Spør en masterstudent i filosofi

[Kasparov]

I disse flyktningtider så leser jeg ofte om folk som uttaler seg om ære samt landets ære.

 

Vel, spørsmålet mitt er: Hvilken rolle har ære i dagens samfunn?

 

Vet ikke om dette går som et filosofisk spørsmål men jeg har problemer med å tenke meg frem til et svar på egenhånd så da prøver jeg meg her.

 

 

Axel Honneth er den filosofen jeg vet om som har laget den mest utførlige teorien om hvordan anerkjennelsesforholdene har endret seg opp gjennom tidene. I tradisjonelle samfunn har ære en mye større betydningen. Tenk på mottoet "det er bedre å dø enn å miste ansikt" og det faktum at vikingene(sikkert ikke allle da) mente det viktigste ikke var å leve lengst mulig, men å dø ærefullt.

 

I moderne samfunn har det skilt seg ut en særegen form for anerkjennelse. Man kan kalle det respekt. Respekt skiller seg fra ære i at det er noe alle har krav på kun i kraft av å være mennesker helt uavhengig av man hva man har gjort eller gjør. Vi kan tenke på Breivik. Mange som mener det han har gjort er grusomt går likevel inn for at han skal ha de samme rettighetene som andre, dvs. blir anerkjent som menneske. Tradisjonelle samfunn synes å mangle en slik ide om at mennesker har en iboende og uavhendelig verdi som fordrer anerkjennelse. Rettsystemet i dag utrykker respekt snarere enn verdsettelse med prinsippet om likhet for loven. I gamle dager var det ikke likhet for loven, da utrykte retten snarere den relative æren forskjellige grupper hadde. Å være ridder var mer ærefult eller "noblere" enn å være bonde osv. og de hadde følgelig flere privilegier.

 

Med ideen om respekt, som svarer til verdighet(blir nok blandet litt sammen med ære i hverdagsspråket) har altså alle mennesker på den ene siden lik status uansett hva gjør. I alle i fall lik politisk status. Men ære er fortsatt viktig selv om det ordet ikke brukes så mye. Vi kan tenke på prestisje, god smak, stil osv. Ære har fortsatt mye å si, det er klart man lettere oppnår sine mål og man har egenskaper eller gjør ting andre regner som verdifulle. Men slike ting har ikke lenger noe å si for ens legale status.

 

Den viktigste forskjellen mellom ære og verdighet er at det førstnevnte er relasjonelt. Noen kan kun ha mye ære hvis andre har lite. Et egalitært samfunn er derfor umulig hvis man baserer seg på ære. Konseptet verdighet derimot forutsetter at alle har like mye og er derfor sentralt i ideen om demokrati.

Endret 21. oktober 2015 av Kasparov

[Løgn]

Kasparov,

 

Spørsmålet er sikkert stilt tidligere i en av de 100 kommentarene her. Men hvor får man jobb etter å ha studert filosofi i 3, 5, eller flere år? Må man stort sett satse på å bli foreleser ved universitet? Og i så fall kan vel ikke filosofistudiet logisk sett være større enn 10 studenter hvert år, og helst ikke det engang.

 

Man kan vel bli forfatter. Men hvor kan man bli ansatt som følge av sitt studie?

 

Og har du noen tanker om hvorfor det ikke undervises i kritisk tenking, argumentasjon og logikk som eget (og helst obligatorisk) fag på videregående eller tidligere? Ikke engang på alle høyskoler eller universitet er dette obligatorisk. Riktignok dekkes mye av tema i andre fag. Men jeg tror tankegangen ville festet seg bedre dersom dette var et eget fag. Dette er jo ferdigheter som vil være nyttige resten av livet uansett hva man foretar seg.

[Kasparov]

Kasparov,

 

Spørsmålet er sikkert stilt tidligere i en av de 100 kommentarene her. Men hvor får man jobb etter å ha studert filosofi i 3, 5, eller flere år? Må man stort sett satse på å bli foreleser ved universitet? Og i så fall kan vel ikke filosofistudiet logisk sett være større enn 10 studenter hvert år, og helst ikke det engang.

 

Man kan vel bli forfatter. Men hvor kan man bli ansatt som følge av sitt studie?

 

Og har du noen tanker om hvorfor det ikke undervises i kritisk tenking, argumentasjon og logikk som eget (og helst obligatorisk) fag på videregående eller tidligere? Ikke engang på alle høyskoler eller universitet er dette obligatorisk. Riktignok dekkes mye av tema i andre fag. Men jeg tror tankegangen ville festet seg bedre dersom dette var et eget fag. Dette er jo ferdigheter som vil være nyttige resten av livet uansett hva man foretar seg.

 

 

Når det gjelder aktuelle jobber er det nesten bare stillinger innen akademia som er direkte relevant for filosofistudenter. Men det er en del arbeidsplasser innen "kultur, offentlig administrasjon, bibliotek osv" i følge diverse nettsider som omhandler filosofistudiet. Men disse er da også relevante for historikere, sosiologer osv.

 

Det er sant at det er få som studerer filosofi. Det kan selvsagt ikke være slik at alle eller flertallet av filosofer bare underviser folk som skal bli filosofer. Men de fleste som går på universitetet må ta exphil og exfaq. Og det er filosofer som underviser i disse fagene.

 

Når det gjelder kritisk tenkning har jeg ingen spesielle synspunkter. Så godt som alle universitetetstudier, om du går på dem lenge nok, inneholder en hel del om kritisk tenkning. Idealet i akademia er nettopp en analyserende, spørrende, drøftende og kritisk holdning(hvorvidt det er realisert i alle fag til enhver tid er en annen sak). Jeg tror alle ferdigutdannede akademikere er skolert i kritisk tenkning. Et gjennomgående tema i bøker om akademisk skriving og studieteknikk er at man må lære seg å trekke ut argumentet av det man leser og fokusere på hvor godt det er underbygget. Men det hadde kanskje vært bra om det var et eget fag på videregående.

[Noxhaven]

Takker for svar Kasparov. 

 

Ærens historie og tidligere bruk er ganske så klart da det er godt dokumentert. 

 

 

Ære har fortsatt mye å si, det er klart man lettere oppnår sine mål og man har egenskaper eller gjør ting andre regner som verdifulle.

 

 

Vil ikke dette si at ære handler om å oppfylle visse ideologiske krav, krav enten satt av de rundt deg om hvordan man skal se ut, bete seg og kanskje til og med hvordan man skal tenke? Oppfyller en disse kravene så har man de riktige verdiene eller egenskapene.

 

 

 

Men ære er fortsatt viktig selv om det ordet ikke brukes så mye. Vi kan tenke på prestisje, god smak, stil osv.

 

Stil og god smak og prestisje er da helt opp til øyet som ser, individuelle oppgjorte meninger som følger en retning som samfunnet setter i samsvar med kulturen som har utviklet seg.

 

 

 

Noen kan kun ha mye ære hvis andre har lite.

Et egalitært samfunn er derfor umulig hvis man baserer seg på ære.

 

 

Er i så fall ære noe å strebe etter? Er ære noe positivt eller negativt? Eller bare et resultat av samfunnets utvikling som går ut på tilhørighet og aksept?

[Kasparov]

Takker for svar Kasparov. 

 

Ærens historie og tidligere bruk er ganske så klart da det er godt dokumentert. 

 

 

Ære har fortsatt mye å si, det er klart man lettere oppnår sine mål og man har egenskaper eller gjør ting andre regner som verdifulle.

 

 

Vil ikke dette si at ære handler om å oppfylle visse ideologiske krav, krav enten satt av de rundt deg om hvordan man skal se ut, bete seg og kanskje til og med hvordan man skal tenke? Oppfyller en disse kravene så har man de riktige verdiene eller egenskapene.

 

 

 

Men ære er fortsatt viktig selv om det ordet ikke brukes så mye. Vi kan tenke på prestisje, god smak, stil osv.

 

Stil og god smak og prestisje er da helt opp til øyet som ser, individuelle oppgjorte meninger som følger en retning som samfunnet setter i samsvar med kulturen som har utviklet seg.

 

 

 

Noen kan kun ha mye ære hvis andre har lite.

Et egalitært samfunn er derfor umulig hvis man baserer seg på ære.

 

 

Er i så fall ære noe å strebe etter? Er ære noe positivt eller negativt? Eller bare et resultat av samfunnets utvikling som går ut på tilhørighet og aksept?

 

Ja til det første spørsmålet.

 

Når det gjelder det andre så setter jeg likhetstegn mellom ære og prestisje, *kulhet* osv. fordi den utlegningen av ære jeg kjenner til er ære som en form for anerkjennelse. Jeg snakker altså om ære i bred forstand som enhver form for anerkjennelse av partikulære egenskaper og handlinger(kontra det å anerkjenne den universelle menneskeligheten i noen).

 

Det er et interssant og vanskelige spørsmål om ære egentlig er noe man bør strebe etter. Stoikerne og Rousseau er kanskje de mest kjente som er skeptiske til ære og anerkjennelse generelt. Rousseau mente mennesker i samfunn ble en slave av andres mening. Man blir avhengig av andres anerkjennelse og tvunget til å være inautentisk for å leve opp til andres forventninger.

 

Det er klart at det som æres har med hvordan samfunnet er. At det æres er antagelig viktig for den sosiale ordenen.

Endret 25. oktober 2015 av Kasparov

[Løgn]

Når det gjelder kritisk tenkning har jeg ingen spesielle synspunkter. Så godt som alle universitetetstudier, om du går på dem lenge nok, inneholder en hel del om kritisk tenkning. Idealet i akademia er nettopp en analyserende, spørrende, drøftende og kritisk holdning(hvorvidt det er realisert i alle fag til enhver tid er en annen sak). Jeg tror alle ferdigutdannede akademikere er skolert i kritisk tenkning. Et gjennomgående tema i bøker om akademisk skriving og studieteknikk er at man må lære seg å trekke ut argumentet av det man leser og fokusere på hvor godt det er underbygget. Men det hadde kanskje vært bra om det var et eget fag på videregående.

Takk for svar.

 

Jeg synes universitetsnivå er i seneste laget å innføre kritisk tenking. Mange gjør seg ferdig med skolegangen etter videreående. Da jeg tok mastergraden var heller ikke exphil og exfaq obligatorisk. Man lærer naturligvis kritisk tenking gjennom andre fag. Men ikke som eksplisitt tankemønster. Jeg ble ikke oppmerksom på systemet for kritisk tenking og logiske tankefeil før jeg var ferdig med masterstudiene. Dette ble jeg aldri gjort oppmerksom på gjennom 18 års skolegang. Jeg måtte lære det selv ved egenstudier på nett.

 

Kanskje det er en grunn til at ikke alle får lære å analysere argumentasjon, og tenke kritisk. Det er jo enklere om folk tror det de blir fortalt.

Endret 25. oktober 2015 av Løgn

[RWS]

Jeg synes universitetsnivå er i seneste laget å innføre kritisk tenking.

 

 

Det er sikkert og visst at det er!!! Skulle vært et fag istedenfor tulle *faget* KRLE dette ...

[Noxhaven]

Tusen takk for svarene Kasparov!

 

RWS: Jeg er enig i at kritisk tenking burde være en del av undervisningen fra en mye tidligere alder. Det hjelper oss til å tenke oss frem til ting og hvorfor ting er som de er, i stede for å kun å bli innlært til å mene ting er sånn de er. 

Men jeg synes ikke det skal erstatte KRLE faget, religion er en så stor å utbredt del av vår kultur og vår verden at vi bør ha et eget fag som underviser oss i dette, om undervisningen i dette faget er nøytral nok er dog et godt spørsmål. 

[frevild]

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

1. Har du inntrykk av at filosofien som fagfelt begynner å bli uttømt? At de fleste viktige tanker alt er tenkt, ideene alt unnfanget - slik at det i dag ikke er så mye filosofi igjen å utvikle, men mest nyanseringer av etablerte lærer og retninger, flikkearbeid?

 

2. Man hører ikke så mye om filosofi i det daglige. Iallfall gjør ikke jeg det. Har filisofi etter ditt syn karakter av å være uviktig i samfunnet - noe bare diskuteres filosofer imellom?

 

3. Har det vært noen betydelige forandringer av den gjengse moralfilosofien i Norge de siste hundre år?

 

Hmm. Ser at spørsmål 1 og 2 ikke tilkjennegir et særlig optimistisk syn på fagfeltet ditt. Beklager det. Så jeg får presisere at filosofistudiet klart må by på mye interessant. Lykke til

[Kasparov]

 

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

1. Har du inntrykk av at filosofien som fagfelt begynner å bli uttømt? At de fleste viktige tanker alt er tenkt, ideene alt unnfanget - slik at det i dag ikke er så mye filosofi igjen å utvikle, men mest nyanseringer av etablerte lærer og retninger, flikkearbeid?

 

2. Man hører ikke så mye om filosofi i det daglige. Iallfall gjør ikke jeg det. Har filisofi etter ditt syn karakter av å være uviktig i samfunnet - noe bare diskuteres filosofer imellom?

 

3. Har det vært noen betydelige forandringer av den gjengse moralfilosofien i Norge de siste hundre år?

 

Hmm. Ser at spørsmål 1 og 2 ikke tilkjennegir et særlig optimistisk syn på fagfeltet ditt. Beklager det. Så jeg får presisere at filosofistudiet klart må by på mye interessant. Lykke til

 

 

 

1: På den ene siden er det mange spørsmål og teorier som har blitt løst opp i nye spørsmål eller teorier og ikke lenger diskuteres. Forandringens problem som var helt sentralt for grerkerne er et eksempel på dette tror jeg. På den andre siden dukker det stadig opp nye spørsmål og innfallsvinkler. I dag er det mulig, på grunn av andre disipliner og forandringer i samfunnet og i filosofien selv å stille spørsmål som de gamle filosofene aldri kunne forestille seg. Og selv om man etter en tid gjerne kommer til en lock-out eller teoretisk stopp med et spørsmål eller en sak, så hender det man finner man et nytt rammeverk å drøfte det i eller en ny formulering av det som stadig ikke er analysert *ferdig*. 

 

Dette blir vel litt vel abstrakt og vagt så jeg skal prøve å gi noen konkrete eksempler. Når det gjelder helt nye spørsmål kan man tenke på Immanuell Kant: Gitt at objektet må rette seg etter subjektet, hva er mulighetsbetingelsene for erfaring? Grekerne hadde aldri kommet på å stille det spørsmålet. Et annet eksempel er: Finnes det en rettferdig demokratisk prosedyre som garanterer rettferdige resultater helt på egenhånd? 

 

2: Filosofi er ikke uviktig for samfunnet, men samfunnet bryr seg ikke om filosofi har jeg inntrykk av.

 

3: Det jeg vet faktisk ingenting om. Jeg har aldri hatt om norsk filosofi som sådan på bachelorstudiet eller på masterstudiet så langt.

[D.S.]

Okei, får bare gjøre mitt nest beste for å formulere en ting jeg har tenkt på i det siste.

 

Tror det er en slags sosialisme/liberalisme-grublings.

 

Mange pukker på iboende menneskeverd og at vi skal prøve å få dekket grunnleggende behov for alle mennesker uavhengig deres egenskaper og meritter.

 

På den andre siden er det ganske brutalt anarki når det kommer til vennskap og kjæresteri og mer diffus 'sosial anerkjennelse'.  Det er greit å prøve å bli finanstopp eller kunstner eller den perfekte moren, og å fiske etter anerkjennelse og beundring for dette.  I mer private sammenhenger tror jeg de fleste setter pris på at man kan prøve å skille seg ut og forføre og konkurrere til en viss grad.

Det er.  Sånn vi leker med hverandre og, eller, orienterer oss i forhold til hverandre.

Det gir farge og liv til tilværelsen?

 

(Når jeg er i (evolusjons)psykologisk? modus tenker jeg sosiale vs. seksuelle instinkter.)

 

Greit nok, mange ting i livet må balanseres. 

Men så så jeg for meg et fremtidsscenario der teknologi og politikk hadde forbedret levekårene så drastisk at 'grunnleggende behov' var blitt å leve materielt helt ok behagelig.

Og da har jeg rett og slett litt problemer med å se for meg hva folk gjør for å forføre hverandre.  Ingen forstår tryggheten som rikmannen ordner seg, eller kunstnerens insistering på å leve uten?, man kan ikke være den sosialt engasjerte helten og redde noen fra nød.

Det er kanskje fordi scenarioet er så far fetched.

 

Men hvis ikke.  Tenk om.  Man ikke kan trekke skille mellom det mennesker har krav på som mennesker, og det andre.  Eller det ikke går an å få det andre uten at det går an for noen å falle helt utenfor.

Litt som at folk har sex etter begravelser.

 

Tenk om.  Folk sier at de ikke vil ha sterk sosialisme fordi det betyr at de er styrt av staten, ingen frihet.  Mens det ville vært like ille hvis det dalte og bugnet materielle goder fra himmelen (i fallskjermer, flatklemte folk ikke del av tankeeksperimentet).  Den egentlige skrekken er utryddelsen av all nød.

 

Har du noen tanker, evt. noen andres tanker?

[cuadro]

Jeg mener bestemt å ha lest en studie for mange år siden som fastslår at spesielt pattedyr som i større grad har tilfredsstilt sine basale behov statistisk føder mindre. Sånn med en gang er det enkelt å se en slik korrelasjon hos oss mennesker også - mennesker med større rikdom har i gjennomsnitt færre avkom. Det burde om ingenting annet kunne være en indikator på det du tenker på, D.S. Men kilden til studien jeg tenker på fant jeg dessverre ikke nå med en gang.

Endret 5. november 2015 av cuadro

[Pellemelle]

 

Når det gjelder kritisk tenkning har jeg ingen spesielle synspunkter. Så godt som alle universitetetstudier, om du går på dem lenge nok, inneholder en hel del om kritisk tenkning. Idealet i akademia er nettopp en analyserende, spørrende, drøftende og kritisk holdning(hvorvidt det er realisert i alle fag til enhver tid er en annen sak). Jeg tror alle ferdigutdannede akademikere er skolert i kritisk tenkning. Et gjennomgående tema i bøker om akademisk skriving og studieteknikk er at man må lære seg å trekke ut argumentet av det man leser og fokusere på hvor godt det er underbygget. Men det hadde kanskje vært bra om det var et eget fag på videregående.

Takk for svar.

 

Jeg synes universitetsnivå er i seneste laget å innføre kritisk tenking. Mange gjør seg ferdig med skolegangen etter videreående. Da jeg tok mastergraden var heller ikke exphil og exfaq obligatorisk. Man lærer naturligvis kritisk tenking gjennom andre fag. Men ikke som eksplisitt tankemønster. Jeg ble ikke oppmerksom på systemet for kritisk tenking og logiske tankefeil før jeg var ferdig med masterstudiene. Dette ble jeg aldri gjort oppmerksom på gjennom 18 års skolegang. Jeg måtte lære det selv ved egenstudier på nett.

 

Kanskje det er en grunn til at ikke alle får lære å analysere argumentasjon, og tenke kritisk. Det er jo enklere om folk tror det de blir fortalt.

 

 

Jeg er veldig enig i det du sier, og mener at man bør øve opp evnen til kritisk tenkning så tidlig som mulig i utdanningsløpet. Jeg husker enda da jeg begynte på videregående skole og fikk en lærer som het Geir i samfunnsfag og historie. Drit i årstall og navn, sa han. Han spurte oss HVORFOR hendelser fant sted, og deretter hvordan det eventuelt kunne gått dersom hypotetisk hendelsesforløp nr.1, nr.2 og nr.3 fant sted. Det var en helt ny måte å tenke på. Han var et orakel som aldri påstod at han eide sannheten. 

 

Jeg har ofte tenkt at man burde ha debatt som eget fag på ungdomsskolen. La elevene lese seg opp på argumenter for OG imot en problemstilling, og få tildelt side ved debattens start. Jeg kan nesten ikke tenke meg en bedre investering i fremtiden.

[Kasparov]

Okei, får bare gjøre mitt nest beste for å formulere en ting jeg har tenkt på i det siste.

 

Tror det er en slags sosialisme/liberalisme-grublings.

 

Mange pukker på iboende menneskeverd og at vi skal prøve å få dekket grunnleggende behov for alle mennesker uavhengig deres egenskaper og meritter.

 

På den andre siden er det ganske brutalt anarki når det kommer til vennskap og kjæresteri og mer diffus 'sosial anerkjennelse'.  Det er greit å prøve å bli finanstopp eller kunstner eller den perfekte moren, og å fiske etter anerkjennelse og beundring for dette.  I mer private sammenhenger tror jeg de fleste setter pris på at man kan prøve å skille seg ut og forføre og konkurrere til en viss grad.

Det er.  Sånn vi leker med hverandre og, eller, orienterer oss i forhold til hverandre.

Det gir farge og liv til tilværelsen?

 

(Når jeg er i (evolusjons)psykologisk? modus tenker jeg sosiale vs. seksuelle instinkter.)

 

Greit nok, mange ting i livet må balanseres. 

Men så så jeg for meg et fremtidsscenario der teknologi og politikk hadde forbedret levekårene så drastisk at 'grunnleggende behov' var blitt å leve materielt helt ok behagelig.

Og da har jeg rett og slett litt problemer med å se for meg hva folk gjør for å forføre hverandre.  Ingen forstår tryggheten som rikmannen ordner seg, eller kunstnerens insistering på å leve uten?, man kan ikke være den sosialt engasjerte helten og redde noen fra nød.

Det er kanskje fordi scenarioet er så far fetched.

 

Men hvis ikke.  Tenk om.  Man ikke kan trekke skille mellom det mennesker har krav på som mennesker, og det andre.  Eller det ikke går an å få det andre uten at det går an for noen å falle helt utenfor.

Litt som at folk har sex etter begravelser.

 

Tenk om.  Folk sier at de ikke vil ha sterk sosialisme fordi det betyr at de er styrt av staten, ingen frihet.  Mens det ville vært like ille hvis det dalte og bugnet materielle goder fra himmelen (i fallskjermer, flatklemte folk ikke del av tankeeksperimentet).  Den egentlige skrekken er utryddelsen av all nød.

 

Har du noen tanker, evt. noen andres tanker?

 

Du beskrev forskjellen mellom anerkjennelse av ens moralske status som menneske og anerkjennelse av det andre ganske bra, bedre enn jeg gjorde tror jeg.

 

Når det gjelder hypotetiske scenarioer med overflod og forhold som er helt forskjellig fra det vi har i dag er det lite filosofi om det. Men det er vanlig å operere med noe som heter "rettferdighetens omstendigheter("the circumstances of justice"). Det går ut på at prinsipper for rettferdighet bare er gyldige hvis rettferdighetens omstendigheter er til stedet. Disse er grovt sagt at det ikke kan være så stor mangel på ressurser at alle må kjempe det de kan bare for å overleve. Og det kan heller ikke være så stor overflod av midler at man ikke oppnår noe med omfordeling. Det er andre ting også, men de er ikke så viktige i denne sammenhengen. Poenget er at gitt ekstrem overflod, og at folk ikke forgriper seg på hverandre osv. så er ikke rettferdighetsteorier gyldige i vanlig filosofisk litteratur.

 

Når det gjelder skillet mellom respekt og verdsettelse(anerkjennelse av det partikulære) så har jeg ikke lest om noen som betviler det konseptuelle skillet. Men det stemmer at noen æres er en annens skam, vanære eller i beste fall manglende ære. Det ligger i verdsettelsens natur. Si alle ble tildelt nobelprisen i morgen. Den ville da selvfølge miste all sin prestisje. Den nøyaktige grensen er likevel litt uklar. Er for eksempel retten til å opptre i offentligheten uten skam et spørsmål om respekt eller verdsettelse? Det er dessuten så klart stor uenighet om hva respekt betyr, og hva slags verdsettelse eller betingelser for verdsettelse det eventuelt er statens oppgave å sørge for. I multikulturalistisk teori fokuserer eksempel liberalister gjerne på at minoritetsrettigheter kan være nødvendig for at alle skal ha maksimal og lik frihet(det fellessmenneskelige blir gjerne regnet som evnen til å ta autonome valg i tradisjonen fra Kant), mens mer kommunitaristiske retninger anser hensyn til andre kulturer og minoriteter generelt mer som et spørsmål om verdsettelse.

 

EDIT: Leste innlegget ditt en gang til og fikk ikke helt tak på det siste poenget. At mennesket bare kan blomstre og være lykkelig i gitt moderat motgang og vanskeligheter er en gammel tanke. Nietzsche(1844-1900) trekker det så langt (i "tragediens fødsel i alle fall) at han skriver virkelig storhet forutsetter forferdelige livsomstendigheter. 

Endret 6. november 2015 av Kasparov

[D.S.]

Jeg mener bestemt å ha lest en studie for mange år siden som fastslår at spesielt pattedyr som i større grad har tilfredsstilt sine basale behov statistisk føder mindre. Sånn med en gang er det enkelt å se en slik korrelasjon hos oss mennesker også - mennesker med større rikdom har i gjennomsnitt færre avkom. Det burde om ingenting annet kunne være en indikator på det du tenker på, D.S. Men kilden til studien jeg tenker på fant jeg dessverre ikke nå med en gang.

 

  Kult.  Tenkte 'forføre' ganske i gåsøyne, forsåvidt, men likevel.

[D.S.]

 

Okei, får bare gjøre mitt nest beste for å formulere en ting jeg har tenkt på i det siste.

 

Tror det er en slags sosialisme/liberalisme-grublings.

 

Mange pukker på iboende menneskeverd og at vi skal prøve å få dekket grunnleggende behov for alle mennesker uavhengig deres egenskaper og meritter.

 

På den andre siden er det ganske brutalt anarki når det kommer til vennskap og kjæresteri og mer diffus 'sosial anerkjennelse'.  Det er greit å prøve å bli finanstopp eller kunstner eller den perfekte moren, og å fiske etter anerkjennelse og beundring for dette.  I mer private sammenhenger tror jeg de fleste setter pris på at man kan prøve å skille seg ut og forføre og konkurrere til en viss grad.

Det er.  Sånn vi leker med hverandre og, eller, orienterer oss i forhold til hverandre.

Det gir farge og liv til tilværelsen?

 

(Når jeg er i (evolusjons)psykologisk? modus tenker jeg sosiale vs. seksuelle instinkter.)

 

Greit nok, mange ting i livet må balanseres. 

Men så så jeg for meg et fremtidsscenario der teknologi og politikk hadde forbedret levekårene så drastisk at 'grunnleggende behov' var blitt å leve materielt helt ok behagelig.

Og da har jeg rett og slett litt problemer med å se for meg hva folk gjør for å forføre hverandre.  Ingen forstår tryggheten som rikmannen ordner seg, eller kunstnerens insistering på å leve uten?, man kan ikke være den sosialt engasjerte helten og redde noen fra nød.

Det er kanskje fordi scenarioet er så far fetched.

 

Men hvis ikke.  Tenk om.  Man ikke kan trekke skille mellom det mennesker har krav på som mennesker, og det andre.  Eller det ikke går an å få det andre uten at det går an for noen å falle helt utenfor.

Litt som at folk har sex etter begravelser.

 

Tenk om.  Folk sier at de ikke vil ha sterk sosialisme fordi det betyr at de er styrt av staten, ingen frihet.  Mens det ville vært like ille hvis det dalte og bugnet materielle goder fra himmelen (i fallskjermer, flatklemte folk ikke del av tankeeksperimentet).  Den egentlige skrekken er utryddelsen av all nød.

 

Har du noen tanker, evt. noen andres tanker?

 

Du beskrev forskjellen mellom anerkjennelse av ens moralske status som menneske og anerkjennelse av det andre ganske bra, bedre enn jeg gjorde tror jeg.

 

Når det gjelder hypotetiske scenarioer med overflod og forhold som er helt forskjellig fra det vi har i dag er det lite filosofi om det. Men det er vanlig å operere med noe som heter "rettferdighetens omstendigheter("the circumstances of justice"). Det går ut på at prinsipper for rettferdighet bare er gyldige hvis rettferdighetens omstendigheter er til stedet. Disse er grovt sagt at det ikke kan være så stor mangel på ressurser at alle må kjempe det de kan bare for å overleve. Og det kan heller ikke være så stor overflod av midler at man ikke oppnår noe med omfordeling. Det er andre ting også, men de er ikke så viktige i denne sammenhengen. Poenget er at gitt ekstrem overflod, og at folk ikke forgriper seg på hverandre osv. så er ikke rettferdighetsteorier gyldige i vanlig filosofisk litteratur.

 

Når det gjelder skillet mellom respekt og verdsettelse(anerkjennelse av det partikulære) så har jeg ikke lest om noen som betviler det konseptuelle skillet. Men det stemmer at noen æres er en annens skam, vanære eller i beste fall manglende ære. Det ligger i verdsettelsens natur. Si alle ble tildelt nobelprisen i morgen. Den ville da selvfølge miste all sin prestisje. Den nøyaktige grensen er likevel litt uklar. Er for eksempel retten til å opptre i offentligheten uten skam et spørsmål om respekt eller verdsettelse? Det er dessuten så klart stor uenighet om hva respekt betyr, og hva slags verdsettelse eller betingelser for verdsettelse det eventuelt er statens oppgave å sørge for. I multikulturalistisk teori fokuserer eksempel liberalister gjerne på at minoritetsrettigheter kan være nødvendig for at alle skal ha maksimal og lik frihet(det fellessmenneskelige blir gjerne regnet som evnen til å ta autonome valg i tradisjonen fra Kant), mens mer kommunitaristiske retninger anser hensyn til andre kulturer og minoriteter generelt mer som et spørsmål om verdsettelse.

 

EDIT: Leste innlegget ditt en gang til og fikk ikke helt tak på det siste poenget. At mennesket bare kan blomstre og være lykkelig i gitt moderat motgang og vanskeligheter er en gammel tanke. Nietzsche(1844-1900) trekker det så langt (i "tragediens fødsel i alle fall) at han skriver virkelig storhet forutsetter forferdelige livsomstendigheter. 

 

 

 

Takk for svar.

 

N passer kanskje sånn passe.

 

Tanken var oppsummert kanskje ca, tenk om (en opplevd) mulighet for å kunne bli stemt helt ut og miste alle rettigheter, er noe som gir liv og mening til sosiale roller.  Er kanskje bare i lummert og nihilistisk humør.

Har ellers pleid å tenke at imperativet om å respektere folk just because, er viktig del av kilden til...bevissthet omtrent.  Vi må være omgitt av vesener som både er like og forskjellige/ugjennomtrengelige for å komme i gang.  (Sier psykologer og.)

[HaaR]

Hvis man drøfter massemedia sin rolle i samfunnet, rundt meningsdannelse i et demokrati, er det da relevant å ta for seg virkelighetsoppfatning/ontologi?

[anette-n]

Hva er de viktigste likhetene og ulikhetene mellom pliktetikken og utilitarismen?

[Kasparov]

Hvis man drøfter massemedia sin rolle i samfunnet, rundt meningsdannelse i et demokrati, er det da relevant å ta for seg virkelighetsoppfatning/ontologi?

 

Jeg tror ikke det i utgangspunktet er relevant. Alt henger til syvende og sist sammen, men jeg tror det blir unødvendig tungvint å trekke inn ontologi når det gjelder hvordan mennesker påvirkes av media og hva slags mekanismer i media som er avgjør hvilke typer meningsinnhold som kommer i sentrum i nyhetsbildet.

 

Men jeg har ikke hatt noe om akkurat det temaet, så det kan hende jeg tar feil.

[Kasparov]

Hva er de viktigste likhetene og ulikhetene mellom pliktetikken og utilitarismen?

 

Blant de viktigste likhetene er nok allmenhet og upartiskhet. I pliktetikken(kantiansk) skal ALLE telle som mål i seg selv. Og i utilitarismen teller ALLES velferd like mye. Forskjellsbehandling (f, x overfor venner, familie, nasjon) er ikke moralsk tillatt.

 

Den viktigste forskjellen er at pliktetikken overhodet ikke referer til målet eller konsekvensen av handlinger. Det betyr ingenting for den moralske verdien av en handling. Det er i kantiansk pliktetikken f,x galt å lyve uansett konsekvens. Pliktetikken er derfor "deontologisk" (telos=mål) I utilitarismen derimot er målet alt. Konsekvensene er det eneste som betyr noe. Utilitarismen er derfor i seg selv åpen i forhold til hva som er gode og dårlige handlinger. Konsekvensetikken kalles derfor "teleologisk".

 

I pliktetikken(kantiansk) er det autonomi som har moralsk verdi. I utilitarismen er det "velferd" - som kan defineres på veldig mange måter. En måte er nytelse.