The Economist om psykisk helse

[logaritmemannen]

The Economist har denne uken skrevet en artikkelserie om hvordan psykiske lidelser og sykdommer blir mer vanlig ettersom land blir rikere og eldre. 

 

De går inn på hvordan definisjoner påvirker diagnoser, hvor grensen mellom syk og frisk går, hvordan man kan behandle depresjon og hvordan synet på psykiske lidelser har endret seg med tiden, for å nevne noe.

 

Stikkord: Autisme, ADHD, Alzheimers, depresjon, angst, medikamenter, psykiatri, ketamin

 

 

"The age of unreason" pluss delartiklene under:

http://www.economist.com/printedition/specialreports (hos The Economist kan man kun lese én artikkel, så husk å lese i inkognitomodus)

[Kakofoni]

Supert. Skal sjekke ut denne. Sånn i utgangspunktet tenker jeg at det er for så vidt ingen overraskelse at diagnosene forandrer seg. De er av natur relative til samfunnet de befinner seg i. ADHD er f.eks. noe som folk har "hatt" i alle tider, men som er lite adaptivt i dagens "postindustrialistiske" samfunn, hvor "kognitiv arbeidskraft" o.l. blir stadig viktigere. Det er lettere å falle på siden av samfunnet når man ikke har de egenskapene samfunnet etterspør.

 

Dette gir selvsagt sitt utslag i sosiale normer, også. Den tiltakende økningen av depresjon kan anses for å være et symptom på det individualistiske samfunnet, der mangel på individualisme tolkes som patologi, det vil si svikt i selvrealiseringsevne: hemning, nedstemthet, utmattelse -- manglende prosjekter, motivasjon, kommunikasjon etc. Som en kontrast til dette var fortidens nevrose-diagnose kanskje også et produkt av sin tid. Den står som motsats til datidens "lydighetssamfunn". Forståelsen var at man var tynget ned av forbud og regler, man hadde et for strengt superego. (Diagnosekultur – et analytisk perspektiv pa psykiatriske diagnoser i samtiden.)

Endret 13. juli 2015 av Kakofoni

[Uderzo]

The Economist har denne uken skrevet en artikkelserie om hvordan psykiske lidelser og sykdommer blir mer vanlig ettersom land blir rikere og eldre. 

 

De går inn på hvordan definisjoner påvirker diagnoser, hvor grensen mellom syk og frisk går, hvordan man kan behandle depresjon og hvordan synet på psykiske lidelser har endret seg med tiden, for å nevne noe.

 

Stikkord: Autisme, ADHD, Alzheimers, depresjon, angst, medikamenter, psykiatri, ketamin

 

 

"The age of unreason" pluss delartiklene under:

http://www.economist.com/printedition/specialreports (hos The Economist kan man kun lese én artikkel, så husk å lese i inkognitomodus)

Autisme og ADHD er to eksempler på diagnoser som vi har lært mye om de siste 20-25 årene. Mange sitter med inntrykket at det er flere og flere som har det, men det stemmer nok ikke.

Grunnen til at mange tror at autisme nærmest er en epidemi, er fordi på 90-tallet så ble legene ble dyktigere til å diagnosere autister. Det er også årsaken til at mange av disse vaksinetullingene tror at vaksiner kan gjøre barn til autister, fordi MMR vaksinen ble lansert på 90-tallet og den løgnaktige legen Andrew Wakefield påsto at det var en klar sammenheng. Noe som er tullprat, men det ble hengende igjen, selv om det ble bevist at Wakefeild var en løgner.

 

Autisme har nok alltid vært her, det spekuleres(vilt) i om flere av historiens genier var autistiske. Samme med ADHD, som genet DRD4 er knyttet til. Genet blir populært kalt "the adventure gene/explorer gene". Det har kanskje spilt en rolle i menneskenes utforsknings trang, og villighet til å ta store sjanser?

[dag1234]

En veldig god artikkel fra seriøse The Economist. Den beskriver hvor plastisk psykiske lidelser er, og at diagnostisering står i et mellomfelt mellom naturvitenskap og humanioria; hva terapeutenen ser og finner av symptom avhenger så sterkt av betrakteren og den kulturen betrakteren er en del av. 

 

Artikkelen er helt relevant og to the point, men klapper litt sammen i konklusjonen. Kanskje ikke ulikt den diagnostiske kulturen? 

Jeg savner at John Prideaux er enda tydeligere på at diagnoser ved psykiske lidelser er hypoteser og hjelpekonstrukjsoner, og ikke objektive funn som i de somatiske delene av helsevesenet. Det utfordrer hele vår tenking om psykiske lidelser; er de alle sykdommer, og er alle deler av samme kategori sykdommer, dvs er depresjon og schizofreni uttrykk for samme sykdomsprosesser, eller er det ulike mekanismer både innen og mellom kategoriene? Mye tyder på at visse psykiske lidelser skyldes sykommer i hjernen/nervesystemet og at andre lidelser skyldes ervervede skader, men at det oftest er en uheldig kombinsjon av disse faktorene hos den enkelte pasient,.Det kalles også 'sårbarhet-stress-hypotesen' ved utvikling av psykiske lidelser.

Han tar opp dette relevante poenget, men kunne drevet det lengre og gjort dette tydeligere.

[heblilla]

India er vel ikke å regne for et rikt land?

 

I alle fall, de har verdens høyeste selmords-rate hos unge folk (15-29), og ligger høyt (høyere enn vesten) oppe i prosentandel som har eller har hatt depresjon. (36-40 %)

 

Det er overhodet ikke meningen å kverulere, jeg bare stusser litt over påstanden 'psykiske sykdommer blir vanligere jo rikere og eldre et land blir'.

[Aiven]

En veldig god artikkel fra seriøse The Economist. Den beskriver hvor plastisk psykiske lidelser er, og at diagnostisering står i et mellomfelt mellom naturvitenskap og humanioria; hva terapeutenen ser og finner av symptom avhenger så sterkt av betrakteren og den kulturen betrakteren er en del av. 

 

Artikkelen er helt relevant og to the point, men klapper litt sammen i konklusjonen. Kanskje ikke ulikt den diagnostiske kulturen? 

Jeg savner at John Prideaux er enda tydeligere på at diagnoser ved psykiske lidelser er hypoteser og hjelpekonstrukjsoner, og ikke objektive funn som i de somatiske delene av helsevesenet. Det utfordrer hele vår tenking om psykiske lidelser; er de alle sykdommer, og er alle deler av samme kategori sykdommer, dvs er depresjon og schizofreni uttrykk for samme sykdomsprosesser, eller er det ulike mekanismer både innen og mellom kategoriene? Mye tyder på at visse psykiske lidelser skyldes sykommer i hjernen/nervesystemet og at andre lidelser skyldes ervervede skader, men at det oftest er en uheldig kombinsjon av disse faktorene hos den enkelte pasient,.Det kalles også 'sårbarhet-stress-hypotesen' ved utvikling av psykiske lidelser.

Han tar opp dette relevante poenget, men kunne drevet det lengre og gjort dette tydeligere.

 

Godt skrevet Dag, kjekt å se at du som er psykolog er så sober og ydmyk.

[Emancipate]

The Economist har denne uken skrevet en artikkelserie om hvordan psykiske lidelser og sykdommer blir mer vanlig ettersom land blir rikere og eldre.

Jeg har lest fra flere seriøse kilder opp i gjennom årene at både autisme og schizofreni er ca like vanlig uavhengig av samfunnet. Rikt eller fattig, øst eller vest. Dette i motsetning til s.k.k "lettere" psykiske lidelser som depresjon.

 

Etter å ha lest artikkelen står det jo også det samme der:

Surveys suggest that the incidence of serious mental illnesses such as schizophrenia (a condition characterised by hearing voices and withdrawal from society) and bipolar disorder (which causes extreme, uncontrollable mood swings) is fairly constant at between 1.5% and 3% of the population around the world.

 

Sånn jeg leste førsteposten, og overskrifen i artikkelen, fremsto det som om artikkelen påpekte at det ikke var tilfelle. Det er synd, for de fleste leser bare overskriften, får fordommene sine bekreftet, og er fornøyd med det.