Følelsen av å være alene. Deppresiv.

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg skriver dette da jeg føler for en trang for å få det ut, og at jeg ikke har noen jeg egentlig kan snakke om det med.

 

Jeg er 22 år, med få, men til gjengjeld veldig gode venner, men følelsen av å være alene er sterk nå, som den egentlig har vært i mange år. Jeg kan være meg selv iblandt vennene mine, men selv om vi henger ilag, så er fortsatt følelsen av å være alene tilstede.

 

Jeg smiler stort sett hver dag blandt folk, men kan brase ut å tårer når jeg kommer hjem. Når jeg først får "innfall" og jeg er bland folk, sier jeg at jeg dårlig, trøtt, eller lignende, for jeg vil liksom ikke la ensomheten min gå utover andre.

 

Alle som kjenner meg tror jeg er den gladløken, der jeg er smilende, og kansje litt klovn til tider da ikke er redd for å dumme meg ut, men i realiteten er det fordi jeg blir glad av å se andre smile, og det er kansje derfor jeg er redd for å åpne meg til de også. Jeg er redd for at de skal endre syn på meg, og synes synd på meg. Er livredd for å få en trist glis i min retning når jeg drar en spøk.

 

De fleste av vennekretsen min er gutter, og når jeg først kommer i kontakt med en dame, og vi starter å henge ender jeg ofte opp med å crushe på den personen, og når jeg ser at intressen ikke er tilstede fra dama's side blir jeg veldig destruktiv av meg, og stenger litt dørene for alle rundt meg også.

 

Jeg kjenner dette tærer på kroppen, og at jeg blir deppresiv av det rett og slett, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

 

Vet ikke hvor jeg vil hen med dette, men kjenner det er godt å få det ut, og la andre høre om det.

 

mvh. en Stulg

Anonymous poster hash: 4ac73...a84

[a-nna]

Hei! Trist å høre at du har det slik. Men om det er noe trøst, så er det ikke uvanlig. Jeg har venner som har vært gjennom lignende perioder i livet, og hvis man er fokusert på å komme gjennom det og å komme over det, så går det! Men det tar litt tid. Jeg vet ikke om du er fysisk aktiv, men det virker som om trening er noe som faktisk hjelper! Høres for enkelt ut til å være sant, men jeg har sett det fungere så mange ganger. Hvis man får et fysisk aktivt liv, så får man etterhvert bedre selvfølelse og humør. Det er ikke en markant endring over natten, men noe som skjer over tid. Prøv det. Få med deg en kompis som treningsbuddy  
Og når det gjelder avvising så er det noe som alle opplever. Sånn er det bare av og til og det er noe alle må gjennom. Det er ikke noe i veien med deg, du var bare ikke en match med akkurat den personen. 
Håper virkelig du får det bedre. 
(Og forresten så er det ingen skam i å gå til psykolog, og det er overraskende vanlig. Og bare det å faktisk prate med noen om det hjelper faktisk ganske mye)

[Krozmar]

Spesielt etter studier, hvor man kanskje å begynne å jobbe på en arbeidsplass hvor kolegaene kanskje ikke er helt på samme aldersnivå eller "venne matrialet" vil overgangen være ekstremt stor for mange.. Om man har en vane med å være en vennegjeng på 10stk eller mer, vil nok hverdagen krympe inn til å ha sporadisk kontakt med kanskje 2-3 stk eller mindre..

 

Personlig har passert 30, og jeg har 4 gode barndomsvenner jeg har kontakt med utenom arbeidsplassen, men av og til kan det ta noen uker til og med månder før vi faktisk møtes igjen og tar en øl. Men den kvelden er jo fanden men ekstra god og ha også

 

Ensomhet er vel noe jeg hadde selv også, jeg var 25, så jeg skaffet meg hund Ikke det glupeste valget, da det ble plutselig enda vanskeligere å besøke venner og dra ut på fest

Edit: Fordelen med hunden er at jeg kan gå tur og treffer folk om jeg har behov for det

Endret 1. august 2015 av Krozmar