Er ateisme også en tro?

[G]

 

<snip>

 

Jeg benekter ikke det som er helt åpenbart, jeg snakker om den økte "smerte" man skaper selv ut av ignoranse om hvordan det er

 

 

Du mener åpenbart at smerten er subjektiv?

 

 

 

Har gjort samme forsøk på andre sanser, blant annet "sult", og der erfarer jeg at jeg kan slå av og på den følelsen ved å koble ut og inn selvbevisstheten, og det fungere like presist som ei klokke. 

 

Poenget med dette er nå hele tiden å peke til at det man tror er kristen eller noe annet fjongt, ikke er annet enn en haug av misforståtte sanser og hard kondisjonering

 

Mener du at du kan slå av sulten - der og da? Eller mer dette med at om man utsetter måltidet, så kjenner man etterhvert ikke så mye til sulten på en ny lengre stund?

Endret 1. august 2015 av G

[Gjest Bruker-95147]

 

 

<snip>

 

Jeg benekter ikke det som er helt åpenbart, jeg snakker om den økte "smerte" man skaper selv ut av ignoranse om hvordan det er

 

 

Du mener åpenbart at smerten er subjektiv?

 

 

Når du klemmer tommelen, er det ikke tommelen som sier; au!

 

Ikke dermed sagt at det ikke finnes ubehag, fordi hvis man ser veldig nøye på de minste detaljene, så er det lidelse i alt, selv om det oppfattes som godt.

 

Jeg er klar over at det er noe de fleste ikke er enig med meg i, men det er helt greit

 

Folk som ikke tåler ordinær midler for bedøvelse, kan lett gjøres smertefri ved at de får ett relativt uskyldig medikament som får dem til å glemme frykt, og bli likeglade. Har selv fulgt en venn til legen, hvor denne måtte foreta en kjapp operasjon, og da var det rent moro å se på endringen som skjedde akkurat i det midlet ble sprøytet inn i åren

[Larzen_91]

Smerte er jo per definisjon subjektivt, da det henviser til vår reaksjon på ytre påvirkninger. Men vår oppfattelse av smerte er der for å hindre skade på vår kropp, eller i det minste gjøre oss klar over dette når det er relevant. Smerte kan jo selvfølgelig virke mot sin hensikt dersom den ikke forårsakes av noe (fantomsmerter f.eks.). Men uansett, man snakker om to forskjellige ting: smerte som er subjektivt samt den eventuelle skaden som forvoldes som er objektiv. Hvis jeg knuser fingeren i bildøra så er min smertefølelse nødvendigvis subjektiv. Men min skade (en knust finger) er da et etablert objektivt faktum.

[Gjest Bruker-95147]

åpenbart,og så klart ikke noe man skal kimse av, men hva med at smerte er en nokså ryddig følelse, så var det alle de andre, og hvordan personen sorterer disse slik at det virkelig er verden han forholder seg til. Det er for det meste vaner det går i, slik jeg erfarer det. Man reagerer i det mønsteret man er kondisjonert for, og velger hvor mye smerte man skal tåle

 

Du har de som finner utålelig smerte i å høre noen fjerne bønnerop, og det har intet med sannheten om lyden av bønneropet å gjøre, men det blir masse lidelse ut av det

Endret 1. august 2015 av Bruker-95147

[Gjest Bruker-95147]

 

 

<snip>

 

Jeg benekter ikke det som er helt åpenbart, jeg snakker om den økte "smerte" man skaper selv ut av ignoranse om hvordan det er

 

 

Du mener åpenbart at smerten er subjektiv?

 

 

 

Har gjort samme forsøk på andre sanser, blant annet "sult", og der erfarer jeg at jeg kan slå av og på den følelsen ved å koble ut og inn selvbevisstheten, og det fungere like presist som ei klokke. 

 

Poenget med dette er nå hele tiden å peke til at det man tror er kristen eller noe annet fjongt, ikke er annet enn en haug av misforståtte sanser og hard kondisjonering

 

Mener du at du kan slå av sulten - der og da? Eller mer dette med at om man utsetter måltidet, så kjenner man etterhvert ikke så mye til sulten på en ny lengre stund?

 

 

Jeg mener å slå av og på den følelsen, og se gang etter gang at den forsvinner når "jeg forsvinner". Kroppen er rett og slett ikke min!

 

Den følelsen av "cessation" er noe som er ønskelig å erfare mest mulig av, slik at man ser mønsteret man er fanget i

 

 

 

Where neither pleasure nor pain can arise

"From the remainderless fading & cessation of that very ignorance, there no longer exists [the sense of] the body on account of which that pleasure & pain internally arise. There no longer exists the speech... the intellect on account of which that pleasure & pain internally arise. There no longer exists the field, the site, the dimension, or the issue on account of which that pleasure & pain internally arise."

— SN 12.25

 

 

 

 

Edit:

 

 

When this is, that is.

From the arising of this comes the arising of that.

When this isn't, that isn't.

From the cessation of this comes the cessation of that.

"In other words:

"From ignorance as a requisite condition come fabrications. From fabrications as a requisite condition comes consciousness. From consciousness as a requisite condition comes name-and-form. From name-and-form as a requisite condition come the six sense media. From the six sense media as a requisite condition comes contact. From contact as a requisite condition comes feeling. From feeling as a requisite condition comes craving. From craving as a requisite condition comes clinging/sustenance. From clinging/sustenance as a requisite condition comes becoming. From becoming as a requisite condition comes birth. From birth as a requisite condition, then old age and death, sorrow, lamentation, pain, distress, and despair come into play. Such is the origination of this entire mass of stress and suffering.

"Now from the remainderless fading and cessation of that very ignorance comes the cessation of fabrications. From the cessation of fabrications comes the cessation of consciousness. From the cessation of consciousness comes the cessation of name-and-form. From the cessation of name-and-form comes the cessation of the six sense media. From the cessation of the six sense media comes the cessation of contact. From the cessation of contact comes the cessation of feeling. From the cessation of feeling comes the cessation ofcraving. From the cessation of craving comes the cessation of clinging/sustenance. From the cessation of clinging/sustenance comes the cessation of becoming. From the cessation of becoming comes the cessation of birth. From the cessation of birth, then old age and death, sorrow, lamentation, pain, distress, and despair all cease. Such is the cessation of this entire mass ofstress and suffering.

"This is the noble method that is rightly seen and rightly ferreted out by discernment."

Endret 1. august 2015 av Bruker-95147

[Milmo]

Er ikke ateisme også en tro? 

 

Nei. Ateisme er ingen tro. Det har ingen dogmer. Det er ikke et livssyn. Ateisme er kun et motsvar til påstander om guders eksistens. 

[G]

Smerte er jo per definisjon subjektivt, da det henviser til vår reaksjon på ytre påvirkninger. Men vår oppfattelse av smerte er der for å hindre skade på vår kropp, eller i det minste gjøre oss klar over dette når det er relevant. Smerte kan jo selvfølgelig virke mot sin hensikt dersom den ikke forårsakes av noe (fantomsmerter f.eks.). Men uansett, man snakker om to forskjellige ting: smerte som er subjektivt samt den eventuelle skaden som forvoldes som er objektiv. Hvis jeg knuser fingeren i bildøra så er min smertefølelse nødvendigvis subjektiv. Men min skade (en knust finger) er da et etablert objektivt faktum.

 

Så nervesignaler blir ikke objektive nok for dere?

[G]

 

<snip>

 

 

Jeg mener å slå av og på den følelsen, og se gang etter gang at den forsvinner når "jeg forsvinner". Kroppen er rett og slett ikke min!

 

Den følelsen av "cessation" er noe som er ønskelig å erfare mest mulig av, slik at man ser mønsteret man er fanget i

 

<snip><snip><snip>

 

Du mener vi låner den da? For jeg kan gå og få satt en reisevaksine, og på den måten redusere faren for ymse infeksjoner, eksempelvis med kroppen min.

[Larzen_91]

 

Smerte er jo per definisjon subjektivt, da det henviser til vår reaksjon på ytre påvirkninger. Men vår oppfattelse av smerte er der for å hindre skade på vår kropp, eller i det minste gjøre oss klar over dette når det er relevant. Smerte kan jo selvfølgelig virke mot sin hensikt dersom den ikke forårsakes av noe (fantomsmerter f.eks.). Men uansett, man snakker om to forskjellige ting: smerte som er subjektivt samt den eventuelle skaden som forvoldes som er objektiv. Hvis jeg knuser fingeren i bildøra så er min smertefølelse nødvendigvis subjektiv. Men min skade (en knust finger) er da et etablert objektivt faktum.

 

Så nervesignaler blir ikke objektive nok for dere?

 

 

Tja. Nervesignaler er jo det som utgjør min identitet så vidt vi vet. Inkludert mine smerteopplevelser. Så da kommer det litt på hva du mener med objektivt kontra subjektivt. Hvis jeg stikker meg selv med en nål og deretter en kamerat, har vi nøyaktig samme opplevelse? Joda, vi kan jo måle når noen oppfatter smerte. Men selve smerten er betinget på vår (under)bevissthet om den smerten, og i så måte er den subjektiv.

[96abrevs]

Iom at ikke alle der ute i de diverse debatter helt har oversikten over hva de ulike begrep, ateisme, teisme osv. egentlig betyr, synes jeg denne linken gir en forenklet, men grei og oversiktelig utgreiing rundt dette;

 

http://www.jakobsen.org/2010/agnostiker-eller-ateist

 

Legg merke til at det i linken også skilles på agnostisk (a)teisme vs svak (a)teisme.

Endret 1. august 2015 av 96abrevs

[Gjest Bruker-95147]

 

 

<snip>

 

 

Jeg mener å slå av og på den følelsen, og se gang etter gang at den forsvinner når "jeg forsvinner". Kroppen er rett og slett ikke min!

 

Den følelsen av "cessation" er noe som er ønskelig å erfare mest mulig av, slik at man ser mønsteret man er fanget i

 

<snip><snip><snip>

 

Du mener vi låner den da? For jeg kan gå og få satt en reisevaksine, og på den måten redusere faren for ymse infeksjoner, eksempelvis med kroppen min.

 

 

Jeg tenker i mer  forstand.Hvis kroppen er min, så må jeg vel kunne si; jeg vil at kroppen min skal være sånn! 

og så ville den rette seg etter meg. Det samme gjelder sansene. Hvis jeg eide tankene mine, måtte jeg kunne si; jeg vil at mine tanker skal være sånn!, og så ville de bli som jeg ville

 

Når det naturligvis ikke er sånn, så blir det å gå rundt å tro at man eier det man ikke kan styre,  å rydde dekk stolene på Titanic

 

Du vet du går ned med mann og mus, men det skal sies du holder nå ett "ryddig hus" .. 

[ELLE2013]

Egentlig er det en tro .Ateisme er det motsatte av å tro alle som tror på en

Gud som har skapt alle ting ( ifølge bibelen) tror på det

Så di som tror att verden er blitt til ved en eksplosjon (for eksempel)

Så det er tro begge deler

[hekomo]

Egentlig er det en tro .Ateisme er det motsatte av å tro alle som tror på en

Gud som har skapt alle ting ( ifølge bibelen) tror på det

Så di som tror att verden er blitt til ved en eksplosjon (for eksempel)

Så det er tro begge deler

 

Nei, ateisme er å ikke tro (på Gud).

[G]

 

<snip>

 

Jeg tenker i mer  forstand.Hvis kroppen er min, så må jeg vel kunne si; jeg vil at kroppen min skal være sånn! 

og så ville den rette seg etter meg. Det samme gjelder sansene. Hvis jeg eide tankene mine, måtte jeg kunne si; jeg vil at mine tanker skal være sånn!, og så ville de bli som jeg ville

 

Når det naturligvis ikke er sånn, så blir det å gå rundt å tro at man eier det man ikke kan styre,  å rydde dekk stolene på Titanic

 

Du vet du går ned med mann og mus, men det skal sies du holder nå ett "ryddig hus" .. 

 

 

Forsåvidt et interessant perspektiv det.

 

Men man kan jo også være takknemlig for at min ikke kan detaljstyre livsopprettsholdelsen til kroppen. Blir du fryktelig redd, ja så pumper hjerte litt ekstra, men det er for å kunne bringe deg (løpe) i sikkerhet. Men, heldigvis så pumper ikke hjerte til det sprenges, sånn helt uten videre, da regner jeg med du mister bevisstheten før noe galt skal skje, i en frisk kropp. Uten at jeg er helt utdannet i kroppens virkemåter, så tror jeg at jeg forstår noen biter av virkemåten på den.

 

Man kan vel også være takknemlig for at man ikke sånn uten videre stopper nyrene i å skille ut avfallstoffer. Noen funksjoner er det jo greit at man skal slippe å måtte tenke på, slik at man ikke får et forgiftet blod fullt av slaggstoffer. Med mange flere katastrofale følger, alt etter hva man tar i betraktning.

 

Men, så vet man også at tanker har en god innvirkning på den fysiske kroppen, men det er kanskje litt sånn treigere prosesser.

[limahc]

Jeg sier jo dette i innlegget du siterer. Ja, spørsmålet om en guds eksistens er i virkeligheten en binær problemstilling med 2 gjensidig utelukkende muligheter (gud finnes eller så gjør han/det ei). Teisme/ateisme handler om trosforholdet til denne tingen. At jeg ikke aksepterer påstanden om eksistens betyr ikke at jeg aksepterer påstanden om non-eksistens. Forsto du ikke retts-eksemplet? Skal vi begynne å kreve at tiltalte beviser sin uskyld?

 

Min utheving: dersom han aktivt tror på en gud så har han akseptert GE. Teisme er noe aktivt, en tro på at en gud eksisterer. Ateisme er i seg selv passivt i sin enkleste form (svak/agnostisk ateisme). Man mangler den aktive troen på at en gud eksisterer. Men dersom teisten kun ikke aksepterer ikke-GE så er det helt greit. Etter noen diskusjoner med enkelte så får man det som konklusjon. Personen innrømmer at de er mer agnostisk enn noe annet, men de vil så gjerne at verden skal ha mening og at dette ikke kan forekomme uten en gud, og Robert er onkelen din.

 

Jo, men teisme/ateisme handler ikke kun om selve trosforholdet eller påstanden, men dens innhold og konklusjon. Dersom Gud eksisterer er virkeligheten teistisk. Dersom Gud ikke eksisterer, er virkeligheten ateistisk.

 

Dersom man ikke aksepterer påstanden om eksistens, betyr det at du aksepterer påstanden om ikke-eksistens, det følger jo logisk. Det gjorde det også i rettseksempelet ditt. Det er ingen grunn til å forkaste logikken å begi seg ut på ukjent farvann. En non-accept av GE vil innebære en accept av ikke-GE.

 

Tenk deg en verden hvor det er enten sol eller regn.

Du akspeter ikke (forkaster) at det sol, men aksepterer heller ikke at det regner. Which is absurd..

 

"Svak ateisme", ateisme i sin enkelste form, vil i såfall kun omfatte mennesker som aldri har hørt om Gud og ikke kunne tatt stilling til Guds eksistens. Egentlig en ikke veldig nyttig definisjon.

 

 

Jeg er enig i linkene du refererer til ovenfor, og har presisert hva jeg legger i dette ordet ved andre anledninger i forumet. Det å tro (belief) på noe er ganske enkelt å holde en påstand/proposisjon for sann eller sannsynlig sann. Dette er en aktiv ting hjernen bedriver, og ateisme er slik jeg bruker ordet en mangel av den aktiviteten i min hjerne angående gud.

 

La oss si jeg kommer med påstanden "det finnes gull på Mars". Eller en hvilken som helst annen påstand..

Så svarer kanskje du synes det er uinteresant, at du rett og slett har et fravær av tro her.

 

Så kommer mitt poeng; en hjernescanning ville avslørt at du ikke har et fravær av tro. Når du først er gjort kjent med påstanden, vil hjernen din hele tiden søke mønstre, løsninger og svar. Selv om hjernen vår er rasjonell, er den alikevel ikke så rasjonell at den vil unngå "jobbe med saken", den vil på enkelte spørsmål hele tiden enten helle mot "nah dette er ikke sannsynlig" eller "tjo dette høres sannsynlig ut".

 

 

Jeg ser ikke helt hva du mener. Selv om man bruker definisjonene du oppgir i linken ovenfor så handler det fortsatt om hva man tror. Å holde en overbevisning vil alltid være logisk kompatibelt med at virkeligheten er noe annet.

Selvsagt, men det er jo ikke overbevisningen eller konseptet i seg selv det hele handler om, men hva den representerer.

Det er ingen som betviler at en tegning av Gud can co-eksistere med en annen tegning uten Gud.

 

Men når man har en belief så er dette et slags mentalt bilde av hvordan man tror noe i virkeligheten er.

 

For å si det relativt enkelt;

Teisme er et mentalt bilde av virkeligheten hvor Gud eksisterer.

Ateisme er et mentalt bilde av virkeligheten hvor Gud ikke eksisterer.

 

Når enkelte ateister hevder de mangler dette mentale bildet, og tror løsning for å komme seg unna bare ligger i å omdefinere et ord, vel - da sier jeg som rws; hvor er bevisene?

 

Hvis man appåtil engasjerer seg sterkt i spørsmål om om Gud, Guds eksistens, religon, osv og alikevel klarer å påstå at "hjernen min mangler denne mentale tilstanden som sier noe om spørsmålet om Guds eksistens", så vet jeg ikke akuratt om det er så veldig overbevisende.

 

Ok, jeg dro inn religion her og alle tåpelighetene som ligger i disse i en debatt om ateisme vs teisme. Det blir feil hvis man mener å direkte sammenligne gudetro med inneholdet i den enkelte religion (noe jeg ikke prøvde på). Men jeg prøvde bare å sette din påstand "Men ateisme er likeverdig med teisme!", på spissen hva gjelder logikk. For meg er gudetro like logisk som å tro på usynlige enhjørninger som spiser sølv og driter gull. Og jeg tror like mye på en gud som jeg tror på at en eventuell øksedrapsmann har kommunisert med denne guden om å drepe naboen med øks.

 

Din påstand om likeverdig er jeg fortsatt uenig i. I stedet for teisme kunne du puttet inn hvilken som helst tro på noe overnaturlig som verken kan bevises eller motbevises. Universet blir styrt av usynlige enhjørninger, julenissen, Spagettimonsteret, Harry Potter, Supermann, eller hvorfor ikke skape min egen fantasifigur ....? Jeg kaller denne for Plupitiplopp, og som jeg mener at i ren frustrasjon kastet sin utgåtte sko ut i intet, og inni denne skoen oppstod universet (det er egentlig bare fantasien som setter begrensninger her). Det finnes rett og slett ingen logisk grunn til å tro mer på en gud enn på noen av de nevnte her. Ingen bevis, ingen indisier, ingen argumenter som sannsynliggjør noen som helst gud. Så hvis ateisme er likeverdig med teisme, så er fravær av tro på "min" Plupitiplopp likeverdig med tro på "min" Plupitiplopp. Man kan ikke bevise noe verken den ene eller andre veien, men gjør det disse to forskjellige oppfatningene likeverdige?

 

Spør du meg, svarer jeg selvfølgelig nei. Nei fordi det ene handler om en tro på noe overnaturlig hentet ut fra intet, mens det andre handler om fravær av tro/ikke-tro på akkurat dette overnaturlige hentet ut fra intet.

 

Hvis man ser på alternativene gnostisk ateisme og/eller gnostisk teisme, så blir det en litt annen diskusjon iom at også påstått viten blir en faktor.

Ja, ateisme er likeverdig med teisme, fordi begge kommer med ontologiske påstander.

 

Ateisme er en rasjonell posisjon nettopp fordi den kan forsvares, akuratt som "aunicornist". Ateisme er ikke fraværet ev en rasjonell posisjon.

 

Alle de eksemplene du kommer med kan "motbevises". Hvorfor skulle de ikke kunne gjøres det?

Også slik du presenterer Plupitiplopp, så har jeg ikke et fravær av tro/belief (og kan umulig ha det når jeg først er gjort kjent med objektet), men en ganske klokkeklar tro på at Plupitiplopp ikke eksisterer. Jeg vil faktisk hevde det er ganske irrasjonelt å ikke tro det.

[hekomo]

Ja, ateisme er likeverdig med teisme, fordi begge kommer med ontologiske påstander.

 

Nei, ateisme avviser, eller godtar ikke, en påstand.

[Milmo]

Egentlig er det en tro .Ateisme er det motsatte av å tro alle som tror på en

Gud som har skapt alle ting ( ifølge bibelen) tror på det

Så di som tror att verden er blitt til ved en eksplosjon (for eksempel)

Så det er tro begge deler

Nei, fravær av tro er ikke en tro. Det blir som å kalle det å ikke spille golf for en idrett. 

[Larzen_91]

 

Jeg sier jo dette i innlegget du siterer. Ja, spørsmålet om en guds eksistens er i virkeligheten en binær problemstilling med 2 gjensidig utelukkende muligheter (gud finnes eller så gjør han/det ei). Teisme/ateisme handler om trosforholdet til denne tingen. At jeg ikke aksepterer påstanden om eksistens betyr ikke at jeg aksepterer påstanden om non-eksistens. Forsto du ikke retts-eksemplet? Skal vi begynne å kreve at tiltalte beviser sin uskyld?

 

Min utheving: dersom han aktivt tror på en gud så har han akseptert GE. Teisme er noe aktivt, en tro på at en gud eksisterer. Ateisme er i seg selv passivt i sin enkleste form (svak/agnostisk ateisme). Man mangler den aktive troen på at en gud eksisterer. Men dersom teisten kun ikke aksepterer ikke-GE så er det helt greit. Etter noen diskusjoner med enkelte så får man det som konklusjon. Personen innrømmer at de er mer agnostisk enn noe annet, men de vil så gjerne at verden skal ha mening og at dette ikke kan forekomme uten en gud, og Robert er onkelen din.

 

Jo, men teisme/ateisme handler ikke kun om selve trosforholdet eller påstanden, men dens innhold og konklusjon. Dersom Gud eksisterer er virkeligheten teistisk. Dersom Gud ikke eksisterer, er virkeligheten ateistisk.

 

Dersom man ikke aksepterer påstanden om eksistens, betyr det at du aksepterer påstanden om ikke-eksistens, det følger jo logisk. Det gjorde det også i rettseksempelet ditt. Det er ingen grunn til å forkaste logikken å begi seg ut på ukjent farvann. En non-accept av GE vil innebære en accept av ikke-GE.

 

Tenk deg en verden hvor det er enten sol eller regn.

Du akspeter ikke (forkaster) at det sol, men aksepterer heller ikke at det regner. Which is absurd..

 

"Svak ateisme", ateisme i sin enkelste form, vil i såfall kun omfatte mennesker som aldri har hørt om Gud og ikke kunne tatt stilling til Guds eksistens. Egentlig en ikke veldig nyttig definisjon.

 

 

Jeg er enig i linkene du refererer til ovenfor, og har presisert hva jeg legger i dette ordet ved andre anledninger i forumet. Det å tro (belief) på noe er ganske enkelt å holde en påstand/proposisjon for sann eller sannsynlig sann. Dette er en aktiv ting hjernen bedriver, og ateisme er slik jeg bruker ordet en mangel av den aktiviteten i min hjerne angående gud.

 

La oss si jeg kommer med påstanden "det finnes gull på Mars". Eller en hvilken som helst annen påstand..

Så svarer kanskje du synes det er uinteresant, at du rett og slett har et fravær av tro her.

 

Så kommer mitt poeng; en hjernescanning ville avslørt at du ikke har et fravær av tro. Når du først er gjort kjent med påstanden, vil hjernen din hele tiden søke mønstre, løsninger og svar. Selv om hjernen vår er rasjonell, er den alikevel ikke så rasjonell at den vil unngå "jobbe med saken", den vil på enkelte spørsmål hele tiden enten helle mot "nah dette er ikke sannsynlig" eller "tjo dette høres sannsynlig ut".

 

 

Igjen er vi uenig angående påstander. Du vil at man skal besvare to påstander samtidig. Jeg sier at hver påstand besvares individuelt. At antall gresstrå er enten partall eller oddetall er binære posisjoner der den ene nødvendigvis er sann. Men at jeg ikke askepterer en påstand betyr ikke (i seg selv) at jeg påstår at den andre er sann.

 

Jeg skulle også spesifisert: jeg snakker om fravær av tro på guds eksistens. Ikke totalt fravær av tro om de guder jeg har blitt fortalt om. Da er jeg enig med deg at det kun omfavner de som aldri har blitt presentert med en gudshypotese. Så på det viser ser jeg poenget ditt, da jeg personlig tror den kristne guden slik han har blitt beskrevet er en karakter jeg ikke ville likt å henge med dersom han eksisterer. På lik linje med andre ufine fiksjonelle karakterer.

 

Edit: skrivefeil.

Endret 2. august 2015 av El-Ateisten

[Sheasy]

1. Eksemplene dine omtaler det å synonymisere. Ingen står fritt til å "definere" hvilke synonymer som holde sann - dette er noe som følger logisk utifra hvordan innholdet i begrepene er definert. Eksempelvis følger det logisk hvorvidt nazisme er en form for sosialisme, utifra innholdet og kjernepunktene nazistene har bestemt at nazisme er. Her blander du pærer og epler.

 

2. Språkforskere er ikke utelukkende enige med deg. Det finnes et utall kilder som presiser at det finnes mer generelle måter å benytte begrepet "ateisme" på enn du gjør.

 

Edit: Jeg vil forresten inget spesielt sted. Jeg bare ser på det du sier og kommenterer det jeg har problemer med.

1. Jeg vet ikke om jeg er enig, men det kan hende du har rett. Grunnen til at vi ikke regner nasjonalsosialister for sosialister er at vi ikke har latt de forandre definisjonen. Det er ingenting i veien for at vi lar de gjøre det hvis vi vil, definisjonen er tross alt allerede utvannet iom. at den ofte betyr noe bredere enn allmenn kontroll/eierskap av produksjonsfaktorene.

 

2. Ja, altså, noen bruker begrepet mer generelt, derfor finnes det mer generelle måter å bruke begrepet på. Er det noe annet enn en tautologi?

 

Edit: Jeg er usikker på hva du mener språkforskere gjør i denne sammenhengen.

Endret 2. august 2015 av Sheasy

[Noxhaven]

Du har de som finner utålelig smerte i å høre noen fjerne bønnerop, og det har intet med sannheten om lyden av bønneropet å gjøre, men det blir masse lidelse ut av det

 

Og derfor bør vi heller diskutere, informere og se på troverdigheten i det som utløser denne unødvendige lidelsen, ikke lyden av bønneropet eller det rettmessige begrepet på alle de som ikke blir såret.. right?

 

En far overtaler sin datter fra fødselen; "'Hører du meg ikke skrike, en gang hver kveld - vil du leve et ulykkelig liv."'

Hver kveld skriker faren, jenta er lykkelig.

En dag har naboene fått nok og sender politiet på døren og ber han om å slutte med dette. 

Datteren protestere i panikk, han må aldri slutte å skrike om kvelden, hun vil fordømt med et ulykkelig liv.

 

Er det selve skriket eller er det overbevisningene som faren har lært datteren som er det smerteutløsende problemet her?

Hvorfor har religion særbehandling når det kommer til "out of this world" overbevisninger?

 

 

 

Tenk deg en verden hvor det er enten sol eller regn.

Du akspeter ikke (forkaster) at det sol, men aksepterer heller ikke at det regner. Which is absurd..

 

Hva du mener og skrive er: 

Tenk deg en verden hvor mange påstår at det alltid er sol eller alltid er regn, men hver dag er himmelen overskyet, uten en solstråle og uten en regndråpe.

Du aksepterer ikke (forkaster) at det er sol, du aksepterer heller ikke at det er regn, skal du bli overbevist om dette må du bli gitt noe annet en hva naboen forteller, eller hva besteforeldrene dine skrev. 

 

Dette bør ikke være vanskelig og fatte da samefunnet vårt er bygget på prinsippet at vi ikke må bevise vår uskyld. Og at ikke uskyld er en straffbar straff som kan sidestilles med f.eks drap. 

 

Det du formidler her Limahc, det er hva som er "absurd".