Hva er galt med meg?

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Det siste året har jeg slitt med noe som jeg ikke har fortalt til noen før. Når jeg går så tenker jeg over hvordan jeg går,  hvordan jeg beveger armene mine, om noen ser på meg, hvor jeg beveger hodet osv. Og når jeg tenker over om noen ser på meg blir jeg bare mer nervøs og greier ikke å være meg selv. Jeg tenker at det ser helt idiotisk ut hvordan jeg går, og tenker om jeg skal f.eks ha den høyre hånden nede i lommen eller ikke. Jeg tenker at jeg må gå rett osv. Jeg ser for meg selv hvordan det ser ut når jeg går, og da blir jeg bare enda mer nervøs.  Når jeg er hjemme så tenker jeg aldri over dette. Jeg er ganske høy ca 1.95  noe som plager meg. Har dette noe å si? Noen andre som har opplevd dette?  Hva er dette får noe? 

Anonymous poster hash: c61c2...ddc

[Uderzo]

Minner litt om sosial angst, det virker som du blir hemmet av overdreven selvbevissthet. Er dette noe som plager deg i alle sosiale situasjoner?

[AnonymDiskusjon]

Minner litt om sosial angst, det virker som du blir hemmet av overdreven selvbevissthet. Er dette noe som plager deg i alle sosiale situasjoner?

Ja egentlig men mest på skolen og slikt, når jeg omgåes med ungdommer. Om jeg er på butikken alene for eksempel så er det ikke sikkert at jeg tenker så mye over det. , Av og til så kan jeg glemme alt, også plutselig når jeg begynner å tenke på det så kommer den usikkerheten, og jeg begynner å tenke over alle disse tingene. F.eks om jeg skal gå forbi noen i gangen på skolen, så tenker jeg at de personen ser på meg akkurat nå liksom, og da blir jeg veldig nervøs og tenker over hvordan jeg går og sånn. Håper du forstår, vet det høres ganske rart ut...

 

Anonymous poster hash: c61c2...ddc

[dag1234]

Det du opplever er mest sannsynlig det som kalles selvhenføring.

I milde former, og hvis du kun har disse plagene, er det ikke noe å behandle, det går over av seg selv. Det er ganske vanlig å ha slikt i ungdomstiden

Det er en form for angst eller alarmberedskap der du blir overoppmerksom å hvordan andre oppfatter deg. Vanligvis henger dette sammen med negative tanker om deg selv, det som også kalles lav selvfølelse. 

Har du mange flere plager eller dette er så slitsomt at du blir hemmet i hverdagen, så bør du søke hjelp. 

[AnonymDiskusjon]

Det du opplever er mest sannsynlig det som kalles selvhenføring.

I milde former, og hvis du kun har disse plagene, er det ikke noe å behandle, det går over av seg selv. Det er ganske vanlig å ha slikt i ungdomstiden

Det er en form for angst eller alarmberedskap der du blir overoppmerksom å hvordan andre oppfatter deg. Vanligvis henger dette sammen med negative tanker om deg selv, det som også kalles lav selvfølelse. 

Har du mange flere plager eller dette er så slitsomt at du blir hemmet i hverdagen, så bør du søke hjelp. 

Tusen takk! Jeg kjenner meg ganske igjen i det du skriver, og det var vel da jeg begynte på videregående får 1 år siden de negative tankene om meg selv kom.

 

Anonymous poster hash: c61c2...ddc

[Dr. Chaos]

Selvbevissthet blir ofte delt inn i to komponenter: Privat og offentlig. Offentlig selvbevissthet innebærer at du gjennom å forstå andres perspektiv kan se hvordan ditt selv blir oppfattet av andre. For mye av dette gjør deg veldig opptatt av hvordan andre vil oppfatte deg. Hvorfor har mennesker denne bevisstheten? Å bli utvist av gruppa/landsforvist har gjennom menneskets historie vært ekstremt farlig (alene i villmarka). Angsten har derfor vært gunstig for å hindre at en gjør ting som medfører at en blir kastet ut. I dagens samfunn er ikke det å bli kastet ut av gruppa så rent fysiologisk farlig (det føles kanskje ikke så bra psykisk), men mekanismene for å forhindre det er der likevel. Folk er veldig ettergivende og konforme til hva som anses akseptabelt av gruppa, og det er særlig i ungdomsåra en er mest opptatt av hva andre tenker om en selv. Hva kan du gjøre med det? Vel, det er mange forskjellige teknikker. En metode som kalles mindfulness er å bare akseptere at tankene er der. Du vet at de dukker opp, og at du ikke kan styre dem. Observer hva du tenker og hva du føler uten at du begnner å analysere eller tillegge dem noe mer mening. Ved å ta vekk dine egne betrakninger er ideen at hjernen blir nødt til å innse at det den holder på med er meningsløst og den vil derfor reprogrammere seg. Du er ennå ung, så du kan trøste deg med at dette antakelig går mye over av seg selv når du blir noen år eldre. Ønsker deg lykke til!