Spør en masterstudent i filosofi

[mises101]

Snarere tvert imot. Det taler for at en stat ikke fungerer i Somalia. Om anarki fungerer bedre nå enn med staten før kan vi finne ut med å se på forholdene før og etter. Nå er det f.eks. fire universiteter mens under staten var det kun ett.

[Kasparov]

Forholdene i Somalia er likevel verre enn da det var ett lovverk som ble effektivt håndhevet og ikke flere grupper som kriget mot hverandre. Men det er i alle fall et empirisk spørsmål om folk klarer seg bedre uten enn med en stat/instans med voldsmonopol. Det har kanskje vært samfunn der så er tilfelle, men krig og konflikt går i alle fall nesten alltid sammen med fravær av voldsmonopol. Den moderne måten å legitimere statsmakt er nettopp å si at man innen en (i alle fall visse typer) stat, bedre enn i en naturtilstand, får ivaretatt sine rettigheter.

[mises101]

Ok takk for fyldige svar.

 

Det er mulig krig og konflikt går hånd i hånd med fravær av stat. Men det er stor forskjell på kausalitet og korrelasjon. Årsaksretningen kan gå begge veier eller det kan være en tredje årsak som forårsaker de to.

I Somalia tipper jeg den tredje årsaken er folket sin oppførsel og kultur som gjør en stat vanskelig å opprettholde.

[Kasparov]

Ok takk for fyldige svar.

 

Det er mulig krig og konflikt går hånd i hånd med fravær av stat. Men det er stor forskjell på kausalitet og korrelasjon. Årsaksretningen kan gå begge veier eller det kan være en tredje årsak som forårsaker de to.

I Somalia tipper jeg den tredje årsaken er folket sin oppførsel og kultur som gjør en stat vanskelig å opprettholde.

 

Jeg tror alle vil være enig i det er snakk om gjensidige årsaksforhold i en eller annen grad. Er konfliktnivået høyt er det større sjanse for at staten rakner. Men er staten svak eller fraværende kommer konflikter og motsetninger mye lettere ut av kontroll.

 

Ellers har det også blitt argumentert for at staten er nødvendig for sikkerhet med diverse filosofiske antropologier. Thomas Hobbes mente mennesker var så egoistiske at det måtte en sterk stat til for å hindre folk i å forgripe seg på hverandre. Men slike teorier om menneskenaturen(også motsatte) blir fort spekulativt. Vi bør heller se på hvordan verden er.

[Mindwheeel]

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

 

Det hadde vært veldig interessant å høre hva du mener om konseptuell relativitet! Wittgenstein var inne på dette i "filosofiske undersøkelser" når han sa "The meaning of the word is in its use". Såvidt jeg vet har også personer som Kant, Whithead og Quine vært opptatt av disse temaene. Dette vet du sikkkert mye mer om enn meg!

 

Jeg har uansett et generelt inntrykk av at konseptuell relativitet er et totalt undervurdert reellt fenomen med enorme praktiske konsekvenser.

 

 

Litt mer utdypende om hva jeg tenker på :

 

 

Alle ord og ideer og konsepter har i praksis en betydning som varierer utfra livsforholdene der konseptet vurderes.

 

Symbolene benyttes av ulike personer i varierende allmenntilstander der de også assosierer helt ulike erfaringer med det vi kaller "de samme ideene". Under varierende livsforhold. Tendensen å regne dem som "de samme ideene" virker derfor svært mistenkelig.

 

Dette ser ut til å gjelde all informasjon.

 

 

Hvis informasjon ikke har en praktisk impact i den fysiske verden , er den irrelevant på alle måter , og hvis informasjon faktisk har en praktisk impact , er det situasjonen som avgjør informasjonens betydning.

 

 

Ordet "kontekstualisme" kan passe godt her også. Konteksten vil alltid avgjøre meningen med ord eller symboler eller koder. Konteksten for en livssituasjon er alltid en unik sammensetning av et enormt antall enheter i verdensrommet som står i et bestemt forhold til hverandre og beveger seg i et bestemt mønster i forhold til hverandre. Konteksten er alltid dynamisk og levende uten klare grenser. All språkbruk kan sees på som micro-hendelser innenfor denne større konteksten.

 

 

Et eksempel på hvordan selv det som virker svært samstemt i realiteten varierer enormt :

 

Fem personer ser på "månen" og snakker om den. De er enige om at "den greia der" kan kalles "månen" så i dette tilfellet virker forståelsen ved første øyekast samstemt. Problemet er at alle de fem personene har vidt forskjellige tenker om hva "den greia der" faktisk ER. De har ulike ideer om universet som de vurderer "den greia der innenfor". De har ulike opplevelser av hvordan den ser ut. De har ulike minner fra opplevelser i måneskinn. De har ulike formeninger om astronomi og astrologi og den reelle betydningen av tidevannet. Og på et dypere nivå har de helt ulike oppfatninger av hva som er meningen med livet generelt , meningen med synsinntrykk generelt og meningen med å snakke om månen I første omgang.

 

 

Relativiteten gjelder alle typer informasjonsstrukturer :

 

 

Ord, tall , figurer , mønstre , ideer , memer , kunst , metaforer , definisjoner , poesi , beskrivelser , symboler , signaler , tegn , modeller , tankekonstruksjoner... : deres reelle betydning ser alltid ut til å være situasjonsbasert på en eller annen måte.

 

 

Eksempel : Software i et dataprogram blir relevant kun når maskinen faktisk brukes av et levende fysisk menneske. Da er det maskinens funksjon I dagliglivet til personen som er viktig. Og videre resultatene av dette igjen i en større samfunnsmessig sammenheng...

 

 

Relativiteten gjelder på flere nivåer :

 

 

-All informasjon har praktisk talt en uendelighet av MULIGE betydninger I "mulige verdener" eller "tenkbare fremtider".

 

-Innenfor hver betydning vil det også være en mengde nyanseforskjeller I hvordan ulike personer forstår informasjonens betydning i en større sammenheng. I praksis er det observert at språklige misforståelser oppstår omtrent hver gang dyptgravende kommunikasjon angående komplekse temaer foregår.

 

-De fleste diskusjonene på filosofidelen av diskusjon.no viser eksempler på hvordan ulike mennesker  forstår de samme ordene I svært forskjellig betydning når diskusjonen går mer I dybden. 

 

-Filosofiens eller vitenskapen generelle historie mangler konsensus angående betydningen av alle grunnleggende konsepter. For eksempel : "materie" og "bevissthet" og "eksistens" , "frihet" , "rettferdighet" , "kjærlighet" , "intelligens" , "fornuft" osv blir i praksis forstått i et enormt antall betydninger av ulike mennesker i ulike situasjoner. Dette inkluderer alle personer vi assosierer med ordet "vitenskapsmenn".

 

- Et hvert konsept er i praksis en figur som kan observers visuellt eller en lyd som kan høres eller andre manifesterte strukturer. Altså manifesterer konseptene seg som et mønster I vår praktiske virkelighet som kan observers gjennom vårt sansepparat. Betydningen av dette mønsteret vil i praksis være den betydningen som et tenkende vesen assosierer med dette mønsteret.

 

-Enhver teori må ifølge sin natur alltid uten unntak være mangelfull , fordi den er en partikkel innenfor en større verden som går utenfor teorien selv og innebærer mer enn teorien selv , og alltid inneholder fenomener som teorien unngår å nevne.

 

 

På bakgrunn av dette går det an å si at det ikke er noen motsetning mellom teori og praksis. Teori og praksis er begge aspekter av samme virkelighet innenfor en grenseløs dynamisk prosess. Praksis kan tolkes som et universelt spektrum av hendelser der teorier er måter å håndtere dette hendelsesforløpet av vesener slik som oss mennesker. Teori er å regne som ulike operasjonssystemer innenfor en kaotisk praksis uten definerte grenser. All teori fungerer på denne måten som en slags "psykologisk software" i en uoversiktlig verden. Teori er altså en måte for oss å håndtere den direkte virkeligheten vi opplever.

 

Dette betyr også at tull og tøys eller poesi eller rare metaforer , avhengig av hvordan de brukes i praksis , kan være verdifulle og interessante på mange forskjellige måter. Det innebærer også at alle teorier kan være compatible avhengig av hvordan teorien tolkes. Poenget er hele veien :

 

 

Situasjonen definerer informasjonen

 

 

Faktorer som forsterker alt dette er intensjon og forventninger og hvilket inntrykk mottakeren har av avsenderen : 

 

Hvorfor sier personen dette? Hva prøver personen å oppnå? Hvilke forventninger har personen til hvordan informasjonen oppfattes? Hva slags inntrykk har mottakeren av avsenderen? Osv osv osv 

 

Siden navnet ditt har referanser til sjakk kan det også være interessant å reflektere over dette spørsmålet :  "Er springer til E4 et godt trekk?"

 

Og et siste eksempel : Hvorfor kan vi ikke drikke ordet vann?

 

 

Jeg håper eksemplene ga et visst intrykk av hva jeg tenker på her. Det er en omfattende problemstilling. Det hadde vært interessant å høre hva du eller noen filosofer du vet om mener om dette spørsmålet! Si fra hvis du kjenner til noen gode artikler eller videoer på nettet som berører disse temaene

Endret 4. september 2015 av Mindmooover

[Kasparov]

Mindmoover: Jeg må dessverre skuffe deg. Jeg har vært borti det du snakker om, men i svært begrenset grad. Jeg kan nok ikke mer om det enn deg. Og jeg tror du alt hvordan du kan finne ut mer om temaet.

 

Men jeg kan i det minste komme med noen betraktninger om det du snakker om. Det er beslektet med pragmatisme og konstruktivisme. Det siste går enkelt sagt ut på at (som du forklarer bra forresten) at begreper ikke er noe som eksisterer uavhengig mennesker(de er for eksempel ikke ideer i ideverdenen som vi skuer i ånden slik som Platon mente) eller representanter for noe slikt. Det siste er den epistemologiske posisjonen som kan kalles "representasjonisme" som er at våre ideer representerer objektive forhold. Ideen "menneskeheten" representerer for eksempel den faktiske menneskeheten. Konstruktivisme går ut på at begreper tvert i mot er konstruksjoner vi selv har lagd. Å kunne et begrep er her å kunne bruke det, ikke vite hva det representerer(hva verden er uavhengig av oss aner vi ikke). Enkelt sagt handler kunnskap om hvordan vi konstruerer virkeligheten, ikke om hvordan den er i seg selv.

 

EDIT: Så ikke oppfordringen på slutten av innlegget ditt. Jeg tror dette er nært det noen postmodernister som Derrida snakker om. En annen er Focault(han er konstruktivist i alle fall). Pragmatister som Dewey tar også for seg mye av det samme tror jeg.

Endret 4. september 2015 av Kasparov

[Mindwheeel]

Mindmoover: Jeg må dessverre skuffe deg. Jeg har vært borti det du snakker om, men i svært begrenset grad. Jeg kan nok ikke mer om det enn deg. Og jeg tror du alt hvordan du kan finne ut mer om temaet.

 

Men jeg kan i det minste komme med noen betraktninger om det du snakker om. Det er beslektet med pragmatisme og konstruktivisme. Det siste går enkelt sagt ut på at (som du forklarer bra forresten) at begreper ikke er noe som eksisterer uavhengig mennesker(de er for eksempel ikke ideer i ideverdenen som vi skuer i ånden slik som Platon mente) eller representanter for noe slikt. Det siste er den epistemologiske posisjonen som kan kalles "representasjonisme" som er at våre ideer representerer objektive forhold. Ideen "menneskeheten" representerer for eksempel den faktiske menneskeheten. Konstruktivisme går ut på at begreper tvert i mot er konstruksjoner vi selv har lagd. Å kunne et begrep er her å kunne bruke det, ikke vite hva det representerer(hva verden er uavhengig av oss aner vi ikke). Enkelt sagt handler kunnskap om hvordan vi konstruerer virkeligheten, ikke om hvordan den er i seg selv.

 

EDIT: Så ikke oppfordringen på slutten av innlegget ditt. Jeg tror dette er nært det noen postmodernister som Derrida snakker om. En annen er Focault(han er konstruktivist i alle fall). Pragmatister som Dewey tar også for seg mye av det samme tror jeg.

Dette er nok også beslektet med debattene om vitenskapelig "realisme". Jeg studerte faktisk vitenskapsfilosofi for noen år siden og da fikk jeg inntrykk av at det som ennå var igjen av vitenskapelige "realister" baserte seg på "the correspondence theory of truth" og at det ikke lenger eksisterte noen som i fullt alvor mener at noen teori kan representere hele virkeligheten. "Representasjonisme" syns jeg er svært vanskelig å ta seriøst. Ihvertfall så lenge konseptuell relativitet er en praktisk kjennsgjerning som kan observeres overalt der kommunikasjonsaktivitet foregår.

 

Jeg leste en artikkel av en filosof som heter Alan Musgrave der han pratet vitenskapelig realisme og det han kalte "the natural ontological attitude" som han mente var forenlig med en mer pragmatisk form for realisme. Her kom Musgrave såvidt inn på problemene knyttet til konseptuell relativitet , men han prøvde å bortforklare konseptuell relativitet som en "ide som forkludrer filosofien uten å gjøre noen noe klokere" , og overså at konseptuell relativitet er en EMPIRISK OBSERVERT REALITET. I tillegg : en realitet med enorme praktiske konsekvenser for hele vårt forhold til språk og tanker og ideer.

 

Det virker som at det siste som eventuelt måtte være igjen av "representasjonisme" blir pulverisert for alltid når vi tar inn over oss realiteten i konseptuell relativitet. Særlig når vi husker at alle representasjoner ( og språklige aktiviteter ) bare er psykologiske hendelser innenfor et rom som er uendelig mye større og rikere og mer mangfoldig enn isolerte representasjoner klarer å innebefatte. "Representasjonisme" overser at den selv bare er en deltager innenfor et mye større rom. "Representasjonisme" minner om en struts som stikker hodet ned i jorda og innbiller seg at resten av verden ikke eksisterer bare fordi den selv ikke kan se det. "Representasjonisme" kan beskrives som en slags konseptuell stormannsgalskap. Hadde "representasjonisme" vært riktig kunne vi bare fikset hele vannmangelen i California ved å sende en epost dit med ordet "water"

Endret 5. september 2015 av Mindmooover

[Mindwheeel]

Hvorfor kan vi ikke drikke ordet "vann"?

[Kasparov]

Hvorfor kan vi ikke drikke ordet "vann"?

 

Fordi "vann" er et ord? Jeg har aldri vært borti det spørsmålet.

 

Men angående realisme/konstruktivisme: Det er viktig at selv om vi ikke kan få tilgang på verden i seg selv, så er ikke alt tolkning. Det er noe som må tolkes. Vi kan tenke på teorimpregnering. Det er vel en variant av det vi snakker om. Det finnes grenser for hvor forskjellig forskere kan forstå den samme sanseinformasjonen. Thomas Kuhn skriver av og til som om forskere i forskjellige paradigmer bokstavelig talt referer til helt forskjellige ting ute i verden selv om de bruker samme ord, men det er tvilsomt.

Endret 5. september 2015 av Kasparov

[Mindwheeel]

 

Hvorfor kan vi ikke drikke ordet "vann"?

 

 

Fordi "vann" er et ord? Jeg har aldri vært borti det spørsmålet.

 

Men angående realisme/konstruktivisme: Det er viktig at selv om vi ikke kan få tilgang på verden i seg selv, så er ikke alt tolkning. Det er noe som må tolkes. Vi kan tenke på teorimpregnering. Det er vel en variant av det vi snakker om. Det finnes grenser for hvor forskjellig forskere kan forstå den samme sanseinformasjonen. Thomas Kuhn skriver av og til som om forskere i forskjellige paradigmer bokstavelig talt referer til helt forskjellige ting ute i verden selv om de bruker samme ord, men det er tvilsomt.

Avhenger ikke tolkningen av sanseinformasjonen av hvilken større ramme vi vurderer den innenfor? Som igjen avhenger av livssynet generelt? Og synet på hvem vi er selv?

 

Jeg trekker forresten ikke i tvil at det kan finnes en objektiv Sannhet med stor S. Totaliteten av alt som eksisterer i hele universet med alt inkludert og alle muligheter inkludert kan sees på som en sånn objektiv sannhet. Bare at vi ikke kjenner den.

 

Og jeg tviler ikke et sekund på realiteten av våre subjektive erfaringer. De er uten noen som helst tvil ekte , som hva de er , slik som de oppleves. "Dette er hva dette er". Og hvis jeg personlig opplever en egenverdi i "det her" så er også denne egenverdien en ubestridelig realitet. Hva som er konteksten for våre subjektive opplevelser derimot er det store mysteriet.

 

Det som virker ekstremt suspekt er å sammenblande representasjon med virkelighet , ordet med fenomenet , forklaringen med det som forklares. At vi ikke kan drikke ordet vann er et stjerneeksempel på den dimensjonale forskjellen mellom teori og praksis. Teori er bare en ørliten del av praksis , ekte som en psykologisk opplevelse , men kan aldri engang begynne å innbille seg at den "representerer" praksis. Når en teori prøver å være "representativ" for virkeligheten den selv bare er en ørliten del av snakker vi om "konseptuell stormannsgalskap". Vi kan gjerne si ordet "hest" og vi kan gjerne ramse opp masse informasjon , men den levende realiteten er i en helt annen dimensjon enn disse teoretiske aktivitetene.

 

Dette får ideen om "forklaring" til å virke ganske meningsløs. Hva kan egentlig en "forklaring" noen gang forklare? Har vi ikke bare å gjøre med en liten klump med informasjon som i seg selv bare er et mikrofragment innenfor noe uendelig mye større?

 

Gir dette mening?

[anon12234]

spør en student? ... hvor lite innsikt går det an å ha?

[Kasparov]

Mindmoover: Jeg tror vi er enige i det vesentlige.

[zeebra]

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

Har du levd og opplevd nok (utenom skole) til å komme med en slik påstand?

 

Jeg vil tippe du er rundt 23-24 år gammel og har levd hele livet ditt på skolen, kanskje til og med innenfor et avgrenset geografisk område. Så, ikke for å være frekk, bare for å utfordre.

 

Jeg kan jo også spørre et spørsmål for å være snill her. Tror du rasisme er naturlig? Og på hvilken måte, om ja?

Endret 11. september 2015 av zeebra

[Kasparov]

 

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

Har du levd og opplevd nok (utenom skole) til å komme med en slik påstand?

 

Jeg vil tippe du er rundt 23-24 år gammel og har levd hele livet ditt på skolen, kanskje til og med innenfor et avgrenset geografisk område. Så, ikke for å være frekk, bare for å utfordre.

 

Jeg kan jo også spørre et spørsmål for å være snill her. Tror du rasisme er naturlig? Og på hvilken måte, om ja?

 

 

 

Det første spørsmålet forstår jeg ikke helt. Med at "jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art" mener jeg bare at jeg har overfladisk kjennskap til mye og kan plassere filosofiske teorier noenlunde i forhold til overordnede merkelapper.

 

Jeg tror rasisme er naturlig på samme som fremmedfrykt er det. Dvs. som en slags psykologisk disposisjon til å frykte fremmede. Men det er mest et psykologisk og kanskje antropologisk spørsmål. Jeg har så vidt sett det nevnt i pensum.

Endret 12. september 2015 av Kasparov

[Visum]

1) Er det galt å tro på Gud? Finnes Gud?

2) Er det riktig ta imot muslimer, selvom noen påstår de kan være IS-vennlige?

Endret 12. september 2015 av Høststund

[Kasparov]

1) Er det galt å tro på Gud? Finnes Gud?

2) Er det riktig ta imot muslimer, selvom noen påstår de kan være IS-vennlige?

 

1) Jeg vet ikke om noen som mener det er moralsk galt å tro på gud. Kanskje(og bare kanskje) Nietzsche mente det. Etter Kant har filosofer mer eller mindre akspetert at fornuften hverken gir oss grunn til å tro eller ikke tro på gud. 

 

2) Det spørsmålet er det umulig å svare på uten mer informasjon.

[Visum]

 

1) Er det galt å tro på Gud? Finnes Gud?

2) Er det riktig ta imot muslimer, selvom noen påstår de kan være IS-vennlige?

 

1) Jeg vet ikke om noen som mener det er moralsk galt å tro på gud. Kanskje(og bare kanskje) Nietzsche mente det. Etter Kant har filosofer mer eller mindre akspetert at fornuften hverken gir oss grunn til å tro eller ikke tro på gud. 

 

2) Det spørsmålet er det umulig å svare på uten mer informasjon.

 

2) Norge ta imot 8.000 syriske flyktninger. Kritikerne mener de kan være IS-vennlige. I filosofiens verden, hva vil vi vektlegge mest? i) ta imot syriske flyktninger, selvom noen frykter noen kan være IS-vennlige, ii) ikke ta imot noen syriske flyktninger i det hele tatt, siden noen av flyktningene kan påføre oss skader (terrorister) i fremtiden.

 

Hva er moralsk riktig?

Endret 12. september 2015 av Høststund

[Kasparov]

 

 

1) Er det galt å tro på Gud? Finnes Gud?

2) Er det riktig ta imot muslimer, selvom noen påstår de kan være IS-vennlige?

 

1) Jeg vet ikke om noen som mener det er moralsk galt å tro på gud. Kanskje(og bare kanskje) Nietzsche mente det. Etter Kant har filosofer mer eller mindre akspetert at fornuften hverken gir oss grunn til å tro eller ikke tro på gud. 

 

2) Det spørsmålet er det umulig å svare på uten mer informasjon.

 

2) Norge ta imot 8.000 syriske flyktninger. Kritikerne mener de kan være IS-vennlige. I filosofiens verden, hva vi vektlegge mest? i) ta imot syriske flyktninger, selvom noen frykter noen kan være IS-vennlige, ii) ikke ta imot noen syriske flyktninger i det hele tatt, siden noen av flyktningene kan påføre oss skader (terrorister) i fremtiden.

 

Hva er moralsk riktig?

 

 

Det er fortsatt altfor lite informasjon. Jeg kan ikke komme på noen moderne teoretikere som ville ha ett definitvt svar ut fra kun det du skriver. Alle folk i hele verden er potensielle forbrytere. Alle nordmenn er i prinsippet potensielle IS-sympatisører. Man må vite litt om sansynnligheten. Og en hel rekke andre ting. Ut fra det lille jeg vet bør vi antagelig ta i mot noen flyktninger. Jeg har ikke satt meg inn i saken.

 

Noen generelle spørsmål i global rettferdighet er: må rettferdighet på det internasjonale nivå bygge på statenes suverenitet,  er rettferdighet dels kontekstbestemt, har medlemer av et folk har større ansvar overfor hverandre enn overfor andre. Men uansett hva man mener om dette, innen rimelighetens grenser, så må man ha mye informasjon for å kunne si noe meningsfult om konkrete spørsmål.

 

EDIT igjen, kommer stadig på mer: Det som er vanskelig med spørsmålet ditt er at det ikke gjelder konstitusjonelle kjernespørsmål eller "fundamental rettferdighet". Dagens filosofer anser i stor grad detaljer som nøyaktig hvor mange vi skal ta i mot som noe som fint kan avgjøres av faktiske demokratiske prosedyrer. Selv om man har en aldri så deltajert og godt begrunnet tolkning av "mennskeverdighet" osv. så er de ofte "inconclusive"(noe godt norskt ord for dette?) på deltaljnivå. Jeg tror et filosofisk forsvar for at vi bør ta i mot nøyaktig så og så mange flyktninger og ikke mer eller mindre, for å bli anerkjent som godt i akademia(om overhodet, merk det overnevnte), ville vært på flere hundre sider.

Endret 12. september 2015 av Kasparov

[zeebra]

 

 

 

 

 

Jeg har en bachelorgrad i filosofi og går for tiden på masterstudiet. Jeg påstår selvsagt ikke at jeg faktisk kan gi endelige svar på alt. Jeg har såklart heller ikke kjennskap til alt, eller engang mesteparten av det som er skrevet om forskjellige ting. Men jeg vil påstå at jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art og at jeg kan komme med skisser og antydninger til svar, typer tilnærming, kritikk og argumentasjon i disse. I tillegg kan jeg henvise til litteratur og personer som tar opp det man kan undre over nesten uansett hva det er. I alle fall tror jeg det... Bevis meg feil?

 

Har du levd og opplevd nok (utenom skole) til å komme med en slik påstand?

 

Jeg vil tippe du er rundt 23-24 år gammel og har levd hele livet ditt på skolen, kanskje til og med innenfor et avgrenset geografisk område. Så, ikke for å være frekk, bare for å utfordre.

 

Jeg kan jo også spørre et spørsmål for å være snill her. Tror du rasisme er naturlig? Og på hvilken måte, om ja?

 

 

 

Det første spørsmålet forstår jeg ikke helt. Med at "jeg har vært innom nesten alle meningsfulle problemfelt av filosofisk art" mener jeg bare at jeg har overfladisk kjennskap til mye og kan plassere filosofiske teorier noenlunde i forhold til overordnede merkelapper.

 

Jeg tror rasisme er naturlig på samme som fremmedfrykt er det. Dvs. som en slags psykologisk disposisjon til å frykte fremmede. Men det er mest et psykologisk og kanskje antropologisk spørsmål. Jeg har så vidt sett det nevnt i pensum.

 

Ja, det var jo en del av poenget mitt.

 

Uansett, grunnen til at jeg spør om rasisme er jo at vi ser en oppblomstring av rasisme i dagens samfunn. Selv mener jeg det er umulig å ikke legge merke til at en annen person har annen hudfarge osv enn en selv, og at rasisme derfor er naturlig. At rasisme er naturlig, betyr ikke nødvendigvis å bety at rasismen er "ond", noe den alikevel ofte er dessverre.

 

For et samfunn er det naturlig å tenke "vi" og "normalen". F.eks i et samfunn hvor majoriteten er hvit er det "naturlig" å se på "andre" som "de". Selvfølgelig er det ikke bare slik i hvite samfunn, men også f.eks i samfunn hvor folk hovedsaklig er svarte så er det naturlig å se på hvite som "de".

 

Selv kjenner jeg ikke til noen av de eldre filosofer eller andre filosofiske kilder relatert til problemstillingen. Om det er fordi eldre samfunn var mer "uniforme" eller mindre multikulturelle eller fordi alle anså hverandre som "vi" uansett hudfarge osv kan jeg ikke konkludere med, men jeg vil anta det første alternativet er mer sannnsynlig.

 

I dag har vi en enorm oppblomstring av rasisme rettet mot "muslimer" som en gruppe som tilhører "arabere".

[Mindwheeel]

 

1) Jeg vet ikke om noen som mener det er moralsk galt å tro på gud. Kanskje(og bare kanskje) Nietzsche mente det. Etter Kant har filosofer mer eller mindre akspetert at fornuften hverken gir oss grunn til å tro eller ikke tro på gud. 

En velkjent gammel komedie foregår alle de gangene ( og det er MYE oftere enn man skulle kunne tro var mulig for tenkende vesener ) ulike personer med tilsynelatende alvorlige ansikter diskuterer opp og ned angående noe totalt ukjent som kalles "Gud" uten å engang avklare hva dette ordet , som hele debatten tydeligvis omhandler , faktisk betyr for deltagerne i diskusjonen. Det vil si at det utspiller seg lange "diskusjoner" angående "et eller annet" og der deltagerne ikke engang aner hva temaet er i første omgang! Det er i sånne øyeblikk det virker som om man egentlig er deltager i et realityshow som heter "Galehuset" og der vinneren kanskje er den første som gjennomskuer bløffen og reiser seg opp og roper så alle hører det : "VI VET JO IKKE ENGANG HVA VI PRATER OM HER!"