Kampsport Kulter

[Fasiten]

Noen har kanskje barn eller venner som er med i kampsport klubber. Har dere noen sinne vært med å sett hva som foregår på trening?

 

Jeg elsker å hate kampsport kulter. Det finnes sikkert skikkelige seriøse aktører i bøttevis i et så velstående land som Norge, men det er kjedelig å snakke om, la oss heller snakke om kult virksomheter og snålinger. Fordi det er mye å le av.

 

For er det en plass som fungerer som en egen liten kult så er det den skrullete kampsport klubben. Komplett med egen inngangshilsen ved døren. Kalle instruktøren en eller annen rar tittel. Studenter som forguder instruktøren og tror han har magiske krefter. Og kompliserte ritualer, doktriner og overtro.

 

Ta for eksempel beltesystemet. Beltesystemet er fantastisk for unger, for dem er det første gang at de får noe som de har måttet jobbe for å fortjene, det lærer dem å jobbe målrettet. Men når det taes seriøst og folk bare "går" med det så blir det bare morsomt når det dras langt.

Beltesystemet er essensielt idéen om at ingen vet hvem som er best om alle går med de samme klærne. Det er et faresignal, fordi når aktiviteten skal være å kjempe mot hverandre så burde jo hvem som er best bli innlysende ganske fort.

Belte systemet er også et ganske nytt system, det første moderne beltesystemet ble intodusert i 1935 i Judo, introdusert av Kwaichi Mikonosuke som brukte det som en salgsstrategi da han startet opp Judo-klubb i Paris. Graderinger er gjerne kostbare, en må ofte leie inn sensorer og gå på seminarer, kjøpe produkter mm.

Argumentet for dette er kvalitetsikring, men hvordan kan en person som er der i en dag vite bedre enn treneren som følger utøveren tett på fast basis?

Det morsomste er at folk gjerne jobber ti år for et svart belte. De kan virkelig det de skal kunne, treneren deres vet at de kan, så betaler de kanskje 3000kr av egen lomme for å ta den ekstra spesielle svart belte graderingen. Så består de kanskje akkurat ikke, så kommer treneren som vet at de kan og må si: Nei, du kan ikke.

Enda morsommere er at de forskjellige klubbene innen samme kampsport ikke anerkjenner hverandres belter. Så når samme fyren som tar to graderinger, og da har betalt til sammen 6000kr for å få svart belte, kommer til en annen klubb så har de et helt annet pensum og han står der med svart belte og får ikke noen ting til.

Er han ekstra heldig sier instuktøren "Du er veldig flink å sloss, men du kan ikke våre rutiner her, så jeg blir nødt å degradere deg til brunt belte. MEN, frykt ikke, når du har lært deg alt her så kan du bare gå rett over på gradering til svart belte" Som selvfølgelig er den graderingen som er dyrest.

 

 

 

Fortsettelse neste innlegg...

[Fasiten]

Videre bestemmer gjerne beltefargen hvem som får lov til å lære hva. For å gjenta sarkasme mesteren Master Ken i fra youtube showet Enter the Dojo "Nei, jeg vil ikke lære en gul-belte en svart-belte teknikk. Jeg vil heller ikke gi dem en håndgranat, fordi det er teknikker i denne kampsporten som er så farlige at om jeg skulle gjort den her og nå, så ville den drept alle i dette rommet". Hvilket gjør beltet til et hinder for utøverens læring.

For noen på utsiden virker det meget rart at folk finner seg i dette, de må jo være fullstendig uten ryggrad da de betaler for et slikt elendig produkt. Men fra innsiden virker den paradoksale asymetriske maktbalansen mellom kjøper og leverandør selvfølgelig, hvilket er et godt utgangspunkt for videre meditasjon over kampsport kulter.

 

Det er vanskelig å lære fra noen en ikke stoler på eller respekterer, derfor vil folk som kjøper seg medlemskap for å lære kampsport helst ha full tillit og respekt til treneren fra første dag. Martial Art betyr krigskunst og har meget ofte sitt opphav fra primitive krigsskoler. Til sammen utgjør disse faktorene at instruktøren gjerne får tittelen mester. Men tittelen er helst på et annet språk for å høres ekstra fin ut. Sensei, Sihon, Arjarn, Sifu osv.

Disse tittelen ville vell egentlig høres best ut i landene de kommer i fra. Treningsrommet får også gjerne sin egen tittel, som tidligere nevnt Dojo er et eksempel på. Det som positivt er at man lærer litt av et annet språk og det er jeg veldig for, men det blir morsomt når folk tar med seg tittelene sine ut av sin lille verden og presenterer seg offentlig "Tispe venneligst, kall meg Sensei". Så eksentrisk og presentiøst at de ikke kan legge merke til at folk ser rart på dem.

Et godt eksempel på når slike vrangforestillinger møter virkeligheten var den kinesiske Kiai mesteren, en kampsport sentrert rundt å skyte magiske trykkbølger på motstanderen, som utfordret postmannen som trente Pankration, en blanding av olympisk bryting og boksing, på fritiden. Videoen kan søkes opp på youtube med tittelen "Kiai master vs. MMA".

Kiai mesteren kunne kaste sine studenter rundt med å bare bevege hendene, han og hans studenter var overbevist om at han hadde superkrefter. I kampen mellom Kiai mestern og Pankration utøveren fungerte plutselig ikke de magien, den gamle mannen var sjokkert over at hans motstander var fullstendig immun mot magi. Og den muskuløse bryter/bokseren i midten av tjue årene banket den stakkars gamle mannen sønder og sammen.