Traumatisert(?) av psykolog

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en 17 år gammel jente som har gått til BUP i ca. tre år. I fjor sommer var jeg innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling. Det var psykiateren min som henviste meg, til tross for at jeg ikke ville (hadde vært innlagt én gang tidligere, men jeg hadde en psykolog som jeg følte at ikke forsto meg i det hele tatt).

Så ja, jeg ble mer eller mindre tvunget - jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Mamma sa at jeg var nødt til å gå med på dette - "du trenger hjelp".

 

Da jeg kom til sykehuset (eller hva jeg skal kalle det), møtte jeg den samme psykologen som jeg hadde sist. Jeg hadde faktisk et lite håp om at dette oppholdet skulle bli bedre enn det forrige, men den gang ei. Hun rakte meg hånden sin, men jeg nektet å ta i den. Jeg sa bare "deg har jeg møtt før", og satte meg ned.

 

Jeg følte at hun ikke trodde på meg, og ikke minst følte jeg meg latterliggjort og tråkket på. Det var sårt å tenke på at hun kunne lese om private og dypt personlige ting i journalen min. Jeg ville hjem, og jeg gråt og gråt og gråt.

Jeg var innlagt i to uker, og hadde i løpet av denne tiden 2-3 samtaler med denne psykologen. Hun virket da veldig ute etter å "ta" meg, påpekte stadig feil og hun var på ingen måte objektiv til det jeg snakket om. Hun uttrykte stadig at hun var sterkt uenig med meg, selv små bagateller. Jeg sa også at jeg ikke hadde lyst å snakke med henne, at psykiateren min var den eneste jeg hadde tillit til.

 

Jeg var ellers inne på rommet mitt, gikk en tur ut alene eller i byen med mamma. Flere ganger møtte jeg ikke engang opp til måltidene. (De som jobbet der sa at dette var helt greit).

 

Siste dagen jeg var innlagt, sa psykologen at jeg er "en helt vanlig tenåringsjente", at problemene jeg hadde bare var pubertale. Det som stakk mest var at hun sa "Det er ikke vits å gipse et bein som ikke er knekt." Det var utrolig sårt for meg, som var i en vanskelig og sårbar situasjon, å få en slik kommentar fra en som liksom skulle "hjelpe" meg. I tillegg forstår jeg ikke hvordan hun kan trekke slike konklusjoner, når alt hun har hatt er 2-3 samtaler med meg, og de andre som jobber der nesten ikke har sett meg (ikke tatt initiativ til å snakke med meg heller).

 

Jeg sliter med dette nå i ettertid. Følelsen av å ikke bli trodd og ikke bli tatt seriøst. Jeg har faktisk mareritt om denne psykologen, og jeg tenker på dette hver dag, hele tiden. Jeg føler meg traumatisert.

Man spør ikke om hjelp to ganger. Jeg kommer aldri til å spørre om hjelp igjen. Den dagen jeg har begått selvmord får hun se hvilken "vanlig tenåringsjente" jeg er.

 

Jeg håper noen som er helsepersonell leser dette, og tenker over hvor forsiktig man skal være med å trekke konklusjoner, ikke minst å komme med "spøkefulle" kommentarer til pasienter man kanskje har vansker med å forstå. Bare fordi du ikke ser noe, betyr ikke at det ikke er noe.

 

Jeg er ødelagt.

 

Anonymous poster hash: 67ad4...f32

[potetfisk]

Jeg er ikke helsepersonell, men du må virkelig ikke la denne ene personen gjøre så stor skade! Dette er kanskje veldig lett for meg å si, men akkurat som det finnes dårlige leger og slemme taxisjåfører, så finnes det selvfølgelig også ræva psykologer. Innad i fagmiljøene innen psykisk helsevern er det også mange uenigheter om stort og smått, også om diagnostikk. Du har all grunn til å føle at denne psykologen gikk langt over grensa og opptrådde uakseptabelt overfor deg som pasient. Men du sier også at du hadde tillit til din psykiater, noe jeg håper stemmer. Det er viktig at du gir psykisk helsevern en ny sjanse og finner (nye) fagfolk du kan stole på, men jeg skjønner selvfølgelig at tilliten din er svekket. 

[dag1234]

Trist å lese at du har så dårlige erfaringer. Det finnes selvsagt dårlige psykologer, som alt annet. Men bildet er ofte ganske sammensatt, og jeg tror det handler vel så mye om kombinasjonen psykolog/pasient.

 

De siste årene har flere psykologer trekt frem at det kan være skadelig for noen pasienter å få psykologhjelp. Tidligere trodde man at enten hjalp det med psykolog eller så var det virkningsløst. Men nå ser en at det nok er noen som  får det dårligere av å gå til psykolog.

Dette ser ut til å likne på medisiner, ikke alle blir bra av virksomme medisiner, og noen blir faktisk dårligere av de medisinene som har hjulpet andre.

Det er viktig at vi blir flinkere til å finne ut hva de gode psykologene gjør, slik at vi kan lære av dem. Men det er også viktig å finne ut hvilke pasienter som ikke skal ha psykolog, og tilby dem noe annet. 

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ikke helsepersonell, men du må virkelig ikke la denne ene personen gjøre så stor skade! Dette er kanskje veldig lett for meg å si, men akkurat som det finnes dårlige leger og slemme taxisjåfører, så finnes det selvfølgelig også ræva psykologer. Innad i fagmiljøene innen psykisk helsevern er det også mange uenigheter om stort og smått, også om diagnostikk. Du har all grunn til å føle at denne psykologen gikk langt over grensa og opptrådde uakseptabelt overfor deg som pasient. Men du sier også at du hadde tillit til din psykiater, noe jeg håper stemmer. Det er viktig at du gir psykisk helsevern en ny sjanse og finner (nye) fagfolk du kan stole på, men jeg skjønner selvfølgelig at tilliten din er svekket.

Det stemmer at jeg hadde tillit til psykiateren min. Han er det klokeste mennesket jeg noengang har møtt. Han var ikke bare lege, men også overlege, barnelege og selvsagt psykiater. Uten å være frekk vil jeg påstå at han har mer peiling enn det denne psykologen hadde.

 

Han sa at jeg trengte hjelp, og at jeg burde ha minst en samtale i uken. Han sa også at det UPS sa (at jeg ikke trengte hjelp, var frisk etc.) ikke hadde noe å si, siden han visste at de tok feil. Han var den eneste som virkelig forsto, og det føltes så godt å endelig bli tatt seriøst etter å ha vært en såkalt "kasteball" i systemet. Dessverre for min del pensjonerte han seg.

 

Jeg har tidligere også hatt god nytte av å snakke med fastlegen min, men hun ble sykemeldt.

 

Anonymous poster hash: 67ad4...f32

[AnonymDiskusjon]

Jeg har selv vært borti endel psykologer og psykiatere. Noen kunne hjelpe meg, noen ikke, en virket som han kunne trengt hjelp selv. Desverre har du ikke noe garanti for at din behandler blir en du har kjemi med, eller at han/hun er dyktige i yrket sitt.

 

Dere psykologer, har man rett på å bytte psykolog, eller hvordan er det?

Anonymous poster hash: 34764...823

[dag1234]

Det er fritt sykehusvalg i Norge, og for de fleste går det greit å få skifte behandler innen samme sykehus og. 

 

Skal behandling ha god effekt må det være en arbeidsallianse mellom behandler og pasient, man må være godt nok på lag og på vei mot samme mål.

For å få til det må pasienten oppleve seg forstått og respektert, og bli føle seg møtt med alminnelig omsorg og varme. Hvis ikke er det jo ingen grunn til at pasienten skulle følge de råd og tiltak som behandleren foreslår.