Mister snart tante til kreft (luftetråd)

[AnonymDiskusjon]

I juletider mistet jeg bestemor på min fars side på grunn av alderdom.

 

For ca 2 uker siden ble tante, også på fars side kjørt på sykehus for utreding av ryggplager. Det viste seg at en kreftsvulst hadde skadet ene ryggvirvelen. For 1 uke siden fikk vi vite at hun hadde spredning til andre organer, hun ble flydd til St. Olavs Hospital.

 

I dag fikk jeg vite at hele kroppen hennes stråler av kreft, og at det bare er snakk om dager igjen. Ingen medisiner blir gitt fordi det er for sent. De gjør helle det strake motsatte og kutter all medisinering mot kreft så hun får snakket med sine som hun står nær uten å virke neddopet.

 

Vi skal ta turen på torsdag om det ikke er for sent allerede da. Dette kom så brått at jeg ikke klarer å fokusere. Ikke vet jeg hvordan jeg skal reagere, om jeg får sove noe i natt.

 

Har et spørsmål som det sikkert er vanskelig å svare konkret på men dersom du hadde opplevd noe lignende, hva hadde du sagt/gjort disse dagene før du ser din tante en siste gang. Og hva hadde du sagt/gjort på sykehuset?

 

Er det noe jeg kanskje burde tenke over på forhånd? Noe som letter på stemningen eller noe som jeg rett og slett ikke ikke har kommet til å tenke over før det er "for sent"?

 

 

- M26

 

Anonymous poster hash: 263f9...2b1

[IcedInsanity]

Misforstå meg rett men det er nesten bedre at det nå går såpass fort enn at du skal måtte se tanten din regelrett visne bort i en sykeseng slik eg måtte med min far da kreften tok han fra oss for snart 5 år siden.

 

Du trenger ikke uroe deg over hva du skal si/gjøre..alt kommer til å komme naturlig når du er der. Le sammen, gråte sammen..alt er lov.

 

Men det som eg har merket meg er at de som får en slik dødsdom, de får en ufattelig styrke.. de pårørende er de som vanligvis tar slike ting tyngst mens den som er rammet nesten virker uberørt av det hele og kan både le og spøke som om ingenting har skjedd. Slik var det vertfall med min pappa da han fikk beskjeden om at han hadde hjernesvulst. Han var den sterkeste av oss alle, alle vi andre gråt flere ganger om dagen, men han var ikke engang trist eller lei seg, og på en måte er det godt å tenke på nå i ettertid at han var såpass sterk overnfor oss andre, for om han hadde brutt sammen slik vi andre gjorde så hadde det blitt 1000 ganger verre for oss andre.

 

Så vær med tanten din, fortell henne hvor mye hun betyr..og ja..bare vær hos henne.

[Chroma]

Mistet min mor til kreft for noen år siden og kan egentlig ikke komme på noen spesielle råd.

Når man sitter igjen etterpå er det vel alltid noe man kommer på som man skulle ønske man hadde sagt eller gjort.

 

Fortell henne at du er glad i henne og hva hun betyr for deg, kanskje du kommer på noen minner som har betydd ekstra mye for deg?

 

Er veldig lei meg på dine vegne, det er så vondt å miste noen man er glad i!

[ilpostino]

Det var leit å høre om bestemoren og tanten din. 

For drøyt 5 år siden døde broren min etter å ha hatt kreft i 9 år. Allerede etter første operasjon (han hadde vel 5-6 stykker til sammen) fikk vi beskjed om at han kom til å dø av kreften men legene kunne ikke si noe om hvor lang tid det ville ta. 9 år med en sønn og bror som har en "dødsdom" hengende over seg sliter på en familie og på mange måter hadde det vært bedre for alle om det hadde gått fortere. Hadde det gått like fort som med tanten din hadde vi nok sittet litt fortumlet igjen men da hadde vi sluppet ganske mange kontroller, operasjoner og mye bekymringer. 

Som Chroma sier er det greit å fortelle tanten din at du er glad i henne og så videre. Det er nå du har sjansen til å fortelle henne ting du alltid har hatt lyst til eller brent inne med. Etter hun er død vil du brenne inne med det og kanskje angre resten av livet ditt. 

Da broren min døde ble vi veldig praktiske etter han døde. Det var mye man skulle ta stilling til i forbindelse med med begravelse og slikt. Siden dette er en tante vil du antageligvis slippe unna mye av det men det kan uansett være greit å ha i bakhodet. Etter begravelsen vil vil du gå over i en ny fase. Jeg og min familie senket iallefall skuldrene etter begravelsen men det er sikkert fordi vi hadde levd med kreften til broren min såpass lenge. 

[Tvillingsjel]

Jeg mistet pappa for noen år siden. Han fikk plutselig hjerteinfarkt og havnet i koma og var i det i åtte måneder, men han var aldri tilstede igjen og jeg fikk aldri pratet med ham. Siste gangen jeg pratet med ham så hadde jeg ingen måte å vite at det var siste gangen vi pratet sammen. Det siste jeg sa til ham var at jeg var glad i ham og siste han sa til meg var det samme. Det er godt å tenke på det i ettertid.

 

De åtte månedene vekslet vi mellom håp og fortvilelse, men det gikk ikke. Hos oss gikk det både raskt og ikke raskt... Det er tungt å miste noen.

[Chroma]

Jeg angrer forresten på at vi ikke snakket mer om de praktisk tingene etter døden, feks hvor hun ville begraves ol.

I de fleste familier er det kanskje ikke noe å lure på, men for oss var det det.

Angrer på at jeg ikke spurte mamma selv før hun døde, selv om det er vanskelig å snakke om.

[€uropa]

Nå er jeg kanskje sent ute, men jeg svarer likevel.

 

Jeg mistet brått tanta mi for 1 år og 7 måneder siden. Jeg har selvfølgelig tenkt mye på det og hva som kunne vært gjort eller gjort annerledes. Det er ingenting spesifikt jeg skulle sagt, hadde jeg visst det på forhånd. Vi hadde ingenting viktig usagt. Men jeg hadde kastet alt annet og dratt umiddelbart hvis jeg visste at hun kun hadde dager igjen. Dels for at hun skulle hatt alt det selskapet hun ville hatt, og dels for at jeg skulle fått så mye tid som mulig med henne før muligheten var borte. Så ville vi vel snakket om alle de tingene vi vanligvis snakket om. Jeg ville fortalt nye historier og gamle historier og kanskje de tingene jeg ikke hadde fortalt tidligere fordi jeg var flau. Jeg hadde kanskje sagt at jeg satte pris på forskjellige ting vi gjorde sammen, selv om hun sikkert visste det. Det er vanskelig å vite hva som ville blitt sagt fordi jeg innser at det er vanskelig å vite hva som føles riktig før man står i en så følelsesladd situasjon. Men jeg ville uansett satt pris på samværet og prøvd å ha god stemning.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

 

 

Er skikkelig vondt å miste noen.. Mast min bestefar i fjor, og det var skikkelig vanskelig, selv om vi aldri hadde et nært forhold, men sånn er livet, folk kommer og går..