Overkontrollerende far

[AnonymDiskusjon]

Denne teksten er både for egen refleksjon, og innspill fra andre. 

 

Jeg er en gutt på 20 år. Jeg flyttet for første gang hjemmefra da jeg dro i militæret som 19, også har jeg bodd borte fra foreldrene i ca. 6 mnd.  Av personlighet er jeg dels introvert. Jeg har tidligere brukt mye tid på gaming, og trener mye styrke og kondisjon. Karakterene mine har alltid vært litt under snittet, dvs 3-4.

 

Faren min vokste opp ganske nært der jeg vokste opp, og bor fortsatt i samme tettbygden. Han var mye aktiv i sin ungdom, og bodde hjemme hos foreldrene sine til han ble ferdig med sin bachelor i ledelse på BI i Oslo.  Han har alltid fått ganske bra karakterer såvidt jeg har sett. 

 

Faren min har alltid vært veldig kontrollerende. Og det ble vel bare verre da han skilte seg da jeg var 14. Det var i denne perioden karaktersnittet mitt begynne å falle til der det er i dag. Når jeg følte meg deprimert, pleide jeg å dykke inn i spillverdenen. Det var som et dop, som fikk tiden til å gå, og fikk meg tenke på noe annet enn det som skjedde i omverdenen. Det var en måte å komme seg vekk fra alt. Jeg vil ikke si at jeg slet noe spesielt mer enn andre med depresjon i ungdomsskolen og videregående, men det var noe som kom og gikk. Fattern hatet at jeg spillte, og kjeft ofte på meg fordi jeg brukte for mye tid på det, noe jeg tror bare gjorde det værre.

 

Jeg bodde 50/50 hos begge foreldrene mine, men jeg snakket egentlig sjeldent med faren min. Det var ekstremt usannsynlig at jeg satt i stua sammen med han og så på tv f.eks. Og jeg hatet middagene, for når vi spiste middag skulle vi være samlet, han jeg og bruttern, og det var alltid en klein stillhet. Jeg tror fattern alltid har likt bruttern bedre enn han har likt meg, de har mye mer felles interesser.

 

Jeg har alltid vært dårlig på å forsvare meg, når fattern kjefter. I dag så sier jeg ingenting tilbake, kanskje bare et ja, så han har skjønt at jeg har hørt det. Dette forsvaret er noe jeg har lært i løpet av flere år med kjefting fra hans side. Hvis jeg prøver å forsvare meg, begynner han bare å kjefte høyere og høyere, og han gir seg aldri før jeg gir meg. Når jeg var liten kunne han bli voldelig. Det var vel lettere, for hans del. Nå som jeg er 20, tør han ikke lenger, tror jeg. I tillegg tror jeg at ofte når fattern møter motgang, tar han det ut på meg. 

 

Det føles som at han ser på meg mer som en slave, enn en sønn. Han spør meg ikke om jeg kan gjøre ting, han kommanderer meg. Når han kommer med råd, høres det mer ut som ordre. Og hvis jeg har andre meninger enn han, kan han begynne å kjefte på meg, fordi jeg har "feil". Når jeg er på rommet mitt låser jeg alltid døren, fordi jeg er redd for at han skal komme inn. Jeg blir alltid anspent i kroppen når jeg hører han er på etasjen, fordi jeg ikke vil snakke med han. Når han spurte meg hvorfor jeg låser døren, hadde jeg ikke noe svar, fordi jeg var redd for å ordlegge meg på en måte som kunne støte ham, irritere ham, eller noe han kunne bruke mot meg.  

 

Og jeg har vært i forsvaret, som vernepliktig. Det er det laveste av det lave, og med den lønnen pleide vi å spøke om at vi var slaver. Men selv i forsvaret, hadde befalet større respekt til meg. De behandlet meg i det minste som et menneske. Jeg har også bodd i bofellesskap, hvor de jeg bodde med hadde et kameratskap, og vedlikehold av huset var mer en samarbeidsoppgave enn et diktatur.

 

Jeg flyttet hjem pga økonomiske årsaker, og overgangen var stor. Fattern mistet jobben for ikke så lenge siden, pga "downsizing". I det minste før, så pleide han å jobbe veldig mye. og bare komme hjem sent på kvelden, hvis han kom hjem.

 

Han har alltid jobbet veldig mye. Og jeg tror han forventer at jeg skal gjøre det samme. Jeg tror han liker å jobbe hardt, og bruke mye penger på dyre ting. Samme med brodern, de går begge i dyre merkeklær, og drar ofte på tur til syden eller USA. 

 

Jeg har alltid prøvd å unngå dyre klær. Jeg liker ikke personligheten som følger med... Jeg liker tanken på å leve spartant, med bare det man trenger. Jeg vil ikke at foreldrene mine skal bruke masse penger på meg, for å skjemme meg bort. Jeg liker tanken på å gå ut i villmarken med sekk og fiskestang, og oppleve naturen. 

 

Tanken da jeg startet denne tråden var vel egentlig å spørre om noen hadde noen tips om hvordan jeg kunne "forsvare" meg, hver gang han kjeftet på meg. Men i ettertid tror jeg det er litt for optimistisk.

 

Jeg ser på faren min som en person som har fått til mye, og en person jeg kan lære av. Han har/hadde en god jobb som sjef for den norske grenen i et internasjonalt firma. Han hadde som sagt mye bra karakterer når han studerte, og har studert både i USA og Tyskland. For ikke å nevne at han jobber mye.

 

Problemet er bare at måten han snakker til meg på er ekstremt nedlatende, og respektløs. Jeg har ikke sett ham snakke til noen på den måten han snakker til meg. Jeg har ikke sett noen snakke til meg eller andre på den måten han snakker til meg.

 

Når jeg flyttet tilbake var tanken at jeg skulle bo 100% hos fattern. Rommet jeg ville få hos muttern var 4x2, mens rommet hos fattern var 4x4, og jeg hadde ikke lyst til å selge møblene mine siden jeg kommer til å flytte ut igjen om et år, pga skole.

 

Til sammendrag kan jeg vel si at jeg holder fattern delevis ansvarlig for at jeg er en introvert, og at jeg har brukt så mye tid på gaming. og at karakterene mine sank, pga ustabilitet i familien. Det er som at "Jeg liker han ikke, men jeg trenger ham". På en annen side så har hans behandling av meg, lært meg hvordan jeg ikke skal behandle andre.

 

Så svaret på spørsmålet blir vel kanskje at om forholdet blir for ille, kan jeg jo flytte til muttern (og selge litt møbler). Ellers er det jo bare ett år til, så flytter jeg ut for godt. Det og prøve å stå imot ham, og forsvare meg selv tror jeg bare er å glemme... 

Anonymous poster hash: ed8a1...cd0

[1969]

Har du råd så skaffer du deg en egen plass å bo snarest. Ellers så bør du begynne å stå opp for deg selv og gjør noe fornuftig. Ro ned spillinga og prøv å få karakterene opp igjen. Det er kanskje greit å skylde på faren sin for tingenes tilstand, men det bør ikke bli en unnskyldning for at denne skal fortsette.

 

Du er klar over problemene og nå bør du prøve å løse dem. 

[Budeia]

Eller spør noen om å få leie en låve eller en kjeller til å ha møblene i ett år.

Spørs litt hva faren din beordrer deg til. Dersom han beordrer deg til husarbeid er det kanskje å forvente siden du bor hos ham.

 

Men etter hvert som du er 20 år kan det også være ting i ditt liv som han ikke har noe med, og som han ikke har rett til å kontrollere.

Det er verdt å huske at en del foreldre ikke respekterer at barna deres har fylt 18, 20 eller 30 år, de vil fortsatt gå sterkt inn for å kontrollere alt.

Da er det viktig å ikke bli boende hos dem, eller i nærheten av dem.

En del ekteskap har dessverre gått i oppløsning fordi en bodde vegg i vegg med foreldrene/svigerforeldrene, og når en ga dem lillefingeren tok de hele hånda (dvs fullstendig overvåkning og krav om fullstendig kontroll av det unge ekteparet).

[Whist1er]

Hvis du skriver dette som refleksjon kan du vurdere om hvorvidt tittelen på tråden er riktig. "Overkontrollerende" og stort kontrollbehov er ofte ensbetydende med rapportering av hvor man er, hva man gjør, "stempling", nitidig opptatthet av klokkeslett og at rutiner overholdes.

Det jeg leser i tråden din er en tjueåring som bor hjemme av bekvemmelighetshensyn, og som ikke er komfortabel med at det stilles krav. Om en ser bort fra en syltynn moralsk forpliktelse overfor sine barn, finnes det ingenting i lov- og regelverk som tilsier at foreldre skal huse sine barn etter at de er 18 år. De har forsørgeransvar inntil de er tjue under forutsetning at de går i den videregående skolen (ikke nødvendigvis husrom fra 18-20, men økonomisk). Etter videregående er det etter mitt ringe syn nødvendig med en grenseoppgang mellom "utleier" og "leietager".

 

Har du jobb eller annen inntekt?

Betaler du husleie? (Om du betaler husleie har du andre rettigheter enn om du ikke gjør det)