Ustabilt forhold

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Denne teksten dreier seg kort fortalt om en jente jeg forelsket meg i forrige sommer. 

Jeg nærmer meg midten av 20 årene, og dette er det første ordentlig forholdet jeg har vært innvolvert i.

 

Det startet rett før sommeren i fjor, da jeg møtte denne jenta ute på en studentpub. Hun var rolig, sjenert og en smule full den første gangen jeg møtte henne. Likevel fant vi tonen fort og jeg fikk nok en gang troen på at dette kunne være den rette, etter flere forsøk med forskjellige jenter. Dette var den rette. Hun var slank, pen, og ikke minst utrolig kul.

 

Etter hvert som de første ukene passerte ble ting bare bedre og bedre. Ting begynte å stabilisere seg, og vi var i gang. Jeg var lykkelig, slik som de aller fleste er i starten av et forhold. Likevel merket jeg tidlig at det var visse forskjeller som preget meg og henne, ut i fra de ulike miljøene vi hadde vokst opp i. Jeg var den litt mer "ordentlige", da jeg kommer fra en familie der ambisjoner og mål i livet settes høyt. Hun har også ambisjoner i livet, men var litt mer "care" til verden. Hun hadde vært borti litt mer tull og faenskap gjennom livet, og man kan si det sånn, da hun var fra et bygdestrøk der det var

helt normalt. Jeg sier likevel ikke at hun var noe dårligere av den grunn. Tvert i mot ga deg meg et nytt innblikk og jeg klarte i større grad å akspetere andre holdninger og miljøer enn det jeg tidligere hadde blirt lært var uakseptabelt. Det eneste som jeg kanskje har vært litt plaget med ut i fra erfaringene er at hun har vært gjennom 4-5 tidligere forhold, men hun var singel i tre år før vi møttes. 

 

 

Nå sitter jeg her, litt over ett år senere og skriver denne teksten med uendelige tanker frem og tilbake. Jeg klarer ikke sette meg til ro i mer enn et par dager før jeg føler meg elendig i hele kroppen. Jeg føler at denne jenta som jeg en gang likte så ufattelig mye, og som jeg fortsatt er utrolig glad i, har en evne til å påvirke meg negativt. Jeg kommer fra en familie der det å bytte partner, skille lag ikke er normalt i det hele tatt. Mitt ønske er å ha et liv der jeg lever godt, 

sammen med drømmejenta med både oppturer og nedturer. 

 

Litt over til poenget med denne teksten. Det som var starten på noe utrolig bra skulle vise seg å ha en bakside. Dette var noe jeg hadde regnet med ville komme fra starten. Jeg har alltid sett på forhold som en periode der man er forelsket, blir glad i en person, og etter hvert setter mer pris på den andre på en dypere måte der man er mer glad i hverandre og stoler på hverandre. Og det er her problemene kommer inn i bildet. Hun har rett og slett aldri stolt skikkelig på meg. Eksempelvis har hun hatt store 

problemer med å la meg være med andre venner, eller gjøre ting med andre mennesker, eller kanskje av og til prioritere å gjøre noe annet enn å være med henne hele tiden. Det er ikke ofte det er snakk om. En perfekt uke for meg er kanskje 4-5 dager med kjæresten, og to dager med venner eller der jeg gjør mine egne ting. Uansett, akkurat dette problemet har blitt mye bedre.

 

Etter hvert innover i forholdet tok hun flere ganger til tårene og fortalte meg om hvor lite jeg var til å stole på. Jeg begynte nesten å tvile på meg selv om jeg faktisk var til å stole på, men jeg hadde aldri gitt henne noen grunn til å ikke kunne stole på meg. Jeg var trofast mot henne, og ville henne bare godt. Det eneste som virkelig ødela tilliten fra min side, var at jeg hadde noen tidligere snapchat-flørter som til tider sendte meg snaps, og at jeg for eksempel hadde likt noen bilder jeg ikke burde

på instagram. Dette la hun merke til og hun anklaget meg med en gangfor å flørte med andre jenter. 

Jeg forklarte henne at jeg ikke hadde noen som helst intensjon eller grunn til å gjøre noe med dem, 

ettersom det kun var hun jeg likte. 

 

Jeg prøvde flere ganger å fortelle henne om hvor mye hun betydde for meg, og det at jeg aldri ville sviktet henne. Men det virkelig store problemet er egentlig at hun nekter å akseptere eller tro på det jeg sier. Enkelt sagt, hvis det oppstår et problem, eller misforståelse mellom oss så blir hun lei seg. Hun later som hun ikke bryr seg, og gidder ikke snakke med meg. Hun vil ikke ta opp problemene. Det ender alltid med at jeg kravler etter henne, spør hva det er, noe hun mener jeg bør forstå. Ja, av og til vet jeg hva det dreier seg om, men hun vil aldri forklare seg eller fortelle om hvordan hun føler det. I veldig mange tilfeller har det endt opp med at hun sier at hun ikke gidder mer, og vil gjøre det slutt, og jeg blir sittende som den desperate som alltid prøver å ordne opp. 

 

Jeg trodde dette var en fase eller periode som ville bli bedre. Men situasjonen er helt lik et år senere. Jeg føler rett og slett det er en mangel på kommunikasjon eller empati fra hennes side, kombinert med at hun er usikker på seg selv, og ikke klarer å forstå at for meg er hun bedre enn alle andre jenter der ute. Og det verste av alt er når jeg ikke er klar over hva jeg har gjort "galt", som jeg tror en "normal" person ville håndtert på en litt annen måte. For eksempel skulle jeg reise hjem på juleferie i vinter, 

og jeg sa at jeg ikke gadd å bære baggen min bort til henne kvelden før for å så reise tidlig på flyet dagen etter.. Jeg ville heller ta avskjed før ferien dagen før. Dette var noe virkelig galt jeg gjorde, og hun kunne ikke forstå hvordan jeg kunne ville ta avskjed en dag før dagen jeg dro pga. det. (vi hadde forøvrig vært sammen hver eneste dag siste uken før dette).

 

Når alt er bra mellom oss, er det utrolig bra. Vi snakker godt sammen om planer, fremtid og hvordan ting skal bli. Så kommer det plutselig en kjip periode. Sånn som nå. Jeg sitter i skrivende stund, og aner ikke hva som er galt, men hun ignorerer meg. Jeg skulle egentlig komme til helgen for å hente en bil til hennes bestemor. Altså, reise over landet for å levere den bilen og være med henne i helgen. Det visste seg at det ikke ble noe av kjøpet og jeg må vente til søndagen før hun kommer til meg. Jeg tilbød å komme med fly til helgen, men det argumenterte hun i mot. Selv om jeg vet at hun vil møte meg. Prøvde å snakke til henne på tlf, ingen svar, og hun svarer kort og overlegent over facebook. (hun svarer stort sett alltid veldig kort og konsist. Sjeldne oppfølgings-

spørsmål eller tegn til interesse ved å fortelle noe nærmere). 

 

Vi er en periode hvor vi skal flytte sammen, dra på utenlandsferie sammen, og alt dette er egentlig klart på forhånd. Men hvorfor sitter jeg likevel med en følelse av at det er noe som ikke stemmer? Vi har forresten vært på randen av å slå opp et par ganger på grunn av at jeg har tatt opp problemene, så har jeg angret i ettertid.

 

For dere som leser dette, takk. Fra et objektivt perspektiv er det lett å si "slå opp med henne", men det er ikke det jeg vil. Men likevel blir jeg av og til usikker på grunn av måten hun håndterer problemer. Hvor lenge kan jeg gå å i berg og dalbane? Kan jeg egentlig se for meg en fremtid med henne? Det er så mange spørsmål som dukker opp i hodet mitt. Hun er den eneste jeg vil ha akkurat nå, men likevel kommer usikkerheten. 

 

Jeg ville bare luftene tankene mine. 

Anonymous poster hash: c73c9...a2e

[vidor]

Du virker som en rasjonell person som tar opp problemer og ønsker å løse dem fortløpende. Rett og slett praktisk anlagt. Hun fremstilles som mye mer emosjonell og har baggasje fra før av og forventer fra deg at du skal forstå og støtte henne på et emosjonelt grunnlag samtidig som hun virker konfliktsky og lukket. Jeg føler vel at hun bruker tilbaketrekning som emosjonell utpressing mot deg som en umoden måte å håndtere problemene på som ikke fungerer langsiktig og som en protest som viser at du ikke dekker hennes behov. Hun virker usikker på deg fra tidligere erfaringer i livet sitt som også har begynt å farge ditt syn på deg selv. Tror nok dette stikker såpass dypt at hun trenger proff hjelp til å håndtere dette bedre og endre tenkemønster og adferd. Får et inntrykk av at hun har et stort behov for å ha deg nært for sin egen trygghet p.g.a usikkerheten, mens du trenger tid med vennene. Du kan jo også prøve å tenke igjennom årsaken til at du valgte henne basert på din egen dynamikk og tidligere relasjoner.

[Sir-Allistair]

Et klassisk eksempel på mann som ikke skjønner seg på dame som ikke skjønner hvorfor mannen ikke kan lese tankene hennes. Når hun i tillegg har mye usikkerhet og sjalusi er du nødt til å konfrontere henne på det. Ellers blir det aldri bedre.

[AnonymDiskusjon]

Ts. Tusen takk for innspill. Jeg vet ikke hvordan jeg kan konfrontere henne. Hun er kanskje usikker, men samtidig stolt og bevisst på seg selv. Høres veldig vanskelig ut å ta det opp på en god måte.. kanskje bare vise henne innlegget, hehe.

 

Anonymous poster hash: c73c9...a2e

[potetfisk]

Jeg kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av kjæresten din, spesielt dette med å være stille og ikke fortelle om bakgrunnen for stillheten/nedstemtheten, samt å flere ganger tidligere ha vært på randen til å avslutte forholdet. Jeg har tidligere hatt utrolig mange slike stunder med samboeren min. Det er dessverre veldig lett for meg å si at jeg "skjerpet meg", men vi har brukt tid på å snakke OM problemene på et mer metanivå når ting har vært bra, for å finne årsakene til hvorfor ting tidligere har skjært seg. På den måten så har vi unnsluppet den onde sirkelen med drittperioder. Skal på ingen måte late som at fasiten finnes, men her er bare mine tanker.

 

At kjæresten din har slitt med å stole på deg, tror jeg har sammenheng med at hun har vært i noen tidligere forhold. Ang. reaksjonene hennes så må du ikke konfrontere henne i noen intervention-forstand; er hun i en sårbar situasjon, vil det føles som at du distanserer deg enda lenger vekk og gir henne skylden for alt. Det siste en person som av en eller annen grunn ikke har det bra trenger, er å føle seg som en syndebukk. Forsøk heller på en bestemt måte å søke etter årsaken til hvorfor hun reagerer som hun gjør, og få henne samtidig til å reflektere over sin egen reaksjon (det siste her bør du sannsynligivis heller ta opp når ting har "roet seg"). Ikke si ting som du har sagt en million ganger før (som f.eks. "Hva er galt?"), prøv kanskje heller en mer ydmyk vinkling som får frem at det er viktig for deg å vite hvorfor hun har det som hun har det. Fortell også om hvordan du føler deg når hun blir stille - at du blir hjelpeløs og ikke vet hva du skal gjøre. Hvis hun ikke vil snakke om det der og da, avtaler dere et senere tidspunkt som du da følger opp. Usikkerheten du beskriver ift hvordan hun håndterer problemer, bør dere drøfte, men det er ikke lurt å prøve få henne til å ta noen særlig dose selvkritikk. Det kan være ulike årsaker til hvorfor noen problemer gjentar seg, og problemene kan ofte være mer sammensatte enn man tror. 

 

Ingen grunn til at det ikke skal bli dere to, lykke til!

Endret 15. juli 2015 av potetfisk