Spør en masterstudent i filosofi

[Mindwheeel]

 

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

1. Har du inntrykk av at filosofien som fagfelt begynner å bli uttømt? At de fleste viktige tanker alt er tenkt, ideene alt unnfanget - slik at det i dag ikke er så mye filosofi igjen å utvikle, men mest nyanseringer av etablerte lærer og retninger, flikkearbeid?

 

2. Man hører ikke så mye om filosofi i det daglige. Iallfall gjør ikke jeg det. Har filisofi etter ditt syn karakter av å være uviktig i samfunnet - noe bare diskuteres filosofer imellom?

 

3. Har det vært noen betydelige forandringer av den gjengse moralfilosofien i Norge de siste hundre år?

 

 

 

 

1. Tvert imot : All filosofien viser helt tydelig at vi ennå ikke er I fjerneste nærheten av å kunne forstå selv de enkleste spørsmål fullt ut gjennom tenkning. Samtidig har filosofien briket tenkningen og erfaringen. Vi har på en mate blitt forvirret på et høyere nivå

 

2. Jeg tror en stor del av problemet her er at "filosofi" idag ofte tolkes som akademisk filosofi. Og svært mye akademisk filosofi er etter min erfaring imponerende gørrkjedelig og virkelighetsfjernt. Det meste ser ut til å operere under et paradigme der det tas for gitt at virkeligheten kan forstås teoretisk. På grunn av flere faktorer som har blitt nevnt ( særlig mangelfullt informasjonsgrunnlag + konseptuell relativitet ) så ser jeg ikke hvordan et sånt syn kan forsvares. Dermed blir akademisk filosofi bare til en lek for enkeltpersoner innenfor en forholdsvis liten gruppe personer innenfor academia , mens resten av verden hverken skjønner eller bryr seg særlig om hva de driver med eller snakker om. Det finnes nok noen hederlige unntak ( Peter Singer?).

 

Dessuten finnes det mange bloggere og forfattere og andre offentlig aktive personer som godt kan kalles filosofer utenfor akademia. For eksempel vil jeg kalle Tim Ferriss en veldig interessant og inspirerende praktisk filosof som snakker om temaer av stor allmenn interesse idag. Han har veldig interessante bøker , blogg og fantastisk podcast der han intervjuer mennesker som på en eller annen mate har utmerket seg innenfor alle slags ulike livsområder.

 

3. Norge har etter min mening ihvertfall en virkelig stor filosof : Arne Næss. Næss var en fullblods livsfilosof som utviklet seg gjennom hele livet. Han var også et levende eksempel på at kompromissløs possibilisme ( å regne alt som mulig uten å trekke endelige slutninger angående noe som helst ) fint kan kombineres med lidenskapelig livsglede og samfunnsengasjement.

Endret 7. desember 2015 av Mindmooover

[frevild]

Takk for godt svar!

[Aiven]

Først et par spørsmål til trådstarter:

1. Hvordan skal vi betegne ordet sannhet?
2. Hvordan skal vi betegne ordet rasjonell?
3. Kan vi evaluere den vitenskapelige verdien av en idé – og hvis ja, hvordan?


 

 

Hva er de viktigste likhetene og ulikhetene mellom pliktetikken og utilitarismen?

 
Blant de viktigste likhetene er nok allmenhet og upartiskhet. I pliktetikken(kantiansk) skal ALLE telle som mål i seg selv. Og i utilitarismen teller ALLES velferd like mye. Forskjellsbehandling (f, x overfor venner, familie, nasjon) er ikke moralsk tillatt.
 
Den viktigste forskjellen er at pliktetikken overhodet ikke referer til målet eller konsekvensen av handlinger. Det betyr ingenting for den moralske verdien av en handling. Det er i kantiansk pliktetikken f,x galt å lyve uansett konsekvens. Pliktetikken er derfor "deontologisk" (telos=mål) I utilitarismen derimot er målet alt. Konsekvensene er det eneste som betyr noe. Utilitarismen er derfor i seg selv åpen i forhold til hva som er gode og dårlige handlinger. Konsekvensetikken kalles derfor "teleologisk".
 
I pliktetikken(kantiansk) er det autonomi som har moralsk verdi. I utilitarismen er det "velferd" - som kan defineres på veldig mange måter. En måte er nytelse.

 

 
Du beskriver ytre normautoritativ pliktetikk (Kant) og handlingsutilitarisme (Bentham) greit. Dette burde kanskje vært nyansert noe. Nykantianere er vel ikke like kategorisk avvisende når det gjelder løgn, om jeg husker rett. Og allerede John Stuart Mill (1806 – 1873) avlivet vel egentlig ren handlingsutilitarisme.
 
Jeg siterer min ex-phil oppgave fra fjoråret (i arbeidet leste jeg mye fagstoff, noe som betalte seg med en A).
 

 

 

Mill er handlingsutilitarist når det kommer til hva som er objektivt sett riktig, mens han er regelutilitarist i forhold til den moralske aktørens plikter...
 
..Det finnes påfallende mange likheter mellom Kants pliktetikk og Mills utilitarisme, blant annet altruisme, universalisme og tanken om ett etisk prinsipp som grunnlag for all moralanalyse. Samtidig er Kants og Mills definisjon av moral ulik, noe som gjør at de kan komme fram til ulike konklusjoner i forhold til moralsk evaluering av handlinger. Kant er primært opptatt av at den moralske aktørens intensjon er motivert av det kategoriske imperativ, mens Mill primært er opptatt av at handlingen er i tråd med samfunnsnormen, siden han mener samfunnet har en iboende tendens til å frambringe lykkemaksimerende normer. 

 

Eksempel: Kant omtaler en kjøpmann som aldri lurer noen av kundene sine, selv barn, men er ærlig og redelig. Årsaken for væremåten er imidlertid ikke at han ønsker å følge noen morallov eller norm – men ren egeninteresse, han har funnet ut at dette lønner seg mest økononisk på sikt. Kant mener at mannen ikke har handlet moralsk – handlingen er ikke gjort av god vilje, men allikevel riktig – handlingen er analog med moralloven. Mill skiller også mellom moralske og riktige handlinger, men har andre kriterier for dem. Han ville sagt at mannen handler moralsk, siden atferden er analog med samfunnsnormen – og dette er det viktigste for Mill. Handlingen var dessuten også riktig, siden den (presumtivt) bidro til nytte for samfunnet. «The great majority of good actions are intended, not for the benefit of the world, but for that of individuals, of which the good of the world is made up». Vi merker oss at Kants og Mills moralske analyse i dette tilfellet har en overlapp i samfunnsnormen som her tilsvarer moralloven og dermed gjør handlingen riktig for Kant og moralsk for Mill. Samtidig har etikerne sine særegenheter på hver sin side, Kant med sin hovedvekt på aktørens motivasjon og Mill med sin nytteanalyse.

 

 
Har ikke noe imot å legge ut hele oppgaven, om det mot formodning skulle være av interesse.

Endret 14. desember 2015 av Aiven

[Kasparov]

Først et par spørsmål til trådstarter:

 

1. Hvordan skal vi betegne ordet sannhet?

2. Hvordan skal vi betegne ordet rasjonell?

3. Kan vi evaluere den vitenskapelige verdien av en idé – og hvis ja, hvordan?

 

 

 

 

Hva er de viktigste likhetene og ulikhetene mellom pliktetikken og utilitarismen?

 

Blant de viktigste likhetene er nok allmenhet og upartiskhet. I pliktetikken(kantiansk) skal ALLE telle som mål i seg selv. Og i utilitarismen teller ALLES velferd like mye. Forskjellsbehandling (f, x overfor venner, familie, nasjon) er ikke moralsk tillatt.

 

Den viktigste forskjellen er at pliktetikken overhodet ikke referer til målet eller konsekvensen av handlinger. Det betyr ingenting for den moralske verdien av en handling. Det er i kantiansk pliktetikken f,x galt å lyve uansett konsekvens. Pliktetikken er derfor "deontologisk" (telos=mål) I utilitarismen derimot er målet alt. Konsekvensene er det eneste som betyr noe. Utilitarismen er derfor i seg selv åpen i forhold til hva som er gode og dårlige handlinger. Konsekvensetikken kalles derfor "teleologisk".

 

I pliktetikken(kantiansk) er det autonomi som har moralsk verdi. I utilitarismen er det "velferd" - som kan defineres på veldig mange måter. En måte er nytelse.

 

 

Du beskriver ytre normautoritativ pliktetikk (Kant) og handlingsutilitarisme (Bentham) greit. Dette burde kanskje vært nyansert noe. Nykantianere er vel ikke like kategorisk avvisende når det gjelder løgn, om jeg husker rett. Og allerede John Stuart Mill (1806 – 1873) avlivet vel egentlig ren handlingsutilitarisme.

 

Jeg siterer min ex-phil oppgave fra fjoråret (i arbeidet leste jeg mye fagstoff, noe som betalte seg med en A).

 

 

 

Mill er handlingsutilitarist når det kommer til hva som er objektivt sett riktig, mens han er regelutilitarist i forhold til den moralske aktørens plikter...

 

..Det finnes påfallende mange likheter mellom Kants pliktetikk og Mills utilitarisme, blant annet altruisme, universalisme og tanken om ett etisk prinsipp som grunnlag for all moralanalyse. Samtidig er Kants og Mills definisjon av moral ulik, noe som gjør at de kan komme fram til ulike konklusjoner i forhold til moralsk evaluering av handlinger. Kant er primært opptatt av at den moralske aktørens intensjon er motivert av det kategoriske imperativ, mens Mill primært er opptatt av at handlingen er i tråd med samfunnsnormen, siden han mener samfunnet har en iboende tendens til å frambringe lykkemaksimerende normer. 

 

Eksempel: Kant omtaler en kjøpmann som aldri lurer noen av kundene sine, selv barn, men er ærlig og redelig. Årsaken for væremåten er imidlertid ikke at han ønsker å følge noen morallov eller norm – men ren egeninteresse, han har funnet ut at dette lønner seg mest økononisk på sikt. Kant mener at mannen ikke har handlet moralsk – handlingen er ikke gjort av god vilje, men allikevel riktig – handlingen er analog med moralloven. Mill skiller også mellom moralske og riktige handlinger, men har andre kriterier for dem. Han ville sagt at mannen handler moralsk, siden atferden er analog med samfunnsnormen – og dette er det viktigste for Mill. Handlingen var dessuten også riktig, siden den (presumtivt) bidro til nytte for samfunnet. «The great majority of good actions are intended, not for the benefit of the world, but for that of individuals, of which the good of the world is made up». Vi merker oss at Kants og Mills moralske analyse i dette tilfellet har en overlapp i samfunnsnormen som her tilsvarer moralloven og dermed gjør handlingen riktig for Kant og moralsk for Mill. Samtidig har etikerne sine særegenheter på hver sin side, Kant med sin hovedvekt på aktørens motivasjon og Mill med sin nytteanalyse.

 

 

Har ikke noe imot å legge ut hele oppgaven, om det mot formodning skulle være av interesse.

 

 

Fremstillingen er grov ja. Med "kantiansk" mente jeg egentlig bare Kants syn, men det finnes jo nykantianere som du skriver. Når det gjelder handlingsutilitarisme og regelutilitarisme så ser jeg ikke hvorfor fremstillingen kanskje burde nyanseres siden begge går inn for maksimere total velferd. Men det er kanskje fordi jeg ikke har hatt så mye av dette.

 

Jeg har dessverre heller ikke hatt direkte om hvordan "sannhet" skal forståes. Nietzsche forstod "sannhet"(eller tolket andre filosofers forståelse av sannhet) som det "absolutte", dvs. det faste, stabile uforanderlige osv. Det samme gjorde Platon. Hegel derimot har et annet og mye vanskeligere syn på sannhet. For hegel er sannheten mer som en vei eller en prosess der ALT utgjør en del av sannheten. Sannhet er altså noe mer dynamisk hos Hegel.

 

Ellers har man korrespondanseteorien om sannhet som er at en påstand er sant hvis den korresponderer med hva som rent faktisk er tilfelle. Dette er nok den mest intuitive teorien om sannhet.

 

En annen teori er mer assosiert med Hegel, Thomas Kuhn og Quine hvis jeg husker riktig. Standarden for sannhet i den teorien er snarere harmoni med resten av konteksten eller paradigmet. Quine, i "ord og objekt" mente setninger som benevner ting faktisk ikke benevnet ting som eksiterer objektivt "der ute", men snarere noe som er skapt av det teoretiske rammeverket man er i besittelse av. En påstandssetning har i følge Kuhn og Quine derfor bare sannhetsverdi(er sann eller usann) innenfor det paradigmet den er en del av. For alle andre paradigmer er den meningsløs.  Man kan tenke på utsagnet "julenissen har en vorte på nesen". Siden "julenissen" ikke finnes(i våre paradigmer) vil noen si den setning er meningsløs og det samme med Newtons påstander om "masse" - i og med at han med det ordet ikke benevnet noe vi i dag regner med finnes. Andre vil si dette er for rigid og/eller at alle påstander har en absolutt sannhetsverdi.

 

Rasjonell betyr mer eller mindre "forståelig". At noe er rasjonelt betyr enkelt sagt bare at man kan forstå hvorfor det er slik med fornuften.

 

Naturvitenskapen kan grovt sagt sies å operere med 5 kriterier som avgjør hvor god en teori eller ide er. Disse er nøyaktighet(harmoni med empiri), enkelhet, fruktbarhet i videre arbeid, intern konsistens og konsistens med andre teorier og til sist rekkevidde. Med rekkevidde menes mengden av fenomener som lar seg forklare med teorien.

 

Ulike paradigmer tillegger de forskjellige kriteriene forskjellig grad av viktighet. Men nøyaktighet er nok det som er som er aller viktigst. Uansett så kan man evaluere en teori eller forestilling ut i fra hvor godt den tilfredstiller disse kriteriene. Et helt annet spørsmål er om alle disse kriteriene er gode på alle typer ideer og om alle bør brukes som kriterier i utgangspunktet.

Endret 14. desember 2015 av Kasparov

[passionforrelaxing]

Hvordan var årene i bachelor av vanskelighetsgrad, og hvordan var de ulike årene iforhold til egeninteresse i alle fagene? Går filosofi nå, og lurer litt på hvordan jeg skal gå fremover.

[Kasparov]

Hvordan var årene i bachelor av vanskelighetsgrad, og hvordan var de ulike årene iforhold til egeninteresse i alle fagene? Går filosofi nå, og lurer litt på hvordan jeg skal gå fremover.

 

Jeg synes vanskelighetsgraden var helt ok. Jeg jobbet hardt og gjorde det bra. Der jeg tok gradene mine var det nok av fag som passet til akkurat min interesse (politisk filosofi) fordi universitetet der jeg går har spesialisert seg på det. 

[Taurean]

Kommer borgerlønn til å bli en reell løsning i samfunn verden over i fremtiden?

[Kasparov]

Kommer borgerlønn til å bli en reell løsning i samfunn verden over i fremtiden?

 

Jeg tror ikke det. Jeg vet de gjør et slags eksperiment med borgerlønn i Finnland, men jeg ser ikke helt hvordan borgerlønn skal kunne passe sammen med det økonomiske systemet vi har i dag. Kanskje kapitalisme må erstattes med noe annet for å få det til? 

 

Det bør nevnes at borgerlønn eller noe lignende faktisk har vært foreslått ganske lenge. Jeg husker ikke årstallene, men det er er gjentatte ganger blitt påstått at med teknologisk utvikling, så vil folk rett og slett ikke trenge å jobbe noe særlig. Elon Musk foreslo vel noe sånt ganske nylig (?). Men til tross for stadig mer automatisering osv. så er det ingen utsikter til dette.

 

Noen filosofer som er opptatt av borgerlønn er Philippe Van Parijs, Seyla Benhabib og Arto Laitinen (finsk). Argumentene for dette er b.la at med borgerlønn så garanterer vi et visst velferdsnivå uten å bruke masse penger på byråkrati (NAV...) og at stønad osv. er stigmatiserende ("NAV'ere er snyltere"), mens en universell borgerlønn ikke er det nettopp fordi den er universell. 

[ildsint]

De skriver seg fra mennesker, som har sine begrensninger. Bibelen sier Vandringsmannen kan ikke selv styre sine skritt. ( Jer 10:23 ) Historien bekrefter at det ikke har kommet noe godt ut av at menneskene har ignortert sine begrensninger. En gang svarte Jehova Job ut av stormen: Hvem er det som vil fordunkle min plan ( mitt råd ) med uforstandige ord? Spenn beltet om livet som en mann, så vil jeg spørre deg og du skal svare. Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll. Hvis du har innsikt, så fortell meg om det. ( Job 38: 1-4 )

 

Menneskene har på grunn av sin natur sine begrensininger. De har dessuten forholdsvis liten livserfaring og som oftes har de sitt virkeområde innenfor en kultur eller ett miljø. Deres kunnskap er derfor begrenset og de stadig nye synsvinkler som de ikke hadde tatt tilbørlig hensyn til. Enhver menneskelig filosofi vil gjenspeile disse begrensingene. 

[Tanke]

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

Jeg tror det kan være mer fruktbart å anvende den sokratiske metode: du spør oss. "Spør eksperten"-tilnærmingen virker gjerne mer umyndiggjørende enn opplysende.

[cuadro]

Kasparov har gjort en veldig fin jobb i denne tråden. Jeg syntes innspillet ditt er litt på siden. Kasparov er her for å debattere eller snakke om det publikum lurer på innenfor filosofi, ikke å komme til en enighet om en bestemt ting slik den sokratiske metode er konstruert for å gjøre.

[Imlekk]

Jeg er enig at at det er litt på siden av tråden. Samtidig må jeg innrømme at det hadde vært interessant å bli utfordret av en med formell filosofisk kompetanse.

[Mindwheeel]

En veldig fin tråd der her ja

 

 

Først et par spørsmål til trådstarter:

1. Hvordan skal vi betegne ordet sannhet?
2. Hvordan skal vi betegne ordet rasjonell?
3. Kan vi evaluere den vitenskapelige verdien av en idé – og hvis ja, hvordan?


 

 

Hva er de viktigste likhetene og ulikhetene mellom pliktetikken og utilitarismen?

 
Blant de viktigste likhetene er nok allmenhet og upartiskhet. I pliktetikken(kantiansk) skal ALLE telle som mål i seg selv. Og i utilitarismen teller ALLES velferd like mye. Forskjellsbehandling (f, x overfor venner, familie, nasjon) er ikke moralsk tillatt.
 
Den viktigste forskjellen er at pliktetikken overhodet ikke referer til målet eller konsekvensen av handlinger. Det betyr ingenting for den moralske verdien av en handling. Det er i kantiansk pliktetikken f,x galt å lyve uansett konsekvens. Pliktetikken er derfor "deontologisk" (telos=mål) I utilitarismen derimot er målet alt. Konsekvensene er det eneste som betyr noe. Utilitarismen er derfor i seg selv åpen i forhold til hva som er gode og dårlige handlinger. Konsekvensetikken kalles derfor "teleologisk".
 
I pliktetikken(kantiansk) er det autonomi som har moralsk verdi. I utilitarismen er det "velferd" - som kan defineres på veldig mange måter.

 

 
 

 

 

I det siste har jeg vært litt opptatt av dette med etikk. Jeg har begynt å tvile på om det er noen prinsipiell motsetning mellom konsekvensetikk og pliktetikk. Hadde vært interessant å høre hva du tenker om dette.

 

Her er en måte å se det på: Vi kan si at all etikk handler om konsekvenser. Plikter og regler er en måte å bidra til best mulig konsekvenser. Dette har å gjøre med at verden som helhet er for kompleks og uoversiktlig til at noen kan beregne alle konsekvenser av en handling. Derfor er det mer rasjonelt å stole på visse grunnleggende handlingsregler som over lengre tid har vist seg å funke både for individ og fellesskap. Dette innebærer regler som at man ikke skal lyve, ikke drepe, ikke stjele og generelt behandle andre på måter som tilsvarer hvordan man vil bli behandlet selv. Andre generelle regler er oppmerksomhet i situasjonen og en tilpasning til de konkrete omstendighetene som foreligger.

 

Dygdsetikk kan også inkluderes i dette, man søker å være en så rettferdig person som mulig, ha en klarest mulig forstand og best mulig dømmekraft, utvikle personlige egenskaper som gjør at man er skikket til å gjøre gode valg. "Getting your house in order". Og på bakgrunn av dette prøver man i enhver situasjon å gjøre så gode valg som mulig. Man søker alltid å tilpasse seg den unike situasjonen, men samtidig søker man å følge i så stor grad som mulig de viktigste generelle reglene for god livsførsel. En ytterligere grunn til at disse generelle reglene er viktige, har å gjøre med "den kollektive kontrakten" for hva som er akseptabel oppførsel. Ved å respektere denne kontrakten, gjør man det lettere for andre å respektere denne kontrakten, noe som alt i alt på lengre sikt gjør livet mye bedre for alle. Altså: pliktetikk, situasjonell overvåkenhet og personlig dygd er alle sentrale ingredienser i REELL konsekvensetikk som tar høyde for kompleksitet, langsiktighet og viktigheten av generelle etiske standarder for at livskvaliteten allround blir så god som mulig.

 

Til dette kan det legges til at selv om man gir de nevnte generelle "primærreglene" en veldig høy status, så er man likevel åpen for at det unntaksvis kan forekomme situasjoner da disse reglene må brytes. Poenget er dog at dette skal være så unntaksvis at det er lite poeng i å vektlegge det hvis vi skal utforme generelle retningslinjer for god etikk. Og en viktig faktor her er det som har blitt nevnt, hvis vi tar høyde for kompleksiteten av konsekvenser, vil det i mange tilfeller være bedre å stole på generelle regler, enn sin egen vurdering av konsekvenser. Å fortelle en hvit løgn kan for eksempel være ubehagelig på kort sikt og forhindre noe som virker som unødvendig turbulens, men kan på lengre sikt ha en skadelig virkning vi ikke har full oversikt over, mens det å fortelle sannheten kan forventes å medføre positive konsekvenser vi ikke har oversikt over.

 

Altså: En konsekvensetikk som tar i betraktning usikkerhet og kompleksitet vil legge SVÆRT stor vekt på de viktigste generelle reglene for god adferd.

 

Hvordan vil du karakterisere en slik posisjon?

[Pliscin]

Hvor mye frihet er det sunt å ha for en samfunnsborger i dag? Hvordan kommer teknologi til å påvirke vår frihet i årene som kommer? Og kommer folk til slutt til å få for mye makt over staten?

Endret 3. juli 2017 av Pliscin

[Kasparov]

Hvor mye frihet er det sunt å ha for en samfunnsborger i dag? Hvordan kommer teknologi til å påvirke vår frihet i årene som kommer? Og kommer folk til slutt til å få for mye makt over staten?

 

Det store flertallet av politiske filosofer følger Kant i å hevde at frihet bare kan begrenses av frihet,eller i det minste at enhver begrensning av frihet må gis en god begrunnelse.

 

Kan man få for mye frihet? Noen påstår dette fra et slags kommunitaristisk/hegeliansk perspektiv. Se Axel Honneth "den moderne frihetens patologier". Det han kritiserer er at frihet har blitt ensbetydende med valgfrihet, noe han mener fører til psykiske/ eksistensielle lidelser. Også Arne Vetlesen har skrevet om hvordan vi i dag er for lite "strukturert" (Vi pålegges liksom å skape oss selv helt på egenhånd) av samfunnet rundt oss, og at dette gjør at folk ikke finner sine valgmuligheter meningsfulle og blir deprimerte osv.

 

Noen er optimistiske når det gjelder teknologi og frihet, andre ikke. Jeg kan ikke gi noe godt svar her. Det er skrevet helt drøyt mye om dette.

 

Er det en spenning mellom de tre klassiske etiske teoriene? Det kom ut en bok om dette for ikke så lenge siden som har fått god kritikk: "on what matters" av Derek Parfit. Jeg kan for lite om etikk til å gi et bra svar på det du soør om, men jeg har merket meg at flere prøver å redusere deler av dydsetikken til konsekvensetikk osv. Det er også viktig at en pliktetikk/deontologisk ikke nødvendigvis ignorerer konsekvenser. Noen er også opptatt av at Kant faktisk ikke er så langt unna en dydsetikk som han ofte fresmstilles (b.l.a fordi han er opptatt av at du bør forme karakteren din slik at du vil det du har plikt til å gjøre).

 

Ellers tror jeg at jeg runder av tråden med dette. Den ble startet for to år siden da jeg begynte på graden min, og var nok for ambisiøs. Mye av det dere spør om tror jeg google vil gi et like godt svar på som det jeg gjør, hvis jeg ikke skal bruke veldig mye tid. Jeg er nå master i filosofi og innser bedre enn før at jeg knapt kan orientere meg i all teorien. Noen ting kan jeg ganske bra, men det er mye jeg kun har vært borti i forbifarten.

Endret 4. juli 2017 av Kasparov

[Imlekk]

(...)

 

Ellers tror jeg at jeg runder av tråden med dette. Den ble startet for to år siden da jeg begynte på graden min, og var nok for ambisiøs. Mye av det dere spør om tror jeg google vil gi et like godt svar på som det jeg gjør, hvis jeg ikke skal bruke veldig mye tid. Jeg er nå master i filosofi og innser bedre enn før at jeg knapt kan orientere meg i all teorien. Noen ting kan jeg ganske bra, men det er mye jeg kun har vært borti i forbifarten.

Takk for innsatsen! Jeg håper du blir værende på forumet, selv om denne tråden tar kvelden.

[Pliscin]

Takk for svar. Jeg tror mange i dag, spesielt i vestlige land har for mye frihet. Jeg føler jeg har veldig frihet i livet mitt, jeg gjør akkurat som jeg vil, og det er både positivt og negativt. Det er vel i og for seg både en fysisk og mental tilstand, og jeg er delvis i begge. Den mentale friheten gjør at jeg ikke kan kjenne hat og sinne like sterkt som andre, fordi jeg vet at en ting jeg misliker, kan jeg velge bort på en eller annen måte. Mens en fugl i bur kan kjenne både lengsel og sinne, kan jeg kjenne bare et savn, etter mening i livet. For når livet bare består av valg, så kan man aldri være sikker på at man gjør det rette, eller at man gjør noe meningsfullt. Man kan bare følge magefølelsen og gode råd. Og for personer som plutselig får frihet, kan det fort bli overveldende. Det finnes utallige eksempler på folk som får penger og berømmelse, og dermed frihet til å "gjøre hva man vil", for så å fråtse til man spyr. Jeg har også kjent på det å ikke være fri, har vært i forsvaret, og der må man følge ordre og gå i uniform. Jeg har tenkt mye på det i ettertid at kanskje den disiplinen og målrettede treningen ikke bare var nødvendig for en soldat, men også for et menneske på et vis.