Krangling om det klassiske husarbeidet

[Anaio]

Jeg og samboeren krangler en del. Trenger halp.

 

Fra hans side går det på at jeg maser og klager på de samme tingene hele tiden, noe jeg selvsagt forstår er slitsomt. Det stemmer jo, jeg maser mye, jeg ser den. Samtidig ser jeg ikke noe annet alternativ fra min side - enten må jeg mase eller så må jeg innfinne meg med at at tilfaller meg - sistnevnte har jeg forsøkt, da med det resultat at det bare ble flere og flere ting som ikke ble gjort, slik at arbeidsmengden min økte jo mer jeg forsøkte å slippe opp, og det førstnevnte ender bare med krangling.

 

Slik det er nå har vi fordelt det slik at han vasker opp og vasker tøy tre ganger i uka, alt annet tilfaller meg (inkl. matlagning). Det er jo allerede en veldig skjev fordeling, men jeg har godtatt den og erkjent at han driter i hvordan det ser ut her, så skal det være rent og ryddig må jeg ordne det selv. Kranglingen oppstår når det skjer ting som øker arbeidsmengden min utover det som er å forvente, eller fordi han glemmer å gjøre "pliktene" sine, stort sett fordi han (i følge seg selv) glemmer å gjøre noe. Og da blir det til at jeg påpeker det, ikke på en krass eller vanskelig måte (føler jeg), bare en påpeking av det. Terskelen min for å bli oppgitt er lav, delvis fordi jeg er lei, og delvis fordi han tilbringer dobbelt så mye tid som meg hjemme, og jeg dermed helst vil holde husarbeidet på et minimum når jeg først er hjemme.

 

Jeg har forsøkt å ta det opp gjentatte ganger. Enten får jeg beskjed om at jeg legger all skyld på han (og det gjør jeg jo, jeg kan ikke ta skyld for at han glemmer å gjøre ting når jeg er på jobb) eller at jeg setter meg selv i offerrollen (noe jeg også gjør, fordi det er jeg som må vaske opp/rydde opp det som er glemt, og det er dritkjedelig). Jeg har forsøkt å skrive lister over ting som må gjøres. Jeg har forsøkt å minne på før jeg drar på jobb, sende påminnelsesmeldinger osv (han er stort sett hjemme), men det blir likevel bare til at det oppfattes som om jeg maser og klager. Jeg har forsøkt å rose positiv atferd etter 5:1-regelen, jeg har forsøkt å forklare hvorfor ting er viktig (for eksempel er det viktig å åpne vinduene når det er varmt og fuktig her inne, fordi astmaen min slår seg vrang dersom det blir for fuktig, og jeg da sliter med å sovne fordi astmamedisinen gir meg hjertebank). Og jeg har gitt opp å ha ting på min måte, de aller fleste småtingene her hjemme bare lar jeg gå fordi det ikke er ting jeg kan forvente at han skal gidde å bruke tid på. Det er ikke et naziregime her liksom, de aller fleste tingene jeg ber han gjøre er det en grunn til (f.eks må senga res opp fordi jeg har massiv middallergi og midd<3fuktighet, og sengetøyet må byttes trippelt så ofte dersom det ikke luftes).

 

Det gjelder jo bare småting som egentlig ikke betyr noe, type glemt å ta ut tøy fra maskinen, glemt å ta inn matskåla til kattene fra trappa (skjærene spiser alt dersom den blir stående, rimelig dyrt å fore fuglene med kattemat), glemt å sette på ny dorull, glemt å ta opp tøy fra gulvet, glemt å re opp senga, glemt å vaske stekeplata etter bruk osv. Det er bare det at når det fort blir 5-10 sånne ting om dagen, da blir jeg irrasjonelt sur etterhvert. Det er ikke ting som skjer av og til, og det er ikke en ting om dagen, det er notorisk glemt alt som kan glemmes, og det er de samme tingene, tre år på rad.

 

Dette ble langt. Tldr; trenger hjelp til 1) hvordan jeg skal håndtere min egen frustrasjon slik at jeg ikke kaster han ut snart, for det nærmer seg 2) hvordan jeg kan lage rammevilkår som gjør at ting ikke blir glemt. Problemet for min del er vel nesten heller at jeg føler han blir sur hver gang jeg påpeker at "du glemte å vaske tøy i går, kan du ta det i dag? Jeg trenger treningstøyet i morgen", og jeg føler meg fæl og vanskelig og bitchy.

Endret 3. august 2015 av Anaio

[johanf]

1, kast han ut. Det er ikke meningen du skal oppdra en unge. Det var det moren hans som skulle ha gjort.

 

2, slutt å gjør ting alene. Skal det bli mat, må dere lage mat. Skal det bli vasket klær, må dere vaske klær. Skal det ryddes hjemme, må dere rydde.

 

Hvis han ikke vil delta, blir det ikke mat. Ikke rene klær. Støv og dritt over alt. Se hvor lenge du takler det. Vil anta at du har mer rene klær i skapet enn hva han har, så jeg mistenker du holder ut lengst.

 

...men klart, man skal ikke undervurdere gutters evne til å gå med klær som skulle vært i vaskemaskina for lengst.

[anon12234]

han synes tydeligvis det er bedre å ikke rydde og krangle med deg enn å løfte på ræva 3 ganger i uka og gjøre litt husarbeid i en halvtime. Han må virkelig hate husarbeid, evt elske å krangle med deg. 

[Larzen_91]

Kanskje prøve å få han til å sette seg i dine sko? Om han har empatisk kapasitet burde han forstå at det ikke er noe gøy med så skjev fordeling av husarbeidet. Prøv å få han til å skjønne at det er et stort problem i forholdet og kanskje en ide å sette opp en ukeplan sammen, med fordeling på hvem som gjør hva. Dersom en av dere hopper over/glemmer å ta oppvaske f.eks. blir den ikke tatt før vedkommende gjør det.

 

Eventuelt har jeg hørt av en eldre kollega at hushjelp er en ordentlig forholds-investering. Dersom man er komfortabelt med det økonomisk og på andre måter.

[Hansoen]

Det enkleste grepet du kan ta her er at når du lager middag, så "glemmer" du å lage middag til han. Æsj da, det var jo synd. Da bør det gå fort opp for han. Hvis det ikke hjelper, kast ham ut. Jeg gjør ikke supermye hjemme heller, men jeg lager hvertfall middag de aller fleste dagene og hjelper med det jeg kan når jeg blir spurt, som å henge opp klesvask. I tillegg, hvis han er mer hjemme enn deg(høres ut som du jobber og han studerer/naver, evt har en jobb som går på skift), så bør han definitivt dra mer av lasset hva husarbeid gjelder!

[vidarkri]

Kjør løsningen til JohanF. Han blir nok lei til slutt.

[Hannah00]

Den som er mest hjemme må jo gjøre mest husarbeid ja. Hvis ikke den som er hjemme er student og lignende som jobber like hardt som deg. Det virker som dere har endt opp i en ond sirkel der han på trass ikke gidder å gjøre husarbeid fordi du maser, og du maser fordi han ikke gidder å gjøre husarbeid. Hva med å endre på taktikken din helt? Sett dere ned og snakk. Ikke mas om husarbeid men enkelt og greit si at du har begynt å tvile på forholdet og kjemien mellom dere. Du har lenge begynt å tvilt på om dere passer sammen i det lange løp og at bosituasjonen og dagliglivet mellom dere er to grunner til at denne tvilen dukket opp. Si helt ærlig at du ikke anser dere som kompatible på områder du setter høyt og for å løse dette må noe drastisk skje. 

 

Ikke mas om husarbeid og ikke la denne samtalen bli en krangel, men forsøk å lytt til hans versjon av saken. Hva slags syn har han på det å ha et hjem? Er faktorer som rent, ryddig, koselig, viktig for han når det kommer til å skape et hjem? Hvorfor lar han deg gjøre alt arbeidet alene selv om han er mer hjemme? Hvorfor vil han heller vente til du maser enn å gjøre det først? Hvis du merker at svarene bunner mer i egenskaper og personlighet, enn evner og latskap kan du faktisk vurdere om dette er personen du vil fortsette å bo med. En lat person kan forandre seg, men du kan ikke forandre personlighet og egenskaper som allerede er godt festet i hode. Da ender du mest sannsynlig med en kortvarig forandring presset på av din trussel om å ende forholdet og kaste han ut. Når han etterhvert merker at du blir, kommer uvanene snikende tilbake.

 

Ut i fra teksten du skriver her er du nok en person som verdsetter et ryddig og koselig hjem. Hvorfor skal du da bo med noen som ikke gjør det samme? Det er selvfølgelig mulig å danne et kompromiss, men ut i fra hans oppførsel er ikke det sikkert noe han uansett vil holde. Hvor gamle er dere? Hvis dere er unge kan dere eksempelvis fortsette forholdet, men ikke bo sammen. Kanskje han vokser litt til oppover årene. Det er jo litt typisk at unge mennesker ofte blir mer ryddige og ansvarlige jo eldre de blir. Godt voksne mennesker som oppfører seg slik er det kanskje verre med?

[Hannah00]

Derimot hvis du finner ut at han blir umotivert av din masing og at dere bare har endt opp i den klassiske onde sirkelen mange forhold går gjennom må dere finne taktikker som kan bedre det.

 

Du finner bedre sider med råd altså, men her er en artikkel med litt råd om bedre kommunikasjon i forhold: http://www.canadianliving.com/relationships/love_and_romance/5_tips_to_avoid_being_a_nagging_partner.php

Endret 3. august 2015 av Hannah00

[€uropa]

Du kan ikke regne med at han forandrer sin holdning til rydding. Og hvis ikke han likevel har valgt å rydde etter at du gjentatte ganger har sagt ifra, gjør han nok aldri det.

 

Det beste forslaget jeg har er at du får ham til å betale for vaskehjelp. Ellers må du leve med at han aldri kommer til å rydde hvis du fortsetter å være sammen med ham.

[Visum]

Kvinnen er dømt til å ta all husarbeidet, dersom du har en kultur som tilsier det. Dersom dette er tilfelle, så for han ta den resterende arbeidet for i utgangspunktet er tildelt mannen. 

 

For en vanlig etnisk familie så deler dere på hvem som tar husarbeidet. I ditt tilfelle så kan du be han betale for at du tar husarbeidet.

 

Du kan i verste fall true med at du går fra han, kanskje han skjerper seg?

Endret 3. august 2015 av Fighterfriend

[ragge_jz]

selv synes jeg det er bedre å være singel, enn å være sammen med en dame som klager over at jeg ikke tar min del av husarbeidet....

[AnonymDiskusjon]

Først og fremst, TS, så må jeg si at jeg føler med deg 100% i dette. Jeg har akkurat det samme problemet hjemme; eneste forskjell er at jeg har blitt så lei av å være den eneste som tar initiativ til å gjøre noe at jeg har sluttet, med det resultat at leiligheten nå er en grisesti. Det er ekkelt og skamfullt, og jeg tør ikke ha gjester på besøk, men jeg bare klarer ikke bry meg lenger. Jeg har vært i denne situasjonen før, bare at første gangen var det enda verre. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det kommer til å ende for meg, men jeg foreslår sterkt at du setter deg ned med ham og tar en skikkelig alvorsprat om problemet. Fortell ham hvordan du føler deg og hva som er viktig for deg i et forhold. Jeg har selv hatt den samtalen mange ganger, men det hjelper ikke. Håper det går bedre for deg. Og hvis ikke, ser jeg ikke noen annen mulighet enn at dere flytter fra hverandre. Dere trenger ikke nødvendigvis avslutte forholdet, men dette kan gi deg en velfortjent pause.

 

1, kast han ut. Det er ikke meningen du skal oppdra en unge. Det var det moren hans som skulle ha gjort.

 

2, slutt å gjør ting alene. Skal det bli mat, må dere lage mat. Skal det bli vasket klær, må dere vaske klær. Skal det ryddes hjemme, må dere rydde.

 

Hvis han ikke vil delta, blir det ikke mat. Ikke rene klær. Støv og dritt over alt. Se hvor lenge du takler det. Vil anta at du har mer rene klær i skapet enn hva han har, så jeg mistenker du holder ut lengst.

 

...men klart, man skal ikke undervurdere gutters evne til å gå med klær som skulle vært i vaskemaskina for lengst.

Så vil jeg svare deg. Dette har jeg prøvd. Som et resultat ligger ALL oppvasken vi eier og har i vasken på kjøkkenet. Ikke så mye som en gaffel igjen. Klesvasken hopet seg opp så mye at jeg måtte legge det som ikke fikk plass i skittentøyskurven i et eget skap. Handler ikke jeg, har vi null mat i skapet. Når jeg er på besøk hos venninner og ikke har handlet, ringer han meg og ber meg om å komme hjem fordi han er sulten. Anonymous poster hash: 90ad5...96d

[Visum]

 

Så vil jeg svare deg. Dette har jeg prøvd. Som et resultat ligger ALL oppvasken vi eier og har i vasken på kjøkkenet. Ikke så mye som en gaffel igjen. Klesvasken hopet seg opp så mye at jeg måtte legge det som ikke fikk plass i skittentøyskurven i et eget skap. Handler ikke jeg, har vi null mat i skapet. Når jeg er på besøk hos venninner og ikke har handlet, ringer han meg og ber meg om å komme hjem fordi han er sulten. 

 

Med andre ord han har ikke blitt voksen ennå, og lever ennå som en barneskoleelev. Da får du være moren hans og gjøre det - eller hive han ut av huset og finne en som er mental voksen!

Endret 5. august 2015 av Fighterfriend

[Just2user]

Jeg gjorde meg singel igjen fordi ex-kjerringen ikke gjorde husarbeid.

 

Har det bedre alene nå, bare mitt rot å vaske på. ?

[AnonymDiskusjon]

Fighterfriend, jeg er fullt klar over at han ikke er voksen. Venter liksom på at han skal bli det... og ja, det er som å bo med en tenåring (og merkelig nok er det det han sier om meg). Men jeg, som veldig mange andre i lignende situasjoner, får meg ikke til å kaste han ut. Som sagt, håper jeg at han skal forandre seg til slutt, men samtidig tenker jeg at jeg kaster bort mine beste år av livet på et forhold som mest sannsynlig ikke kommer til å vare særlig mye lenger (på 5. året nå. Grunnen er at det tok en stund før vi flyttet sammen). Så jeg føler meg totalt hjelpesløs, deprimert og lost.

 

Anonymous poster hash: 90ad5...96d

[johanf]

Jeg har selv hatt den samtalen mange ganger, men det hjelper ikke. Håper det går bedre for deg. Og hvis ikke, ser jeg ikke noen annen mulighet enn at dere flytter fra hverandre.

Hva med å følge ditt eget råd?

 

 

Spørsmålet man må stille seg til slutt er om man faktisk har lyst å være mamma for denne fyren og oppdra han (eller i det minste prøve). Min umiddelbare tanke er at det burde være totalt unødvendig. Hvorfor skal du finne deg i det? Hvis han ikke fatter hva som skal til for å bo sammen med noen, er det kanskje ikke meningen at han skal gjøre det.

[Bonna86]

Det der hadde jeg ikke giddet og flyttet ut. Så får han bare ha det så godt. 

[AnonymDiskusjon]

Min erfaring er at slike mennesker aldri vokser opp, eller hvertfall ikke før de har bodd alene i lang tid. Disse type mennesker har gjerne hatt det veldig lett hjemme hos mor og far...

Anonymous poster hash: 37a8e...62f

[Rigmor Ortiz]

Nei fyfaen for et slit. 

 

Det at han ikke engang gidder å gjøre de enkleste ting for å hjelpe mot astmaen og allergien din, det er drøyt altså.

 

+1 til johanf sin slagplan.