sove samme hvor lenge du ligger og og stirre i taket. Kanskje det er morgen allerede? Til slutt finner du ut at du savner trygge mamma og pappa. 

 

Så du klatrer ut av senga, det er mørkt og stille, men du vet at mamma og pappa er der ute. Men du får ikke til å åpne døra. Du sliter og river i døra, men ingenting hjelper. Du når ikke opp til lysbryteren. Du har aldri hørt om låser og nøkler, det eneste du vet er at du rr alene på et mørkt rom og at DU IKKE KOMMER DEG UT! Nå er du skikkelig redd, og hylter og skriker, men INGEN SVARER! 

 

Du vet ikke at mammaer og pappaer ikke forlater ungene sine om natta. Eller at de har ett voksenliv etter at små barn har sovnet. Du kan ikke forstå annet enn at ettersom de ikke straks kommer og hjelper deg ut av denne grusomme fella, så må de VÆRE BORTE! Hvor er de? Når kommer de tilbake? Vil de komme tilbake noengang? Du har jo stått her i en evighet, for slik føles det når man er bare 2 år og ikke har begrep om tid.

 

Du fryser! Du skriker så du blir hes og får vondt i halsen, og du forstår ikke hvorfor, så du skriker bare enda mer. Du må tisse! Du er så tørst, tenk om du aldri får drikke mer, dette er så fælt!

 

Plutselig hører du pappas stemme. Han er ikke borte og forsvunnet likevel! Du blir så glad. Men han bare snakker strengt til deg på andre siden av døra. Hvorfor det? Hva sier han? Du klarer ikke å slutte å hikste og skrike, og hører ikke alt hva han sier. Ikke forstår du det heller. Være snill? Mener pappa at jeg er slem? Hvorfor det? Jeg er jo stengt inne, er det slemt av meg?

 

Og så hører du at pappa GÅR VEKK! Uten å hjelpe deg ut og åpne døra. Du kan ikke tro det. Hvorfor reddet han meg ikke? Du skriker enda mer. Du har sikkert stått her hele natta nå. Mamma er der! Jeg kan høre henne! Men hun er også bare streng i stemmen. Og hun går også fra meg! Du er knust. Du vil jo bare at de skal trøste deg, nå har du helt glemt at du egentlig skulle sove, du tenker bare på å komme deg ut og få mamma og pappa til å gjøre verden normal og trygg igjen. 

 

Du skriker og gråter, og er enda reddere fordi du plutselig ikke er sikker på at mamma og pappa er så trygge og snille som du alltid har trodd. Etterhvert blir du sint også. Dumme dør! Dumme pappa! Dumme mamma! 

 

Til slutt er du så utslitt at du ikke orker å skrike mer. Du setter deg ned på gulvteppet for å ikke fryse så fælt. Du hikster og skjelver. Men er så sliten. Så sliten... Til slutt sovner du. Utpå natta våkner du. Du ligger i senga di! Hvordan havnet du der? Åh, nå husker du! Rommet er blitt farlig! Det kan stenge deg inne og gjøre mamma og pappa til rare, sinte foreldre! Du klatrer ut av senga så fort du kan og løper inn på mamma og pappas rom. I flere uker etterpå er du redd for å legge deg, og gjør alt for å slippe å sove på eget rom, På dagene må du stadig teste om mamma og pappa er der, du blir redde straks du tror de går unna. Og du krever oppmerksomhet og trøst hele tiden for å teste om de fortsatt er normale, snille foreldre. Du er nemlig ikke helt sikker på det lenger, for de er så strenge og sinte så ofte nå, og du forstår ikke hvorfor.

 

 ---------------------------------

 

Skjønner dere nå hvorfor man ikke skal låse småbarn inne på rommet? Eller gi dem skrikekurer de ikke har noen forutsetning for å forstå meningen med. Husarrest for store barn kan være OK, om man kan forklare dem hvorfor, og de forstår hva du mener. 

 

Men å behandle småbarn slik GIR faktisk mentale skader. Det kalles tilknytningsskader, google det om dere ikke tror meg. Velkjent i barnevernet og blant psykologer. Forstår man ikke såpass som vokseen, så HAR man kanskje tatt litt skade av behandlingen man fikk som barn.

Anonymous poster hash: d08ff...377

[J. Fredrik]

Ungen er i barnehagealder, og finnes ikke trøtt. Dette skyldes soving i bil på grunn av uunngåelig ærend etter kl 15 om dagen.

Så det at barnet ikke sovner på kvelden er ikke noe som skjer hver kveld? Bare den ene dagen da h*n sovnet i bilen?

[AnonymDiskusjon]

Egentlig er hele denne tråden bare bortskjemt syting fra verdens heldigste foreldre og barn :-(

 

Tenk at jeg klager over at jeg må bære en frisk, men sovende unge inn i en fantastisk, trygg og pedagogisk flott barnehage, og blir litt forsinket til den sikre og godt betalte jobben min... Mens storesøsknene får gratis og god utdannelse på en skole med alle ressurser man trenger... Og mannen er opptatt i sin akkurat like sikre og godt betalte jobb... Snakk om I-landsproblematikk.

 

Har bare fått de grusomme bildene av den lille druknede gutten fra Syria midt i ansiktet de siste dagene. Vet ikke akkurat hvordan jeg skal forklare det, men jeg kjenner med hele meg hvordan det er å bære en liten kropp på den alderen. Så de bildene... Jeg kan bare så altfor godt forestille meg hvordan det føles å se barnet sitt dødt på den måten.

 

De foreldrene som frivillig utsetter barna sine for en slik risiko, og det er MANGE nå for tida: Jeg kan ikke se hvor meg hvor ille det de rømmer fra må være når de føler at risikoen er verdt det.

 

Hilsen en skamfull HI

Anonymous poster hash: d08ff...377

Anonymous poster hash: d08ff...377