Far som ikke bryr seg?

[biscotti]

Jeg og faren min hadde et fantastisk forhold, til og med etter at moren min skilte seg fra han. I mellom 15-16års alderen begynte det å skjære seg. Altså i starten av hans nåværende forhold. Han bor relativt langt unna meg, så jeg ser han ikke så ofte lenger. (1 gang i året, om jeg er heldig). Han begynte å ringe sjeldnere, og kutte mer og mer kontakt med meg. Så lite som en melding er tydeligvis vanskelig for han å sende, og når jeg spør hvorfor han ikke har ringt eller sendt meg melding, så er unnskyldningen som vanlig at han har så dårlig dekning osv. Egentlig helt latterlig å tenke på, men samtidig gjør det meg så utrolig sint. Jeg vet jeg ikke kan tvinge han å ha kontakt med meg, men han oppfører seg som et barn. Det var meningen at jeg skulle dra til han i morgen, men det blir det mest sannsynlig ikke noe av når jeg spurte han pent over telefonen hvorfor han ikke hadde ringt meg på en måned, eller tatt kontakt i det hele tatt. Han ble sint og gikk i forsvar med en gang, grunnen til at han ikke hadde gjort dette var fordi jeg tydeligvis bare lager problemer for han. Grunnen hans ga ingen mening for meg, men jeg visste at om jeg fortsatte å spørre kom han bare til å legge på, så jeg sa bare fint til han at jeg ikke kommer i morgen. Jeg har utallige mange ganger prøvd å åpne meg ang. dette og hvor såret jeg faktisk blir, men han vil hverken høre eller forstå. Han kan leke pappa for barna til kjæresten hans, men det er tydeligvis veldig vanskelig for han å kontakte meg litt i blant. Og om jeg ikke svarer kjæresten hans på en melding, så klager hun med en gang til faren min, og da er jeg plutselig den slemme. Jeg legger ikke noe skyld på henne, men jeg syntes det er veldig rart at han plutselig ble så langt borte fra meg med en gang de ble sammen.

 

Jeg er så utrolig frustrert, sint og lei meg. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd så mange ganger å forklare han, men han forstår meg ikke. Han kommer aldri til å forstå heller. Hvorfor bryr han seg ikke? Hva skal jeg gjøre?

Endret 23. juli 2015 av biscotti

[ozone]

Dette er bare utrolig trist.

Jeg (mann) vokte også opp uten min far. Han prioriterte sitt nye liv etter skilsmisse.

Aldri et brev eller telefon eller presang på bursdager. Eller noe annet for den saks skyld.

 

Du har allerede sagt at du ikke kommer. Fortell ham også på et passende tidspunkt hvorfor.

Hold avstand du også, og gi ham tid til å tenke, angre og forbedre seg.

Kanskje han gjør det, eller kanskje ikke.

[Gjest Bruker-95147]

Historien din ligner ganske mye på hvordan jeg og min far forholder oss til hverandre, og hver gang vi møtes er det nesten garantert at vi klarer såre hverandre .. Har fundert mye på hvorfor det er sånn, og har trodd at min far ikke var særlig glad i meg, eller at jeg på en eller annen måte bestandig ikke nådde opp i hans øyne .. eller at min stemor hadde en finger med i spillet, eller at mine halvsøsken konspirerte i mot meg, eller at dette aldri kom til å endres ... 

 

Heldigvis tok jeg feil, ikke på den måten at det ikke smerter å ikke ha "perfekt kommunikasjon" med eneste gjenlevende forelder, men i at min far virkelig hadde noe i mot meg .. ikke greit for min far heller,og han er jo bare ett menneske ... og det er mer sånn at vi begge er fanget i en tilstand hvor vi begge ønsker oss mer av noe, men at vi ikke får tilbake det som har vært, og det er komplisert å bygge nye forhold fordi vi befinner oss på hver vår kant av landet .. osv osv ..

 

if you love your parents, stop creating them ...

[biscotti]

Dette er bare utrolig trist.

Jeg (mann) vokte også opp uten min far. Han prioriterte sitt nye liv etter skilsmisse.

Aldri et brev eller telefon eller presang på bursdager. Eller noe annet for den saks skyld.

 

Du har allerede sagt at du ikke kommer. Fortell ham også på et passende tidspunkt hvorfor.

Hold avstand du også, og gi ham tid til å tenke, angre og forbedre seg.

Kanskje han gjør det, eller kanskje ikke.

Det er i grunn ganske trist, og jeg skjønner meg ikke på hvordan noen bare kan "glemme" at de har biologiske barn, mens å oppdra andre sine er helt ok. Han sendte meg melding i dag tidlig hvor han skrev "det var siste billetten, du skal aldri høre et ord fra meg mer". Så det sier vel egentlig alt. Han er veldig langsint, og blir sur med en gang jeg har prøvd å forklare han hvordan jeg har det og hvor hardt det egentlig går innpå meg når han ikke tar kontakt. Og for meg er det utrolig tungt å ta det inn, at han kanskje egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre.

[biscotti]

Historien din ligner ganske mye på hvordan jeg og min far forholder oss til hverandre, og hver gang vi møtes er det nesten garantert at vi klarer såre hverandre .. Har fundert mye på hvorfor det er sånn, og har trodd at min far ikke var særlig glad i meg, eller at jeg på en eller annen måte bestandig ikke nådde opp i hans øyne .. eller at min stemor hadde en finger med i spillet, eller at mine halvsøsken konspirerte i mot meg, eller at dette aldri kom til å endres ... 

 

Heldigvis tok jeg feil, ikke på den måten at det ikke smerter å ikke ha "perfekt kommunikasjon" med eneste gjenlevende forelder, men i at min far virkelig hadde noe i mot meg .. ikke greit for min far heller,og han er jo bare ett menneske ... og det er mer sånn at vi begge er fanget i en tilstand hvor vi begge ønsker oss mer av noe, men at vi ikke får tilbake det som har vært, og det er komplisert å bygge nye forhold fordi vi befinner oss på hver vår kant av landet .. osv osv ..

 

if you love your parents, stop creating them ...

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, men det ser ut til at det er umulig for meg og min far å kommunisere. Han vil bare ikke høre eller forstå. Jeg forteller han alt og åpner meg helt ut om hvordan jeg har det, og han "truer" meg med å kutte kontakt osv. Jeg unner ingen slike forhold med dems egne foreldre. 

[BuffyAnneSummers]

Jeg tror han bryr seg, men at generasjonsgapet mellom dere to er så stort at dere ikke klarer å forstå hverandre. Din far bryr seg om deg og er veldig glad i deg, kanskje han bare tror at du ikke vil ha noe med han å gjøre? Kanskje han opplever deg slik du sier at du opplever han? Ved ett punkt så må den ene parten i en slik sak si ''nok er nok'' og bare prøve å legge hele saken død og prøve å begynne på nytt igjen, for det høres jo ut som om dere begge stangerer inn i hverandre slik situasjonen er nå.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg sluttet for noen år siden å snakke med min far om slike ting, fordi det gjorde ingen av oss noe godt. Han evnet å forstå meg, men så ikke hvordan han selv kunne bidra til å reparere forholdet, og det endte bare med at han ble veldig lei seg og da ofte la skylden på meg for den følelsen. Senere har jeg endelig skjønt at fortid er bare noe man bærer i egen hukommelse, og at den er borte for alltid straks man ser at det ligger hos en selv ..

 

sammenlign det med å føle hvordan det er å holde på en glødende kullbit. Den slipper man uten tvil med en gang, fordi smerten er helt jævlig og man er ikke i tvil "hvem" som forårsaker den, så da slipper man så klart den uten å tenke. Men når det gjelder psykisk smerte, så kan man gå å holde på glødende kullbiter hele livet gjennom, og aldri ville slippe den, fordi man identifiserer hele seg selv med en helt for jævlig "kullbit"

[Sportsgutten]

Så trist. Kjenner til det, bare at faren min ville ha mest mulig kontakt med meg, men han kunne ikke. Helt jævlig å kjenne på.

[Kikert]

Har hatt et ganske dårlig forhold til min far jeg også i tillegg til en mer eller mindre sinnsyk stemor. Det eneste rådet er vel "get over it". Jeg vet at det ikke fungerer helt slik og kan virke litt slemt å si.

 

Jeg har i dag ikke noe kontakt med min far og var sur/ hatet ham i lang tid. Når jeg skjønte at han ikke var verdt en så sterk følelse så var det som en stor klump i magen ble vekk. Nå er jeg likegyldig  for alt som har skjedd, krangler, stygge ord, gjerrighet, forskjellsbehandling etc. Ble også mobbet av folk i firmaet hans når jeg hadde feriejobber der, det ble verre når jeg sa ifra til han. "Du får ta det som en mann, de bare tuller" etc. Jeg sa ikke ifra før det hadde gått nesten 2 år med jobbing i ferier etc.

 

Det som betyr noe er hvor lang tid du skal slite med dette. Jeg for min del brukte vel nesten 10 år på å "bli ferdig" med situasjonen.

 

Mulig dette ikke er sammenlignbart i det hele tatt, men "get over it" er fortsatt det beste rådet jeg kan gi.

Endret 24. juli 2015 av Dante's Inferno

[biscotti]

Takk for alle svar og oppmuntring, dere! Det er utrolig trist, og egentlig enda mer trist at så mange kjenner seg igjen. Forhåpentligvis kommer det en dag hvor jeg klarer å bare gi fullt faen.

Endret 24. juli 2015 av biscotti

[Sportsgutten]

Takk for alle svar og oppmuntring, dere! Det er utrolig trist, og egentlig enda mer trist at så mange kjenner seg igjen. Forhåpentligvis kommer det en dag hvor jeg klarer å bare gi fullt faen.

Faren min gikk bort for 2 måneder siden. Det er det jævligste jeg har vært med på, og gud hvor dårlig samvittighet man få. Så husk at alltid du skal behandle han bra, selvom kanskje faren din har noen utfordringer som kanskje gjør at du settes litt til side, desverre. Ikke gi fullt faen.

[Vox_populi]

Er ikke du voksen, da? Ærlig talt, påtale at han ikke har ringt på en måned! Jeg forstår din fars reaksjon på maset ditt veldig godt. Men nå, med den siste meldinga, har du i hvert fall fått klar beskjed: ikke plag ham mer!

Kanskje han om fem eller femten år føler behov for litt kontakt igjen - det vil tiden vise, og det blir opp til ham.

[N-4K0]

Jeg kjenner meg igjen her.

 

Faren min har jobbet som maskinist på båt, siden før jeg ble født, hvis jeg husker rett (jeg er snart 27). Han har da vært ute én mned og hjemme én måned, så i bunn og grunn har jeg sett ham mye mindre enn moren min. Jevnt over har vi ikke hatt et veldig tett forhold, men det har begynt å bedre seg de siste par årene.

 

Han har hatt et par forhold de siste 10 årene, etter skilsmissen fra moren min, med kvinner som har hatt egne barn, og jeg tror det har vært en lignende situasjon som med deg, biscotti.

 

Hvorfor det er sånn, aner jeg ikke. Jeg lurer på om det rett og slett bunner i at den nye dama ikke liker tanken på at han har barn fra før, kanskje ikke vil dele ham med noen, for å si det sånn. Det er iallfall én mulig grunn.

[biscotti]

 

Takk for alle svar og oppmuntring, dere! Det er utrolig trist, og egentlig enda mer trist at så mange kjenner seg igjen. Forhåpentligvis kommer det en dag hvor jeg klarer å bare gi fullt faen.

Faren min gikk bort for 2 måneder siden. Det er det jævligste jeg har vært med på, og gud hvor dårlig samvittighet man få. Så husk at alltid du skal behandle han bra, selvom kanskje faren din har noen utfordringer som kanskje gjør at du settes litt til side, desverre. Ikke gi fullt faen.

 

Jeg beklager... Det er helt riktig det du sier der ja..

[biscotti]

Er ikke du voksen, da? Ærlig talt, påtale at han ikke har ringt på en måned! Jeg forstår din fars reaksjon på maset ditt veldig godt. Men nå, med den siste meldinga, har du i hvert fall fått klar beskjed: ikke plag ham mer!

Kanskje han om fem eller femten år føler behov for litt kontakt igjen - det vil tiden vise, og det blir opp til ham.

Om jeg er voksen? Jeg er 17, så begynner kanskje å bli voksen. Skjønte helt ærlig ikke intensjonen med kommentaren din, men etter hva jeg har sett så er du alltid like spydig. 

[biscotti]

Jeg kjenner meg igjen her.

 

Faren min har jobbet som maskinist på båt, siden før jeg ble født, hvis jeg husker rett (jeg er snart 27). Han har da vært ute én mned og hjemme én måned, så i bunn og grunn har jeg sett ham mye mindre enn moren min. Jevnt over har vi ikke hatt et veldig tett forhold, men det har begynt å bedre seg de siste par årene.

 

Han har hatt et par forhold de siste 10 årene, etter skilsmissen fra moren min, med kvinner som har hatt egne barn, og jeg tror det har vært en lignende situasjon som med deg, biscotti.

 

Hvorfor det er sånn, aner jeg ikke. Jeg lurer på om det rett og slett bunner i at den nye dama ikke liker tanken på at han har barn fra før, kanskje ikke vil dele ham med noen, for å si det sånn. Det er iallfall én mulig grunn.

Huff, ja.. Det kan være mange grunner, men tanken på hvor bra forhold vi hadde før knuser meg innvendig, uansett hvor teit det høres ut. Jeg har prøvd å ikke bry meg, og bare overse situasjonen når jeg f.eks er hos han, men det er så si umulig for meg. Jeg får aldri heller vært noe alene med han når jeg er hos han, og han tar seg ingen tid til å høre på meg. Det er noe dritt, rett og slett.

Endret 25. juli 2015 av biscotti

[Vox_populi]

 

Er ikke du voksen, da? Ærlig talt, påtale at han ikke har ringt på en måned! Jeg forstår din fars reaksjon på maset ditt veldig godt. Men nå, med den siste meldinga, har du i hvert fall fått klar beskjed: ikke plag ham mer!

Kanskje han om fem eller femten år føler behov for litt kontakt igjen - det vil tiden vise, og det blir opp til ham.

Om jeg er voksen? Jeg er 17, så begynner kanskje å bli voksen. Skjønte helt ærlig ikke intensjonen med kommentaren din, men etter hva jeg har sett så er du alltid like spydig. 

Nåvel, det var forklaringa på din barnslige reaksjon: du er bare 17. Da tok jeg feil der, jeg trodde du var voksen.

Det stemmer at jeg kan være spydig, men jeg var dønn alvorlig i det jeg skrev i forrige innlegg. At jeg åpenbart ikke når fram med mitt budskap, må jeg bare akseptere, Forskjellig bakgrunn, kanskje? Selv flyttet jeg hjemmefra da jeg var 14 og hadde kontakt med mine foreldre kun i jule- og sommerferiene deretter. Så jeg lærte meg å bli selvstendig tidlig, heldigvis.

[Gjest Bruker-95147]

det kan gå bra, og det kan gå dritt ..

 

at en selv har klart seg, er ikke relevant for det som skjer nu, men hyggelig

[biscotti]

 

 

Er ikke du voksen, da? Ærlig talt, påtale at han ikke har ringt på en måned! Jeg forstår din fars reaksjon på maset ditt veldig godt. Men nå, med den siste meldinga, har du i hvert fall fått klar beskjed: ikke plag ham mer!

Kanskje han om fem eller femten år føler behov for litt kontakt igjen - det vil tiden vise, og det blir opp til ham.

 

Om jeg er voksen? Jeg er 17, så begynner kanskje å bli voksen. Skjønte helt ærlig ikke intensjonen med kommentaren din, men etter hva jeg har sett så er du alltid like spydig.

Nåvel, det var forklaringa på din barnslige reaksjon: du er bare 17. Da tok jeg feil der, jeg trodde du var voksen.

Det stemmer at jeg kan være spydig, men jeg var dønn alvorlig i det jeg skrev i forrige innlegg. At jeg åpenbart ikke når fram med mitt budskap, må jeg bare akseptere, Forskjellig bakgrunn, kanskje? Selv flyttet jeg hjemmefra da jeg var 14 og hadde kontakt med mine foreldre kun i jule- og sommerferiene deretter. Så jeg lærte meg å bli selvstendig tidlig, heldigvis.

Altså, for all del, kall det gjerne en barnslig reaksjon, men da vil jeg helst ikke ordlegge meg på hva jeg syntes om svarene dine. I hvert innlegg du har skrevet, som jeg har sett, har du som oftest vært unødvendig spydig, og dette var ingen unntak heller. Vel, nå er vel heldigvis ikke alle som deg, og det er vel noe du bare må godta? I så fall ser det ut som du trenger å godta at mennesker er forskjellige, og å flytte ut som 14åring er det VELDIG få som gjør. Tragisk oppførsel, dessverre.

[Vox_populi]

 du trenger å godta at mennesker er forskjellige, og å flytte ut som 14åring er det VELDIG få som gjør. Tragisk oppførsel, dessverre.

Som jeg skrev, våre ulike bakgrunner kan være forklaringa på at du ikke ser ut til hverken å forstå eller godta det jeg skriver.

Og hva var poenget ditt med å påpeke at å flytte ut som 14-åring var veldig uvanlig? Det var vanligere før, og var jo noe jeg var nødt til å gjøre om jeg ville gå på skole og få meg utdanning. Og det var jeg interessert i.

Men temaet for denne tråden var ikke meg, men din situasjon. Du vil tydeligvis ha svar som jatter med deg, og der kan jeg ikke stå til tjeneste. Så  derfor avslutter jeg.