kritisk undersøkelse av premisset bak religionen sin tro

[t_o_m_m_y]

Premisset for å tro

jeg oppdaget her om dagen oppskriften på religion:

"premiss" + "tro".

«premiss» defineres jeg da som

«gyldig og autoritær kriterie»,

og «tro» defineres jeg som

«å ha følelser for premisset».

Jeg studerte nemlig de fleste religioner sin oppskrift på tro,

og det slo meg åpenbarende at enhver religion hadde

«premiss» + «troen på premisset».

Ta feks kristendommen:

der sier man at man har tro på jesus kristus,

men det er egentlig premisset for å ha tro på jesus som ER troen:

fordi hva er jesus vis ikke han døde på korset og tok menneskers synd?!

Ja det faktum at jesus er guds sønn er også et premiss som ikke kan bevises men likevel et premiss som er grunnlag for videre følelses tro.

Premisset er altså at jesus døde på korset og tok menneskers synd,

og troen er da å tro på premisset.

Og derfor har man i de fleste kristne menigheter gjort bibelelen til en integrert del av kristus troen,

og uten denne bibel så finnes det ingen premiss man kan tro på!

Og derfor er også mye av det sosiale definert av bibelen sine premisser.

Man kan se på muslimere, jøder,taoister osv,

at alle disse har premisser som sin tro,

mens troen alene eksisterer ikke uten premisset,

Fordi hva skal man tro på vis ikke premissene er der som innhold?

Man kan også si at religion består av 3 deler:

- premisser.

- myter.

- tro,

der da premissene er fortolkningen av mytene som danner troen,

men uansett inndelig så kommer man ikke vekk i fra at nærmest all religion er basert på

«premiss + tro på premiss».

Vis man dog skal være kritisk så er ikke zen buddhisme og mayahama buddhisme noe religion,

fordi begge disse 2 retninger eier egentlig ikke noe premiss i seg annet enn å forkaste alle premisser som menneske skapte symboler.

Men ser man på religionene som er opphav fra jødedommen og hinduismen så innser man fort at premissene er der som grunnlag for å tro på,

(dog sen buddhisme mer brukte retorisk språk til å fremvise illusjonene med tanker)


Man får da mange typer av religioner som har ulike frelses premisser:
 

buddhismen som sier at intet trengs å frelses pga alt er buddha natur,

kristendom som mener kristus er eneste vei til frelse,

muslimere og jøder som følger lover og regler for å bli frelst,

taoister som mener at spontanitet er vår eneste frelse,

ateister som fornekter premisset om guds eksistens,

agnostikerene som ikke fornekter eller lover noe frelse,

osv,

man spørre seg selv om vi mennesker har fokusert så mye på å skulle tro men glemt å studere premissene sin sunnhet...

fordi de fleste religiøse mennesker kjenner til premissene for å tro på sin religion,

men forstår ikke det absurde med mange av de premisser dem har tro på.

Feks så kan man ta kristendommen:

- man antar at jesus var guds sønn,-selv om man aldri har møtt jesus.

(tenk deg om en mann oppførte seg som jesus i dag, man ville tro han var sinnsyk!).

- Man antar at jesus døde på korset,-selv om man aldri var tilstede da han skulle ha dødd.

- Man antar at jomfru maria hadde jomfru fødsel,-men slikt er kun logisk vis maria var en androgyn der født med dobbelt opp kromosoner.

Ja bare det absurde å tro på en gud,-som man aldri har sett med sine egne øyne men kun hatt forestillinger om i sine tanker.

Vis man ser på religioner sine myter og historier man har tro på,

så innser man fort at premissene for å tro på slikt trengs en god del godvilje til samt en god del akseptering av at «slik er det bare» holdning og tradisjon.

Ja faktisk så krever en del tro på premisser at følelsene er så deperate etter å føle på forutsigbar trygghet at man aksepterer premissene uansett absurditet!

Vis du nå tenker deg at du følte på livet uten å trenge premisser for å føle på livet,-på lik linje som at du vet når du har vondt uten å måtte trenge premisser for å tro,

ja da ville du stått gjenværende med en følelse av «slikhet» som talte for seg selv,

Der ingen tro på noe virkelighet trengs fordi man ER en del av direkte kontakt med virkeligheten.

Hvorfor skal man da måtte tro på religiøse premisser når man kan føler på livet i sin essens?