Forholde seg til mennesker og venner - blir bare forvirret av folk..hva kan jeg gjøre?

[AnonymDiskusjon]

Ok, så jeg er sikkert ikke verdens mest utviklet med sosiale antenner, og noen her vil kanskje kalle meg dame e.l. for å være for følsom..men slik får det være

 

Uansett..jeg har noen venner som gjør meg smårar, fordi jeg forstår meg ikke på dem.

 

Han ene sier vi er bestevenner, men han har aldri tid å finne på noe, spør jeg så sier han at han skal sjekke og glemmer stort sett. Hans totale fravær begynner å irritere meg, sannsynligvis fordi jeg er uvanlig sliten av andre personlige ting, men ja. En bagatell som har fått meg til å lure er at han lånte ting av meg, og ved to anledninger så har jeg bedt han ta med, men han glemmer...selv om jeg minner han på det dagen før.

Jeg sa ifra til han at jeg opplevde han kjip med meg, han sa beklager og skulle skjerpe seg, men ja..ble med det.

 

En annen er en bestevennine jeg har hatt i snart 7 år. De siste tre årene har familie osv tydeligvis slitt på henne veldig m.m., hun ble visst ubrent. Problemet er litt at hvor mye jeg enn bryr meg så tenker jeg at hun bør oppsøke hjelp, for det begynner å bli en vane at hvert år er det en periode på 2-6 måneder hvor hun neglisjerer/dropper ut av vennskapet mer eller mindre/totalt, og jeg undres om jeg er for grei som bare blir?

Men generelt undres jeg jo litt...jeg vokste opp med få venner, fordi jeg ble kraftig mobbet, så undres jo om vennskap dermed betyr mer for meg enn for andre som har "mange", fordi de ser bare at de har noe som tar oppmerksomheten deres da også er det evnt skit happens med de andre?
 

Anonymous poster hash: 42b63...c3a

[Kikert]

Man trenger ikke så mange venner, bedre å ha lite sosialt liv enn et sosialt liv rundt folk som ikke får deg til å føle deg bedre eller verdsatt.

 

Mitt råd er enkelt;

 

Hilsen en einstøing uten særlig med venner.

Endret 25. juni 2015 av Dante's Inferno

[ærligøs]

Jeg tror vi må se bort fra godsnakk og erklæringer om vennskap når vi skal telle våre venner. Dersom andre ikke stiller opp når du har behov for det, er det rimelig å anta at de ikke betrakter deg som en venn. Det er bare kjekt å holde seg inne med flest mulig for å kunne utnytte dem. 

 

Hvor mange kjenner du som ville besøke deg i fengsel dersom du ble buret inn for seksuelle overgrep mot barn? Det antallet er det samme som dine venner, tror jeg. Men det forutsetter da at du også ville besøkt dem. Vennskap skal jo gå begge veier. 

 

Folk som surrer rundt deg av og til for å låne ting av deg, og som blir borte når du vil finne på noe sammen med dem, høres ikke ut som venner. 

 

Jeg tenker litt på Idar Vollvik. Han fortalte at han mistet alle sine "venner" da børseventyret sitt sprakk. Når det begynte å gå bedre, kom de gamle "vennene" tilbake. Jeg mener disse ikke høres ut som virkelige venner. 

 

Det høres jo ut som at du er en sympatisk person. Finn noen som vil stille opp med å måke opp ekskrementer sammen med deg når kloakken ryker i kjelleren din. 

Endret 26. juni 2015 av ærligøs

[Kikert]

Hvor mange kjenner du som ville besøke deg i fengsel dersom du ble buret inn for seksuelle overgrep mot barn? Det antallet er det samme som dine venner, tror jeg.

 

Må være noe av det sykeste jeg har lest her på en stund. Hvis noen jeg kjente, familie for eksempel, ble buret inne for noe slik så hadde de ikke eksistert for meg, uansett hvor nærme de var.

 

Skjønner at det er vanskelig å ikke ha gode venner. Du kan jo melde deg på noen datingsider, sukker.no elns, det er ikke bare sex og kjærester som søkes der. Det er mange som har fått gode vennskap på den måten.

[Aiven]

Du høres ut som en god venn i mine ører. Desverre (for dem) er det ikke alle som har det samme forholdet til ordet vennskap, som det du har. Det beste du kan gjøre er nok å forsøke å møte noen nye mennesker, noen av dem vil være vennepotensiale. Vennskap må bygges på endel ting, blant annet personlig kjemi og noenlunde kompatibelt syn på verden. Jeg har ikke knekt koden på når og hvorfor ting fungerer, mine venner er nokså ulike. Men det jeg har begynt å merke er når ting stemmer. Og da går man får det. Dersom den andre vil.

 

Ikke gi opp å fortelle om dine forventninger om vennskapet til de gamle. Kanskje bør du bli enda tydeligere på det. I beste fall, så er de enige og skjerper seg. I verste fall gjør de ikke det, men da kanskje du trenger noen nye venner å supplere med? Jeg har kuttet ut flere folk fordi de var bare opptatt av seg selv. Slike mennesker tiltrekkes også ofte dem som liker å gi mye. Så da gjelder det å si ifra, være tydelig og trekke seg unna om ingenting hjelper (og det blir for ubehagelig).

 

Mitt beste råd er å eksponere deg for endel nye folk. På den måten vil du før eller senere møte noen som kan være de vennene du fortjener, ikke nødvendigvis fordi de er «bedre mennesker» enn dine gamle venner, men fordi de er mer «din type» mennesker.

 

Til slutt, vi lever i 2015. Også menn har lov å ha følelser og vise dem. Etterhvert som du blir eldre, tror jeg du vil oppleve at det er når folk som deg og meg viser følelser, eller ser at andre viser følelser at vi virkelig bygger gode mellom-menneskelige relasjoner.

Endret 25. juni 2015 av Aiven

[ærligøs]

 

Hvor mange kjenner du som ville besøke deg i fengsel dersom du ble buret inn for seksuelle overgrep mot barn? Det antallet er det samme som dine venner, tror jeg.

 

Må være noe av det sykeste jeg har lest her på en stund. Hvis noen jeg kjente, familie for eksempel, ble buret inne for noe slik så hadde de ikke eksistert for meg, uansett hvor nærme de var.

 

 

Er det andre ting på listen din som vil få samme konsekvenser? Jeg tenker på å bli dømt for underslag, terror, fyllekjøring osv.?

 

Legg merke til at "å bli buret inne" ikke er ensbetydende med å faktisk ha begått de handlinger en er dømt for. Folk som er uskyldig dømt, trenger også venner. De kan tilsynelatende ikke regne med deg. Men det er vel lettere å skrive om "det sykeste jeg har lest" enn å tenke seg om? 

[AnonymDiskusjon]

Du høres ut som en god venn i mine ører. Desverre (for dem) er det ikke alle som har det samme forholdet til ordet vennskap, som det du har. Det beste du kan gjøre er nok å forsøke å møte noen nye mennesker, noen av dem vil være vennepotensiale. Vennskap må bygges på endel ting, blant annet personlig kjemi og noenlunde kompatibelt syn på verden. Jeg har ikke knekt koden på når og hvorfor ting fungerer, mine venner er nokså ulike. Men det jeg har begynt å merke er når ting stemmer. Og da går man får det. Dersom den andre vil.

 

Ikke gi opp å fortelle om dine forventninger om vennskapet til de gamle. Kanskje bør du bli enda tydeligere på det. I beste fall, så er de enige og skjerper seg. I verste fall gjør de ikke det, men da kanskje du trenger noen nye venner å supplere med? Jeg har kuttet ut flere folk fordi de var bare opptatt av seg selv. Slike mennesker tiltrekkes også ofte dem som liker å gi mye. Så da gjelder det å si ifra, være tydelig og trekke seg unna om ingenting hjelper (og det blir for ubehagelig).

 

Mitt beste råd er å eksponere deg for endel nye folk. På den måten vil du før eller senere møte noen som kan være de vennene du fortjener, ikke nødvendigvis fordi de er «bedre mennesker» enn dine gamle venner, men fordi de er mer «din type» mennesker.

 

Til slutt, vi lever i 2015. Også menn har lov å ha følelser og vise dem. Etterhvert som du blir eldre, tror jeg du vil oppleve at det er når folk som deg og meg viser følelser, eller ser at andre viser følelser at vi virkelig bygger gode mellom-menneskelige relasjoner.

 

Det er jo en del av meg som har tenkt at jeg blir for lenge/holder ut lenger enn jeg burde, mens folk flest når de innser at personen tydeligvis ikke gidder ta iniativ e.l. for vennskapet ville gått, så blir jeg og prøver mer/sier ifra, finner meg i det.

Det er jo noen av de som er slappe på kontakt som er der om noe skjer, men de det er snakk om her har nærmest meldt seg ut. 

Men det er jo til en viss grad greit å vite jeg ikke er på vidda, kanskje bare verdsetter vennskap mer enn dem, eller evt håndterer min bagasje anerledes i forhold til det andre gjør..skal ikke være lett

 

Anonymous poster hash: 42b63...c3a

[Aiven]

 

Du høres ut som en god venn i mine ører. Desverre (for dem) er det ikke alle som har det samme forholdet til ordet vennskap, som det du har. Det beste du kan gjøre er nok å forsøke å møte noen nye mennesker, noen av dem vil være vennepotensiale. Vennskap må bygges på endel ting, blant annet personlig kjemi og noenlunde kompatibelt syn på verden. Jeg har ikke knekt koden på når og hvorfor ting fungerer, mine venner er nokså ulike. Men det jeg har begynt å merke er når ting stemmer. Og da går man får det. Dersom den andre vil.

 

Ikke gi opp å fortelle om dine forventninger om vennskapet til de gamle. Kanskje bør du bli enda tydeligere på det. I beste fall, så er de enige og skjerper seg. I verste fall gjør de ikke det, men da kanskje du trenger noen nye venner å supplere med? Jeg har kuttet ut flere folk fordi de var bare opptatt av seg selv. Slike mennesker tiltrekkes også ofte dem som liker å gi mye. Så da gjelder det å si ifra, være tydelig og trekke seg unna om ingenting hjelper (og det blir for ubehagelig).

 

Mitt beste råd er å eksponere deg for endel nye folk. På den måten vil du før eller senere møte noen som kan være de vennene du fortjener, ikke nødvendigvis fordi de er «bedre mennesker» enn dine gamle venner, men fordi de er mer «din type» mennesker.

 

Til slutt, vi lever i 2015. Også menn har lov å ha følelser og vise dem. Etterhvert som du blir eldre, tror jeg du vil oppleve at det er når folk som deg og meg viser følelser, eller ser at andre viser følelser at vi virkelig bygger gode mellom-menneskelige relasjoner.

 

Det er jo en del av meg som har tenkt at jeg blir for lenge/holder ut lenger enn jeg burde, mens folk flest når de innser at personen tydeligvis ikke gidder ta iniativ e.l. for vennskapet ville gått, så blir jeg og prøver mer/sier ifra, finner meg i det.

Det er jo noen av de som er slappe på kontakt som er der om noe skjer, men de det er snakk om her har nærmest meldt seg ut. 

Men det er jo til en viss grad greit å vite jeg ikke er på vidda, kanskje bare verdsetter vennskap mer enn dem, eller evt håndterer min bagasje anerledes i forhold til det andre gjør..skal ikke være lett

 

Anonymous poster hash: 42b63...c3a

 

 

Jo, men det er litt bra at du gir folk slingringsrom også. Fordi du vet jo ikke hva grunnen er til at de ikke virker interesserte. Noen kan for eksempel ha psykiske utfordringer o.l.  Eller noe annet de ikke vil snakke om. Men man får jo en følelse av det etterhvert.

 

Livet er ikke for amatører, som min ekstramor sier

[AnonymDiskusjon]

 

 

Du høres ut som en god venn i mine ører. Desverre (for dem) er det ikke alle som har det samme forholdet til ordet vennskap, som det du har. Det beste du kan gjøre er nok å forsøke å møte noen nye mennesker, noen av dem vil være vennepotensiale. Vennskap må bygges på endel ting, blant annet personlig kjemi og noenlunde kompatibelt syn på verden. Jeg har ikke knekt koden på når og hvorfor ting fungerer, mine venner er nokså ulike. Men det jeg har begynt å merke er når ting stemmer. Og da går man får det. Dersom den andre vil.

 

Ikke gi opp å fortelle om dine forventninger om vennskapet til de gamle. Kanskje bør du bli enda tydeligere på det. I beste fall, så er de enige og skjerper seg. I verste fall gjør de ikke det, men da kanskje du trenger noen nye venner å supplere med? Jeg har kuttet ut flere folk fordi de var bare opptatt av seg selv. Slike mennesker tiltrekkes også ofte dem som liker å gi mye. Så da gjelder det å si ifra, være tydelig og trekke seg unna om ingenting hjelper (og det blir for ubehagelig).

 

Mitt beste råd er å eksponere deg for endel nye folk. På den måten vil du før eller senere møte noen som kan være de vennene du fortjener, ikke nødvendigvis fordi de er «bedre mennesker» enn dine gamle venner, men fordi de er mer «din type» mennesker.

 

Til slutt, vi lever i 2015. Også menn har lov å ha følelser og vise dem. Etterhvert som du blir eldre, tror jeg du vil oppleve at det er når folk som deg og meg viser følelser, eller ser at andre viser følelser at vi virkelig bygger gode mellom-menneskelige relasjoner.

 

Det er jo en del av meg som har tenkt at jeg blir for lenge/holder ut lenger enn jeg burde, mens folk flest når de innser at personen tydeligvis ikke gidder ta iniativ e.l. for vennskapet ville gått, så blir jeg og prøver mer/sier ifra, finner meg i det.

Det er jo noen av de som er slappe på kontakt som er der om noe skjer, men de det er snakk om her har nærmest meldt seg ut. 

Men det er jo til en viss grad greit å vite jeg ikke er på vidda, kanskje bare verdsetter vennskap mer enn dem, eller evt håndterer min bagasje anerledes i forhold til det andre gjør..skal ikke være lett

 

Anonymous poster hash: 42b63...c3a

 

 

Jo, men det er litt bra at du gir folk slingringsrom også. Fordi du vet jo ikke hva grunnen er til at de ikke virker interesserte. Noen kan for eksempel ha psykiske utfordringer o.l.  Eller noe annet de ikke vil snakke om. Men man får jo en følelse av det etterhvert.

 

Livet er ikke for amatører, som min ekstramor sier

 

 

Jo, det er mulig, men jeg tenker på et tidspunkt blir det jo dems ansvar å ikke såre andre pga det. Med det mener jeg; alle kan ha det kjipt, men vedvarer det månedsvis og en går nærmest i isolasjon, så blir det vel kanskje ikke lenger andres ansvar å babysitte dem - i hvert fall hvis man har prøvd å hjelpe, få dem til å ta imot hjelp, prøvd å være der eller be de snakke om det osv...kanskje bare jeg som er lei mennesker oppi det hele etter alt dette

 

 

Anonymous poster hash: 42b63...c3a

[Andysowhatgg]

Ja, folk er veldig forskjellige. Men det dumme er vel at folk ikke sier ordentlig ifra. 

Som i motsettning av andre, så klarer jeg ikke om å ikke bry meg. Jeg liker at folk sier ifra om det er noe de ikke vil gjøre, feks dra ut å fiske. Hvorfor vil du ikke fiske? er det sannheten?!? kan jeg ofte spørre. Ja jeg graver en del også lignende, og det er mange som ikke orker denne gravinga mi. Men venna mine får bare tåle at jeg liker å vite og at jeg stiller altid opp om det er noe ^^, Jeg feiler da totalt på overfladiske vennskap siden jeg liker å vite bakomtanker, så jeg har liksom bare plass til 1 eller 3 venner omgangen, ellers ignorerer jeg nesten alle!

hehe, men jo, har nå mistet mange venner pga de skaffer seg jobber og lignende og de liker å bruke hele dagen sin på soffaen og slækken isteden for å dra ut med meg på cafee eller bade så :3 whatever! have a nice life, you won't ruin mine! xD

[Aiven]

 

 

 

Du høres ut som en god venn i mine ører. Desverre (for dem) er det ikke alle som har det samme forholdet til ordet vennskap, som det du har. Det beste du kan gjøre er nok å forsøke å møte noen nye mennesker, noen av dem vil være vennepotensiale. Vennskap må bygges på endel ting, blant annet personlig kjemi og noenlunde kompatibelt syn på verden. Jeg har ikke knekt koden på når og hvorfor ting fungerer, mine venner er nokså ulike. Men det jeg har begynt å merke er når ting stemmer. Og da går man får det. Dersom den andre vil.

 

Ikke gi opp å fortelle om dine forventninger om vennskapet til de gamle. Kanskje bør du bli enda tydeligere på det. I beste fall, så er de enige og skjerper seg. I verste fall gjør de ikke det, men da kanskje du trenger noen nye venner å supplere med? Jeg har kuttet ut flere folk fordi de var bare opptatt av seg selv. Slike mennesker tiltrekkes også ofte dem som liker å gi mye. Så da gjelder det å si ifra, være tydelig og trekke seg unna om ingenting hjelper (og det blir for ubehagelig).

 

Mitt beste råd er å eksponere deg for endel nye folk. På den måten vil du før eller senere møte noen som kan være de vennene du fortjener, ikke nødvendigvis fordi de er «bedre mennesker» enn dine gamle venner, men fordi de er mer «din type» mennesker.

 

Til slutt, vi lever i 2015. Også menn har lov å ha følelser og vise dem. Etterhvert som du blir eldre, tror jeg du vil oppleve at det er når folk som deg og meg viser følelser, eller ser at andre viser følelser at vi virkelig bygger gode mellom-menneskelige relasjoner.

 

Det er jo en del av meg som har tenkt at jeg blir for lenge/holder ut lenger enn jeg burde, mens folk flest når de innser at personen tydeligvis ikke gidder ta iniativ e.l. for vennskapet ville gått, så blir jeg og prøver mer/sier ifra, finner meg i det.

Det er jo noen av de som er slappe på kontakt som er der om noe skjer, men de det er snakk om her har nærmest meldt seg ut. 

Men det er jo til en viss grad greit å vite jeg ikke er på vidda, kanskje bare verdsetter vennskap mer enn dem, eller evt håndterer min bagasje anerledes i forhold til det andre gjør..skal ikke være lett

 

 

Anonymous poster hash: 42b63...c3a

 

 

Jo, men det er litt bra at du gir folk slingringsrom også. Fordi du vet jo ikke hva grunnen er til at de ikke virker interesserte. Noen kan for eksempel ha psykiske utfordringer o.l.  Eller noe annet de ikke vil snakke om. Men man får jo en følelse av det etterhvert.

 

Livet er ikke for amatører, som min ekstramor sier

 

 

Jo, det er mulig, men jeg tenker på et tidspunkt blir det jo dems ansvar å ikke såre andre pga det. Med det mener jeg; alle kan ha det kjipt, men vedvarer det månedsvis og en går nærmest i isolasjon, så blir det vel kanskje ikke lenger andres ansvar å babysitte dem - i hvert fall hvis man har prøvd å hjelpe, få dem til å ta imot hjelp, prøvd å være der eller be de snakke om det osv...kanskje bare jeg som er lei mennesker oppi det hele etter alt dette

 

 

 

Anonymous poster hash: 42b63...c3a

 

Selvsagt, var ikke ment som noe kritikk, jeg synes det virker som du har en god metode for dette.

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg litt igjen ts. Jeg har en bestevenn som jeg ikke skjønner kaller meg bestevenn. Vi henger nesten aldri sammen, hun er ofte opptatt. Svarer meg ikke på snap, sjeldent på mld. Det skal ikke være slik at man gruer seg for å sende mld, eller  ta kontakt, eller angrer for at man gjør det.

 

Jeg har funnet ut at noen personer rett og slett har et annen definisjon på hva en bestevenn er. For meg er en bestevenn en som alltid stiller opp, en som du kan snakke med om alt, en som du henger ofte med, og som du nesten regner som familie.  En du føler deg trygg og fortrolig med.

Min bestevenn stiller opp for meg, og vi kan snakke om alt, men jeg ser ikke hvorfor hun regner vennskapet så sterkt. Jeg har funnet ut at min definisjon ikke kan sammenlignes med hennes. For henne må ikke vi henge sammen ofte. Hun er så trygg på meg, at hun driter litt i hvordan hun behandler meg virker det som. Hun er en god venn, men hun legger mer i vennskapet enn det jeg gjør. Andre ganger legger jeg mer i vennskapet enn henne.

 

Jeg mener dine venner ikke har behandlet deg slik de burde. Du burde prate med de. Det er ikke sikkert de har det så bra med seg selv. Du er i hvertfall en god venn hva enn du gjør. Ikke din feil hvis vennskapene skjærer seg. Hvis de fortsetter sånn, og du ikke kan slå deg til ro med det, selv om du har pratet med de,så ville jeg kanskje avsluttet det. Skjønner godt forvirringen. Det som er dritt er at det tar så mye krefter.

Anonymous poster hash: 44578...134

[toth]

Er det vanlig å ha forventninger til vennskap tilsvarende det man har til et forhold? Det har aldri jeg hatt. Samboer har jo en "plikt" til å svare/prioritere, men en god venn står veldig fritt med meg, så lenge vennskapet er noenlunde gjensidig. For å utdype:

 

Jeg forventer ikke at en venn skal droppe andre planer for å prioritere meg, rent fritidsmessig. 

Dog, dersom det er noe helt spesielt/viktig, og jeg virkelig trenger en venn/hjelp/tjeneste(les: Jeg har brukket beinet hjemme alene og trenger skyss til legevakta, eller har punktert på vei til et fly), forventes det at en god venn strekker seg et godt stykke for å trå til.

Jeg ser ingen grunn til å måle antall ganger man tar initiativ e.l. med en god venn, det er ikke relevant for samværet.

 

Med gjensidig vennskap sikter jeg til at man er likeverdige, altså at hjelp/tjenester/dugnad o.l. går begge veier, og at det ikke er noen form for utnyttelse av en part.

Endret 1. juli 2015 av toth