Kommer ingen vei. Ingen hjelp og lite motivasjon.

[Eselesel]

Hei.

 

Vil advare at dette kan bli en lang og grinete post, men jeg føler for å bruke dette litt som en klagemur også. TL;DR står på slutten av posten. Setter pris på om noen leser og blir veldig takknemlig for all hjelp!

 

Jeg var skolelei allerede i 8 klasse. Jeg er var "underachiever" etter 9 klasse på ungdomsskolen fordi jeg kjedet meg.

I 8 klasse kom jeg ut med 5,1 i snitt uten å følge med i timen, men brukte noen timer hjemme.

 

Jeg har en dårlig tendens til å alltid velge den lette veien istedenfor veier som er litt vanskeligere men mer givende. Jeg har også hatt veldig dårlig inflytelse på venner i veldig lang tid.

 

Jeg var den eneste i vennegjengen som valgte Engelsk Fordypning på skolen. De andre som valgte det samme var de som ikke var helt stødig i faget og trengte ekstra hjelp. Jeg fant fort ut at hvis jeg latet som at jeg slet fikk jeg det mye lettere. Jeg fortalte venner om hvor lett vi hadde det på engelsk fordypning så jeg fikk over en periode på et halvt år 7 venner til å bytte så timene ble gøyere. Jeg angrer veldig på det siden jeg på egenhånd gjorde disse timene til de minst produktive timene på skolen.

 

Første halvåret fikk vi karakterene tilbake og jeg hadde for det meste 5ere og 6ere. Skolen jeg gikk på ville ikke gi 6ere selv om det var fortjent fordi da hadde vi ikke noe å strekke oss etter.

 

Resten av tiden på ungdomsskolen brukte jeg på dataspill og venner. Karakterene i 9 klasse lå på 3,5 og lærerene var veldig på meg at de visste jeg kunne klare mye bedre enn det. Jeg så aldri alvoret i det.

 

Jeg ble tatt ut av timene for å få ekstra opplæring i engelsk, matematikk og norsk siden karakterene ikke stemte med "målet". Jeg innså at dette ikke var "artig" så jeg dro karakterene i disse fagene opp på gjennomsnittsnivå.

 

Jeg innser at dette høres ut som "skryting", men det er da altså sånn jeg oppførte meg. Jeg har aldri vært spesielt smart, men jeg lærer fort når jeg prøver. Jeg sliter til dags dato med å lære ting jeg ikke interesserer meg for. Dette blir relevant senere.

 

Ungdomsskolen begynte å ta slutt og jeg stod med standpunktskarakter på 3,6 (eller deromkring).

 

Jeg ante ikke hva jeg ville gjøre videre men jeg syns alkohol, røyk, fest og dataspill var kjempeartig. Skolen var enda helt uinteressant for meg!

 

Rådgiveren på skolen satte seg ned med meg for å ha en alvorsprat. Han spurte om det var greit å ta det sammen med foreldrene mine, men jeg sa nei.

 

Han fortalte meg at jeg hadde et stort potensialet og at jeg var voksen nok til å innse dette. Jeg hadde hatt disse pratene minst en gang i halvåret gjennom hele ungdomsskolen med kontaktlærer som etterhvert ga meg opp og lot meg gjøre som jeg ville.

 

Foreldrene mine ble kaldt inn sammen med meg for å snakke om valgene mine videre. Det var bare meg og de som hadde litt vanskeligheter med skolen som fikk disse samtalene.

 

Rådgiver kunne fortelle at jeg var en veldig smart gutt som kunne få til akkurat hva jeg gikk inn for om jeg bare ville.

 

Min far lyste opp og hadde veldig lyst å ha meg inn på studiespesialiserende, siden det var han som hjalp meg med lekser og visste at jeg kan om jeg vil.

 

Han er en middel utdannet entrepenør som var veldig på det at jeg måtte følge hvilke vei jeg vil. Det hadde ikke noe å si hva jeg gjør, så lenge det er riktig for meg. Han har alltid fått meg til å stå på egne ben, men vært like bak meg når jeg ikke fikk noe til. Problemet med dette er at jeg ble veldig flink til å lyge og "bullshitte" meg i et bedre lys.

 

Jeg valgte å ta yrkeslinjer, fordi jeg hadde inntrykket av at de hadde så mye fri og fant på mye gøy.

 

Jeg fikk nye venner på videregående, som ikke var bra for meg i det hele tatt. Jeg havnet i helt feile gjenger som endte med tenåringsfylla allerede som 16 åring. Jeg sov gjerne i skauen etter fylla eller i trappen etter en husfest.

 

Etterhvert begynte jeg med hasj som var kjempestas og vi røykte hele tiden.

 

Jeg strøk skoleåret. Jeg hadde 5ere og 6ere i allmennfag fordi jeg tok prøvene og tok framføringene på sparken. Resten strøk jeg i fordi jeg knapt var i timene.

 

Foreldrene mine ble kalt inn til møte og jeg fikk klar beskjed om å gi det et forsøk eller finne ut hva jeg ville.

 

Jeg løg og løg, til en hver tid. Jeg var umulig og vridde om på alt som ble sagt til meg. Jeg sa jeg ville jobbe og tjene penger så pappa skaffet meg en jobb på et lager hvor arbeidsoppgavene mine var å løfte forskjellige gjenstander som skulle behandles fram og tilbake. Jeg måtte også fikse utstyr og lage verktøy (knips og hengsler etc.)

 

Jeg trives i jobben fordi jeg tjente 90 kroner timen. Jeg likte ikke folkene jeg jobbet med men det var irrelevant siden det bare var 7 timer, 3 dager i uken.

 

Etterhvert gikk jeg tilbake på skolebenken, men med samme resultater.

 

Som 19-åring var jeg helt tom for alt som het liv. Jeg likte ikke lenger de jeg hang med og isolerte meg totalt. Dataspill hver dag, hele døgnet. Jeg innså all feilen jeg hadde gjort på veien og prøvde å fikse dette. Jeg følte det var for sent å begynne på skole så jeg søkte meg en butikkjobb.

 

Først ble jeg plassert på lageret (jeg tror jeg satte et veldig dårlig førsteintrykk, blant annet på grunn av karakterer, dårlig CV, lite skolegang osv.) Etterhvert som livsgnisten kom igjen fikk jeg flere og flere oppgaver. Jeg koste meg på jobb. Jeg fikk ansvaret for ferskvaren, jeg jobbet 5-6 dager i uken og tok alt. Jeg fikk opplæring i posten, jeg var den eneste som kunne alt om pantemaskinen og etterhvert den eneste som kunne alt fra dataprogrammer, bestilling, normer og rutiner (jeg kunne mer i butikk en sjefen av det en vanlig ansatt skulle vite). Jeg var kontaktperson hvis det var noe ekstrahjelpene eller sjefen ikke kunne og de fast ansatte ikke var tilgjengelig. Jeg kunne ta vaktene til absolutt alle (utenom sjefen selvfølgelig) fordi jeg kunne alle arbeidsoppgavene som de faste hadde ansvaret for.

 

Jeg var bare en ekstrahjelp, men siden jeg tok alt av vakter hadde jeg 5-7 dager jobb i nesten 2 år.

 

Etter en stund havnet jeg på en dårlig side med sjefen, så vaktene mine ble mindre og mindre. Jeg fikk telefon om jeg kunne komme på jobb en time å lære opp de nye ansatte. Jeg følte etterhvert at jeg bare ble brukt når de absolutt trengte meg. Jeg fikk alt av 4 timers vakter, aldri helgevakter og ofte telefoner om å komme å vise.

Kontrakten min gikk ut sommeren så jeg bestemte meg for å slutte.

 

I tiden jeg fikk ferre vakter hadde jeg også litt større tid til det sosialet. Jeg var litt med en kollega som nylig hadde sluttet som introduserte meg til en jente, som senere ble kjæresten min og etterhvert samboer.

 

Hun var året yngre og brukte 2 år på å ta opp igjen fag fra videregående mens hun jobbet og bestemte seg hva hun ville gjøre videre. Matematikk var et av fagene hun tok opp igjen så jeg lærte meg det hun holdte på med for å hjelpe hun med det. Jeg tar matematikk veldig lett selv om enkel algebra var det siste jeg lærte på skolen.

 

Siden jeg lærte matten sammen med hun innså jeg at jeg også ville gi utdannelsen et solid forsøk så jeg slo opp hvordan man tar det som privatist. Jeg var på møte hos Sonans, rådgivere i kommunen, ungdomstjenesten og rådgiveren på den siste skolen jeg var på. Det eneste jeg fikk med meg var at det kanskje var mulig å gjøre hele videregående som privatist. De var ikke helt sikker men jeg skulle gjerne ta kontakt å fortelle hva jeg holdte på med så de også kunne lære noe.

 

Sonans kunne fortelle meg at jeg kunne gjøre det via de og at det ville koste meg 43000 kroner, noe jeg ikke har råd til.

 

Jeg følte meg helt vekke, jeg føler jeg ikke har noe valg, ingen oppfølging (fordi jeg har kastet bort all oppfølging jeg fikk.)

 

Foreldrene mine har gitt opp utdanningen min, men gir meg alltid positive tilbakemeldinger når jeg nevner å ta opp igjen skolen som privatist. Jeg får tilbakemeldinger som; "Så bra! Gjør det akkurat som du vil.".

 

Jeg føler at alle rundt meg er svært positiv til at jeg gjør noe, men ikke tror jeg er i stand til å utrette noe som helst.

 

Jeg gikk arbeidsløs i 4 måneder så jeg spurte mamma om hun visste noen steder jeg kunne jobbe. Hun er selger så hun skaffet meg en jobb hos en kunde som hun har god kontakt med.

 

Jeg føler meg helt nytteløs på jobben jeg går i nå.

Jeg blir behandlet som om jeg ikke har noe mellom ørene. Jeg får ikke lov å gjøre helt vanlige, enkle ting, men er nødt til å være den som samler sammen varelister, hjelper kunder og den som tømmer bosset. Jeg får ikke ha NOE ansvar i jobben i det hele tatt. Jeg aner ikke hvorfor jeg blir behandlet som dummere enn 16 åringene som bare jobber der fordi faren kjenner sjefen. Jeg regner med det igjen er på grunn av utdannelsen som stod på CV og førsteintrykket folk får av meg.

 

Jeg har jobb fram til ferien er over så har jeg ikke mer å gjøre.

 

Hvis jeg er helt ærlig med meg selv så er det jeg har mest lyst til å gjøre er å flytte til ny by, få meg jobb på egenhånd der ingen kjenner meg, vise initiativ og interesse på jobben så de innser hvilke ståpå kar jeg er. Jeg ønsker ansvar i jobben som kan gjøre den litt mer krevende og interessant.

Jeg vil ta opp videregående og fullføre studiespesialiserende som privatist over de neste 2 årene.

 

Drivkraften bak studiespesialisering er at jeg vil ha flere muligheter. Jeg vet jeg ikke passer i butikk eller servicejobb for resten av livet.

 

Det som holder meg igjen er kjæresten. Jeg føler hun tar valgene for oss. Jeg er selvfølgelig glad i hun, og jeg hadde gjort hva som helst for henne. Hun er en person jeg absolutt kan tenke meg å være med for resten av livet.

 

Problemet er at hun begynner å studere i byen her og vil bli de neste 5 årene. Hun har veldig lyst at vi skal bo i lag, og det er jeg 100% enig i. Det er det eneste som er sikkert i livet mitt.

 

Jeg jobber som en liten faen med å få meg jobb nær de aktuelle bo områdene. Jeg tar alt men føler meg helt maktesløs.

 

Drømmen hadde vært en 60% stilling som gir meg muligheten til å ta fag i tilegg til jobb og nok penger til å betale min del av husleien og mat.

 

Avslag etter avslag på jobber. Jeg får ikke en gang intervjuer så sånn det ser ut nå så kan jeg ikke flytte videre med henne og heller må flytte hjem til mor og far for å så få hjelp av dem til å finne meg en død jobb så jeg ikke sitter hjemme hele dagen.

 

Jeg blir utrolig deprimert av tanken. Jeg er snart 22 år, helt uten noe å stå til.

 

Siden skolen falt ut tidlig for meg så har jeg ikke noen ide på hvordan jeg ligger ann med fagene som jeg har fra videregående, hva jeg trenger for å få meg en utdannelse, om jeg har muligheten til å flytte inn i byen med kjæresten eller noe som helst.

 

Jeg har utviklet en angst fordi jeg har stresset i flere år med å komme meg videre. Jeg er redd for å aldri komme meg noe sted, jeg er redd for å miste kjæresten min fordi hun innser at jeg et et null eller ikke god nok.

 

Det begynte med symptomer fra hjertet, pusten, så videre til resten av kroppen. Etter noen runder hos legen ble jeg videresend til psykolog der jeg fikk innse hva som hviler på meg.

 

Jeg takler angsten fenomenalt bra nå som jeg vet hva det er. Jeg kan oppføre meg normalt selv om symptomene er der daglig.

 

Jeg går nesten hele tiden å bekymrer meg for å ikke komme meg videre eller miste kjæresten.

 

Jeg trenger hjelp til å komme meg på beina, noe jeg ikke får av familie, venner eller kjæresten. Jeg lener meg ikke på kjæresten siden hun har egne problemer og er veldig forkusert på å flytte sammen med meg og så begynne å studere. Hun er innstilt på å flytte for seg selv hvis hun må. Jeg stoler 100% på henne, men angsten får meg til å tenke at etterhvert så hun omgås med folk med samme utdannelse som henne at hun kommer til å innse at jeg er en taper. Jeg er rett og slett et null som ikke har noe å vise til.

 

Jeg føler meg helt fast uten noe muligheter.

 

Utdannelse vil jeg ta for meg selv, og ikke for andre. Jeg vil ikke bevise ovenfor noen at jeg er bedre enn jeg har vært.

 

Det var mye å lette på, men hva jeg vil fram til er:

1. Hvordan skal jeg begynne å ta opp igjen utdannelsen? Jeg føler meg dum når jeg sitter med videregåendepensum, når de nye jeg omgås med (venner av kjæresten, nye og gamle venner som jeg har blitt kjent med i det siste) er eller holder på med høyere utdannelse og jeg så vidt har vært gjennom ungdomsskolen.

2. Hvordan kan jeg finne ut hva jeg trenger for å studere på universitet? Jeg er interessert i utdanningsprogram som Psykolog. Jeg er interessert i å hjelpe. Jeg har alltid vært en person som er glad i å sitte flere timer med personer som trenger det. Kanskje fordi jeg alltid har trengt det selv. Jeg er også interessert i hvordan mennesker oppfører seg og hvordan vi fungerer. Jeg innser at dette kanskje blir for vanskelig for meg å oppnå på egenhånd.

 

TL;DR: Jeg ønsker en utdannelse etter mange år uten motivasjon og uten å se alvoret i det. Jeg er en høyst oppegående person som alltid har valgt den letteste veien fordi interessene aldri var på riktig plass.

 

Etter mange år med feil har jeg utviklet en angst for å ikke komme meg videre, med en reddsel for å miste kjæresten / samboeren fordi jeg ikke får til noe. Jeg stresser til daglig fordi jeg ikke får meg jobb eller kommer videre med utdannelse.

 

Jeg er i en døjobb der jeg blir behandlet som mer ubrukelig enn 16 åringer som ikke gjør jobben sin ved mindre sjefen eller fast ansatte ser på.

 

Les også siste paragraf på hovedposten der spørsmålene / konklusjonene befinner seg.

[Rioter]

Jeg kan anbefale deg den raskeste måten å få jobb på! og du kommer til å tjene mellom 150 - 180 kroner i timen.

1. Ta vekterkurs/Betal for dette selv. Du trenger ikke utdanning for å ta vekterkurs.

2. Søk vekterjobb

 

Ikke forvent hjelp av NAV! De er udugelig. Ønsker du å komme deg videre i livet må du gjøre dette selv.

https://www.nokas.no/Produkter/Vekterkurs/

 

Du lærer masse unyttig kunnskap på skolen så forstår at du droppet ut. Å analysere dikt og skrive historie fortellinger er ikke akkurat et nyttig kunnskap å ha i arbeidslivet fra Norsk-timen. Eller å vite at de dyrene gjør det og det i naturfag timen. Kan jo like gjerne se på Animal Planet. Hovedpoenget mitt er jo at skolen er gammeldags. Skolen er et sted man gikk for å samle informasjon. Nå som man har internett teknologi har man ikke særlig behov for skole og gammeldags lærer.

 

Ønsker du å lære HTML programmering kan du bare gå inn på YouTube.

 

Poenget mitt er at man ikke trenger å gå til skolen for å skaffe seg informasjon fra bibliotek og lærene.

Dagens elever sitter fortsatt på skolen og lærer om Henrik Wergeland! Det er unødvendig rett og slett.

Når det er ekstremt lett å skaffe seg informasjon i dagens moderne samfunn. Så forstår jeg godt hvorfor tusenvis av elever dropper ut av skolen.

 

Skole er noe som ble oppfunnet for flere tusen år siden. Skolen var et sted hvor det fantes bibliotek og man kunne samle informasjon. Samfunnet har modernisert seg og skolen oppfører seg som om det var år 600 etter kristus. Skolen er et utdatert system fra gamle tider.

Endret 25. juni 2015 av Rioter

[Eselesel]

Jeg kan anbefale deg den raskeste måten å få jobb på! og du kommer til å tjene mellom 150 - 180 kroner i timen.

1. Ta vekterkurs/Betal for dette selv. Du trenger ikke utdanning for å ta vekterkurs.

2. Søk vekterjobb

 

Ikke forvent hjelp av NAV! De er udugelig. Ønsker du å komme deg videre i livet må du gjøre dette selv.

https://www.nokas.no/Produkter/Vekterkurs/

Tusen takk for svar!

Jeg var litt redd for at posten min skulle være for irrelevant på emnet til å bli.

 

Jeg er veldig mye sterkere på det teoretiske, selv med lite utdannelse. Jeg er en liten fyr på 1,69 som veier 60 kilo. Jeg er i stand til å løfte 55 i benk. Jeg har akkurat begynt å trene for å lette på det psykiske.

 

Er dette et problem i jobben? Jeg har inntrykk at vektere ofte er større folk som kan ty til muskler om nødvendig.

 

Jeg vet det er andre arbeidsoppgaver som ikke innebærer å stå utenfor pubber, men kan man velge disse eller blir man satt ut tilfeldig?

 

Edit: Jeg ser du skrev litt til.

 

Jeg har en rimelig høy tørst for kunnskap nå, og har hatt det i en god stund. Jeg vet ikke riktig når dette oppstod men misstenker det kom i det jeg begynte å omgås med riktige folk.

 

Jeg er motsatt av min far, jeg er ikke veldig selvstendig. Jeg ønsker å være det, men jeg er redd jeg har hatt det alt for lett. Jeg har aldri trengt å stå på egne ben selv om det har vært oppfordret.

 

Det er bare 2 år siden jeg lærte å vaske klær, lage mat og handle for meg selv. Dette er takket være kjæresten min.

 

Jeg føler at i dagens samfunn må man være full av selvsikkerhet for å nå langt uten utdannelse. Selv med utdannelse må man vise seg langt over hva som er forventet ovenfor arbeidsgiver. Jeg er ikke en slik person.

 

Har også inntrykket av at hvis det er lite på CV så har man ikke sjangs på intervju. Har selv lært meg fransk over 2 år, ikke nok til å snakke men nok til å forstå hva det går i når jeg ser filmer eller likens. Dette er av personlig interesse og ikke noe jeg føler jeg kan få bruk for i jobb.

 

I bunn og grunn føler jeg ikke at jeg har nok selvsikkerhet eller nok kunnskap til å nå en jobb jeg ønsker uten en skikkelig unndanningsbakgrunn.

Endret 25. juni 2015 av Eselesel

[Rioter]

 

Jeg kan anbefale deg den raskeste måten å få jobb på! og du kommer til å tjene mellom 150 - 180 kroner i timen.

1. Ta vekterkurs/Betal for dette selv. Du trenger ikke utdanning for å ta vekterkurs.

2. Søk vekterjobb

 

Ikke forvent hjelp av NAV! De er udugelig. Ønsker du å komme deg videre i livet må du gjøre dette selv.

https://www.nokas.no/Produkter/Vekterkurs/

Tusen takk for svar!

Jeg var litt redd for at posten min skulle være for irrelevant på emnet til å bli.

 

Jeg er veldig mye sterkere på det teoretiske, selv med lite utdannelse. Jeg er en liten fyr på 1,69 som veier 60 kilo. Jeg er i stand til å løfte 55 i benk. Jeg har akkurat begynt å trene for å lette på det psykiske.

 

Er dette et problem i jobben? Jeg har inntrykk at vektere ofte er større folk som kan ty til muskler om nødvendig.

 

Jeg vet det er andre arbeidsoppgaver som ikke innebærer å stå utenfor pubber, men kan man velge disse eller blir man satt ut tilfeldig?

 

 

Muskler er ikke nødvendig. De fleste vekterne som jobber i bransjen er litt chubby.

Du har ingenting å bekymre deg for. Du passer perfekt inn til jobben.

Pub og sånn er for ordensvakter. Det har ingenting med vektere å gjøre.

 

Derimot hvis du jobber for G4S får du stående stasjonær stillinger. Stasjonær innebærer at du holder deg på et områdene innenfor bygning eller stedet du jobber på. G4S har sikkerhet over mange museumer i Oslo. For eksempel Historisk Museum, viking skipet osv.

 

Securitas has mange mobile stillinger. Mobilt betyr man beveger seg fra sted til sted. Du trenger sannsynligvis førerkort hvis du søker hos Securitas og Nokas. Men ellers er vekterjobben en veldig grei jobb. Securitas har også overvåkning i mange kjøpesentere i Norge.

 

Men jeg anbefaler G4S. Da får du roligere og avslappende stasjonær stillinger på museum og slikt. Du slipper i tillegg disse idiotene som du møter på kjøpesenter også. Med idioter mener jeg tyver, narkomaner og folk som stjeler godteri på kjøpesenter.

Endret 25. juni 2015 av Rioter

[Eselesel]

 

 

 

Jeg kan anbefale deg den raskeste måten å få jobb på! og du kommer til å tjene mellom 150 - 180 kroner i timen.

1. Ta vekterkurs/Betal for dette selv. Du trenger ikke utdanning for å ta vekterkurs.

2. Søk vekterjobb

 

Ikke forvent hjelp av NAV! De er udugelig. Ønsker du å komme deg videre i livet må du gjøre dette selv.

https://www.nokas.no/Produkter/Vekterkurs/

Tusen takk for svar!

Jeg var litt redd for at posten min skulle være for irrelevant på emnet til å bli.

 

Jeg er veldig mye sterkere på det teoretiske, selv med lite utdannelse. Jeg er en liten fyr på 1,69 som veier 60 kilo. Jeg er i stand til å løfte 55 i benk. Jeg har akkurat begynt å trene for å lette på det psykiske.

 

Er dette et problem i jobben? Jeg har inntrykk at vektere ofte er større folk som kan ty til muskler om nødvendig.

 

Jeg vet det er andre arbeidsoppgaver som ikke innebærer å stå utenfor pubber, men kan man velge disse eller blir man satt ut tilfeldig?

Muskler er ikke nødvendig. De fleste vekterne som jobber i bransjen er litt chubby.

Du har ingenting å bekymre deg for. Du passer perfekt inn til jobben.

Pub og sånn er for ordensvakter. Det har ingenting med vektere å gjøre.

 

Derimot hvis du jobber for G4S får du stående stasjonær stillinger. Stasjonær innebærer at du holder deg på et områdene innenfor bygning eller stedet du jobber på. G4S har sikkerhet over mange museumer i Oslo. For eksempel Historisk Museum, viking skipet osv.

 

Securitas has mange mobile stillinger. Mobilt betyr man beveger seg fra sted til sted. Du trenger sannsynligvis førerkort hvis du søker hos Securitas og Nokas. Men ellers er vekterjobben en veldig grei jobb. Securitas har også overvåkning i mange kjøpesentere i Norge.

 

Men jeg anbefaler G4S. Da får du roligere og avslappende stasjonær stillinger på museum og slikt. Du slipper i tillegg disse idiotene som du møter på kjøpesenter også. Med idioter mener jeg tyver, narkomaner og folk som stjeler godteri på kjøpesenter.

Narkomane kjenner jeg desverre godt til siden jeg ofte har vært rundt dem. Noen av dem er som du sier, totalt idioter.

 

Lappen har jeg hatt i årevis, men jeg tror ikke jeg har kjørt bil på 2 år.

 

Posten din er veldig inspirerende! Jeg skal sjekke det ut med en gang jeg våkner i morgen tidlig.

 

Setter utrolig stor pris på svaret!

 

Edit: Hehe. Regner med åpenhet om bakgrunn i kontakt med narkotiske stoffer (om det kan kalles det) ikke blir sett lyst på.

 

Var heldigvis bare en periode i ungdomstiden og jeg har en plettfri vandel. Ikke så mye som en parkeringsbot eller stjålet smågodt i barneårene.

Endret 25. juni 2015 av Eselesel

[Kubjelle]

Sonans kunne fortelle meg at jeg kunne gjøre det via de og at det ville koste meg 43000 kroner, noe jeg ikke har råd til.

 

Du kan få støtte fra lånekassen hvis du er student hos en privatskole. 

https://www.lanekassen.no/nb-NO/Stipend-og-lan/Hoyere-utdanning/krav-og-vilkar-for-a-fa-stotte/opptak-som-elev-eller-student/

[Bytex]

Vi hadde en kar fra G4S som satt ute i resepsjonen hele nattskiftet vårt en periode etter en rekke innbrudd i bedriften.

 

Han satt og surfa på nettbrett og drakk kaffe og kjeda vettet av seg. Kom ut for å snakke med oss hver gang noen hadde kaffe/røykepause.

 

Ser ikke så artig ut og stå på en plass og sjekke billetter på Oslo S i timesvis hvis det er Buss for tog heller.

Høres ikke ut som den mest spennende karrieren

Endret 27. juni 2015 av Bytex

[PinneVed]

Når jeg leste at faren din er entreprenør så blinket varselslampene litt for meg.

 

Nå kan jeg bare gjette, men antar at feks. butikkjobben røk da du og sjefen ble uenige om hvordan ting burde gjøres. Du har en drive til å forandre ting, som ofte går dårlig overens med sjefer/autoriteter. En butikkjobb hadde i og for seg ikke vært noe dårlig springbrett, det finnes muligheter for flinke unge uten utdanning til å bli kjøpmann og "egen sjef" ganske så fort.

 

Men, høres ut som det løpet er kjørt.

 

 

Først og fremst så vil jeg si at du er ikke for gammel for utdanning. Er flere på universitet her som er over 30, en god del rundt 25. Tar du generell studiekompetanse på 2-3 år så er du absolutt ikke for sent ute.

 

Det tyngste er nok å skifte over fra jobb/gaming til selvstudium, du må igjennom en del VGS-fag, men tenk at dette er en oppvarming til videre studier. Det å jobbe inn en god studieteknikk kaster veldig godt av seg når fagene blir litt heftigere ved høyere utdanning. Husk også på at VGS-fag er ment for 17-19 åringer med russetid, øvelseskjøring og tull. Studerer du effektivt så burde GENS være overkommelig på 2 år. Det værste er den første kneika, det å komme inn i en rytme. Du har vært lenge vekk fra skole, så ikke ha for store forventinger den første tiden.

 

Utdanning er viktig, men noe som er enda viktigere for deg idag er å utrette noe meningsfylt. Gå igjennom ting du har gjort før som du var god på. Finnes det butikker rundt deg? Er det andre ting du kan lære andre? Trening kan gi en god mestringsfølelse når du ser fremgang. Kanskje sette mål på hvordan du kan støtte kjæresten din på en best mulig måte? Poenget er å snu den negative trenden og angsten av å ikke bidra.

 

Jeg ville også rådet deg til å ta en alvorsprat med foreldre. Hvis du virkelig mener at dette er et vendepunkt, sett deg ned å ta en skikkelig prat med dem, feks. vis hva du har postet her. Be om unnskyldning hvis du har driti på draget, skvær opp. Grunnen er at du ikke lenger får støtte til VGS og godt mulig trenger litt økonomisk hjelp til å få tatt GENS. De har nok et håp om at ting skal løse seg, at du klarer deg selv nå som du er blitt såpass gammel, men er fortsatt fullt mulig å spørre om hjelp når du trenger det. Jeg synes ikke du virker som typen som trives med å gå rundt i tomme bygg 8 timer dagen.

 

Målet burde være å få bedre selvtillit og fremgang i livet. Jeg er ikke enig i at skolegang er bortkastet og man burde lære seg programmering fra youtube isteden. For min del så fikk jeg en wakeup call av å begynne på universitet, gå på forelesninger og måtte gjøre innleveringer. Man presses til å lære mer og pushe grensene i større grad av hva youtube-videoer vil gi deg. Jeg bruker en del youtube, er masse bra læringsstoff der, men det er ikke noen erstatning for en heftig eksamenstid der man propper hodet fullt med èn sjanse til å vise hva man har lært.

 

Når det er sagt så må vi tilbake til entreprenør-biten. Var jeg deg så ville jeg ikke sette meg mål om å fullføre x-utdanning iløpet av x-år. GENS kan være et viktig delmål, men jeg tenker at det er vel så stor sannsynlighet for at du dropper ut av skole/studie for å hoppe på et spennende prosjekt enn å fullføre 6 år med psykologi. Derfor burde du ikke "love" foreldre noe fullført utdanning, det viktigste er å komme inn på et nytt spor med læring, mestring og bedre selvtillit.

 

https://youtu.be/Oyut_j-_VLY

[Haakon1]

x

 

EDIT: Innlegget ble litt ufullstendig og rart.

Endret 27. juni 2015 av Haakon1

[Eselesel]

Når jeg leste at faren din er entreprenør så blinket varselslampene litt for meg.

 

Nå kan jeg bare gjette, men antar at feks. butikkjobben røk da du og sjefen ble uenige om hvordan ting burde gjøres. Du har en drive til å forandre ting, som ofte går dårlig overens med sjefer/autoriteter. En butikkjobb hadde i og for seg ikke vært noe dårlig springbrett, det finnes muligheter for flinke unge uten utdanning til å bli kjøpmann og "egen sjef" ganske så fort.

 

Men, høres ut som det løpet er kjørt.

 

 

Først og fremst så vil jeg si at du er ikke for gammel for utdanning. Er flere på universitet her som er over 30, en god del rundt 25. Tar du generell studiekompetanse på 2-3 år så er du absolutt ikke for sent ute.

 

Det tyngste er nok å skifte over fra jobb/gaming til selvstudium, du må igjennom en del VGS-fag, men tenk at dette er en oppvarming til videre studier. Det å jobbe inn en god studieteknikk kaster veldig godt av seg når fagene blir litt heftigere ved høyere utdanning. Husk også på at VGS-fag er ment for 17-19 åringer med russetid, øvelseskjøring og tull. Studerer du effektivt så burde GENS være overkommelig på 2 år. Det værste er den første kneika, det å komme inn i en rytme. Du har vært lenge vekk fra skole, så ikke ha for store forventinger den første tiden.

 

Utdanning er viktig, men noe som er enda viktigere for deg idag er å utrette noe meningsfylt. Gå igjennom ting du har gjort før som du var god på. Finnes det butikker rundt deg? Er det andre ting du kan lære andre? Trening kan gi en god mestringsfølelse når du ser fremgang. Kanskje sette mål på hvordan du kan støtte kjæresten din på en best mulig måte? Poenget er å snu den negative trenden og angsten av å ikke bidra.

 

Jeg ville også rådet deg til å ta en alvorsprat med foreldre. Hvis du virkelig mener at dette er et vendepunkt, sett deg ned å ta en skikkelig prat med dem, feks. vis hva du har postet her. Be om unnskyldning hvis du har driti på draget, skvær opp. Grunnen er at du ikke lenger får støtte til VGS og godt mulig trenger litt økonomisk hjelp til å få tatt GENS. De har nok et håp om at ting skal løse seg, at du klarer deg selv nå som du er blitt såpass gammel, men er fortsatt fullt mulig å spørre om hjelp når du trenger det. Jeg synes ikke du virker som typen som trives med å gå rundt i tomme bygg 8 timer dagen.

 

Målet burde være å få bedre selvtillit og fremgang i livet. Jeg er ikke enig i at skolegang er bortkastet og man burde lære seg programmering fra youtube isteden. For min del så fikk jeg en wakeup call av å begynne på universitet, gå på forelesninger og måtte gjøre innleveringer. Man presses til å lære mer og pushe grensene i større grad av hva youtube-videoer vil gi deg. Jeg bruker en del youtube, er masse bra læringsstoff der, men det er ikke noen erstatning for en heftig eksamenstid der man propper hodet fullt med èn sjanse til å vise hva man har lært.

 

Når det er sagt så må vi tilbake til entreprenør-biten. Var jeg deg så ville jeg ikke sette meg mål om å fullføre x-utdanning iløpet av x-år. GENS kan være et viktig delmål, men jeg tenker at det er vel så stor sannsynlighet for at du dropper ut av skole/studie for å hoppe på et spennende prosjekt enn å fullføre 6 år med psykologi. Derfor burde du ikke "love" foreldre noe fullført utdanning, det viktigste er å komme inn på et nytt spor med læring, mestring og bedre selvtillit.

 

Jeg tror ikke den varsellampen din er helt finjustert men jeg tror ikke den er helt på bærtur heller. Når jeg har lært meg noe som jeg føler jeg er god på, så blir det veldig fort til at jeg tar en helt egen vei og blir veldig fort "egoistisk" av det. Jeg har hørt det flere ganger (skoleprosjekt, oppussing av hus / båt, dataspill osv.)

 

Jeg respekterer autoritet ganske mye. Jeg har en liten tendens til å argumentere mot ting jeg ikke er enig i, det er vel det eneste som sjefen ikke alltid var helt glad for.

 

Jeg er dog ganske ulik min far. Han har akkurat dette drivet du snakker om. Han hopper på ditt og datt om han kan det eller ikke og stopper ikke før han får det til. Han har et par timer på sofaen om dagen, men ellers er han travelt opptatt resten av tiden. Han tar også alltid sjefsrollen enten det er under grillsesongen foran grillen, noe som skal gjøres eller organiseres.

 

Jeg tar heller ikke mange sjangser (nærmere aldri) så hoppe av noe studium for å gjøre noe annet tror jeg er svært usannsynlig ved mindre jeg er helt sikker på at dette funker.

 

6-års studium innen psykologi har jeg heller ikke troen på. Målet er vel foreløbig å få seg en utdannelse som jeg kan trives med og være stolt av, i tillegg til en jobb under utdannelse siden det kommer til å være en stor del av livet mitt de neste 5-8 årene (håper jeg).

 

Ble veldig rotete post dette her siden jeg skriver på telefon og begynner å bli ganske trøtt.

[Eselesel]

x

 

EDIT: Innlegget ble litt ufullstendig og rart.

Ikke tenk på det. Jeg er veldig interessert i å høre hva du ville si!

 

Etter mange gode svar så tror jeg ikke "ufullstendig og rart" vil gjøre noe annet enn å få meg til å tenke over hva du sier og kanskje hjelpe meg, og all hjelp setter jeg veldig stor pris på!

[Haakon1]

Hadde litt med at jeg skrev fra en smartphone, og da ble formuleringene litt kompakte og rare.

 

Det spørs litt hva du egentlig vil. Vil du bare ha en jobb som gir greit betalt eller vil du ha en solid utdannelse? Med førstenevnte så kan du jo prøve å ta det som er nødvendig for å bli fisker.

 

Om du ikke er så faglig sterk så vil høyere utdannelse kanskje bare bli fem nye år med høyt stressnivå og depresjon. Jeg vet ikke om det er dette du egentlig vil, spesielt hvis karakterene ender opp på bunnen av skalaen. Jeg er 94-modell og fullfører dette året med en bachelorgrad. Det er selvfølgelig greit å føle at man vet noe som ikke alle vet, men kostnadene for meg har vært mye stress og halvdepresjoner. I ettertid tenker jeg at en yrkesfaglig retning på videregående kanskje hadde vært bedre for min del.

 

Om du har en fin/ok leilighet tilgjengelig, kan du leie ut den gjennom airbnb for en grei sum. I tillegg vil du da alltid ha en grunn for å ha leiligheten din i tipp-topp stand.

 

Om du starter på høyere utdannelse når du er 25 vil det ikke være veldig unormalt. Blir som å starte med MMA når du er 15 og tro at du ikke kan bli dyktig fordi du ikke startet når du var 9 år gammel. Arbeidsgiverne er vel først og fremst interessert i hva du kan bidra med, ikke hvor ung du er.