Deprimert, oppgitt, lei av alt.

[Demon_Cleaner]

Tror jeg har fått nok. Helt siden jeg var 15 har jeg slitt meg depresjoner og sosial angst, og det ser ikke ut til å gå over. Har nå sløst bort 10 år av livet mitt på å sitte å røyke bort angsten, og har gått hos NAV det meste parten av tiden. Har jobbet noe innimellom, men det har aldri vart lenge, fordi mine symptomer alltid har komt i veien. Er nå 26 år og har aldri hatt en kjæreste. Har ikke mye håp lengre. Har en håndfull mennesker som jeg annser  som nære venner, men også de sliter med å forstå hva jeg sliter med. Mine foreldre er blandt de som forstår minst. Helsevesenet tilbyr meg 5mg Valium, noe som ikke hjelper i det hele tatt, og de har dessuten fjernet dette fra min resept. 

Var for et års tid siden innlagt på mentalsykehus i ca. 5 måneder, hvor jeg opplevde lite forståelse for min tilstand, og følte jeg ble "sett ned på" selv om de ikke akkurat behandlet meg dårlig.

Alt de stort sett gjorde var å dra meg opp alt for tidlig om morgenen for å dytte i meg medisiner.

Er nå  blitt så lei av alt at jeg vurderer å sette en stopper for alt. Har ennå ikke bestemt meg for hvilken måte jeg skal velge for å forlate dette stedet på.

Men det som plager meg mest er at det ikke engang hadde vert så vanskelig å hjelpe meg med mine symptomer. Om cannabis hadde vert lovlig i norge, så hadde jeg fått redusert mine symptomer til en så stod grad at jeg kanskje (til og med) hadde klart å fungere i arbeidlivet.

Mine mest plagsomme symptomer er: søvnløshet (problemer med å falle i søvn, våkner opp om natten), generell rastløshet, lite energi/utmattethet etter å være konstant urolig/nærvøs. 

Klarer knapt å være blant folk, og regner meg heldig som har funnet et knippe venner som kan skjønne men på et visst nivå. Dessverre blir ikke dette nok i lengden. Trenger desperat en forandring i mitt nokså dagligdagse liv, men begynner å miste motet og håpet for at det kommer til å skje.

Tviler på at jeg er alene om å føle det slik som jeg gjør. 

Beklager om dette er rotete skrevet, ettersom jeg har hatt meg et par øl for å roe nervene.

Har mye mer jeg gjerne skulle hatt fått luftet, men er dessverre atfor sliten til å skrive noe mere i kveld.

[Visum]

Å flytte til et nytt sted kan være veien til et bedre liv, men i ditt situasjonen så syns jeg at du kan flytte med noen som kjenner deg godt.

[Demon_Cleaner]

Takk for tipset, men har allerede prøvd det, dessverre

[makingFaces]

Hei, skjønner følelsen av å ikke bli forstått eller tatt på alvor. Jeg er i midten av tjueårene og har hatt bipolare tendenser siden tenårene, og familie og venner forstår det dårlig. Regner med at du har prøvd samtaleterapi? Jeg holder på med det og det er skikkelig vanskelig, er fristende å "jukse" og ikke gå fullt inn for det, men det er vel om å gjøre å utfordre seg selv for å få løst opp i ting. Men herre jesus på sykkel depresjon er skrekkelig fælt. 

 

Vel, jeg er fortsatt inni det og har forsåvidt ikke gode råd å gi, men har en følelse av at du ikke primært er på utkikk etter spesifikke råd, men har et ønske om å bli hørt, forstått, opprette kontakt med noen som har det likt. Så jeg ville bare si fra at, hei, du er ikke alene. 

 

Ting jeg prøver som ikke funker men som ikke kan skade heller så jeg gjør det uansett: 

 

- Såkalt "grovmotorisk aktivitet". Sykling, løping/gåtur, svømming, hva enn man orker. Individuell idrett for meg, fordi jeg ikke er så sosial når jeg er deprimert. Har faktisk tro på dette i det lange løp, med tanke på mekanismer i kroppen og en tanke om "sunn kropp, sunt sinn", så prøver å være aktiv hver dag. Selv om det på det verste føles virkelig umulig og jeg ikke klarer å få til mer enn én økt i uka, men fortsetter å prøve. 

 

- Spise tilskudd av 5-HTP, som skal være gunstig for serotonin og visstnok hjelpe på søvnen også. 

 

- Å ha en katt. 

 

- Skrive ned tre positive ting å være takknemlig for hver kveld. Selv om det strider imot min noe kyniske natur. Og selv om jeg ikke kommer på noe bedre enn "klarte å gå på butikken og kjøpe mat" eller "det var igjen akkurat så mange salamiskiver som jeg trengte i pakken" eller "jeg skubbet borti vannglasset mitt men det veltet ikke". Alt for å trene på å fokusere på noe positivt. 

 

 

Ellers har psykolog instruert meg om å gjøre ting jeg liker, ting jeg vet har gitt meg glede før. Jeg husker ikke hva det i så fall kan være, så det er sikkert kjempevanskelig for deg å huske når du har vært deprimert så lenge. Noen andre her som har hobbyer og kan fortelle oss hva vanlige folk gjør og finner glede i?? 

[Demon_Cleaner]

Takker for råd, men det er dessverre ikke så lett å utføre de aktivitetene når man er i den tilstanden jeg er i for tiden :/ Skulle ønske det var lettere, men dessverre er depresjon noe mer komplisert enn som så :/ 

[makingFaces]

Jeg vet! Jeg vet det er vanskelig, prøvde å få fram det i innlegget mitt også. Og jeg vet hvordan det er å få den typen råd fra folk som ikke forstår. Jeg ville egentlig bare, tja, vise litt oppmerksomhet og si ifra at du blir hørt og sett, selv om jeg bare er en fremmed på nett. 

 

Mulig jeg ikke var klar nok, men jeg er også deprimert. Jeg er også "i den tilstanden for tiden". Det er ikke det minste lett å utføre aktiviteter når man er sånn, jeg sier jo at jeg kanskje bare klarer 1 av 7 ønskelige økter i uka. Og JEG VET at depresjon er komplisert. VET at det er så veldig mye mer enn "føler meg litt trist og nedfor nå om dagen". 

 

Jeg ville bare prøve å gi deg en respons, en oppmerksomhet, selv om jeg ikke skjønte helt hva du egentlig ønsket deg av denne tråden. Du spør ikke om noen ting og du ber ikke om råd, og jeg tror jeg på en måte forstår desperasjonen. Et ønske om hjelp, selv om man ikke vet hva den hjelpen skulle være. En lengsel etter noe, selv om man ikke vet etter hva. Men hvis du prøver å formulere hva du ønsker av denne tråden, øker du sjansen for å få den typen svar du vil ha. 

[Demon_Cleaner]

Jo, du har vel kanskje et poeng der vet ikke helt hva jeg vil, egentlig........ trengte bare å få luftet meg

[heblilla]

Syns makingfaces ga knakende gode råd. Virkelig!  Kudos for den makingfaces:-)

 

En hund kan også være bra. Den kan få en mere ut, enn en katt kan. (Jeg vet, jeg har katt)

[Demon_Cleaner]

Takker for råd, men det hjelper jo lite når man ikke klarer å ta vare på seg selv engang..... :/

Endret 3. august 2015 av Demon_Cleaner

[makingFaces]

Takk dis! Du har rett i det med hund, jeg skulle gjerne hatt begge deler, hovedpoenget er i hvert fall at det er hyggelig med husdyr og det er også mange skikkelige studier som viser at det kan hjelpe mot både angst og depresjon. 

 

Ville bare stikke  innom tråden igjen fordi jeg må bare stille et lite spørsmålstegn ved hvor lurt det er å drikke alkohol. For meg personlig gjør alkohol depressive episoder mye verre, både mens jeg drikker, og definitivt etterpå. For meg, i en så sterk grad at jeg til og med mister lysten på alt som inneholder alkohol, jeg som normalt elsker vin, i alle farger, for smakens skyld. En sjelden gang iblant kan jeg få trang til å drikke meg fra sans og samling, men vet at det ikke er lurt og gjør det ikke. 

 

Jeg blir stadig mer skeptisk til (sterk) alkoholrus  og er i utgangspunktet mer positivt innstilt til røyking, selv om jeg ikke er fan av det selv, og jeg vet at mange synes det har medisinsk effekt. Men vil egentlig anbefale å prøve å begrense all bruk av rus, ikke nødvendigvis eliminere, men begrense. Spesielt alkohol, men det er nå meg, da. Liker ikke depressanter i det hele tatt, egentlig. 

Endret 3. august 2015 av makingFaces

[tsetsefluen]

Takker for råd, men det hjelper jo lite når man ikke klarer å ta vare på seg selv engang..... :/

Hei. Er selv deprimert. Men for meg hjelper det litt med å forandre holdninger og prøve å godta ting som ikke er min stil. For eksempel har jeg vært veldig opptatt av likestilling i tv og reklame og det har ødelagt mye. Så nå prøver jeg å godta rollefordelingen når det kommer til kjønn og underholdning.

 

Men det kan ta lang tid å forandre seg selv. Lykke til!

[Demon_Cleaner]

Enig der, men tar i bruk det man har, ikke sant? Hadde jeg hatt noe annet, så hadde det vert mye bedre, men føler alt er bedre enn å sitte å sture å stirre inn i veggen imens man lurer på hvor lenge man holder ut..... dessuten, så ser jeg ikke nødvendigvis på røyk som rusmiddel, men heller som medisin, iallefall i moderate mengder, slik jeg (og så mange andre) har brukt det. Mener det der helt horribelt å nekte folk å bruke noe som er helt naturlig når det først funker så bra som det gjør.... Det kan selvfølgelig misbrukes det også, som alt annet, men det skal ikke kunne gå ut over de som måtte ha god effekt/utbytte av å bruke det.

[afterall]

Jeg skjønner at hovedpoenget nok var å få luftet tankene litt, og at ting er kjipe, men du virker heller ikke særlig mottakelig for noe av rådene som dukker opp.

[makingFaces]

Det er flere fine substanser som i utgangspunktet ble brukt som medisin, men som så ble gjort ulovlig. Og ja, det er skikkelig dumt. Synd at misbruket til de få skal sette en stopper for nyttebruken til de mange. Og å tenke på alt som er ulovlig, når alkohol er noe av det aller verste, farligste, høyest misbrukpotensiale, som finnes, og det er både helt lovlig og helt akseptert å innta i store kvanta...  

 

Jeg spiser is, jeg. Det er jo forsåvidt også akseptert, men hvis jeg hadde hatt noe annet, så hadde det vært mye bedre. Skulle egentlig ønske at min flukt kunne vært røyking i stedet for sukker. Sukker er IKKE medisin, det er bare gift, og så får man anstrengt forhold til mat i tillegg. Huff. Røyk som medisin i moderate mengder er sikkert bedre, så lenge du vet at du har kontroll på det. 

[Demon_Cleaner]

Mulig det, men har dessverre ikke så stor tro på disse standard-rådene blir litt som å bare godta at man aldri vil få oppfylt ønske om at ting vil blir bra, om du skjønner? Om man er kronisk deprimert så er nok dessverre ikke det å skaffe seg husdyr svaret, må jeg innrømme :/

 

makingFaces; det har du helt rett i!

Endret 4. august 2015 av Demon_Cleaner

[makingFaces]

Jeg skjønner at hovedpoenget nok var å få luftet tankene litt, og at ting er kjipe, men du virker heller ikke særlig mottakelig for noe av rådene som dukker opp.

hehe det tenker jeg og, men er åpen for at TS bare har det veldig vanskelig. På det verste klarer for eksempel ikke jeg å møte blikket til andre mennesker, så forstår det å være lite mottakelig for input. Men jeg ser heller ikke helt vitsen med å starte en tråd, for så å bare avfeie alle svar med en likegyldig setning og en ellipse...

[Demon_Cleaner]

Jeg vil ha forandring! Vet det er flere med meg som føler det samme, og som har det samme synet som meg!

[makingFaces]

Ok. Hvilken innsats er du innstilt på å gjøre, for å oppnå forandring? Fysisk aktivitet? Samtaleterapi? Prøve å finne en hobby? Det er ærlig talt de mest (og eneste) konstruktive tingene jeg kan tenke meg. Om alt det føles uoverkommelig, bør du kanskje sjekke muligheten for innleggelse?

[Demon_Cleaner]

Verden må forandres! Det MÅ være andre som føler det samme som meg! Det hjelper lite å springe rundt å slite seg ut, når alt ender med det samme allikevel..... Denne verden tar ikke deprimerte mennesker på alvor! Og det er ikke rart i det hele tatt at folk blir syke og depressive av alt som foregår rundt dem.... Ikke engang helsevesenet tar deg på alvor....

[Demon_Cleaner]

Seriøst??!! Er det virkelig ingen andre her inne som skjønner hva jeg mener??!!