Avsluttet forholdet, men angrer.

[AnonymDiskusjon]

Hei! Jeg er en mann på 26 år. I fjor høst ble jeg sammen med ei herlig jente(trodde jeg?), og vi hadde det kjempe fint den første måneden. Vi flyttet sammen nesten med en gang. Vi bodde i nærheten av hverandre, og det var praktisk, og det bare ble sånn.

 

Etter den første måneden, begynte jeg å merke at noe var galt. Hu var mye irritert på meg, av grunner jeg ikke forsto. Hun ble irritert på meg hvis jeg snakket med kamerater på telefonen, og det ble alltid dårlig stemning hvis jeg en kveld ville se på en fotballkamp eller en serie hun ikke likte på tv, eller legge meg en time eller to senere enn henne. Vi gjorde alt sammen på denne tiden, spiste middag, trente og så på serier sammen. Men det ble alltid en krangel eller dårlig stemning hvis jeg ville gjøre én ting alene eller med kamerater.

 

Hun fortalte meg tidlig i forholdet vårt at hun hadde møtt en fyr i Australia da hun var der noen måneder før vi møttes, som hun hadde fått et godt forhold til. Jeg satte pris på ærligheten hennes, og tenkte ikke spesielt over det før hun nevnte at hun skulle til Australia på våren, besøke en venninne og han fyren. På dette tidspunktet hadde vi det ikke spesielt bra sammen. Veldig mye dårlig stemning og etter min mening unødvendige krangler. Etter å ha sett navnet til han fyren dukke opp på telefonen hennes noen ganger, gikk jeg "desverre" til det skrittet at jeg sjekket telefonen hennes. Der var det masse meldinger og bilder sendt mellom dem. Ingen seksuelle bilder, og det var meldingene som såret meg mest. Hun skrev at hun savnet han, og at han var den fineste personen hun hadde møtt, og at de måtte møtes da hun kom til Australia. Hun sa de måtte snakke om følelser og hva de skulle gjøre da hun kom dit.

 

Før jeg sa at jeg hadde sjekket telefonen hennes, spurte jeg om hun hadde kontakt med han. Hun nektet, og sa hun ikke hadde noe å skjule, og kunne vise meg alt. Etter noen timer, viste hun meg samtalen mellom dem, men hadde da slettet alle de "verste" meldingene. Hun sverget på livet sitt at det ikke var noe mer, men det visste jeg jo at det var. Det viste seg etterhvert at det var mammaen hennes som hadde oppfordret henne til å ha kontakt med denne australieren, som hun aldri hadde møtt, og hun visste at jeg var sammen med datteren hennes.

 

Etter denne episoden ble ting litt bedre mellom oss, og hun godtok at vi trengte litt tid for å gjenoppbygge tilliten i forholdet. Men etter én uke begynte hun å klage over at jeg ga henne for lite da vi var sammen. Men jeg følte at jeg som jeg alltid hadde vært, var der for henne, og hørte på henne, og prøvde å gi henne alt av meg.

 

Hun har løyet til meg noen ganger etter dette. Ikke noen store svarte løgner, men småløgner som hun var veldig bastant på, men som hun senere har innrømmet at ikke var sant.

 

Hun begynte etterhvert hos psykiater, etter anbefaling av legen sin. Legen hennes anbefalte det, mens mammaen hennes frarådet henne det på det sterkeste. Jeg sa til henne at hun burde gjøre det som legen anbefaler, og gå å snakke med noen. Mora hennes la meg for "hat" etter dette, og påsto at jeg manipulerte henne.

 

Etter mange krangler rundt dette, fikk jeg nok. Jeg pakket bagen min, og reiste. Det føltes helt riktig de to-tre første dagene, men etter det har det vært et helvete. Jeg savner henne, og vil kontakte henne hele tiden. Jeg tenker at kanskje det blir bedre hvis vi prøver lenger, at hun går til psykiater, og at jeg kanskje tar innover meg i større grad det hun sier til meg?

 

Jeg har snakket en del med familien min og venner, og de fleste råder meg til å holde meg unna henne, men de vet ikke akkurat hvor mye jeg savner henne, og hvor fælt jeg har det akkurat nå.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8cd6a...5f8

[Strato]

Hold deg unna.

 

Savnet går over.

[Comma Chameleon]

Jeg har snakket en del med familien min og venner, og de fleste råder meg til å holde meg unna henne, men de vet ikke akkurat hvor mye jeg savner henne, og hvor fælt jeg har det akkurat nå.

Det går over! Føles fælt ut ja, men det blir bedre. Bare tenk tilbake på hvordan situasjonen var, og husk at hadde du kunnet pratet med deg selv så hadde gamle deg sagt at det er det riktige å gjøre, if that makes sense. 

 

Når man er glad i noen og gjør det slutt, så kan det bli ganske tomt i ettertid. Ofte så savner man det å ha en kjæreste, noen man er glad i. Det må ikke nødvendigvis være den personen man var i lag med. 

 

Forhåpentligvis går det over relativt fort, så får du fokusere på deg selv og leve livet, og så dukker det opp ei ny ei etterhvert.

[Kikert]

Spørsmålet er vel om du vil tilbake til samme situasjonen eller ikke. Hvis moren hennes har lagt deg for hat så vil hun prøve å manipulere datteren sin, noe hun alerede har gjort.

 

Spør deg selv; Kan jeg tenke meg å leve resten av livet med denne dama? Får jeg noe godt ut av forholdet? Har jeg det bra i dette forholdet?

 

Tror du vet godt hva du må gjøre og bare vil ha en bekreftelse fra forumfolka Hvis du har 100% troen på at dette er verdt å satse på og at dere kan reparere alt og gå tilbake til de glade dager så hvorfor ikke, men før du bestemmer deg for om du tror det så ta en runde til med de spørsmålene jeg skrev.

 

Lykke til

[anon12234]

Hold deg unna, det går over. 

 

then again, det er lov å angre... hvis man først har dumpet en person burde man ha såpass respekt for vedkommendes følelser at man ikke begynner på nytt før man virkelig har tenkt seg om. 

Endret 22. juli 2015 av Henrik2k

[AnonymDiskusjon]

av og til er det best å finne sammen, andre ganger ikke. savnet går kanskje over, men det kan også være en ide å jobbe sammen og med seg selv for å få forholdet til å fungere. jeg synes mange kaster bort kjæresten for alt for lite, man burde klare å jobbe med ting om utgangspunktet er veldig fint og du har sterke følelser for henne. gresser er jo kanskje ikke så mye grønnere på andre siden. 

 

det jeg reagerer mest på er meldingene med han i Australia. du må bestemme deg for om hun er verdt å satse på og jobbe med forholdet eller om det er best å legge henne bak seg og gå videre. ta kontakt med henne da vel og se ann hvordan hun reagerer? er det uaktuelt for henne å prøve på nytt så gjjør det jo valget lett og du kan gå videre med viten om at det ikke er noe du kan gjøre med det  

Anonymous poster hash: 9c76f...346

[Ardenus]

Personlig så har jeg null toleranse når det gjelder lyving (selvfølgelig hvite løgner går) Så jeg hadde ikke godtatt dette.

 

Du kommer faktisk veldig langt med å være dønn ærlig, i mitt første forhold så dreiv jeg med små lyving, feks. om jeg hadde gamet hele helga mens dama var borte. Klart jeg hadde gamet hele helgen, men jeg svarte, neida, et par timer om dagen, for å unngå krangling eller noe sånt, etter det forholdet var over, så bestemte jeg meg for å slutte å lyve, det har fungert bra Spør dama om hun de klærne var fine, så sier jeg det som det er.

[BadCat]

"Hun ble irritert på meg hvis jeg snakket med kamerater på telefonen, og det ble alltid dårlig stemning hvis jeg en kveld ville se på en fotballkamp eller en serie hun ikke likte på tv, eller legge meg en time eller to senere enn henne. Vi gjorde alt sammen på denne tiden, spiste middag, trente og så på serier sammen. Men det ble alltid en krangel eller dårlig stemning hvis jeg ville gjøre én ting alene eller med kamerater."

 

Nå vet ikke jeg hvor langt du tøyet grensene men hvis det er den type dame det virker som, vil hun bli furten hvis det ikke går etter hennes ønsker. Du vil ikke strekke til og hun vil stadig gi deg dårlig samvittighet om du trenger én time eller to til egne interesser.

 

Kanskje dere kan prøve å være kjærester uten å bo sammen og se hvordan det går.

[Torres_19]

bump