Selvmordstanker. Ingen å prate med.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har det veldig vanskelig for tiden. Jeg har ingen jeg tør å ta dette opp med. Ventet 40 min på svar fra mental helse. Hva gjør jeg.....

 

Jeg skal ikke gjøre noe dumt, men jeg trenger å prate med noen.... 

Anonymous poster hash: 59a91...439

[James Bond]

Ring fastlegen din på Mandag, kjenner folk som har vært oppi det samme, man kan være deprimert uten å vite om det.. Da er fastlegen kjempeålreit å ha og de hjelper deg med de tiltak som trengs, så det ordner seg nok skal du se

[IcedInsanity]

Prøv her: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1219228

 

Mange snille sjeler som er villige til å lytte i den tråden

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar  

 

Skal sjekke det ut. 

 

Venter med å ta det opp med fastlaget. Skummelt å gjøre sånt. Redd for konsekvenser hvis jeg gjør det. 

 

 

Anonymous poster hash: 59a91...439

[IcedInsanity]

Nå vet eg ikke alt om din situasjon, men om du føler du trenger det så kan du be legen din henvise deg til psykolog.

[Salvesen.]

Takk for svar   Skal sjekke det ut.  Venter med å ta det opp med fastlaget. Skummelt å gjøre sånt. Redd for konsekvenser hvis jeg gjør det.    Anonymous poster hash: 59a91...439

Den eneste konsekvensen er at du får hjelp, det er ikke farlig å fortelle legen om verken fysisk eller psykisk "sjukdom":)

[-ɐMoԀ-]

send meg gjerne en pm  så kan vo jo skravle litt

[Adrax]

Av erfaring så er det lite fastlegen din kan hjelpe deg med annet enn å henvise deg til en psykolog og tilby deg medikamenter. Uten å vite noe om situasjonen din så tror jeg du aller mest trenger en venn og noen som bryr seg om deg. Med venner ser livet plutselig lysere ut og man ser mer positivt på ting. Med mindre du er manisk depressiv da.

 

Har vært igjennom mye dritt selv i mitt liv, blant annet selvmordstanker. Bare å sende meg en PM hvis du vil prate.

Endret 4. juli 2015 av Adrax

[AnonymDiskusjon]

Takk. Setter veldig pris på støtten. 

 

Jeg har venner, men jeg vil ikke være til bry. Skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg har det så tungt. Alt skal egentlig gå min vei nå. 

 

Eneste gangene jeg faktisk koser meg er når jeg trener. Jobber med å gå ned i vekt. Føler joggingen er en terapi for meg. Ofte når jeg er sosial klarer jeg ikke skjule at det at jeg har det vondt. Jeg er ikke helt meg selv. Føler meg så mindreverdig når jeg er med venner, fordi jeg føler så på at jeg har det vondt. Jeg klarer ikke å si det til de. Er noen få jeg kan prate med om dette, men jeg vil virkelig ikke være til bry for noen. 

 

Har også fått bekreftet at folk liker meg veldig godt for den jeg er. Så jeg er en ålreit fyr. 

Anonymous poster hash: 59a91...439

[Adrax]

Kan disse dårlige tankene om deg selv ha noe med dårlig selvtillit og vekten din å gjøre?

Trening er virkelig et selvtillits-boost og det gjør deg mer positiv og livsglad. Det var èn av tingene som hjalp meg ut av min situasjon. Det måtte faktisk en psykolog til før jeg forsto hvor mye fysisk aktivitet påvirket humøret mitt.

 

Dessuten må du ikke føle at du er til bry, er de ekte venner så vil de sikkert lytte til dine problemer og støtte deg.

[IcedInsanity]

 Det måtte faktisk en psykolog til før jeg forsto hvor mye fysisk aktivitet påvirket humøret mitt.

 

 

Samme her. Har ikke gått til psykolog så veldig lenge, men har blitt mer bevisst på slike ting og hvor mye trening hjelper på humør. Ikke alltid like enkelt å begynne på dagens økt når en er langt nede, men om en først klarer å komme igang så ser en ser sjeldent tilbake.

 

Så til TS, det er veldig bra at du er fysisk aktiv, det kommer til å hjelpe deg både mentalt og fysisk.

[AnonymDiskusjon]

Kan disse dårlige tankene om deg selv ha noe med dårlig selvtillit og vekten din å gjøre?

Trening er virkelig et selvtillits-boost og det gjør deg mer positiv og livsglad. Det var èn av tingene som hjalp meg ut av min situasjon. Det måtte faktisk en psykolog til før jeg forsto hvor mye fysisk aktivitet påvirket humøret mitt.

 

Dessuten må du ikke føle at du er til bry, er de ekte venner så vil de sikkert lytte til dine problemer og støtte deg.

Jeg tror noe har med vekten å gjøre. Ikke alt. Jeg har har ingen kjæreste, og føler en del på det. Mine venner er i et forhold, og det gjør at de naturlivis for mindre tid til meg. Nå for tiden er jeg arbeidsledig. Venter på å komme inn på høyskole. 

 

Jeg er overvektig nok, men det kunne absolutt vært verre. Vekten går nedover, men jeg skulle ønske det var større resultater. Jeg sliter en del med astma og allerig også, så føler jeg har dobbel hindring. 

 

Ja, men så dumt som dette kommer til å høres så er jeg redd for at det ikke er serriøst nok at jeg går rundt med disse tankene. Enten blir jeg til bry fordi det ikke virker serriøst nok. Ellers så tar de det veldig alvorlig og blir veldig bekymret. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal få sagt dette. Er ei venninne jeg kunne fortalt det, men jeg vil ikke gjøre det siden hun sikkert er opptatt med sitt. Også føler jeg at det er en belastning. 

 

Anonymous poster hash: 59a91...439

[IcedInsanity]

Om du velger å gå til legen din med det i hodet at du vil snakke med en psykolog så sier du det rett ut til legen din at du trenger å snakke med en psykolog for du har det ikke bra. Legen kommer ikke til å ta lett på det du sier og kommer ikke til å si noe sånt som at "alle har det vanskelig fra tid til annen, grow some balls", men han/hun kommer til å lytte på det du forteller dem og skriver det du forteller han/hun inn i henvisningen som hun/han sender til DPS (Distriktspsykiatisk Senter) i nærheten av der du bor.

 

Såklart komme legen din til å ta ting alvorlig, men det er alt annet enn dumt.

[medforuten]

 

Jeg har det veldig vanskelig for tiden. Jeg har ingen jeg tør å ta dette opp med. Ventet 40 min på svar fra mental helse. Hva gjør jeg.....

 

Jeg skal ikke gjøre noe dumt, men jeg trenger å prate med noen.... 

 

Anonymous poster hash: 59a91...439

 

 

hvis du har foreldre / familie så kommer ivertfall de til å bli knust hvis du gjør det, du tar ikke bare livet av deg selv men av de og.

 

jeg skyller heller ned depresjonen med noen øl når det er som værst, etter en sixpack har jeg det somregel ganske greit, og da gir jeg meg.

Endret 4. juli 2015 av medforuten

[Adrax]

Det er korrekt som IcedInsanity sier. Gå bare til legen og be om å bli henvist til en psykolog, det er faktisk bare bedre om han skriver i henvisningen at du har selvmordstanker for da blir du prioritert. Finnes ofte ventelister.

 

Tror jeg brukte totalt 5 minutter hos legen, og da skrev han under ett avsnitt og sendte henvisningen. En annen ting er at du kan bli tilbydd sovemedisin hos legen, noe jeg ville takket nei til. Jeg ble tilbudt det uten engang å spørre om det. Sovemedisin kan gjøre deg mer sløv, noe som kan gjøre deg enda mer innesluttet og depressiv. Hvis du faktisk sliter med nattesøvn så kan det jo hjelpe. Bare gjør deg obs på det. Å sove bort depresjonen er ikke løsningen.

[medforuten]

Det er korrekt som IcedInsanity sier. Gå bare til legen og be om å bli henvist til en psykolog, det er faktisk bare bedre om han skriver i henvisningen at du har selvmordstanker for da blir du prioritert. Finnes ofte ventelister.

 

Tror jeg brukte totalt 5 minutter hos legen, og da skrev han under ett avsnitt og sendte henvisningen. En annen ting er at du kan bli tilbydd sovemedisin hos legen, noe jeg ville takket nei til. Jeg ble tilbudt det uten engang å spørre om det. Sovemedisin kan gjøre deg mer sløv, noe som kan gjøre deg enda mer innesluttet og depressiv. Hvis du faktisk sliter med nattesøvn så kan det jo hjelpe. Bare gjør deg obs på det. Å sove bort depresjonen er ikke løsningen.

 

jeg vil si det kommer ann på hva som ligger bak

 

er dette et engangstilfelle eller noe som har vedvart lenge? er det noen spesiell årsak bak? psykiatri kan virke men det kan og være en kraftig skuffelse, jeg ordner meg selv hvis jeg føler meg deprimert og det har fungert nogenlunde greit

 

er han bipolar så må han til legen, er det kjærlighetssorg hadde jeg kjøpt en sixpack med ringnes

 

edit: men er han til fare for seg selv og andre, så må han uansett til legen

Endret 4. juli 2015 av medforuten

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen. Legen er uaktuelt. 

 

Vil si at dette kommer og går i perioder. Har ikke vært så ille som nå. Føler meg helt elendig. 

Har aldri vært så ille som nå.

 

Gå til legen er det siste jeg vil gjøre. Jeg vil prøve å få det bedre uten å gå til legen....

 

Jeg har ikke legeskrekk, men jeg vil virkelig ikke dra til legen å fortelle dette. 

 

Har dere tips ,noen øvelser??.....  

 

Som jeg har fortalt hjelper det å løpe. Trening er som terapi for meg. 

 

Jeg veit at mange er glad i meg, og at de synes jeg er en fin fyr. Nå føles det litt ut som en sperre. En slags mur som gjør at jeg kan ta i mot komplimenter, ta i mot ros, ta i mot hyggelig ord, men de slipper ut av muren, og kommer ikke inn igjen. Jeg tar ikke disse ordene til meg. Så jeg veit at folk er glad i meg, men jeg ser det ikke...

 

 

Anonymous poster hash: 59a91...439

[medforuten]

 

Hei igjen. Legen er uaktuelt. 

 

Vil si at dette kommer og går i perioder. Har ikke vært så ille som nå. Føler meg helt elendig. 

Har aldri vært så ille som nå.

 

Gå til legen er det siste jeg vil gjøre. Jeg vil prøve å få det bedre uten å gå til legen....

 

Jeg har ikke legeskrekk, men jeg vil virkelig ikke dra til legen å fortelle dette. 

 

Har dere tips ,noen øvelser??.....

 

Som jeg har fortalt hjelper det å løpe. Trening er som terapi for meg. 

 

Jeg veit at mange er glad i meg, og at de synes jeg er en fin fyr. Nå føles det litt ut som en sperre. En slags mur som gjør at jeg kan ta i mot komplimenter, ta i mot ros, ta i mot hyggelig ord, men de slipper ut av muren, og kommer ikke inn igjen. Jeg tar ikke disse ordene til meg. Så jeg veit at folk er glad i meg, men jeg ser det ikke...

 

 

 

Anonymous poster hash: 59a91...439

 

 

hvis det kommer og går, så kan det faktisk hende at du er bipolar, og da kan medisiner være en tanke hvis du sliter med å fungere

 

medisiner som lithium som virker humørstabiliserende først og fremst, men jeg har ikke hatt hell med dette her og heller blitt dårligere, så jeg står ikke på noe.. min medisin mot depresjon er bare å akseptere at det er et problem jeg må leve med og finne mine egne løsninger

 

men ja, er du i form til å trene, så gjør det, eller gå turer med hunden, hvis du ikke har hund kan du kanskje låne en av noen .. hunder gjør gåturer 100x morsommere ... det hjelper så og si altid

[lesles]

 

Hei igjen. Legen er uaktuelt. 

 

Vil si at dette kommer og går i perioder. Har ikke vært så ille som nå. Føler meg helt elendig. 

Har aldri vært så ille som nå.

 

Gå til legen er det siste jeg vil gjøre. Jeg vil prøve å få det bedre uten å gå til legen....

 

Jeg har ikke legeskrekk, men jeg vil virkelig ikke dra til legen å fortelle dette. 

 

Har dere tips ,noen øvelser??.....

 

Som jeg har fortalt hjelper det å løpe. Trening er som terapi for meg. 

 

Jeg veit at mange er glad i meg, og at de synes jeg er en fin fyr. Nå føles det litt ut som en sperre. En slags mur som gjør at jeg kan ta i mot komplimenter, ta i mot ros, ta i mot hyggelig ord, men de slipper ut av muren, og kommer ikke inn igjen. Jeg tar ikke disse ordene til meg. Så jeg veit at folk er glad i meg, men jeg ser det ikke...

 

 

 

Anonymous poster hash: 59a91...439

 

Send meg en pm, så kan vi snakke litt hvis du vil?

[AnonymDiskusjon]

Ts her. Setter veldig stor pris på at dere vil prate med meg. Jeg vil holde meg anonym, så jeg er litt redd for å prate med dere via pm ...

 

Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Når man står midt i dritten så er det vanskelig å holde seg unna stanken for å si det sånn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dette. 

Veldig sårbar for nederlag nå... 

 

Det er så synd at jeg tenker slik jeg gjør, fordi jeg er så ung. Jeg er deprimert. Bipolar tror jeg ikke jeg er. Tror jeg bare er i en litt tøff periode i livet, og har kommet i en ond sirkel. Jeg vet ikke helt grunnen til depresjonen, men jeg tror det er en blanding av alt.

Anonymous poster hash: 59a91...439