Jeg synes altfor mange unge roter bort ungdomstida for å bli god i idrett...

[Mamamia]

... er jeg den eneste?

 

Jeg skjønner jo ikke idrett generelt sett. Synes nesten all sport er UTROLIG kjedelig. I hvert fall å SE på, LESE om og HØRE om. Å delta selv kan derimot være morsomt. Konkuranseinstinktet mangler helt. Jeg kan sykle for å komme meg langt avgårde, med vind i håret på en fin landevei en sommerdag. Eller gå lang tur på ski fordi jeg alltid har lurt på hvordan utsikten er fra den åsen. 

 

Å sykle den samme strekningen gang på gang BARE for å prøve å komme litt fortere fram enn sist... Det virker meningsløst for meg. Jeg har mål som er mer slik at jeg er glad når jeg greier å trø hele veien opp den tidligere så tunge motbakken, eller at det er hyggeligere å jogge med venner når man ikke lenger sliter med å snakke samtidig.

 

For meg føles det som å kaste bort ungdomstida med å streve og slite med å prøve å nå en forgjeves drøm om å bli proff i en eller annen idrett. Hvorfor er det ikke flere som forteller halvgode "talenter" at det er bedre for dem å kutte tvert og heller skaffe seg en utdanning, en samfunnsnyttig jobb, eller bare ta seg tid til å være ung, ustrukturert og kreativ mens de enda har frihet og overskudd til det? 

 

Jeg blir sint inni meg når jeg ser foreldre som støtter og oppmuntrer ungene sine noe helt hinsides. Noen ganger mener jeg man er en bedre forelder om man gir realistiske tilbakemeldinger i tide. 

 

 

 

 

[Imsvale]

Ting gir ikke mer mening enn du legger i dem selv. Liker de idrett, så er det meningsfylt for dem. Hvorfor er dette så mye verre enn å være «ung, ustrukturert og kreativ»?

[kjekset]

Idrett er gøy og det er sosialt. Perfekt "tidsfordriv" fremfor å sitte inne hele dagen.

 

Men ja, så har vi de som skal bli proff i sykkel, proff i fotball, proff i håndball you name it. Jeg vil tro de aller fleste i alderen 13-17 har en proffdrøm, men så begynner ungdomstiden for alvor og man innser at det skal ofres mye mer tid for å bli det. Deretter går de fra denne "proffdvalen" til å kun delta for det sosiale og for å være aktiv.

 

Selvsagt finnes det de som aldri gir opp og som skal bli proff. I mitt hode er mange av de trangsynt (feks: "Jeg skal bli den nye Martin Ødegaard") går inn den ene øra og ut den andre...

[Imsvale]

Det er da ikke bare ungdom som driver idrett, som sikter høyt. Noen skal bli verdens beste dataprogrammerer. Andre vil ha en nobelpris av et eller annet slag. Atter andre vil bli michelinkokk. De fleste kommer tidsnok ned på jorda igjen, uten at det ble noen katastrofe av det.

 

Jeg regner med TS prater om utdanning innen idrett, og ikke dem som bare driver idrett på fritida. Sistnevnte er jo åpenbart et bedre valg enn svært mye annet.

[Isbilen]

Organisert idrett handler om mer enn å gjenta den samme aktiviteten ørten ganger. Verdier som helse, vennskap, viljestyrke, samhold og kontakter spretter kjapt frem i bevisstheten, og jeg kunne sikkert fortsatt et stykke til.

 

Det ble skrevet en god artikkel for en tid tilbake om de hundrevis av nordmenn som står på ski fulltid, men som mangler det lille ekstra for å slå gjennom på toppen av toppnivået. Det finnes nok mindre meningsfylte tilværelser. Og en toppidrettskarriere varer jo ikke hele livet.

[Spartapus]

Hvis man ser rasjonelt på det så er det umulig å etablere at det er mer meningsfylt å bruke livet til det ene eller det andre. Det eneste som spiller noen rolle er at man bruker den tiden man har på en måte som man selv opplever gir god livskvalitet. Å gjøre noe som ikke gjør en lykkelig men som oppfyller samfunnets forventninger er selvskading.

[ozone]

I en tid der mange dør av livstilsykdommer (les: FEDME), så må det vel være greit å bevege seg uansett hvilken grunn man har?

DU liker rekreasjonsmosjon. Kos deg! Men la andre like det de vil uten at du skal komme med surmagede oppstøt om det.

[Lolliken]

I hvilken form av idrett mener du?

Personlig så har jeg nesten bare gode minner fra tiden jeg spilte fotball/basket/håndball/hockey. Har skaffet meg en grei grunnfysikk, gode venner og gode minner fra tiden jeg spilte fotball aktivt. Samler fortsatt en god gjeng for å spille fotball 2-3 ganger i måneden. Veldig fin måte å samle sammen gamle venner, kanskje tilogmed møte noen nye. Og ikke minst holde deg noenlunde i form.

 

Uansett hovedpoenget er livskvalitet, om noen liker å holde på med idretten sin eller ikke. Hvilken rett har jeg eller noen andre til å dømme den personen? 

[Imsvale]

Hvis man ser rasjonelt på det så er det umulig å etablere at det er mer meningsfylt å bruke livet til det ene eller det andre.

 

La meg snu litt på den: Hvis man ser rasjonelt på det, så innser man fort at det er subjektivt, og da er det ganske lett å konkludere med at det er mer meningsfylt for en person å gjøre noe de selv liker.

[Primer4]

Jeg synes alt for mange unge kaster bort ungdomstiden på å vase rundt uten mål eller mening.

 

Det å trene idrett i ungdomstiden lærer ungdommen smertebeherskelske, disiplin, samtidig som det gir mestringsfølelse og en haug av andre positive egenskaper.

[Imlekk]

... er jeg den eneste?

 

Jeg skjønner jo ikke idrett generelt sett. Synes nesten all sport er UTROLIG kjedelig. I hvert fall å SE på, LESE om og HØRE om. Å delta selv kan derimot være morsomt. Konkuranseinstinktet mangler helt. Jeg kan sykle for å komme meg langt avgårde, med vind i håret på en fin landevei en sommerdag. Eller gå lang tur på ski fordi jeg alltid har lurt på hvordan utsikten er fra den åsen. 

 

Å sykle den samme strekningen gang på gang BARE for å prøve å komme litt fortere fram enn sist... Det virker meningsløst for meg. Jeg har mål som er mer slik at jeg er glad når jeg greier å trø hele veien opp den tidligere så tunge motbakken, eller at det er hyggeligere å jogge med venner når man ikke lenger sliter med å snakke samtidig.

 

For meg føles det som å kaste bort ungdomstida med å streve og slite med å prøve å nå en forgjeves drøm om å bli proff i en eller annen idrett. Hvorfor er det ikke flere som forteller halvgode "talenter" at det er bedre for dem å kutte tvert og heller skaffe seg en utdanning, en samfunnsnyttig jobb, eller bare ta seg tid til å være ung, ustrukturert og kreativ mens de enda har frihet og overskudd til det? 

 

Jeg blir sint inni meg når jeg ser foreldre som støtter og oppmuntrer ungene sine noe helt hinsides. Noen ganger mener jeg man er en bedre forelder om man gir realistiske tilbakemeldinger i tide.

 

Så... jeg er en av de som brukte ungdomstiden (frem til begynnelsen av 20-åra, faktisk) på å satse idrett, uten at jeg nådde helt opp. Jeg er komfortabel med å påstå at jeg brukte mer tid på trening og idretten min enn godt over 90 % av de andre som satser idrett i Norge. Nå kan jeg ikke snakke for alle, men jeg fikk helt klart noe ut av det. For å nevne i fleng...

• Jeg la et treningsgrunnlag som vil holde livet ut, i tillegg til bedret koordinasjon, osv.
• Jeg har prøvd det ekstreme, og har etter hvert fått - mener jeg sjøl - et ganske fornuftig forhold til fysisk aktivitet.
• Venner fikk jeg fra omtrent hver eneste by av noen fornuftig størrelse i Norge.
• Jeg har representert Norge i internasjonale mesterskap. En opplevelse for seg selv.
• Mestringsfølelsen ved å prestere i noe man i utgangspunktet ikke var naturlig begavet i er en god følelse.
• Disiplin. Struktur. Alt det der.
• Planlegging, og det å jobbe langsiktig mot et mål. Jobbe ett år for et mål? Heh. Null stress, det er jo ingenting!
• For manges øyne så det jækla bra ut på CV'n min.

Hva gikk jeg så glipp av? Hmm. Du nevner utdanning. Vel, jeg tok full belastning på studiene mens jeg satset, så misset ikke noe der. Sosialt? Tja, jeg rørte ikke alkohol iløpet av videregående, men har rørt det siden, og føler ikke at jeg gikk glipp av noe der. Selvfølgelig var jeg mindre sosial... med mindre du regner alle treningstimene (med andre, for det meste) som noe sosialt da.

 

En forgjeves drøm? Selvfølgelig drømte jeg om OL. Men jeg hadde også ikke store forventninger om å nå det. jeg hadde heller mål - harde, ambisiøse, men realistiske mål. Jeg nådde ikke alle målene mine, men nådde mange. Kan virkelig ikke se på det som noe negativt.

 

Så nå har du min historie. Den er naturlig nok ikke gyldig for alle. Men det kan hende du kunne nyansere synet ditt på dette en smule.

 

(...)Og en toppidrettskarriere varer jo ikke hele livet.

Si det til Bjørndalen!

[Noxhaven]

 

 

Det å trene idrett i ungdomstiden lærer ungdommen smertebeherskelske, disiplin, samtidig som det gir mestringsfølelse og en haug av andre positive egenskaper.

 

Det å hamre en spiker igjennom hånda si i ungdomstiden lærer ungdommen smertebeherskelse, disiplin, samtidig som det gir en mestringsfølelse og en haug av andre positive egenskaper.

 

Nei la de få gjøre det som de trives med å gjøre, er ungene interessert i idrett så la de nå få holde på med det så lenge de ønsker, liker noen å spille sjakk så la de få lov.

Ungdomskole/barne hobbyer/idretter er sjeldent noe mer enn en hobby, har de talent så bra for dem har de ikke så vet de det selv rimelig fort, men uavhengig av det så kan de finne hobbyen fascinerende.

 

Derimot å tvinge de til å gjøre noe de finner frastøtende selv med de positive egenskapene det gir uke etter uke faller ikke i smak for min del. Det er det samme om det er ishockey, sjakk eller håndhamring. 

[Feh]

For ikke å snakke om alle toppidrettsutøvere som senere går over til å være ansatt i idrettsforbund, som trenere, coacher osv. osv. De som har vært ekstremt flinke til noe havner sjeldent i uløkka når de legger opp.

 

Jeg også holdt på i over ti år. Var på et tidspunkt blant de 30 beste i landet, deltatt i to NM og vunnet/vært på pallen i mange nasjonale konkurranser i mine aldersgrupper da jeg var aktiv. Men jeg hadde aldri på noe tidspunkt ambisjoner om å bli best i verden - det eneste som drev meg var å slå meg selv og mest fordi jeg syns det var gøy. Pga. mye reising på vgs gikk jeg nok glipp av mye, og karakterene mine led av det uten tvil. Likevel fikk jeg meg høyere utdanning og til slutt en godt betalt jobb (som, omtrent så lenge jeg kan huske har vært min overordnede ambisjon i livet). Sånn i ettertid innså jeg at jeg nok var mentalt ferdig med idretten rundt 16-17 års alderen og at mitt sosiale liv nok hadde hatt godt av å slutte da, men holdt på et år til pga. stigende resultater og ga meg på topp.

 

Jeg er dog enig i at enkelte foreldre bør roe seg ned. Jeg tror mange prøver å projisere sin egen uoppfyllte drøm over på barna og blir blinde for hva som egentlig er i podens beste interesse. I dag hvor det å investere i barnas fremgang brått blir en betydelig økonomisk investering etter de når en viss alder/visst nivå tror jeg også er med på å forsterke dette. Jeg har selv venner som holdt på i flere år etter de selv mentalt hadde sluttet fordi foreldrene pushet på og regelrett truet de fra å slutte fordi de hadde investert så mye. Jeg kan også tenke meg at som forelder kan det tidvis være en stor kamel å svelge når sønnen/datteren sier de vil slutte etter man har investert hundretusenvis av kroner.

[anon12234]

går an å ha flotte ungdomstider både med og uten idrett. selvfølgelig, noen ekstreme tilfeller finnes men normal aktivitet har aldri ødelagt for noe

[Rioter]

Jeg spilte fotball siden jeg var 8 år. Look at me now Men ødegard som er 16 år tjener 20 millioner i året.

http://www.aftenposten.no/100Sport/fotball/spania/--Martin-Odegaard-far-20-millioner-kroner-i-arslonn-486088_1.snd

 

Og Ødegard er verdt 60 millioner i salg. Sport er greit, men kun 1-3 personer vil bli millionærer. Resten vil bli tapere.

Jeg kan til og med trikse med 2 baller, men er fortsatt mindre verdt enn Martin Ødegard

 

Min storebror spilte for Kil i Kongsvinger. Han endte opp som fotball holigan og ser på fotball hver uke på TV.

Endret 10. august 2015 av Rioter

[ozone]

Sport er greit, men kun 1-3 personer vil bli millionærer. Resten vil bli tapere.

 

Jeg er ikke enig at alle vi som ikke ble utenlandsproffer, er tapere.

Rimelig svart/hvitt tenking du driver med der. Ikke sikkert du er en taper heller, selv om du føler det slik.

[Imsvale]

Å kalle dem tapere er fryktelig drøyt. Da er 99,99+ % av oss tapere, fordi vi ikke ble verdensstjerner på våre respektive felt. Jeg tviler sterkt på at så mange føler seg slik.

 

Hvis en person driver med idrett gjennom ungdommen, går idrettslinja og får seg en relevant jobb som de trives med, så er det helt uinteressant at de ikke ble toppidrettsutøvere. Hvis de så føler seg som tapere fordi de ikke lyktes med å bli toppidrettsutøvere, så er det et problem i deres hode, og behøver aldeles ikke være et problem i det hele tatt. Det er opp til hver enkelt om de vil bli besatt av en slik tanke eller fokusere på andre ting. Jeg vil si de har lyktes med sine valgt og gjort det rimelig godt i livet. Idrett er for de fleste sosialt samvær, fysisk aktivitet og lek – et viktig element i samfunnet som til dels nyttegjør seg av profesjonell kompetanse. Da er det fint at vi har noen som vil bruke sin arbeidsdag på å legge til rette for at andre, og kanskje de selv, kan drive med slik idrett, enten det da skjer på et høyere nivå, en bedre bane, med et større eller mer kompetent støtteapparat eller simpelthen at noen organiserer sammenkomstene så andre kan fokusere på idretten. Hvor mange er det som drar nytte av slik tilrettelegging, tro? Det synes ikke like godt som en fullsatt stadion på tv-en i stua, men jeg vil påstå, minst mulig klisjéaktig, at det er et vel så viktig bidrag – om ikke viktigere – som å legge til rette for at mange tusenvis av hylende (brølende, er det bedre? ) fans skal samles på en svær stadion én gang i uka og betale for å se på at andre spiller fotball. Det er tross alt disse mange tusenvis skuelystne som gjør det mulig å betale enkeltspillere flerfoldige millioner for å drive idrett på høyt nivå sånn at andre kan la seg underholde. (Husk: ingen sponsorer heller uten tilskuere.)

 

Alt koker ned til hvor du velger å se på ting. Vil du heller føle deg som en taper, så vær så god, men det er kun en tanke i hodet ditt hvis du har en greit betalt, trivelig jobb og ellers ingen vesentlige problemer.

[Noxhaven]

99.99% av burde bli omtalt som normalen, og den siste 00.01% er prodigy's